[Svane]

Opprinnelig lagt inn av Liv, her.

Hehe...kult å få provosert litt.
Skjønner at det er farlig å fortelle andre mødre hvordan tingene er hos meg.

men her har det virka å `sette standarden`, faktisk...
Men nå er dette våre egne barn, sikkert ikke lett å skulle fortelle andres barn hvordan de skal spise....

Det er ingenting som er farlig, og jeg for min del ble ikke en gang provosert.

Å sette standard for egne barn er en ting. Å sette standarden for besøkende barn noe helt annet. Og det vanskeligste tror jeg er å sette standarden for sine vordende stebarn. Der er situasjonen i seg selv ofte komplisert (med en mor, en far, en fortid, kanskje også en stefar, besteforeldre, onkler, tanter og naboer, og så kommer stemor og skal lage væpna revvolusjon.)

Jeg kjenner folk som mener de har "satt standarden", og skryter litt av det. Men hva er medaljens bakside? Det finnes barn som er kresne og / eller småspiste som ikke har lyst å dra på besøk til disse, fordi de er redde for å bli påtvunget mat de ikke liker, eller mengder de ikke orker. Hva er vitsen med å "misjonere" for andres barn?

Overfor egne barn bestemmer foreldrene selv. Overfor nabounger og barnas venner syns jeg det er meningsløst å demonstrere makt. Og overfor stebarn skal man trå uhyre varsomt... vente i alle fall til man har fått på plass et tillitsforhold, og at forholdet føles naturlig for alle parter, OG at det er avklart med minimum den forelderen som man bor sammen med.

Og forøvrig så er det slett ikke sikkert at det er dine "standarder" som har gjort at barna dine er alt-etende. Hos oss har standarden vært heller slapp, likevel har vi ett barn som spiser nesten hva som helst av middag, og en som spiser nesten ingenting. Barna er som de er. Noen barn utvikler spiseforstyrrelser, uansett hvor god "standard" og høy moral foreldrene praktiserer. Vær glad for at barna dine er lite kresne, men husk at mye av dette ligger i barnet og er ikke nødvendigvis din fortjeneste.