[Maritstenpåsten]

Tusen takk for svar!

Jeg har virkelig prøvd å tenke rasjonelt oppe i det hele, han har jo ikke vært fysisk utro, det har kun skjedd inne i hans hode. Hun visste ingenting om hans fascinasjon, før hun fikk vite det av meg.. Det er rart hvor man kan miste seg selv når man føler hele verden rakner.. Jeg har gjort ting jeg aldri i hele mitt liv hadde trodd jeg var istand til tidligere. Det er følelser av sjalusi, å bli lurt, å ikke være god nok, i bunn og grunn en stor redsel for å miste ham. Og ikke minst meg selv. Har mistet ti kilo siden juni, det er skremmende, for jeg var ganske tynn i utgangspunktet.
Jeg elsker virkelig den mannen, og starten på vårt forhold kan det skrives en kioskbok om, men det er ikke noe poeng å ta med her. Vi hadde iallefall med oss en stor porsjon usikkerhet inn i forholdet fra starten av.
Og så går han hen og forelsker seg i en annen dame. Og sier at det startet med de fine puppene hennes. Han har en greie med store pupper.

Jeg prøver å si til meg selv at hvis det er de kriteriene han går etter, så er det bare å legge seg på rygg og kapitulere med en gang, det kommer alltids penere, mer sjarmerende, finere, storpuppete damer på hans vei.

Han sier han elsker meg. At han bare var kåt på henne. Jeg kjenner at det ikke går inn hos meg. Jeg klarer ikke å tro på ham. Jeg er intet dydsmønster, jeg har stor forståelse for at man kan finne andre attraktive og til og med få følelser for andre. Jeg er ikke `moralsk`fordømmende. Men hvis man elsker; prøver man ikke da å stoppe slike følelser når de dukker opp? Jeg gjør iallefall det. Hvordan kan man sitte i sofaen sammen med sin kjære å samtidig fantasere om et dagligliv med ei anna dame? Jeg forstår det virkelig ikke.
Er verden virkelig sånn at man aldri kan stole på at man er god nok for noen?

Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å miste meg sånn så totalt, jeg er den dama som folk betror seg til og som ofte har gode råd og komme med. Jeg har en ansvarsfull jobb og jobber med mennesker. Mener jeg er reflektert og erfaren, og lite dømmende. Det er jo så paradoksalt, nå er jeg satt totalt sjakkmatt, klarer ikke å finne utav dette. Kjenner på en kjempestor sorg, og føler at alt har falt i grus.
Finner lite hjelp i gode venner, de forstår faktisk lite lite som meg. Ingen har trodd at denne mannen hadde sånne sider. Snakker om å leve dobbeltliv.

Har vel ikke stor tro på familieterapi, fagområdet ligger i min gate, så forstår jo framgangsmåten i terapien. Det jeg håper på er at han kanskje kan forstå hvor vondt dette er for meg.. Han ser henne fortsatt hver dag, de jobber jo sammen. Det gnager meg i stykker

Føler for å gi dere to som svarte meg gode klemmer, takk for at dere tok dere tid til å svare, det hjelper å få lufta det litt..