[Photobscura]

Jeg har også fått høre fra enkelte at nå må jeg ikke gå ned mer, det er rett før jeg forsvinner, hvilket er helt absurd. Jeg er 167 og veier 74-75 kg . Ja, jeg tror det kan handle om misunnelse, kanskje også bekymring, rart hvordan disse følelsene kan overskygge det å unne noen å få komme i en sunnere vekt?

Men igjen, som Trulte67 sier, den generasjonen kan nok også ha det i tanke. Jeg husker da jeg var yngre. Vekta mi var alltid en issue for folk i slekta, slitsomt nok. Og om jeg gikk ned litt, så klappet tantene mine i hendene og jublet; "Åh, så tynn du har blitt!", mens min farmor som har vokst opp på gård på en forblåst lita øy utenfor Røros, sukket og ristet på hodet; "Åh ... så tynn du har blitt". Snodige greier.