[Kanonada]

Jeg har lenge nå forsøkt å få en utredning hos min lege(r) for bl.a dette med insulinresistens, men jeg føler jeg bare møter motstand, disse prøvene er liksom ikke så mye vits i å ta virker det som er den gjengse oppfatning.
Men etter snart 6 år med iherdig jobbing for å gå ned i vekt, uten nevneverdig resultat så skal jeg nå rett og slett lese meg opp på alt jeg kan om dette og trampe inn og forlange. Evt bare gi opp tradisjonelle helsenorge og komme meg på en Fedonklinikk.

Jeg har teste både lavkalori og lavkarbo, med lavkalori er det null resultater(med unntak av en kort periode med godkjent slankepreparat).
På ketolyse ble jeg knalldårlig og gikk dessuten opp i vekt første uka for så å stagnere, avsluttet da etter 2 mnd uten resultat.
Nå har jeg likevel funnet ut at kroppen min fungerer best på lavkarbo i retning Fedon, og her har jeg holdt meg i 2 år. Problemet er vel igrunn at heller ikke på denne går jeg ned i vekt.
Det jeg etterhvert har lagt merke til med meg selv er at jeg igrunn fungerer best UTEN mat. Jeg går på jobb uten å spise frokost, da er jeg energisk og fokusert hele veien. Straks lunsj inntas blir jeg slapp, ukonsentret og gjesper i ett sett de neste to-tre timene. Og dette er slik jeg har det ved alle måltider, uavhengig av om jeg spiser karbohydrater eller ikke, og uavhengig av om jeg spiser frokost eller ikke. Jeg har feks ingen nytte av å drikke kaffe, cola(eller annen sukkerholdig drikke)eller en sjokolade for å våkne, ikke engang kortvarig.
Jeg gjorde da et eksperiment på skolen, målte fastende blodsukker med resultat 4.2. Så spiste jeg en energi-bar og målte igjen ca 15 min senere(ideelt burde man sikkert ventet lenger, men dette var det ikke tid til) og kunne da fastslå at blodsukker da var 3.7. Lærer(sykepleier) kunne ikke forklare dette og legene mine rister igrunn bare på hode og begynner å snakke om noe annet.
Jeg vil jo tro at blodsukkeret ikke skal skyte til værs så fort maten er inntatt, men den burde vel hvertfall ikke gå ned?
Jeg har for meg selv tenkt at dette kanskje kan bety at jeg rett og slett produserer alt for mye insulin, og at den kanskje funker alt for godt? Men det høres jo egentlig meningsløst ut, for de fleste med insulinresistens opplever vel at man produserer for lite eller den fungerer ikke bra nok?

Jeg har normalt stoffskifte(utfra standardprøver), normalt blodsukker, også langtidssukker. Det eneste som er av utslag på noe er at jeg har noe forhøyede leververdier som jo kan ha sammenheng med insulin kanskje, men som vel mest sannsynlig kommer av at jeg har gallestein, etter som jeg forstår på legene.

Noen som har noen synspunkter? Jeg begynner å bli lei av å stange hodet i veggen, og jeg er også lei av arrogante leger som bare rister på hodet og tydelig gir uttrykk for at de nok helst tror jeg bare juger om arbeidet jeg legger ned og nok tror at jeg ikke helt skjønner dette med kcal ut vs kcal forbrent. Hvilket jeg jo gjør, men slik jeg opplever det så justerer rett og slett kroppen min forbrenningen etter hva den får. Det nytter ikke å prøve å lure den ved å gjøre variasjoner i mengde og/eller type mat, og mengde/type trening.

Kommentaren: "..alle er nok bare ikke skapt for å være tynne" har også blitt ytret, men det bare provoserer meg for man er heller ikke skapt for å veie 25 kilo for mye, det nekter jeg å innfinne meg med.