[Fetpåmidten]

Så fint innlegg SusieB

Syns det ser ut som en veldig fin base å vokse opp på! Likte det med frislipp i begrenset tidsrom, og kvitte seg helt ut av huset med overskuddet. Tror det er bedre å slippe den kontinuerlige karbohydratbelastningen i hverdagen, og heller færre doser - bedre for tennene og

Jeg hadde samme opplevelse som mange her, da jeg vokste opp - ganske identisk med kostholdet som annama presenterte tidligere i tråden. Noe som blir oppfattet som sunt og bra, og vi fikk kun godteri på lørdager. Jeg hadde likevel ikke magemål - kunne spise 5 brødskiver til kvelds uten å bli mett - og da mener jeg uten å bli fysisk mett!! Jeg begynte ikke å legge på meg før i tenårene, selv om jeg fortsatte et rimelig høyt treningsnivå ganske lenge.

Problemet er metthetsfølelsen. Det dere beskriver som fysing, kan godt oppleves som 100% ekte sult fra barnets ståsted! Dere kan ikke vite hvordan barna opplever dette i sin egen kropp!

Det som skjer hos oss som ikke tåler den store mengden brød, poteter og hjemmelaget syltetøy som de fleste vokser opp med, er at vi etterhvert har slitt så mye på insulinproduksjonen, at man i tidlig alder får dårligere insulinføslomhet og etter hvert større og større fettlagring.

Kroppene våre er bygd opp av celler, ned til minste nesebor. Alle celler i kroppen MÅ ha energi - det er det som holder oss i live.

Når insulinfølsomheten blir dårlig, blir maten/energien vi spiser omdirigert fra å brukes som energi til bevegelse, initiativ og glede, til å sendes direkte til lagring i fettvevet. Kroppen kan faktisk prioritere å lagre energien den får med en gang, foran å sende den til viktige celler i kroppen. Dette kalles cellulær sult - og er akkurat det - en ekte sult, cellene får ikke engergien de trenger for å overleve. Og det oppleves som stor krise i kroppen, overlevese står på spill! Kroppen kan til og med kutte ut reproduksjonsevnen for å spare på energien - derav f.eks PCOS.

Cellene i kroppen opplever å sulte, selv om du spiser mer enn nok mat og fettlagrene svulmer. Her ligger metthets/sult kontrollen. Så lenge cellene opplever sult, vil det sendes signaler om å spise mer! Cellene = kroppen sulter tross alt!! Så det er ikke nødvendigvis fysing - men en 100% ekte sultfølelse. Og vi vet vel alle hvordan det er å være ordentlig sulten - det er grusomt! Og det er dette som gjør oss overvektige - det er dette det handler om! Jo større du blir, jo mer sulten blir du, jo mer karbohydrater spiser du, jo mer lagrer du, osv.

Jeg kan f.eks ikke spise brød, jeg kan bare ikke spise brød. Det er verre for meg enn sjokolade. Jeg merker det så godt når jeg er hjemme hos mor på ferie, og ikke gidder å lage masse styr om maten, at den samme følelsen av bunnløs magesekk sniker seg fram etter et par dager med brødskiver (her snakker vi hjemmelaget vedkubbe av noen brød, så brune som bark og tilsvarende fiberinnhold) og lavfettmat. Hjelper ikke.

Familien vår har desverre et dårlig genetisk utgangspunkt når det gjelder insulinfølsomhet, det merker vi alle sammen, vi er nødt til å passe på karboinntaket. Men det gjør meg ingenting! Jeg er et helt annet menneske på lavkarbo enn høykarbo! Jeg håper å slippe å gi mine framtidige barn brød, det virker sikkert rart for mange, men vi har levd helt fint uten brød og poteter i mange år, så det ville vært unaturlig for oss å skulle innføre det igjen for å blidgjøre omgivelsene

Det er annerledes når barna allerede er vant til et kosthold, og man kjenner selvfølgelig sine egne barn best, og noen tåler helt fint å spise masse karbohydrater mens de vokser uten å ta noe skade av det. Men fra et fysiologisk synspunkt vil jeg si at man ikke en gang kan sammenligne å begrense mengde mat, og begrense mengde karbohydrater. Det er to vidt forskjellige ting - hvis man begrenser mengden vil jo problemet fremdeles være der, bare i mindre skala - man tåler fremdeles ikke karbohydrater noe bedre! Tenk så heldig man er som foreldre hvis man kan hjelpe barnet til å unngå å bli karbojunkie?