[morthy]

Opprinnelig lagt inn av Sweet Pink Kitty, her.

For meg har dette blitt en livsstil, men for meg er dette også en del av å nyte livet. Om jeg ikke kunnet erstatte høykarbobrødet med lavkarbobrød eller spist Mama Lupes tortillas til middag en lørdag innimellom, så hadde livet mitt, unnskyld uttrykket, blitt jævlig kjedelig.

Jeg er veldig enig i at man skal leve sunt. Og jeg mener ihvertfall det at når man fokuserer på lavkarbo så er man på vei mot en mye mer sunn livsstil. Så er det klart, det er ikke bra å spise en pose baconcrip hver dag, men jeg kunne ikke tenkt meg et helt liv uten det, rett og slet fordi jeg vil bli glad i meg selv - og nyte livet.
Det handler om å kombinere livsglede, livsnytelse og sunnhet. Jeg tror at når man nyter livet innen for visse rammer, så oppnår man også sunnhet. Og hvis man jobber for sunnhet så oppnår man livsnytelse. Dette er en viktig og veldig riktig tankegang for meg.

Jeg synes egentlig det aller aller viktigste med lavkarbo er ikke nødvendigvis hvor få karbohydrater vi klarer å unngå å spise hver dag, men bevisstgjøringen f.eks karbohydrater gjør med vår kropp. For meg er det veldig viktig. Og jeg kan med stolthet si at jeg har holdt meg borte fra hvetemel, sukker, høykarbopasta, ris og poteter i snart fire uker. Det har gått strålende. Samtidig så kan jeg godt finne på å spise litt lavkarbopasta, spise lavkarbobrød eller finne erstatninger for det jeg likte aller best før. Men er jeg usunn for det? Nei, det synes jeg ikke. For det først er jeg veldig bevisst på hva jeg trykker i meg, samtidig så ønsker jeg å oppfylle min egen drøm: om å nyte livet innen for lavkarborammer. Så får det heller være at jeg erstatter hvetemel med mandelmel. Det er tross alt sunnere, og det gjør meg glad å kunne leve et tilnærmet liv slik jeg gjorde før uten at jeg føler jeg ofrer noe.

For jeg synes ikke det skal være noe offer, det hadde jeg heller ikke klart om jeg skal klare å gjøre dette til en livsstil. Nei, det må kunne kombineres, samtidig som man bevvistgjør seg for hvor mye man kan spise og hva man kan spise.

Man må enkelt og greit finne ut hva som er best for en selv.

Jeg er veldig enig Sweet Pink Kitty!

Jeg er ganske ny innenfor lavkarbo-verdenen men jeg har merket meg at det finnes regler på hva som er lov og ikke lov, disse reglene er laget av de mest "vellykkede" lavkarbomenneskene.
Jeg har så langt slitt, ikke med å spise den "riktige" maten men med kroppen min. Jeg har hatt kroppsverk, alvorlige kramper i beina, dårlig ånde, konstant tørste og hodepine. Jeg har spurt meg selv "hvor sunt er egentlig dette?" Her på forumet har jeg forstått at jeg burde være i super form og lykkelig over å ha funnet min nye livsstil.

Jeg innrømmer at jeg begynte med lavkarbo for å gå ned i vekt. Jeg innrømmer at jeg liker pizza, nybakt brød, pasta, for ikke å snakke om frukt. Jeg elsker frukt!

Selvfølgelig har jeg kuttet ut disse tingene fordi jeg håper at jeg skal gå ned i vekt. Jeg har skjønt at jeg må gjøre denne kosten til en livsstil, men unnskyld meg, jeg vil gjerne kunne kose meg med knekkebrød, tekaker, oppsierolls og hva det nå heter alt sammen som kreative mennesker har funnet på for å overleve dette kostholdet. (Ops, sa jeg dette høyt.. nå blir det nok smekk på fingeren...)

Jeg skjønner at det ikke gjør meg til et høyverdig medlem av lavkarbo-familien men jeg må nesten gjøre de valgene som passer meg. Jeg beklager at jeg er så opphengt i mitt gamle liv at jeg savner disse tingene. Jeg har skjønt at målet er ikke å savne disse tingene i det hele tatt.
Målet er å kunne gå i selskap og si nei takk til kaker, jeg vil heller ha et stykke kjøtt med masse smør.

Jeg liker ikke fanatisme, jeg liker ikke at folk vet hva som er best for alle andre til enhver tid.
Derimot liker jeg å få støtte og forståelse selv om jeg kanskje ikke har de rette motivene i følge enkelte. Jeg gjør så godt jeg kan og jeg vil gjerne leve sunt, resten av livet.

Så, der fikk jeg det ut. Det hjalp! Håper ikke alt for mange føler seg støtt av utblåsningen min.