[BitTorres]

For å presisere: Cherry: Jeg sa ikke at ALLE som var overvektige var karbosensitive, men jeg sa NESTEN alle. Og det står jeg for.

Selv er jeg skråsikker på at kcal inn - kcal ut er bare svada. Doc. Michael Eades og kona Mary har drevet med lavkarbo i 25 år og har tonnevis av arkivmateriale. Mange eksempler der på folk som går på vanlig kcal - også på lavkarbo - går dårlig ned i vekt. Eksempelvis mannen som ikke gikk ned på 2500 på lavkarbo. De satte ham på 4000 kcal - fortsatt lavkarbo - og mannen raste ned 1 kilo i uken. Det blir foklarte biologisk hvordan det funker i bloggen hans, men jeg må lese det 10-15 ganger for å forstå det tror jeg, fordi det er snakk om veldig intrikate saker i cellemembranen til mitokondriene, blant annet hvordan ekstremt med fett kan perforere dem (posistivt) osv.
Helt fram til jeg startet med lavkarbo, har jeg overspist. Jeg kunne allerede som ganske liten trøkke i meg alt mulig av mat og dritt. Vanlig mat, godteri, kaker, brus, sjokolade, potetgull osv. Metthet var ikke noe problem, det smakte jo godt, så hvorfor stoppe da? Og tynn var jeg, som en strek. På et bilde av meg i 10 års alderen står jeg klar til å kaste en frisbee, og man kan telle hvert eneste ribbein. Ser ut som et PR plakat for fatcamp.
Men så var jeg også aktiv. Jeg er født i 69, var med i et idrettsmiljø, og det var full speed hele dagen, så jeg kunne nok forbrenne (regnet ut i ettertid) over 4000 kcal om dagen. Effektiv treningstid i 8 års alderen var ca 25 timer i uka.
Treningen stoppet jeg med i tenårene, men maten fortsatte jeg med. Fortsatt var jeg tynn. Uansett hvor mye jeg spiste, la det seg ikke på sidebeina.
Nå er jeg 40, og nå viser det seg - du kan ikke holde på i evig tid. Derfor spiser jeg lavkarbo, for ellers blir jeg feit, det er et faktum. Cellene begynte å bli slitne og jeg var nok i en begynnende stadium av lett resistens.
Men det er annerledes for de som er "hardt" angrepet. Jeg kunne spise til jeg var mett, og så enda mer, om det var god mat. Skikkelig stappa. Samboeren min også. Forskjellen på oss var at 1 time etterpå hadde hun et voldsomt sug igjen, sulten som rakkern, mens jeg holdt meg mett i 3-4 timer. Kroppen min kunne nyttiggjøre seg karbohydratene, hennes kropp kunne det ikke, og sendte krisemelding til hodet "energimangel, red alert".
Hun kan ikke kureres. Ikke jeg heller. Heldigvis. For fedme er kun èn lidelse som kommer fra for mye (og de veldig fæle raffinerte) karbohydratene.
Det finnes også lidelser som man ikke ser før de har voldt veldig mye skader, og som man ofte ikke ser før det er for sent.

Min familie er godt kjent med kreft, diabetes, infarkt, leddgikt og slag. Jeg er faktisk sikker på at på grunn av den type fett jeg velger å spise og fordi jeg spiser lite karbohydrater, så lar jeg kroppen være frisk, og ikke harskne og bli syk. Veldig forenklet, men biokjemisk enkelt.
Heldigvis kan jeg ikke kureres, så meg MÅ spise mat som holder meg frisk