[Lemen]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Ikke hvis du har ork og helse til å sove halvannen til to timer, våken en time, sove halvannen igjen tre ganger i løpet av natta i to-tre år minst, våke gjennom oppkast, snørr, tenner... Levere OG hente i bhg ( du vet ikke hva stress er før du har stått i kø rett før bhg stenger...) være hjemme med sykt barn, aldri våkne av deg selv lenger (og alltid bli vekt før kl sju), aldri ha tid til venner, trening, sosialt med jobben, ferieturer... Aldri lenger ha råd til klær eller noe til deg selv. Ikke dusje på dagesvis, eller aldri kunne gå på do aleine.
Hvis du er klar for alt dette, og i tilleg har igjen overskudd til å følge opp og utvikle intellekt og mentale ferdigheter hos barnet... Så ok. Men jeg kan ikke fatte at noen vil seg selv eller barnet så vondt!
Jeg hadde ALDRI klart det uten en pappa. Og jeg var forberedt på at det kom til å bli slitsomt, enda var jeg ikke i nærheten engang av hvordan det egentlig er. Og jeg har en veldig frisk unge. Mange har absolutt ikke det....

Lån hvertfall en unge først i noen dager.

Jøje-meg!

Tror aldri jeg har hørt noen svartmale det å få barn så grundig som dette. For meg er ikke dette noen preventiv skildring, heller en beskrivelse fra noen som ikke takler å ha barn. Kjenner da absolutt ingen, hverken alenemødre eller foreldrepar som har det på denne måten.

Jeg er ikke fremmed for tanken selv, å få barn alene, men gir det enda et par år å finne meg en mann. Jeg er såpass sikker på meg selv, og vant til å omgås barn, at jeg vet hva jeg er kapabel til å takle. Selvsagt blir det stressende og slitsomt til tider, men så er jeg ganske så sikker på at det er verdt det også.