[Aida]

Jeg har ikke barn selv, men det er vel ikke så lenge siden jeg var et selv, og jeg må bare påpeke dette: Ikke heng dere opp! Barna ser det. Mamma har selv fortalt at fra hun var liten så ville hennes mamma at hun skulle passe på hva hun spiste, og at det var viktig, og bla bla bla. Selv om det aldri ble sagt høyt, følte hun at hun ble fortalt dette fordi hun var en av de som TRENGTE å spise sunt, og kanskje spesielt når hun så hennes mat i forhold til andre barns mat. Mammas status i dag er at hun har diabetes to og lett kunne skrevet et leksikon over alle slankekurer. Hun har slanket seg i snart 45 år. Og her sitter jeg, og hva gjør jeg? Jo, jeg slanker meg. Barn ser, og oppfater ting, gjerne en oppfatning som ikke stemmer med virkeligheten.

På en annen side ser jeg jo problemet. Å ha barn som er sunne og friske, og som ikke har falt i sukkerfella er noe som er essensielt, og det er vanskelig når sukkeret flyter. Jeg tror, som mange her sier, at barn må få spise og prøve det meste innenfor rimelighetens grenser. Det største bjørnetjenesten tror jeg vil være å skjerme barn fra sukker, fordi de ikke lærer å håndtere det. Og det må faktisk håndteres, fordi sukkeret skaper en fysiologisk raksjon i hjernen, som gir glede eller en salgs eufori(trøstespising, anyone? ). Hvordan skal et barn som ikke har lært at det er greit å spise sukker, så lenge man STOPPER, klare å regulere inntaket selv når den dag kommer?
De fleste av oss er overbevist om at et kosthold med lite sukker er sunt, men samtidig hadde vi ikke vært i den situasjonen vi er i idag om vi hadde klart å regulere inntaket vårt. I hvertfall tror jeg ikke at jeg hadde vært det.