[BenteR]

Nå er mine unger voksne nå, men da de var små var det alltid travelt siden tre av mine fire er ADHD-barn. Likevel fungerte det helt supert å låne de tre ungene til noen slektninger både på dagtid men også på ferier. Av de tre har en ADHD og to av dem er også hørselshemmet. Med 7 unger rundt seg ble det alltid litt flir når vi foreksempel var i butikken, fordi jeg hele tiden hadde opptelling for å være sikker på at jeg ikke mistet noen. Spesielt han nestminste min var av den typen som forsvant i det øyeblikket jeg mistet kontakt med ham, og opp gjennom årene har han nok gitt meg en del grå hår når vi har vært nødt til å få hjelp til å finne ham.
Det fungerte oftest slik at det ble mindre strevsomt å være den voksne fordi ungene, med rett motivasjon, ble mye mindre krevende siden de aktiviserte hverandre.
Nå var dette i "gamle dager" der hverdagen hos oss var preget av aktiviteter og rutiner og ikke elektroniske aktiviseringsting slik som i dag, så kanskje var forutsetningen litt annerledes da?
Jeg har forøvrig alltid funnet at det å lese høyt for ungene er den beste måten å roe dem ned på når de er i ferd med å bli helt propell. Det rorer ungene, er kos og i dag er deisse stundene noe alle ungene husker med glede