[plastbox]

Opprinnelig lagt inn av Cassiopeia, her.

MFølelser er noe man HAR, ikke noe man velger. Man kan velge bort et menneske, eller velge det inn i livet sitt, men de grunnleggende følelsene en har for det mennesket kan du ikke bare ta vekk.

Her er det flott at følelser er noe subjektivt da, noe vi kan ha forskjellige meninger om uten at det finnes en empirisk sannhet. Klart jeg ikke mener at man skal kutte ut følelser! Hadde det vært så enkelt hadde jo ikke halvpartene av sangene i verden handlet om kjærlighetssorg, eller hva? Synes bare det er ille når jeg ser mange, da spesielt jenter, bruke tid og innsats på å være der og stille opp i livene til folk som gjennom bevisste valg gjør dem vondt, gang på gang.

Opprinnelig lagt inn av Cassiopeia, her.

I Norge kan du se på familien som et aksjeselskap, der foreldra eier 50% hver. De har sannsynligvis ulike oppgaver, men de to tilsammen bygger de verdiene (økonomiske og sosiale) som utgjør familiens kapital. Kanskje har mor vært hjemmeværende mens far har jobba, kanskje har begge hatt full jobb, men akkurat det er revnende likegyldig.

Mor eier i praksis 50% ALLE inntektene til far, og far eier i praksis 50% av alle inntektene til mor. Dermed skal alle verdier i boet den dagen samlivet opphører, minus formue og gjeld den enkelte tok med seg inn i ekteskapet, deles på to. Så enkelt er det faktisk.

Nå blir jeg virkelig den store stygge ulven her, men er du seriøs? Er det virkelig sånn? Om jeg en dag kjøper et lite hus på landet sammen med ei jeg er glad i og yrkesvalgene våre faller seg slik at en av oss står for 30% og den andre for 70% av den månedlige nedbetalingen av lånet, så skal da virkelig et eventuelt overskudd ved samlivsbrudd og salg av bolig fordeles på nøyaktig samme måte! Jeg hadde i allefall følt at jeg rundsvindlet denne dama om jeg var den som betalte ned 30%, og alikevel fikk ut 50%!

Litt mer tåkete -og tilsvarende mye værre- blir det dersom en av partene i forholdet har brukt tid og innsats på å bygge noe mens den andre valgte å bli i en åtte-til-fire jobb. Begge har hele veien hatt samme forutsettning for å kunne gjøre samme valg (det blir jo en selvsagt forutsetning når jeg sier dette). Et brudd kommer, og parten som har valgt å sitte med en trygg, komfortabel inntekt på 350.000 i året skal plutselig ha krav på halvparten av de 10 millionene firmaet den tidligere partneren har bygget opp..?

Er det rart det er mye bitre mennesker der ute..?

Edit: De noe enkle eksemplene over forutsetter at begge har bidrat noenlunde gjevnt på den "dagligøkonomiske" fronten, altså bleier, mat, bensin, osv. Om en betaler lånet og en betaler alt annet må jo regnskapet gjøres opp anderledes. Eller, om en jobber og den andre tar seg av hus, hage og unger (yeah, for det er en veldig utbredt problemstilling nå om dagen, hehe), så må jo selvsagt denslags også taes hensyn til.