[Photobscura]

Som jeg nevnte over her; Man kan ikke endre det man ikke erkjenner. Erkjennelse handler om mye, for meg handler det mye om aksept.
Jeg var på mitt største for tre år siden, jeg skal på ingen måte si at det var særlig kult, og da jeg forsto at jeg kom til å bli syk, og endret livsstil, så gikk jeg også ned i vekt.
For meg som hadde slått meg til ro med at jeg rett og slett bare var en overvektig person, var det da jeg måtte ta det store oppgjøret -nemlig å akseptere hvordan ting var.
Før det så var bare kroppen, tja en kropp, en funksjon uten hofter og midje eller noen voldsomme kvinnelige atributter å skilte med, jeg likte jo meg selv veldig godt, det var ikke det, men jeg forholdt meg i grunn ikke så voldsomt til hvordan kroppen min så ut. Da jeg skjønte at den kom til å endres, var det viktig for meg å ta innover meg hvordan den faktisk så ut, og hvordan den kom til å se ut framover, sånn at jeg faktisk SÅ at den endret seg!
Jeg leser om så mange her inne som har droppa flerfoldige klesstørrelser, men som fortsatt så den samme personen i speilet som i utgangspunktet. Jeg har sett det hele tiden, hvordan jeg har endret meg, hvordan kurver og former har trådd fram. Det førte til at jeg fra å bare liksom ha ha en kropp, forholdt meg til kroppen min, og elsket den hele veien ned til den vekten jeg er i dag.
Ikke en faktabok i verden kan argumentere mot at jenter, og gutter som elsker kroppen sin er ikke har et forttrinn mot de som hater kroppen sin, uansett hvordan den ser ut