[Ponine]

Hei!
Her var det mye spennende og trist å lese. Kjenner meg igjen i mye av det. Jeg var stor fra jeg var født, og min kjære mor, som som sin mor alltid har slitt med vekta, forhørte seg med legen om hvordan best å takle dette. Resultatet ble begrenset inntak. Sikkert et helt vanlig inntak, med to skiver til hvert måltid, pluss en vanlig middag. Godterier på lørdag.
Resultatet:
Jeg husker at jeg i fem seks årsalderen flere ganger smøg meg ut på kjøkkenet etter leggetid og skrapet brødsmuler av fjela. Bare tanken på den stusselige, lubne, sultne jentungen får det til å gjøre vondt i hjertet mitt den dag i dag, nesten 30 år senere.
Det jeg lærte var at mat må man raske til seg der man kan. Spise til man er mett er feil og ekkelt. Spise må man gjøre diskret. Mat er forbudt. Mat er kos. Mat er trøst. Mat er belønning.

Var det det den stakkars moren min ville jeg skulle få ut av det? Nei, selvfølgelig ikke. Hjalp det? Nei, ikke til annet enn at jeg alltid har følt meg gedigen, enten det har vært tilfellet eller ei.

Jeg ville KUN fokusert på å leve sunt - eventuelt å lage en fin oversikt over alt man skal ha i seg i løpet av en dag mht til vitaminer, mineraler og alle sånne fine ting, hva som er bra for øynene, og håret og huden og tarmene og skjelettet osv, osv, også lekt oss frem sammen til artige sammensetninger man kan oppfylle dette dagsbehovet på. Da lærer ungene om hva som er bra for kroppen, hvorfor det er bra, litt om hvordan kroppen fungerer og om hvordan man skal spise i hverdagen -- alt går greit i ny og ne, så lenge rutinene er på plass.