[Kula]

Opprinnelig lagt inn av Treningsfrik, her.

Min sønn var seks år da jeg ble skilt. Av mange grunner tok det litt over ett år så var han ganske overvektig. Jeg tok det opp med faren uten å nå fram, men sa aldri noe til gutten selv om jeg så at dette bar galt avgårde. Da han var 7,5 år kom han til meg og sa:"Mamma jeg er blitt feit, kan du hjelpe meg å bli tynn igjen?" Jeg svarte at jeg ikke syns han så forferdelig feit ut, men at jeg selvsagt ville hjelpe han når han ba om det. Han blei kjempeglad og var veldig motivert.
Vi satte oss ned og prøvde å finne ut hva som hadde gått galt, jeg lot han selv komme med sine tanker og ideer og jeg må si at jeg blei imponert når han sa at han trodde alle nudlene han spiste hver dag kunne ha noe med saken å gjøre.
Selv om dette var lenge før jeg begynte med lchf så var fy-lista full av karbohydratrike matvarer, pluss godterier. Dette blei kutta ut og vi gjorde noen endringer for hele familien (det var tre barn til der) uten å si noe om hvorfor, eller lage noe styr rundt det. Vi spiste mye mindre karbo, og alle godterier ble erstattet med oppskåret frukt, også masse grønnsaker kom inn i kosten. Pluss at vi økte fysisk aktivitet ved at vi svømte to ganger i uka, pluss gikk minst en halvtimes rask tur daglig, i tillegg til at han gikk på fotballtrening, men det gjorde han mens han ble tykk også. På tre uker gikk han ned fire kilo og ble helt normalvektig. Da var han en lykkelig gutt som hadde lært veldig mye om kropp og mat, og det på en skånsom og god måte der han følte at han selv satt med nøkkelen.

Imponert over hvordan du håndterte situasjonen!


-