[Pål]

Oi sann! Jeg var visst litt uklar.

Skal prøve å utdype.

På 50-tallet fremsatte Jean Meyer glukostathypotesen. Den forklarer vår sultfølelse gjennom variasjoner i glukosenivået i blodet vårt. Glukostathypotesen lever enda, men den ser ut til å være mye mindre viktig enn først antatt. Gluksenivåer kan styre vår akutte sultfølelse, men en rekke forsøk viser at man kan påvirke sult og metthet gjennom å påvirke fettforbrenning og fettfrigjøring, uavhengig av glukosenivåer. Det er disse forsøkene som har vist oss at det antakeligvis er mengden energi som er tilgjengelig for levercellene som er hovedregulator for vår sultfølelse.

Når du kjenner at du får lavt blodsukker og blir sulten så stemmer det, men hovedgrunnen kan likevel være at fettfrigjøringen er for lav. Når glukosenivået i blodet synker skal ideellt sett fettfrigjøringen fra fettvev økes i samsvar med mengden glukose i blodet. Det sørger for at vev går over til å bruke mer fett og ketonlegemer. På denne måten spares glukosebruken og nivået i blodet stabiliserer seg.

Hvis man har et fettvev som har litt vanskelig for å frigjøre energi, så vil leveren mangle energi når glukosenivået synker. Den har verken glukose eller fett å bruke. Da sender den signal om at kroppen sulter og sultfølelsen kommer sigende. Det er nettopp denne litt trege frigjøringen av fett som kjennetegner metabolismen til mange overvektige. Fettvevet er rett og slett flinkere til å lagre enn å frigjøre energi.

Det altså gjennom denne mekanismen sult og metthet i hovedsak blir styrt. Mengden energi som er tilgjengelig for levercellene. Hvis man går over til et kosthold basert på fett og proteiner, vil fettfrigjøringen øke sammen med en økt produksjon av ketonlegemer. Dette gjør at levercellene har en gjevn tilgang på energi og sender ikke signal lenger om at kroppen sulter. Denne mekanismen forklarer hvorfor sult- og metthetsfølelser stabiliserer seg på lavkarbo.

Et godt eksempel på dette er sulteforsøk. Hvis man sulter mennesker (faste) så øker sultfølelsen noe i starten når blodsukkernivået faller. Men hvis man fortsetter å faste så starter en stor frigjøring av fett fra fettvev og sultfølelsen går over. Det er faktisk ganske utrolig hvor lite sultne mennesker som faster over tid er.

Om man så tar en person som faster og gir de bare litt mat basert på karbohydrater, så skulle man tro at de ble mer mette. Men det er ikke dette som skjer. Gjennom å tilføre karbohydrater reduseres fettfrigjøring, ketonlegemeproduksjon og glukoseproduksjon, og når de inntatte karbohydratene er brukt opp, står plutselig leveren uten energi. I forsøk har det å innta bare litt mat i form av karbohydrater ført til ekstrem sult med påfølgende ekstrem adferd. Dette skjer så vidt jeg vet ikke om man tilfører fett til en fastende person.

I treningsforsøk har man vist at overvektige menn har en like god fettforbrenning som normalvektige under aktivitet, men fettfrigjøringen kommer seinere igang ved treningsstart hos de overvektige.

Så når man ser en tynn person som kan spise mye karbohydrater uten å forgå av sult etter en time, så er det fordi denne personen har en god fettfrigjøring som starter akkurat når den skal. Når overvektige ofte opplever en ekstrem sult en stund etter å ha spist karbohydrater, så er det fordi fettvevet ikke kommer fort nok igang med å gjøre energi tilgjengelig for lever. Blodsukkeret er en del av dette, men det synker fordi kroppen ikke har annen energi å bruke. Det synker for mye fordi energien i fettvev ikke er tilgjengelig for bruk.

Alt dette er med på å forklare hvorfor kalorirestriksjon med et kosthold basert på karbohydrater funker så dårlig. Man blir sulten, og det er vondt å være sulten. Det er ikke en følelse vi kan ta mentalt kontroll over. I hvert fall ikke over tid. Sånn sett legger lavkarbo forholdene til rette for bedre langtidssuksess når det gjelder opprettholdelse av vekt.

Beklager uklart innlegg med påfølgende alt for lang forklaring.

hilsen pål