Dette opptar meg også og jeg har en del av de samme tankene som deg marianne.
Jeg har tenkt en del på dette med Den store kjærligheten. Det er noe vi alle lengter etter. Vi jenter drømmer gjerne om prinsen som skal komme inn i vårt liv på en hvit hest og ta oss med storm..... den store kjærligheten som kommer til oss. Jeg tror at den store kjærligheten er noe man bygger gjennom et langt liv. Som Dostojevski skrev "man kan ikke elske av og til og i flyktige øyeblikk, man må elske for alltid". Det vil stadig komme utfordringer mot denne kjærligheten.... perioder hvor det går trått.... hvor kommunikasjonen ikke fungerer, men man må jobbe seg videre. Først da, tror jeg, at man virkelig vil få oppleve den store kjærligheten.... da trenger man stadig dypere inn i hverandres sjel, man blir stadig mer sjelefrender.
Jeg og mannen min har jobbet mye med kommunikasjon. Jeg tror at jeg kan si at vi har forsert stadig nye hindere og dermed blitt stadig mer trygge på hverandre.... og stadig mer glad i hverandre.
Vi tenner ikke levende lys og graver oss ned i hverandres sjel flere kvelder i uken.... ja egentlig gjør vi vel det nesten aldri nå i småbarnsperioden (altså tenner levende lys og slår av TVn osv).... men vi har stadig våre små gode stunder. Det kiler ikke i tærne hver morgen når jeg våkner og ser han. Men hjertet mitt blir varmt og mykt når jeg tenker på hvor snill han er, for en god far han er for sønnen vår, hvor stolt jeg er av hvor flink han er i jobben sin. Vi er et team, et arbeidsfellesskap, venner og elskere. Det kunne sikkert vært spennende å blitt tatt med storm igjen, men sammen med mannen min får jeg et livslangt meningsfult fellesskap. Vi hører sammen og det er godt
__________________
Nooria 
|