[Pruttilutt]

Må dele dette opp.

Dollsine skrev:
Nå får jeg litt blod på tann jeg Prutti....

Hva er det med hans væremåte?? Den er vakker.
Kan flørtingen hans være en måte å takle hverdagen på? Absolutt. Det har jeg også konfrontert han med. Derfor vi snakker litt annerledes til hverandre når vi er alene. Da kommer sannheten fram. Ellers har han en fin måte å rose seg selv på når han har gjort noe han er stolt over. Det ser jeg ikke noe galt i, og ser samtidig lærdom og oppfordring til å gjøre det samme.
Hvis han vil ha deg, du sier "nei" - ok - så kan flørting være en måte å takle det på - i påvente av neste sjanse til å få et ja? Selvfølgelig. Nå vet jeg at jeg er både vanskelig å lese, kommunisere med og jeg blir - av alle - tolket som et arrogant menneske. Det er liksom slik helt til jeg "gir etter".

Hvorfor skal ikke han være interessert i deg? Hvorfor ikke liksom? Fordi han er av den typen som kun vil ha det beste. Og jeg er på det stedet at jeg eier ikke tro på at jeg er det beste for ham, derfor blir jeg samtidig litt redd, skuffet.

Mange synes det blir skummelt når ting begynner å flaske seg. Mange skaper kaos i hverdagen sin, fordi det er de vant med og greier å håndtere. Da blir kaos tryggheten og det motsatte beint ut skumle greier.

Du får avsmak hvis du møter noen som er som deg. Avsmak hvis noen er som deg... Hvorfor det da vennen min? Dette har ingen gjort mer tydelig enn du, vennen min. Denne må jeg få fundere litt på. Ikke tenkt slik på det før.

Kjedelig? Hva vil det si? Jeg er kjedelig(konservativ, prippen), da vil jeg i alle fall ikke tilbringe mer tid med noen som er like kjedelig. Det blir kjedelig

Jeg ser for meg at denne karen ser at du burde kle deg i annet enn svart; og så sier han fra. Jeg liker'n! Mannfolk kan være ganske enkle i hodet sitt; de trenger ikke å få til å si ting rett ut. Så en diskusjon om farge på klærne kan være en måte å si noe annet på. Og så elsker du det; klart han fortsetter snuppen. Alle liker ham. Jeg passet vårt felles "tante og onkel"-barn i dag, og når han var ferdig med sykkelturen kom han innom for å levere den. Det han egentlig gjorde var å hilse på mamma og legge seg på sofaen. Jeg hadde en svart, sid kjole (som var blitt såååå for stor!) som jeg følte meg fin i. Han bare målte meg fra topp til tå, smilte og sovna. Fnis. Beskjed om å ta på rød kjole i bursdag. Må vel adlyde.

Jeg synes ordene til Bente nå sist (unntatt siste setning) var veldig fine å ta med seg videre. Følg dem du så ordner ting seg skal du se. Er ting "ment to be" så blir det sånn, og er de ikke "ment to be" så blir det ikke sånn. Men ikke skap kaos for deg selv da kjære snuppeluppeprutti. No more chaos. I promisse.

Jeg er hjertens enig med deg Sanna, om at det er godt å ikke være ung. Gubben min gir meg stadig vekk nye gråe hår - men jeg tror ikke gresset er verken grønnere eller annerledes på den andre siden. Han min tror visst jeg selv tror jeg er perfekt - og jeg prøver å forklare at det finnes ingen større kritiker av meg enn nettopp meg selv. Og sånn holder vi nå på.... JAMMEN VI ER PERFEKTE ALLE SAMMEN! In our own special way!

Å dele hverdagen med et annet menneske er ikke enkelt. Det handler om å gi og ta og være bevisst sin rolle i samarbeidet. Jeg har ennå til gode å se et parforhold hvor ting fungerer og hvor alt går så på skinner som det tilsynelatende kan se ut utenfra. Fasade er nå en ting, men hvilket bilde vi vil andre skal ha er nå et annet. Jeg tror begge parter må jobbe for å få et forhold til å fungere, og om en tiltrekkes mot noen som er en motsetning av seg selv, eller en som er lik seg selv så krever det ulik innsats. Gubben min og jeg er ulike, svært ulike og har knapt nok felles interesser Det har vært min store frustrasjon i mange mange år. Nå har jeg roet meg ned (legg merke til jeg) og hverdagen fungerer godt. Ikke de store høydare følelsesmessig, men den gode tryggheten som er så viktig for å ha samliv med noen. Mye kommer med erfaring og med årene, og er noe av det jeg setter pris på med å være i den alderen og livsfasen jeg faktisk er i. Tro så kjedelig hvis dere skulle gjort alt sammen, diltet i buksbaken til hverandre hele tiden. Aldri fred å få. Men det er jo som du sier - hvem vet hva som er på den andre siden, og hvem vet hva som ville vært om ting hadde vært annerledes. Det er fint at vi ikke vet, vi er jo nysgjerrige vesener.


Nå er ungen prekivert (thank heeeeeeeeeeeaven!) og jeg er nydusjet, sminket og påkledd. Rusler snart ned i svingen til resten av Det Gode Selskab. Jeg gleder meg. Det verker i hjertet når jeg tenker på å reise opp igjen. Er det pga. ham? Er det fordi jeg savner vennene mine og tante sin harry? Det var det der kaoset...

Kos dere masse i kveld, mine kjæreste venner. Tenker på dere hele dagen lang, og jeg gleder meg til hver gang jeg logger på og det er oppdatering i tråden. SMASK!