[guro]

Legens rolle vs pasientens rolle

Jeg er oppdratt til å vise respekt for autoriteter, lover og regler, leger, lærere osv. Dette har jeg etterlevd - kanskje i for stor grad skjønner jeg etter hvert.

I forhold til leger trodde jeg det var slik: Leger kan alt om sykdommer og hvordan gjøre folk friske. Det er legens jobb og ansvar å gjøre folk friske. Det er pasientens ansvar å søke legehjelp, og å fortelle om sine symptomer, ’stille sin kropp til disposisjon’ og deretter å følge de rådene legen gir, så vil en bli frisk.

Etter noe år i ’bransjen’, nærmer førti , går det sakte men sikkert opp for meg at dette fungere jo ikke.

Etter hvert har jeg utviklet en forståelse av sykdommer som diverse former for ubalanser i kropp og sjel eller livsførsel. Kanskje er det det at den åndelige dimensjonen helt eller delvis mangler – en mening med livet. Kanskje er det ’energibalansen’ det er noe galt med, forholdet mellom arbeid og rekreasjon - og kanskje skyldes det igjen forrige punkt, en manglende refleksjon over meningen med livet. Kanskje er det manglende kjærlighet og vonde opplevelser i barndommen. Kanskje er det feilernæring og overvekt, men jeg begynner å tro at det er sekundære årsaker tilsykdom. Uansett, jeg begynner å ane at årsaken til sykdom ligger i et annet plan en det legen jobber i. Fakta er at legevitenskapen vet minimalt om årsaken til sykdom. De vet mye om hva som skjer på et fysisk/kjemisk nivå når den først har oppstått og de vet masse om hvordan døyve, dempe eller drepe symptomene.

Denne erkjennelsen har for meg åpnet oppfor en litt annen holdning til hvordan bruke legen. For jeg mener absolutt at man skal bruke legen og andre helsefagpersoner om man er syk, men skal i det hele tatt søke hjelp hos andre når man er syk. Men man skal ikke ta med seg symptomlisten til legen og legge den og ansvaret for sin egen helbredelse igjen hos legen. Man diskuterer med lege, søker forståelse for hva som er feil og hvordan ting fungerer, råd og veiledning, og tar med seg ansvaret for egne helse og helbredelse igjen når man går. Man spiser ikke ukritisk de medisinene man får resept på heller.

Jeg tror at om pasienten selv tar ansvar, og deltar aktivt i arbeidet med helsen og helbredelsen, søker råd, veileding og informasjon fra mange kilder, og fremfor alt arbeider med seg, da blir resultatet best og frustrasjonen minst.

Noen som har utfyllende eller mot stridende meninger? Jeg trenger å bryne meg litt for å forstå hva jeg mener selv.