[Photobscura]

To av mine beste venner har chrons og cøliaki, faren min er mulitallergiker, og flere i nær familie har laktoseintoleranse, så jeg skiller meg ikke akkurat ut blant mine nærmeste med å være "sær" i matveien. Faktisk er vel jeg den som er lettest å forholde seg til i så måte. Men at andre skal ha så mange meninger om hva folk spiser fortoner seg som meget spesielt.
Man kan alltids snakke om miljøaspektet, men de som spiser lchf spiser ikke nødvendigvis mer kjøtt enn andre. Selv spiser jeg veldig næringstett mat, dvs. med relativt høyt fettinnhold, og ergo spiser jeg ikke store mengder heller. Jeg er mer bekymret for filetkulturen, og hvordan vi fjerner oss fra en hver ting som kan minne oss om at kjøtt kommer fra dyr. Det er heller ingenting å juble for at man kapper ned regnskogen for å dyrke mais og soyabønner, som liksom skal være gode proteinkilder som alternativ til kjøtt, og som ellers går til billig kraftfôr!

Men sånn som du beskriver det, er jeg nesten (nesten!) glad for at jeg er diabetiker. Takket være lavkarbo har jeg gått ned til normalvekt, og holdt meg der i årevis, og jeg har sluppet unna med tabletter for ellers å regulere sykdommen. (Har LADA, ikke "ordinær" dia2, så tabletter måtte dessverre til). Ingen stiller spørsmål til at jeg takker pent nei til kake og vafler, når jeg sier jeg har diabetes. Med unntak av en og annen med-diabetiker som kompenserer kakespisinga med en ekstra insulinsprøyte, og mener at jeg fint kan gjøre det samme. Vel, jeg vil helst beholde min restproduksjon av insulin, og unngå sprøyter, så lenge jeg kan ...
Om man, som meg, har frekkhetens nådegave når det trenges, er det ikke verre enn å si at - hvordan jeg spiser har du faktisk ikke noe med.