[Lille34]

Enig med Nellie i at diett ikke er løsningen, men for meg har det hjulpet, selv om jeg fortsatt er spiseforstyrra. Jeg har vært spiseforstyrra siden jeg var 16, altså i 21 år. Har gått i behandling, vært på leir med IKS, gått i selvhjelpsgrupper mm. Jeg vet godt hva problemet mitt er, nemlig at maten brukes for å kontrollere følelser. Jeg har alltid ment at uttrykket "å putte mat inn slik at skriket ikke kan komme ut" er ganske så beskrivende for sf.
For meg er det å gå på dietten, med på å stagge sf'en, fordi jeg ikke like fort tyr til mat og oppkast når noe skjer i livet mitt. Med nedsatt matlyst og søtsug, er det lettere for meg å takle følelser ved å snakke, lytte på musikk, skrive, gråte. Kjenne på følelsene istedetfor å spise dem bort (den lille stunden det varer før de kommer igjen....).

Jeg tror ikke jeg noensinne vil bli frisk av spiseforstyrrelsen, til det har jeg hatt det for lenge. Men jeg tror at jeg kan få kontroll på den, slik jeg føler at jeg har nå. Nå kan det helt sikkert diskuteres om det å aktivt slanke seg er det samme som å ha kontroll på spisef, og det er derfor jeg vet at det vil bli ei utfordring når selve slankingen er over og jeg skal på stabilisering. Men jeg kjenner meg selv og føler at jeg har lagt et godt grunnlag nå som jeg bl a ikke har spydd på et halvt år, i tillegg til at jeg jobber aktivt med å finne andre måter å takle følelser på

Håper vi alle lykkes med å få kontroll