[Tulipa]

Hallo igjen!!!
Etter ferie, samt en bitteliten og ikke særlig effektiv prøveperiode på pulver er jeg igjen igang med lavkarbo. Har tatt en pause fra nettsidene, men ikke fra kostholdet. Vekta beveger seg saaaaakte nedover, jeg har rett og slett måttet begrense veiinga, siden jeg ble så sinnsykt skuffa hver gang. Det er jo i hovedsak fordi vi ønsker oss barn at jeg og Tulipan lever lavkarbo. Men det hadde vært utrolig deilig å gå ned i vekt også. Synes jeg er tjukk og fæl, selvbildet er ikke på topp for tida.

Fikk meg en opptur etter å ha vært hos Dr. Willumsen i Drammen. Hun konstaterte PCOS med en gang, nå venter jeg på blodprøvesvar og kanskje medisinering med Metformin. I tillegg har hun henvist meg til embolisering av en muskelknute i livmoren. Hun gjør alt for å bedre sjansene våre og jeg er evig takknemlig! Venter i spenning.
Følger samtidig løp med henvisninger offentlig, men tror jeg må kutte det ut. Jeg får sånne nedturer etter disse undersøkelsene og møter med leger og gynekologer som ikke vet hva PCOS er og som ikke kjenner metodene med embolisering av myomer godt nok. Det er nesten så de blir fornærmet fordi jeg poengterer at det finnes ny forskning og nye metoder som private leger og klinikker kan tilby.

Uten tips om Dr. Willumsen tror jeg at jeg ville følt meg temmelig fortapt. Så tusen takk, Photobscura!

Gynekologene og legene der jeg bor og i Tromsø, dit jeg ble henvist -har vært utrolig lite opplyste og forståelsesfulle. Gynekologen på sykehuset der jeg bor mente at jeg umulig kunne ha PCOS, siden jeg jo blir gravid. Han henviste meg videre til Tromsø, har et myom/muskelknute som må fjernes/krympes. Skulle likt å vite hva som stod i henvisningen fra gynekologen hjemme, for gynekologen i Tromsø var nesten like ille.

Har tidligere fått beskjed om at muskelknuten ikke kan fjernes kirurgisk, men at det kanskje går an å embolisere den, altså krympe den ved å stoppe blodtilførselen til den. Trodde det var utredning til dette jeg skulle til i Tromsø, og ble kjempeskuffa da han informerte meg om at "denne kan vi ikke operere".
Dette visste jeg jo fra før, så jeg spurte om å få den embolisert, og det blir det nå henvist på nytt for å få gjort. Må i MR-røntgen først, venting, venting... Et skritt frem og et tilbake.

Lurer på hva disse legene lærer om menneskelighet og empati gjennom daglig omgang med pasienter- Han gav meg beskjed om at jeg ikke måtte forvente å bli noe mer fruktbar etter embolisering og at metoden var høyst eksperimentell.

Jeg VET da at jeg har begrenset mulighet til å få barn. Jeg har tre mislykkede graviditeter bak meg. Jeg har virkelig ikke behov for en lege til å ta håpet fra meg! Jeg KAN være fruktbar, jeg har tross alt blitt gravid tre ganger!

Syntes det var så utrolig vondt å få det slengt i ansiktet på den måten, som om han ikke så vitsen i at jeg ville prøve. Hadde lyst å fortelle at jeg hadde vært på privatklinikk og fått påvist PCOS siden henvisningen fra mitt lokalsykehus ble sendt. Så var det bare det at klumpen i halsen ble for stor...og jeg tenkte at jeg ikke orker... hva er vitsen... de hører jo ikke på meg likevel.
Er temmelig sikker på at en kvinnelig lege ville sagt det på en litt rundere måte. Jeg gjorde som jeg alltid har gjort, gikk slukkøret ut av legens kontor med klump i halsen og tårer i øynene og kom ikke på alle de gode replikkene før på veien hjem.

Er jeg hårsår som føler meg trakassert av disse gynekologene?

Selv om Dr. Willumsen gav oss stort håp, så ble jeg skikkelig lei meg av møtet med denne andre legen. Hadde en skikkelig dårlig kveld i går. Klarte bare ikke å tenke positivt, ble mye "tenk hvis vi aldri får det til"-tanker og fortvilelse. Moralen har vært på bånn i dag. Jeg skammer meg sånn- har ikke kommet meg på jobb, sendte melding til sjefen og sa jeg ikke følte meg bra. Og det gjør jeg ikke heller. Klarer ikke å vise frem mitt hovne ansikt i dag. Innser at jeg må skjerpe meg og tenke litt positive tanker, vet jo at det ikke nytter å deppe. Tenker på alle som helt sikkert aldri får barn. Og tenker litt at hvis det nå er tilfelle med oss, så ville jeg foretrekke å få vite det snarest, så jeg kan bli ferdig med denne forferdelige prosessen.

På vei hjem skulle vi egentlig innom Tulipans bestevenn, de bor i Tromsø og har termin om 2 uker. Tulipan bestemte (til min letelse) at vi droppet det besøket, så vi stoppet heller på et kjøpesenter for å kjøpe kaffe- hvor vi selvsagt møter bestevennen i døra. Følte meg egentlig ganske kjekk igjen, og det VAR hyggelig å se han igjen, så vi avtalte å komme likevel. Gikk fint, helt til de fortalte navnte de hadde funnet til babyen- det samme (sjeldne navnet) som Tulipan og jeg hadde snakket om hvis siste graviditeten hadde blitt ferdig og babyen var en gutt. Jeg synes skjebnen er rett og slett jævlig med meg om dagen. Og at jeg er ganske flink til å forholde meg rolig og oppføre meg pent når jeg har det ille. Unner dem babyen av hele mitt hjerte, men jeg skulle så ønske det var oss.

Skal slutte å grave meg ned... beklager selvmedlidenheten, men - det var godt å få det ut!