[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av KarMa40, her.

Det holder å forsåvidt å skrive om tilstanden her så kan du alltids scrolle tilbake .

Ja, jeg håper at du møter et ordentlig menneske, Endokrinologi er ansett for å være det mest kompliserte faget innen medisin, og spesialister kan være litt ... høg oppunder nasen, sier de der faren min kommer fra.
Kan hende er h*n interessert i å se hvordan hormon-prøver har endret seg over tid, hvis du har utskrifter hjemme?

Du kan høre på og huske at du ikke trenger å gjøre akkurat sånn, eller være enig ... (Min trademark legeskepsis, bare)

Ja, nå har jeg jo smørt det utover to tråder, ikke minst!
Jeg har INGEN problemer med å skjønne at endokrinologi har den anseelsen. Det er jo til å bli svett av alt dette som angår stoffskiftet! Men han er veldig flink i følge Willumsen som henviste meg til han. Jeg har jo den lista som jeg holder over alle underlige symptomer jeg opplever. Der tror jeg så godt som ingenting er utelatt, og lista fyller nå et helt a4-ark. Jeg håper han ser minst like mye på det som prøvesvarene mine. Jeg har utskrifter på blodprøver helt tilbake til 2006 her, så de tar jeg med.
Jeg er jo litt redd for et par ting; å ikke bli tatt på alvor. Det er alltid litt skummelt med en ny behandler (og det er litt fælt å si det, men jeg føler jeg generelt blir tatt mer på alvor nå som jeg er slank kontra da jeg var tjukk ... ). Jeg gruer meg litt til ul, har ikke turt å kjenne mer på halsen min, ikke minst blir jeg så støl av det. Og så er jeg også litt redd for å bli satt på stoffskiftemedisin, vil liksom se hva som skjer med alt dette andre jeg har begynt med på litt mer sikt først, tror jeg i alle fall ..!

Opprinnelig lagt inn av KarMa40, her.

Grattis med hår!!!

Jeg så ut som en ustelt skrulle i et år etter forrige graviditet. Jeg har langt hår, som er veldig lett, og nye hår står rett opp nesten ti cm før de begynner å legge seg.

Og hårprodukter = nisseknuter, bare å leve med

Takk! Håper det ikke er pur innbildning. Jeg savner så inderlig det håret jeg hadde inntil det begynte å ramle av ... Det var tykt, blankt (vel, det er det faktisk fortsatt) og hadde litt tyngde på seg, sånn at jeg ikke fikk fjærsveis bare av å gå i motvind. Jeg husker fortsatt hvordan det var å ta rundt det, dra det ut fra under gensere og jakker, og hvordan det falt mot ryggen. Sukk! Nå lar jeg håret vokse også, jeg er litt lei av å ha det til typ midt på halsen, som jeg har hatt i minst to år nå, og om det ikke blir tykkere er det i grunn ikke så kledelig med mer enn skulderlangt. Så jeg krysser fingra og masserer til krampa tar meg! Jod er jo uansett SÅ viktig for håret! Progesteron skal visst også rette opp i det der. Det er jo liksom et friskhetstegn det å ha bra hår!

Høres kjent ut det du beskriver, forresten. Håret mitt var på sitt absolutt tynneste etter jeg begynte på lavkarbo og gikk ned nesten tjue kilo. Men det vokste seg til igjen, enn til like tynt som det var før jeg gikk ned, og det vokste jo liksom litt opp før det falt ned igjen. Hoho! Jeg har blitt helt avhengig av diverse hårgreier som jeg har lett meg fram til over tid sånn at det faktisk ser ut som jeg har mer enn førti hårstrå på huet. Nå overdriver jeg vel litt, for selv om det er tynt, så ser det bra ut til å være tynt, men det koster litt effort etter hver dusj og morgenrutine.