[Sofagubben]

Opprinnelig lagt inn av index, her.

Det er ikke min erfaring.

Det er det som er situasjonen, vi er alle forskjellige og kun en selv kjenner sin egen kropp, psyke og hvordan vi reagerer. Derfor er jeg alltid skeptisk til de som mener seg ha funnet sannheten og utgir bøker som er bastante på hva som skal til. Jeg selv startet også med slikt utgangspunkt, (Skaldeman), men fant etterhvert ut at det fungerte bare for de første 10-12 kiloene med vektnedgang for meg. De siste 25 kiloene måtte jeg finne min egen vei for og den fant jeg ved å nøye føre ned alt av opplysninger, fra daglige blodsukkermålinger, detaljert hva jeg spiste og drakk og daglige veiinger. Slik fant jeg med min egen kropp og psyke ut hva akkurat jeg måtte gjøre.

Jeg ser at mange bare veier seg en gang i uka og ellers skyr vekta, men min filosofi er at for å kjenne sin kropp og finne sin vei til hva som fungerer, så må jeg skaffe seg mest mulig detaljert informasjon. Dette fungerte for meg, men ikke sikkert det gjør det for alle, for meg var vektnedgangen og siden de små korrigeringene en mental kamp samtidig som en kamp mot fysisk sultfølelse og resepten min ble etterhvert å drikke veldig mye vann for å takle sultfølelsen og ikke tenke på mat som hverken glede eller trøst. Jeg fokuserer da f.eks. på å spille mye online sjakk og okkupere tankene på alt annet enn mat.

Jeg ser på dette forumet at matfokuset er enormt, den ene oppskriften etter den andre, gjerne fulgt av innbydende bilder av rettene er populært, men for akkurat meg fungerer ikke det i det hele tatt. Jeg var avhengig av å ikke gjøre mat til annet enn noe jeg bare trenger for å innta næring og koble vekk alt av følelser forbundet med mat. Det fungerte og fungerer for meg, nå kunne jeg like godt innta maten i form av piller. Grunnen til at jeg havnet galt avsted vektmessig var for meg "trøst" og en "gi opp innstilling", forårsaket av tap av helse og tap av flere veldig nære personer og jeg måtte først komme ut av mørke hullet jeg var i psykisk før jeg evnet å ta grep og gjøre noe med situasjonen min.

Vi kjemper i tillegg til kampen med oss selv også en kamp mot sosiale normer omkring mat. Reklamen på TV og ellers pøser på med junkfood, mat forbindes med alt fra fest, feiringer og sosiale sammenkomster av forskjellig natur. Problemet er at mye av maten som promoteres i dag, ikke er i nærheten av å være så sunn som dengang jeg vokste opp. Selv er jeg f.eks. oppfostret på lungemos, spinat, kjøttkaker, fisk, etc, etc. I dag oversvømmes samfunnet av promotering av f.eks Pizza, som jeg aldri engang hadde hørt om før jeg var blitt voksen. Dette sammen med feilaktige kostråd fra det offentlige i flere generasjoner (f.eks at fett er farlig og karbohydrater bare er sunt), gjør at kampen mot kiloene og for et sunnere liv blir ekstra tøff.

Jeg har en bakgrunn fra idrett og skal en lykkes der, må en være en liten egoist, den egoismen tror jeg en må overføre til kampen for vektnedgang også. Tar en hele tiden hensyn til omgivelsenes forventninger (iom. at mat er så innbakt i omtrent alt av sosiale sammenkomster), så blir det nesten en umulig kamp for å oppnå suksess.