Vis enkelt innlegg
Gammel 13-05-11, 00:49   #103
Photobscura
Supermoderator
 
Photobscura sin avatar
 
Medlem siden: Aug 2005
Hvor: ::Oslo Rock City::
Alder: 38
Innlegg: 26.188
Photobscura er bare helt fantastiskPhotobscura er bare helt fantastiskPhotobscura er bare helt fantastiskPhotobscura er bare helt fantastiskPhotobscura er bare helt fantastiskPhotobscura er bare helt fantastiskPhotobscura er bare helt fantastiskPhotobscura er bare helt fantastiskPhotobscura er bare helt fantastiskPhotobscura er bare helt fantastiskPhotobscura er bare helt fantastisk

Sv: Joddråper (Lugol's oppløsning)

Opprinnelig lagt inn av Manina, her.

Når jeg leser det du skriver om depresjon og livskriser, Photobscura, så kjenner jeg meg godt igjen, med hvordan jeg hadde det før jeg fikk thyroxin-natrium og så levaxin. Da ballet det på seg med ryggsmerter, utbrenthet, operasjon og økonomiske uhell. Sosialt gikk det fra fint til elendig. Og apatien og håpløsheten i forhold til disse tingene. Da jeg fikk behandling; og det med såkalt latent stoffskifte, ble det mye bedre, men noe tok lang tid. For alt samlet ble liksom et stort traume. Jeg tror nok ikke at levaxin er ideelt, men for meg var det nærmest livreddende.
Så er det jo spørsmål om hva som kommer først, men jeg tror at det blir en ond sirkel og at det forsterker hverandre; stoffskiftet som er lavt, depresjon/apati og andre helseproblemer og vanskelig livssituasjon. Om du skjønner hva jeg mener?

Jeg skjønner så absolutt hva du mener! Alt handler hele tiden om å mestre akkurat det jeg orker og ikke minst mestre det å skulle mestre å ikke smøre seg selv for tynt. Jeg klarer å være sosial, men det er også alt, og heldigvis har jeg folk rundt meg som jeg er trygg på, sånn at jeg ikke behøver å være redd for at de skal tenke sitt da jeg ramler ut eller kanskje holder på å sovne. Jeg må hele tiden sørge for å smårydde litt hele tiden, bare litt, for skippertak fikser jeg dårlig, alltid ta mange pauser -sånne småting som får hverdagen så vidt til å gå rundt. Likevel faller utrolig mange andre ting ned rundt meg uten at jeg får gjort så mye. Jeg har faktisk innfunnet meg med situasjonen min, på ett eller annet merkelig vis, men det er ikke ensbetydende med at jeg godtar at det bare skal være sånn. Det er en slags trøst i det også, at jeg vet at jeg ikke vil gi meg.
Godt du fikk hjelp! Det gir trøst det også. Jeg antar at latent blir noe av det samme som subklinisk, som det har blitt ymtet frampå i mitt tilfelle.

__________________
“What matters most is how well you walk through the fire”
-Charles Bukowski

Siste rest, nytt forsøk:



Minus 31,3 kilo på lavkarbo!
Photobscura er avlogget   Min kostholdsfilosofi: ♥The good life♥ Svar med sitat