Hvorfor snakke om sykdom?

[Rin]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Jeg tror det dere oppfatter som manglende forståelse ofte kan være det motsatte, et ønske om å selv bli forstått. Det finnes veldig mange i dagens samfunn som er fryktelig, fryktelig slitne, men som av pliktfølelse eller andre grunner ikke kan eller vil ta tak i det. Som går på jobb med smerter, eller etter dagevis uten søvn og som innvendig skriker etter noen som kan se dem, gi dem lov til å føle som de gjør. De har jo ikke denne "godkjennelsen" som en sykemelding gir til å faktisk si at i dag har jeg en dårlig dag, i dag har jeg behov for fred/søvn/hjelp. Så man biter tenna sammen og går på til man stuper (det er helt vanlig i min bransje, har sett folk dø over pulten sin. Og misforstå meg rett, jeg mener ikke man skal gjøre det, men det skjer!) og da er det ikke lett å bare legge seg nedpå.... Og å høre en kronisk syk klage over å ikke komme ut av senga hele dagen kan virke ganske så urettferdig når det er det eneste man drømmer om selv. Og så tør man jo ikke snakke om det heller, siden man liksom skal ha det så mye bedre så lenge man er "frisk" (hvertfall på papiret. Er ikke så mange år siden en undersøkelse sa at nesten 40% av alle norske arbeidstakere gikk på jobb med daglige smerter).

Men... når det blir sånn at hvile og rekuperasjon er det eneste man drømmer om, så har man vel et visst egenansvar hva angår å ta tak i det - det er jo ikke meningen i noen sammenheng at man skal bite tenna sammen til de knuser?


(I tillegg ligger det jo en subjektiv misforståelse i det der med "Du er så HELDIG som kan ligge i senga hele dagen, for det kan ikke jeg" - For de færreste som er så syke at de er sengeliggende mye av tiden synes det er å vinne i livslotteriet...)

[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av Rin, her.

(I tillegg ligger det jo en subjektiv misforståelse i det der med "Du er så HELDIG som kan ligge i senga hele dagen, for det kan ikke jeg" - For de færreste som er så syke at de er sengeliggende mye av tiden synes det er å vinne i livslotteriet...)

jammen, det er jo akkurat det jeg mener! For en kronisk syk kan det virke som en drøm å gå på jobb, for en som jobber, men er nær utbrent høres det fantastisk ut å "ha lov" til å ligge i senga. Typ drømmer alltid om det man ikke kan få, og tror andres liv er så mye bedre enn sitt eget.
Og bare så det er klart er det ikke direkte fra mitt eget ståsted jeg har disse observasjonene, selv om jeg også i perioder har vært så sliten at jeg har drømt om å bli påkjørt av trikken for da kunne jeg få ligge ned en stund. men jeg jobber som sagt i en hardt belastet bransje hva pliktfølelse angår. Kanskje fordi den er så mannsdominert. (de kjenner ikke etter før det er for sent, og vi kvinner tror vi må prestere bedre enn menn for å bli tatt på alvor).
Uansett blir det jo ofte sånn at man "skal bare", og når mailboksen er tom skal jeg ta en feriedag osv. Men den blir jo aldri tom.....

[Myrine]

Opprinnelig lagt inn av Sothøna, her.

Jeg har faktisk stor forståelse for ts sin tankegang jeg,
det er vanskelig å være usynlig/kronisk syk og å kunne snakke med folk om det, ikke minst å få forståelse for det

Etter mange år "som usynlig syk" har jeg mistet,
eller selv skjøvet bort nesten hele min omgangskrets jeg,
først og fremst fordi jeg ikke klarte å være sosial i mange mange år,
og ikke minst, den der følelsen....ja men...er du så syk da, du ser jo så frisk og fin ut, eller, ja men du må jo ha deg ut å trene deg frisk igjen teorien som de aller fleste ubevisst har, og tror er den hele og fulle sannhet for alle og enhver

Jeg har alltid tatt på meg maska, stramma meg opp, og vist den hyggeligste
siden av meg selv utad, både til venner, familie og kolleger, ja til og med lege og NAV, så da er jeg selv årsaken til at de ikke forstår den hele og fulle sannhet,
men jeg har tenkt som du, jeg kan ikke gnåle om denne sykdommen og egen helse hele tiden, de blir da sikkert drita lei.
Og prøvd å gjøre ting jeg kan, og bli bra i noe,
uten å klage og syte,
men det ende jo også i at de forstår enda mindre av at jeg er syk

Ja ja...men litt artig å kunne diskutere seg imellom her inne da,
og jeg må bare få skryte av dette forumet igjen og igjen,
for jeg tror det har berga livet mitt mer enn en gang,
ihvertfall humøret, for her inne kan en skrive om det en føler,
og den som føler for det kan svare, ingen må svare,
og du kan få et spark i ræva, det trengs det også innimellom,
men det aller viktigste er forståelse, sympati og oppmuntring,
det trenger vi alle innimellom, selv om vi er helt friske også

Og jeg kan med hånden på hjertet si:

Jeg er drita lei av sykdomsprat innimellom selv jeg,
spesielt de som kanskje ikke har prøvd så jæskla mye selv,
men kanskje fikk influensa nå,
det stod det jo om i hytt og gevær ,
og alle som bar seg, og fortalte hvor syke de var,
og som slett ikke hadde tid til dette, for de hadde jo faktisk et liv de skulle leve og en jobb som skulle gjøre også de

Noen ganger kan det lønne seg å tenke seg om,
for sykdom spør ikke om det passer, eller om du har tid til å bli syk,
og livet og jobben en gjør, ja det går videre uansett, ingen er så heldig å få lov å være helt uunnværlig dessverre, livet går videre til og med ved dødsfall,
så....det hender sånne kommentarer byr meg litt imot.

For hvem er det som velger å bli syk da, ja jeg bare spør?

Men nå kom jeg helt ut av kurs her,
blir man engasjert, ja så kommer det ramlende

Men jeg vil bare si jeg forstod trådstarter,
og også dere andre.

Og så vil jeg også si, det er forskjell på sykdomsprat og sykdomspjatt
Å prøve å forklare andre hvordan man har det, er en menneskerett,
men beklageligvis er det ingen menneskerett å alltid bli forstått på rette viset, og det er trist, for det kommer som regel en dag til alle

Takk Sothøna, jeg signerer denne

[VSB]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

jammen, det er jo akkurat det jeg mener! For en kronisk syk kan det virke som en drøm å gå på jobb, for en som jobber, men er nær utbrent høres det fantastisk ut å "ha lov" til å ligge i senga. Typ drømmer alltid om det man ikke kan få, og tror andres liv er så mye bedre enn sitt eget.
Og bare så det er klart er det ikke direkte fra mitt eget ståsted jeg har disse observasjonene, selv om jeg også i perioder har vært så sliten at jeg har drømt om å bli påkjørt av trikken for da kunne jeg få ligge ned en stund. men jeg jobber som sagt i en hardt belastet bransje hva pliktfølelse angår. Kanskje fordi den er så mannsdominert. (de kjenner ikke etter før det er for sent, og vi kvinner tror vi må prestere bedre enn menn for å bli tatt på alvor).
Uansett blir det jo ofte sånn at man "skal bare", og når mailboksen er tom skal jeg ta en feriedag osv. Men den blir jo aldri tom.....

Må bare si meg SÅ enig. Har egentlig vært begge disse personene. Stått på og tenkt (ikke lov å si) at mange andre gir opp for tidlig. Å gå til legen så lenge man "bare" er sliten går liksom ikke an. Så går det som det må og det er snart 3 år siden jeg var i normal jobb. Så lenge jeg er i jobb (arbeidspraksis) ønsker jeg egentlig bare å jobbe mer, men straks jeg kommer hjem er det ingenting annet enn sofaen som fungerer. Når fridagene brukes til legebesøk ol kan det kjennes ut som det blir for mye... Men jobb er liksom noe som får deg til å føle deg normal. Jeg kan uten uten videre svare på et enkelt spørsmål som hva jobber du med, når man treffer gamle kjente. Trenger ikke gå i detaljer. Si noe om prosent osv... Ingen som spør om det. Også for datteren min er det tydelig at det er en lettelse å kunne svare på hva mamma jobber med. Så balansegangen og positive/negative sider er vanskelig å forstå, kanskje særlig for de som ikke har vært på begge sider.

Snakke om sykdom er jo også viktig for den det gjelder da, men det kommer vel heller an på hvor mye, med hvem og hvordan. Ikke alle som har en terapeut eller fastlege med nok tid liksom. Da trenger man noen. Sykdom må håndteres på det mentale plan også, uansett om det er fysisk eller psykisk i utgangspunktet.

[Vibeke-67]

En psykolog sa til meg da jeg var nyskilt at jeg skulle ikke bare snakke med en venn om de vonde følelsene, men fordele det på mange. ellers ble det for mye for den ene.
Jeg har vært syk i flere omganger, langtidssykemeldt og ikke kunnet jobbe og ikke kunnet være sosial og ikke visst om jeg noengang kunne jobbe igjen. Dette opptok såklart mye av mine tanker, og når jeg traff venner, en sjelden gang, så fortalte jeg om hvordan jeg hadde det, hva som plaget meg og hvor redd jeg faktisk var.
Det som var viktig for meg, var å lære meg å finne min plass i det sosiale livet. Jeg kunne ikke, og kan fortsatt ikke, si ja til så veldig mye sosialt. Så sånn var det. Ofte sa jeg ja, men med forbehold. Så kunne folk bare ta det for det det var!
Heldigvis har jeg virkelig ikke møtt mye dumskap, men heller blitt møtt med folk som var bekymret for meg og med meg, men som også kunne snakke om andre ting. husker også at jeg måtte si ifra på jobben at jeg ikke ønsket å snakke om sykdom på jobben, selv om jeg var veldig åpen om dette.
Det fine med å snakke om sykdommen(e), er jo at man kanskje kan få tips og råd fra andre! Det var faktisk det som fikk meg frisk i siste runden her, jeg skrev om det opp og ned i mente i bloggen min her, så var det en som kjente igjen dette og rådet meg til å sjekke. Det viste seg at hun hadde korrekt diagnose på bakgrunn av mine beskrivelser, noe som førte til at jeg fikk behandling og nå er helt frisk! Dette kunne jo like gjerne vært legemoren til venninnen til min datter som hørte på meg og tipset, eller nabodama som hadde samme erfaring og som hørte min historie i vaskekjelleren.

heldigvis er jeg ganske så frisk igjen, og kan jobbe for fullt. Hodet fungerer bedre enn jeg kan huske, så jeg klarer å fullføre en doktorgrad og er i avslutningsfasen nå. Så nå er det dette som opptar meg, forskningen og skrivingen. Og da er det dette jeg snakker om.... Men det får de tåle, om de spør hvordan det går med meg, så får de svar. Og er de så dumme at de spør meg hva jeg forsker på, så får de greie på det....fire års forskning kan man ikke fortelle om på 30 sek.... (bare tuller).

Men Marella, det jeg tenkte på da du skrev hovedinnlegget ditt, er at det er viktig å finne din plass i det sosiale livet. Jeg gikk nesten gjennom en sorgprosess når jeg måtte takke nei til invitasjonene om lønnings"pils" etter jobb, eller møte venninner på byen og se kino og ta et glass vin etterpå, eller gå på vennefester eller invitere venner på middag. Jeg orker det ikke, og måtte avlyse hele tiden. Helt til jeg bare rettet oppmerksomheten min mot noe annet som var kjekt, som jeg mestret. Hobbier som strikking, fotografering, se gode serier osv. I siste sykdomsrunde hadde jeg høyt stoffskifte, så da klarte jeg ikke å sitte mye i ro og gikk heller lange turer på fjellet og tok bilder.
Jeg er fortsatt ikke der at jeg kan være så sosial, men jeg er mye bedre. men jeg fant en ny identitet på en måte, og fikk det fint likevel, om du forstår.

[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av Sothøna, her.

(...) for sykdom spør ikke om det passer, eller om du har tid til å bli syk.

Nemlig! Veldig godt skrevet. Det er ingenting som er så ubeleilig som kronisk sykdom ...

Jeg kan i grunn bare skrive under på det mange av dere sier, og kjenner meg igjen på godt og vondt.
Det har vært både en øvelse og en prøvelse å takle såkalt usynlig sykdom mot omgivelsene. Da jeg ble syk mot slutten av 2008 brukte jeg et halvår på å fornekte de alt mer overveldende symptomene, bet tenna sammen, og knakk sammen som en fyrstikk sommeren 2009. De neste to årene husker jeg bare bruddstykker av. Jeg har jo før dette alltid vært superaktiv, hatt masse jern i ilden, alt fra utdanning til jobber, prosjekter, hobbyer og et stort og ganske velpleid sosialt nettverk. Ok, jeg har hatt angst stort sett hele livet, men kjenner mange som både kjenner på det selv eller forholder seg til det på en eller annen måte. Men dette var noe helt annet. Hukommelse og kognitive evner gikk rett vest, søvnbehovet nærmest doblet seg, og jeg hadde vondt over alt. Gikk til behandler etter behanlder, unt so weiter.
I starten tror jeg nok at jeg overforklarte, jeg var så redd for at ingen skulle skjønner hvor dårlig jeg var, og hvor mye det faktisk kostet av forberedelse for å ta på seg smilet, se bra ut og komme på fest og lignende. Noen skjønte og aksepterte det, andre ble nok fullstendig lei. I det ytterste nærmest beskyldte ei venninne meg for å være trygdesnylter. Ja, om man vil leve langt under fattigdomsgrensen fordi man ikke har overskudd til å hanskes med Nav, så hadde det sikkert vært kjempestas å være meg. Og, ja, noen forsvant underveis ... Noe som er trist, men lite jeg kan gjøre med.
Men jeg kan vel si det sånn at jeg ikke har ventet at alle skulle forstå det fullt ut. Jeg har tenkt sånn at de som virkelig forstår det, har opplevd noe lignende selv, og det unner jeg jo virkelig ingen!

Jeg er friskere nå! Frisk nok til å studere på fulltid, men ikke jobbe, og en del av det sosiale utgår. Heldigvis er de som i dag står meg nærmest innforstått med det, og forsvinner ikke fra livet mitt i mellomtiden. Men jeg må med hånden på hjertet si at det er helt utrolig deilig å faktisk kunne komme med et svar folk øyeblikkelig aksepterer når de spør hva jeg holder med på for tiden. Og ikke minst det ha fri - ta helg, liksom! Ja, man skulle jo tro at man har fri hele tiden når man er sånn syk, men det har man jo ikke i noen som helst normal forståelse av ordet.
Jeg kan ellers bekrefte at å gå til psykolog for å håndtere den faktiske sorgen over det livet man føler går tapt er veldig nyttig!

Og takk til dere som deler! Det er så befriende med dette forumet - at man kan lette seg for en del av det man kanskje ikke føler for å belemre sine nærmeste om absolutt hele tiden! Tror det har hatt litt å si for min tilfriskning, faktisk.

[Rin]

Opprinnelig lagt inn av Photobscura, her.

Og ikke minst det ha fri - ta helg, liksom! Ja, man skulle jo tro at man har fri hele tiden når man er sånn syk, men det har man jo ikke i noen som helst normal forståelse av ordet.

Synes det er verd å understreke dette - ikke minst fordi kronikere har en tendens til å glemme/benekte dette faktum selv, og lesser på med massiv dårlig samvittighet og skam for å ikke gjøre ditt og datt når man likevel ikke gjør noe annet, liksom. Det er helt utrolig hvor blind man selv kan bli for hva som faktisk er ståa.

[Sothøna]

Er det noe jeg virkelig kjenner på og tenker over,
så er det:

Nei, kan da ikke skrive "endelig fredag" på fb liksom
eller, gleder meg på helg, eller gleder meg på ferie.

Ingen som har sagt noe på det,
men bare ting en føler på

Og en ting er ihvertfall helt sikkert,
man mister en stoooor del av sin egen identitet med å ikke ha en tittel eller jobb,
for det første folk spør om når en hilser, det er: og hva gjør du på da....og når en da svarer,
vel..jeg går hjemme på femte året, ja da er det ikke mye mer interessant å spørre om.

[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av Sothøna, her.

for det første folk spør om når en hilser, det er: og hva gjør du på da....og når en da svarer,
vel..jeg går hjemme på femte året, ja da er det ikke mye mer interessant å spørre om.

Jeg tror mange har masse å spørre om. Men de tør ikke. Redde for å tråkke for nær, redde for å ta opp temaer som den syke ikke vil snakke om. Redde for å bryte sosiale koder i et landskap man ikke er kjent. Og kanskje litt redde for å måtte forholde seg til ting de ikke vet hvordan de skal takle?
Og de gangene man spør blir man møtt med korte setninger, unnvikenhet, et ytre man merker er påtatt... Sikkert fordi den syke er redd for reaksjonene. Eller går i forsvar.

[Sothøna]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Jeg tror mange har masse å spørre om. Men de tør ikke. Redde for å tråkke for nær, redde for å ta opp temaer som den syke ikke vil snakke om. Redde for å bryte sosiale koder i et landskap man ikke er kjent. Og kanskje litt redde for å måtte forholde seg til ting de ikke vet hvordan de skal takle?
Og de gangene man spør blir man møtt med korte setninger, unnvikenhet, et ytre man merker er påtatt... Sikkert fordi den syke er redd for reaksjonene. Eller går i forsvar.

Jo da, en skal ikke se bort ifra at mange nok tenker som du sier her,
men uansett...har du gått syk og hjemme lenge nok,
så har du også mistet en identitet og en anerkjennelse på hvem du er,
den er ikke til å komme bort ifra.

Og at mange kanskje brenner av spørsmål,
ja ..kanskje...men det er like vanskelig å se for den syke

Men, jo da..det er sikkert like mange forklaringer på dette som mye annet,
men etter mange år som syk og hjemmeværende,
så har jeg mine erfaringer, og opplevelser med dette,
og har gang på gang priset meg lykkelig for at jeg fant dette forumet
hvor jeg har min egen journal og blogg som jeg kan skrive av meg mine sorger og bekymringer,
og plager og vondter,
så får den som gidder lese, og det er valgfritt å gi svar,
så da føler man ikke at man presser noen med sine tanker.

Deilig for meg å lette på presset,
og deilig for dem jeg har hjemme at jeg kan få lesse problemene mine hit

Lavkarbo.no er et funn og da mener jeg ikke bare for de med slanketanker, men også alle andre tanker og bekymringer av alle slag,
så får den som kanskje selv har erfaringer med samme problem svare,
og man kan få nye tanker omkring så mye og mangt

[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av Sothøna, her.

Jo da, en skal ikke se bort ifra at mange nok tenker som du sier her,
men uansett...har du gått syk og hjemme lenge nok,
så har du også mistet en identitet og en anerkjennelse på hvem du er,
den er ikke til å komme bort ifra.

Og at mange kanskje brenner av spørsmål,
ja ..kanskje...men det er like vanskelig å se for den syke

Men, jo da..det er sikkert like mange forklaringer på dette som mye annet,
men etter mange år som syk og hjemmeværende,
så har jeg mine erfaringer, og opplevelser med dette,
og har gang på gang priset meg lykkelig for at jeg fant dette forumet
hvor jeg har min egen journal og blogg som jeg kan skrive av meg mine sorger og bekymringer,
og plager og vondter,
så får den som gidder lese, og det er valgfritt å gi svar,
så da føler man ikke at man presser noen med sine tanker.

Deilig for meg å lette på presset,
og deilig for dem jeg har hjemme at jeg kan få lesse problemene mine hit

Lavkarbo.no er et funn og da mener jeg ikke bare for de med slanketanker, men også alle andre tanker og bekymringer av alle slag,
så får den som kanskje selv har erfaringer med samme problem svare,
og man kan få nye tanker omkring så mye og mangt

Sant det. Jeg har mistet mye av det jeg trivdes med. Jeg blir ikke oppdatert og klarer heller ikke oppdatere meg. Jeg savner jobben. Jeg sa senest i dag at jeg ville prøve meg en dag ekstra. Sjefen sa nei, tvert, fordi at han har erfart at jeg blir veldig sliten og at det er mer til bry enn hjelp.

[VSB]

Opprinnelig lagt inn av Kanutten, her.

Sant det. Jeg har mistet mye av det jeg trivdes med. Jeg blir ikke oppdatert og klarer heller ikke oppdatere meg. Jeg savner jobben. Jeg sa senest i dag at jeg ville prøve meg en dag ekstra. Sjefen sa nei, tvert, fordi at han har erfart at jeg blir veldig sliten og at det er mer til bry enn hjelp.

Er det ikke en trygghet at noen ser og setter grenser når du ikke klarer selv. Jeg vil også øke, men behandleren min sier nei (foreløpig) og jeg vet at hun egentlig har rett.

[wenche@@]

Snakke om sykdom...

Jeg har en mamma jeg som snakker om min sykdom til alt og alle...Er det noe greit da ????

[smgj]

Opprinnelig lagt inn av wenche@@, her.

Snakke om sykdom...

Jeg har en mamma jeg som snakker om min sykdom til alt og alle...Er det noe greit da ????

Det var den balansegangen da... mellom "å påtvinge andre sin sykdom" og "å sette opp den fine fasaden over det vonde".

Like lett å feile i begge grøfter.

Edit - og jeg ser jeg misforsto innlegget ditt.

Selvfølgelig skal man være enda mer varsom med å snakke om andres sykdom med tredjepart... Har du tatt opp dette med henne? At du synes det er ubehagelig?

[BenteR]

Det verste er likevel disse usynlige invalidiserende sykdommene som enkelte andre absolutt ikke vil godta. Møter man "nå må du ta deg isammen og slutte og synes synd på deg selv-blikkene" lenge nok, så mister man troen på seg selv.
Om det da kommer et menneske som genuint er intressert, så blir det fort som og trekke ut proppen i badekaret; alt kommer.
Det kan igjen bli en overdose for den personen som i utgangspunktet var genuint intressert.
Balansegang er nok tingen

[Kitt]

Opprinnelig lagt inn av wenche@@, her.

Snakke om sykdom...

Jeg har en mamma jeg som snakker om min sykdom til alt og alle...Er det noe greit da ????

Kommer litt an på sykdommen, det!
Mamma snakker mye om meg og mitt og særlig når hun er spesielt bekymret som feks da jeg skulle ha min GBP- operasjon.
Men jeg hadde vel ikke blitt så glad om hun hadde fortalt alle om min fjerne-livmorslimhinne- operasjon eller psoriasis- utbrudd på kjønnsleppene- historie!

[Kanutten]

Jeg opplever på jobb nå at de prøver "beholde" meg syk! Jeg føler meg jo stadig vekk piggere og ønsker å prøve meg mer enn 60% stilling. Jeg vet de mangler 10% stilling og jeg har sagt at jeg kunne tenke meg å prøve meg i den. Men neida, "du kan jo bli sykere av å jobbe mer!" Hallo!? Jeg blir jo ikke akkurat piggere heller av å ikke få prøve meg for jeg kjenner jo at jeg blir gradvis bedre. Kan jeg i allefall få prøve meg til de finner noen i denne 10% stillingen?

[Paris]

Klem til dere alle!

[Marella77]

tusen takk, så søtt av deg