Jeg tror jeg har skjønt hvorfor jeg ikke klarer å gå ned i vekt

[Millie88]

Jeg har prødv utallige ganger å gå ned i vekt. Har klart det mange ganger, for å så gå opp igjen alle kiloene. Jeg har tenkt mye på det i det siste og jeg synes at det er veldig vanskelig. I går slo det meg hvorfor. Hver gang jeg slanker meg tror jeg at alt blir bedre bare jeg blir slank. Jeg har et usansynelig bilde av hvordan livet mitt er når jeg har gått ned alle kiloene. Jeg får det for meg at når jeg blir slank vil jeg gjøre det mye bedre på skolen og folk vil like meg bedre. Jeg er 22 år og har aldri vært i et seriøst forhold, og jeg har alltid trodd at når jeg ble slank ville det forandre seg. Men uansett hvor mange kilo jeg har gått ned har ting vært akkurat det samme. INGEN forandring. Jeg skjønner at mine forventninger er helt urealistiske, men jeg sliter veldig med å forandre på de. Så når jeg går ned, og ingenting forandrer seg, begynner jeg å spise igjen. HELE TIDEN! Jeg har spist lavkarbo siden juli og ketogent i perioder. Jeg gikk ned veldig mye i starten og var velig fornøyd. Men når livet mittt ikke ble noe bedre av det begynte jeg å spise mye. Fremdeles lavkarbo, men jeg spiste døgnet rundt, når jeg var sliten, glad, trist og når jeg kjedet meg... og jeg gikk opp litt i vekt igjen. Det er bare snakk om et par kilo, men problemet er at jeg saboterer meg selv så veldig. Og jeg har en del kilo og gå ned fremdeles. Ikke misforstå, jeg har det bra og jeg er ikke deprimert eller noe, jeg har bare hatt så veldig store forventninger til vekttap...


Noen andre som har det sånn som vil dele sine tanker rundt det?

[Fungirl]

Har det nok ikke sånn og det høres veldig trist ut.
Jeg tror selvsagt at ting skal bli bedre når jeg går ned i vekt, men da tenker jeg hovedsakelig at det skal bli lettere å trene, kan kjøpe klær der jeg ønsker osv.

Det hjelper lite å gå ned i vekt om man ikke er glad i seg selv for den man er, så ett råd er å jobbe med å bli glad i deg selv og at du er god nok selv med ekstra kg på kroppen. Du er virkelig verdt alt og håper du vil bruke tid på dette, enten gjennom venner eller noen som kan hjelpe deg på ett profesjonelt plan

[senorita]

Jeg har det nok litt på samme måte.. samme hvor slank og fin jeg blir nå så får jeg jo ikke noen venner av den grunn :/ men men.. jeg får det jo bedre med meg selv da!

[Millie88]

Det er ikke så ille som det høres ut som altså. Jeg har mange venner og et stort nettverk, det er ikke det. Det er bare det at mine forventninger er helt urealistiske. Jeg har hele tiden trodd at det å ha en slank kropp er nøkkelen til et perfekt liv.. Jeg vet jeg høres veldig overfladisk ut men det er ikke sånn ment. Litt vanskelig å sette ord på det føler jeg. Jeg skjønner jo at jeg må jobbe med mine forventninger, men det er ikke noe som skjer over natten. Jeg har en stemor som ser ut som et skjelett og som kommenterer vekten min hele tiden. Og flere andre familiemedlemmer som også har en mening om alt mulig. Og når jeg selv synes at jeg er ferdigslanket, men allikevel får høre at jeg er for stor synes jeg at det er vanskelig. Og jeg vet så godt at jeg ikke blir noe særlig lykkeligere av å være slank men allikevel så forventer jeg forbedring... Jeg føler liksom nå at alt dreier seg om kropp og mat. Jeg klarer liksom ikke se på alle de andre tingene i livet mitt som er bra. Igjen, det er vanskelig å sette ord på disse følelsene..

[Megvel]

TS: Wow. Stå på!
Dette er kanskje det mest viktige du har funnet ut i hele ditt liv...

[Millie88]

Tusen takk for støtte =)

Jeg skjønner veldig godt hva du mener Og det at du har funnet det ut høres ut som et steg i riktig retning, selv om det er litt vanskelig å vite hva den retningen er akkurat nå. Noen ganger er det litt rart å innse slike ting, men i lengden tror jeg det alltid er bedre

[streber]

Hei, beklager , kjenner jeg blir arg på stemora di! Du får, som fungirl sier, øve deg på å være glad i deg selv og si til deg selv og andre at du faktisk er stolt av deg selv, be folk rundt deg tie stille om de ikke har noe hyggelig å si! Lykke til!

[Frøkengiraldriopp]

KJenner meg veldig igjen i det du skriver ... har slanket meg siden jeg var 13 år - er 38 nå - og da jeg begynte min første livsstilsendring i mai i fjor, veide jeg 35 kg mer enn da jeg begynte å slanke meg ..

Det som er annerledes nå, er at jeg har fått med meg hodet for første gang - jeg har innsett at jeg ikke kan gå ned 35 kg på tre måneder, jeg har innsett at dette ikke er noen slankekur, men en endring jeg gjør for livet, og om det tar to år eller fire år, spiller ingen rolle, det er for livet. jeg har innsett at jeg gjør dette for meg selv, for at helsa mi skal bli bedre, for at selvfølelsen min skal bli bedre og for at jeg skal orke å være mer aktiv. Jeg gjør ikke dette for noen andre enn meg selv.

jeg har fått god hjelp av et kurs i kognitiv tenkning, som har lært meg å lukke ørene for meg selv, jeg er nemlig min verste fiende, før var mat det eneste som sto i hodet på meg (føltes det som) - mat var liksom svaret på alt - trøst, kos, hvis jeg kjeda meg, hvis jeg hadde det gøy ... mat var i fokus - nå er det fokuset endra.

jeg vil anbefale deg å få med deg hodet på det du skal gjøre med kroppen din, vanligvis har jeg gitt opp etter to måneder, nå har det gått snart ni måneder, og jeg er mer aktiv (trener) og like motivert Dette er mitt nye liv, og jeg liker det

Lykke til

[Millie88]

Det er godt å høre andre med samme erfaringer. Det kurset høres bra ut, hva heter det? Kan du fortelle litt om det? Jeg trenger å få med hodet denne gangen, det er der det går feil hver gang..

[Sbond]

Kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver, syns du får frem følelsene på en veldig bra måte, jeg!

Er nesten som om jeg har satt livet litt på vent, frem til jeg blir tynn.. Litt vanskelig å beskrive, men jeg tenker at når jeg blir tynn så har jeg så mye flere muligheter.. Vet at det er en helt forskrudd tanke, men klarer ikke å få den ut av hodet..

Jeg er ikke særlig stor, men føler meg allikevel ikke vell med kroppen min. Som noen andre skriver her har jeg selv også brukt mat til ALT. Til kos, trøst, når jeg kjeder meg, osv... Spiste så mye en stund at jeg måtte skjule det, ble så flau..

[Fofa]

Vil bare sende deg en klem! Dette er noe du må jobbe med...jeg har selv vært der! De som skriver over at du å jobbe med å bli glad i deg selv, er inne på noe ekstremt viktig!!!

Om det er noen trøst, så måtte jeg vente til jeg va 28 år til jeg endelig kom i et fast forhold..og vet du hva? Det var absolutt verdt ventetida

Lykke til!!

[Millie88]

Takk!! Dere er herlige

[Fungirl]

Jeg kjenner jeg blir kokforbanna på stemora di, sånt gjør man bare ikke!

Håper du finner tryggheten i deg til ta ett oppgjør og fortelle hvordan det føles når du blir utsatt for disse kommentarene, både av stemor og andre. Det fortjener du virkelig ikke og jeg kan virkelig ikke fatte at folk kan være sånn.

Sender deg en stor

[Tinkiwinki]

Slanking er psykisk terror, hehe !
Er VELDIG enig med det du sier, og som 22åring selv er vi nok i samme båt
Etter å ha gått på dette kostholdet en stund nå, føler jeg meg allerede bedre. Litt gladere innvendig (alt er ikke et ork lengere) Utrolig va maten har å si

Målet er å legge alle bekymringer angående vekta til side, å fokusere på ting som er viktig Man er ung bare en gang i livet, og jeg håper å få oppleve resten av tjueåra i en bedre utgave av meg selv

Lykke til alle sammen ! GJENTA GANG, PÅ GANG TIL DEG SELV, AT DETTE SKAL DU KLARE !!!!!!!

[KarMa40]

Opprinnelig lagt inn av Millie88, her.

Jeg har en stemor som ser ut som et skjelett og som kommenterer vekten min hele tiden. Og flere andre familiemedlemmer som også har en mening om alt mulig.

I min helt objektive mening er din stemor en skikkelig f*itte. Med mindre hun selv NOENSINNE har vært overvektig og slitt med å gå ned kan hun holde jamt kjeft. Hvis hun mot formodning har vært overvektig OG slitt med å gå ned, kan hun også holde kjeft og grave frem litt støtte.

Skjeletter er ikke pene i alle fall, litt underhudsfett hjelper på alle. Hvis du manner deg opp og kommenterer rynkene hennes skal du se sitronen snurper sammen.

Hva gjelder familie i grupper kan det hjelpe å se dem for seg som glattbarberte aper som tilfeldigvis kan prate. Og sier dustete ting for å være enige med hverandre... For da har jo alle det så hyggelig og så kan man le præhæhæhæ! og si 'ikke sant!' og 'akkurat!' og 'riktig,riktig'.

[Tinkiwinki]

Opprinnelig lagt inn av KarMa40, her.

I min helt objektive mening er din stemor en skikkelig f*itte. Med mindre hun selv NOENSINNE har vært overvektig og slitt med å gå ned kan hun holde jamt kjeft. Hvis hun mot formodning har vært overvektig OG slitt med å gå ned, kan hun også holde kjeft og grave frem litt støtte.

Veldig enig

[utolmodig]

Opprinnelig lagt inn av streber, her.

Hei, beklager , kjenner jeg blir arg på stemora di! Du får, som fungirl sier, øve deg på å være glad i deg selv og si til deg selv og andre at du faktisk er stolt av deg selv, be folk rundt deg tie stille om de ikke har noe hyggelig å si! Lykke til!

Er så enig!!! For en del år siden gikk jeg ned 10 kg. Min slanke stemor bemerket det, og jeg ble glad. Neste kommentaren hennes var; "Men du har MYE igjen da!!"

[streber]

utolmodig-nøyaktig det samme sa en kollega(som alltid totalt mangler filter)til meg for mange år siden da jeg hadde greid å komme meg ned 19 kg kun med trening. Enkelte bare skjønner ikke når det er på tide å holde skravla godt igjen!OG jeg HADDE ikke masse igjen, jeg anså meg ferdig slanket faktisk...

[vimsen85]

Opprinnelig lagt inn av KarMa40, her.

Hva gjelder familie i grupper kan det hjelpe å se dem for seg som glattbarberte aper som tilfeldigvis kan prate. Og sier dustete ting for å være enige med hverandre... For da har jo alle det så hyggelig og så kan man le præhæhæhæ! og si 'ikke sant!' og 'akkurat!' og 'riktig,riktig'.

Jeg kjenner meg igjen i det du sier. Man har en illusjon om at man blir å få det bedre på alle områder av livet dersom man bare blir tynn. Men forandringen som man trenger er ikke nødvendigvis den i kroppen, men den i hodet. Jeg gikk et depresjonsmestringskurs (med fokus på teknikker i kognitiv adferdsterapi) i fjor. Der lærte jeg litt om hvordan man kan analysere egne tanker og hvordan man ut i fra de kan vurdere hvor vidt de er representative for "sannhet". Det viktigste jeg lærte er at man kan endre disse tankebanene og lære seg å tenke mer konstruktive tanker. Å bli slank gjør deg ikke lykkelig. Det som gjør deg mer lykkelig er å være fornøyd med hvem du er. Et godt selvbide og god selvtillit er kanskje de viktigste faktorene i det å ha det godt. Jeg har fått profesjonell hjelp nå til å finne mitt realistiske selvbilde og få økt selvtillit. Jeg har fortsatt dager der jeg ikke er fornøyd. Der jeg faktisk ikke kan se at jeg har mistet 25 kg av kroppen min. Men da må jeg bare endre tankebanene mine. Klappe meg selv på ryggen for det jeg har oppnådd og tenke at bilringene mine er en del av meg. De definerer meg ikke. Jeg er mer en fettet på kroppen.

Og jeg tror faktisk den viktigste ingrediensen når det gjelder å få seg kjærest for eksempel ikke er kropsvekt. For det første er sunn selvtillit sexy, for det andre er det kjemi mellom to mennesker. De få som faktisk velger kjærester på grunnlag av fettprosent tror jeg ikke er verdt å ha. Jeg har selv ikke kjæreste og har ikke hatt noen lange forhold (bare et som varte i nesten 3 mnd). Men jeg tror det er fordi jeg ikke har møtt det rette mennesket til riktig tidspunkt. Det er mange overvektige mennesker som har kjæreste. Og kanskje du bare ikke har møtt den personen enda.

Er du student? Kanskje studentrådgivningen der du bor har et kurs i kognetive terapier av noe slag (det er ikke bare oss som sliter med depresjoner som kan ha nytte av det)? Jeg vet det finnes type selvtillitskurs eller om å snakke i offentlige rom. Jeg tror mange av disse kursene kan være nyttige for oss.

Jeg håper du finner den styrken i deg selv og kanskje forstår at vekta har lite med saken å gjøre. Men selvfølgelig kan det hjelpe deg å føle deg bedre med deg selv og det er uansett bra for helsa di. Men vekttap løser ikke alle problemer i verden. Det er vi som mennesker som gjør det.
til deg. Og så jeg på deg. Jeg har tro på at du kommer til å finne en løsning nå som du har klart å sette ord på tankene dine.

[jvb]

Uansett hvor slank du blir kommer ingen til å like deg noe bedre av den grunn, så du kan like gjerne slutte og skylde på de rundt deg for at DU ikke har det bra!

Du skriver tilogmed selv at det ikke ble noe bedre da du gikk ned i vekt. Men du tror forsatt at løsningen er å slanke seg? Fra et synspunkt utenfor din virkelighet så må jeg innrømme at det i beste fall virker naivt. Jeg skjønner at du har lyst til å ha det bra, men du sier selv at du går i sirkler og møter veggen jevnt og trutt, og derfor vil jeg bare si rett ut at du kan vente og vente på ridderen på den hvite hesten. Hver eneste dag som går er livet ditt som passerer mens du sitter inne og synes synd på deg selv.

Du sier at du går i sirkler og jevnt møter veggen, og legger på deg igjen. Jeg sier at det er DU SELV som bestemmer hvor du går. Tror du det blir bra hvis du innfrir forventningene DU TROR alle andre har til deg? At du skriver her på forumet er supert, fordi du har skjønt at noe må gjøres, og du vet tilogmed at å bli slank ikke er løsningen. Det er en super start!

Du spiser når du er glad/trist/kjeder deg. Hvis det eneste verktøyet man har er en hammer så ser alle problemer ut som spiker: Du må få hodet opp av sanden og se rundt deg - det er du selv som bestemmer hvordan du har lyst til å ha det, men du trenger kanskje flere verktøy for å bryte deg ut av den boblen det ser ut til at du er i. Hvordan vil DU at du skal ha det i dag?

Jeg håper du tar til vettet! Klem

[utolmodig]

jvb: Jeg tror hun har skjønt det.... Men hun er 22 år, og når man får kommentarer fra familie at man ikke er "bra nok" ang vekt/utseende er det veldig demotiverende.... Som du sier, det er bra hun skriver her inne, det er mange som kan dele tankene sine, og er ikke alene! Jeg opplever selv i en alder av 37, at det er ikke omgivelsene jeg vil ned i vekt for - det er meg selv. Men som sagt, når man er 22 er man mer sårbar tror jeg...

[Millie88]

Jeg har skjønt at jeg må endre tankegangen min, skal sjekke hvordan tilbud det er til psykolog på skolen. Jeg har vært på slankern siden barneskolen og hele tiden hatt mål om å bli tynn. Jeg tror en av grunnene til at jeg har hatt så stort fokus på dette er at jeg alltid har vært den største av venninnene mine. Jeg har også en familie der alle jentene er konstant på slankern. Min stemor har spiseforstyrrelser, i den form at hun vet akkurat hvor mye kalorier hun spiser, og så må hun trene bort alle samme dag. Hun kan f.eks ta seg en løpetid midt på natten hvis hun har spist dessert den dagen. Når datteren hennes legger på seg blir hun sint og gjør narr av henne hele tiden, særlig foran andre mennesker!! Hun er jo helt gæærn!! Jeg har ikke akkurat hatt så veldig sunne forbilder når det kommer til mat og kropp. Jeg har lært utrolig mye bare bare ved å høre andres historier og få en bekreftelse på at dette ikke er normalt. Det er deilig det! Jeg føler jeg er kommet litt på vei bare ved å innse at mine mål er urealistiske. Resten håper jeg kommer med tid, og med hjelp av en psykolog som kan se ting utenfra.

[bamseline34]

skjønner deg jeg. har det på samme måte. tror jeg også at bare jeg blir slank så......

det er grusomt å ha det sånn.

med det samme jeg er her. hvordan starter jeg ny tråd??

[Sunda]

Nei fy FADER for en stemor!!! Aldri hørt på makan!!! Sender deg en STOR og VARM klem - drit i hva skjelettet sier, og tenk så glade tanker som du bare kan! Sånne mennesker må man ha minst mulig med å gjøre.... De er bare energisluk Skulle gjerne tatt en diskusjon med din stemor..... Jeg er selv stemor og kunne ALDRI oppført meg så slemt!
Finn noen å snakke med og stå på. Er sikker på at til slutt så er du "på plass" i livet ditt - for meg tok det sin tid, men nå er jeg her!
Nok en klem sendes din vei!