Sønnen vår på snart 4 år biter ...

[Lissi80]

Uff, jeg er ganske så fortvilet her.. Vår minste sønn på snart 4 år har gjennomtatt bitingen.. Biting er jo ganske normalt, og da han var halvannet til to år begynte han å bite andre barn i barnehagen. De ansatte gjorde sitt, vi gjorde vårt og bitingen avtok -heldigvis Men nå har han startet opp igjen Han biter faktisk ganske ofte broren sin på 6 år, bare i sommer har han bitt hull på han tre ganger!! Vi tar han vekk, forklarer at broren får veldig vondt -noe han ser selv også, for han hyler jo til selvsagt..det må jo gjøre ufattelig vondt! Men det ser jo ikke ut til å gå inn... Idag beit han først broren sin og deretter søsteren på 11 -hva skal vi gjøre?? Det ser jo ikke ut som det hjelper å snakke han "til fornuft"...

Han biter i situasjoner hvor de krangler forresten, men det må jo gå ann å være uenige uten at en skal bli bitt til blods

Noe som har tips???

[smgj]

Ingen tips, men google kan kanskje hjelpe deg?
http://pediatrics.about.com/od/bitin..._Behaviors.htm

[BenteR]

Vel, dette er ikke pedagogisk rett, men da guttene mine var små, var ene guttungen til en nær slektning en j%¤"l til å bite minsten hos meg.
Moren hans lo litt og forklarte særdeles pedagogisk at dette ikke var greitt å gjøre. Dette skjedde om igjen og om igjen.
Jeg ble passe irritert på moren som ikke tok tak i situasjonen, for i mine øyne er det IKKE naturlig og bite andre til blods.
Jeg ga beskjed om at neste gang gutten bet,og hun ikke grep inn, så ville jeg bite gutten slik at han kunne lære konsekvensen av en slik oppførsel.
Moren lo, og trodde meg tydeligvis ikke. Hun er førskolelærer og veldig "pedagogisk riktig" i sin måte å oppdra barn på.
Vel, neste gang vi treftes jafset gutten hennes igjen tak i minsten min og han silblødde fra fem bitt i kinnet sitt (vi måtte faktisk til lege IGJEN pga bitt).
Jeg tok rolig tak i gutten hennes og forklarte at dette er ikke akseptert og at han skulle få kjenne hvorfor. Jeg brettet genseren rolig opp og bet han i armen.
Selvsagt bet jeg ikke ordentlig, det var vel nesten mer som et klyp av tennene mine, men han forstod iallefall at biting ikke er greitt.
Vet ikke om jeg akkurat vil anbefale dette videre, men biting er ikke bare en uting, det kan faktisk være farlig.

[Kanutten]

Minsten min bet endel. Det stoppet da en voksen bet ham tilbake... Ikke hardt seff, men nok til at han tok hintet.

[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av BenteR, her.

Vel, dette er ikke pedagogisk rett, men da guttene mine var små, var ene guttungen til en nær slektning en j%¤"l til å bite minsten hos meg.
Moren hans lo litt og forklarte særdeles pedagogisk at dette ikke var greitt å gjøre. Dette skjedde om igjen og om igjen.
Jeg ble passe irritert på moren som ikke tok tak i situasjonen, for i mine øyne er det IKKE naturlig og bite andre til blods.
Jeg ga beskjed om at neste gang gutten bet,og hun ikke grep inn, så ville jeg bite gutten slik at han kunne lære konsekvensen av en slik oppførsel.
Moren lo, og trodde meg tydeligvis ikke. Hun er førskolelærer og veldig "pedagogisk riktig" i sin måte å oppdra barn på.
Vel, neste gang vi treftes jafset gutten hennes igjen tak i minsten min og han silblødde fra fem bitt i kinnet sitt (vi måtte faktisk til lege IGJEN pga bitt).
Jeg tok rolig tak i gutten hennes og forklarte at dette er ikke akseptert og at han skulle få kjenne hvorfor. Jeg brettet genseren rolig opp og bet han i armen.
Selvsagt bet jeg ikke ordentlig, det var vel nesten mer som et klyp av tennene mine, men han forstod iallefall at biting ikke er greitt.
Vet ikke om jeg akkurat vil anbefale dette videre, men biting er ikke bare en uting, det kan faktisk være farlig.

Opprinnelig lagt inn av Kanutten, her.

Minsten min bet endel. Det stoppet da en voksen bet ham tilbake... Ikke hardt seff, men nok til at han tok hintet.

Æhhhh, det var IKKE min pode BenteR siktet til.

[BenteR]

Ikke bare jeg som "biter" altså
*LOL*

[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av BenteR, her.

Ikke bare jeg som "biter" altså
*LOL*

[mysil]

Det som funka her var å ta jentungen (ca 1 år) ut av situasjonen og plassere hu i "skammekroken" ei lita stund. Etter 2-3 gjentakelser slutta hu med å bite.
Ellers har mamma fortalt meg at jeg beit hu når jeg var liten (7-8 mnd), men slutta fort den dagen mamma beit meg tilbake

Om det samme vil funke på eldre barn veit jeg ikke, men er verdt et forsøk

[Noenkiloformye]

Ifølge norsk lov har en ikke lov til å gi barnet et lite klaps engang. Hvordan ser dere på å bite barnet med tanken på norsk lov?
(Jeg har ikke barn, og spør ikke for å rakke ned men fordi jeg selv ikke vet hvor jeg vil stå om jeg er så heldig at jeg får barn og jeg kommer i den situasjonen)

[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av Noenkiloformye, her.

Ifølge norsk lov har en ikke lov til å gi barnet et lite klaps engang. Hvordan ser dere på å bite barnet med tanken på norsk lov?
(Jeg har ikke barn, og spør ikke for å rakke ned men fordi jeg selv ikke vet hvor jeg vil stå om jeg er så heldig at jeg får barn og jeg kommer i den situasjonen)

Den samme loven gjør det slik at mange menn ikke tør vaske sine unge døtre nedentil fordi det kan oppfattes som pedofili...

[Kitt]

Hvordan er språket hans?
Min sønn hadde treg språkutvikling og bet fordi han aldri fikk sagt det han skulle. Etterhvert begynte han å slå i stedefor!
Forklarte han at det var bedre å gå ut av rommet og tenke seg om istede for. Tok litt tid, men han skjønte poenget og fulgte den regelen i mange år i stede for å bli sinna!

Han er minst og har ikke så mye å fare med. Han vet han "vinner" om han biter dem for da slutter krangelen......

[Kitt]

Opprinnelig lagt inn av Kanutten, her.

Den samme loven gjør det slik at mange menn ikke tør vaske sine unge døtre nedentil fordi det kan oppfattes som pedofili...

Eller at gubben slett ikke ville lære sønnen å vaske tissefanten i tilfelle gutten skulle snakke om det i barenhagen.........

[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av Kitt, her.

Eller at gubben slett ikke ville lære sønnen å vaske tissefanten i tilfelle gutten skulle snakke om det i barenhagen.........

[Imp]

Jeg liker Kitt sitt innlegg. I språkutvikling er det mange som uttrykker det fysisk når de får problemer. Jeg tenker at denne bitingen er nødt til å ha en årsak, særlig siden det er noe han har drevet med før, og nå begynner igjen. Jeg har ikke tro på timeout på så små barn, den metoden er utviklet for ungdom med ekstreme atferdsvansker, ikke barn. Å bite igjen kan nok få han til å forstå hvor vondt det gjør, men ikke sikkert han slutter av den grunn.

Har han det bra i barnehagen? Med de andre barna, de ansatte? Er det noe spesielt som foregår i livet, feks flytting, endringer i familien? Det kan være mye et barn påvirkes av..har han det vondt inni seg, kanskje han føler at det er godt å ta det ut på andre?

Hvis ikke du finner noe svar, kan jeg anbefale forumet på ringblomst.no. Der er det mange med lignende erfaringer, og kloke råd...

Ellers vil jeg gi deg en klem, og håper dere finner ut av det. Jeg ville sikkert gjort det samme som deg, og vært veldig frustrert..

[BenteR]

Opprinnelig lagt inn av Noenkiloformye, her.

Ifølge norsk lov har en ikke lov til å gi barnet et lite klaps engang. Hvordan ser dere på å bite barnet med tanken på norsk lov?
(Jeg har ikke barn, og spør ikke for å rakke ned men fordi jeg selv ikke vet hvor jeg vil stå om jeg er så heldig at jeg får barn og jeg kommer i den situasjonen)

Helt ærlig, så finner jeg loven alt for firkantet.
Jeg vet at min måte å løse et biteproblem for tjue år siden ikke er det ultimate, men enkelte barn slutter ikke med f.eks. biting før de skjønner hva som er konsekvensen av oppførselen sin. Et lite klyp med tennene 1 gang, løste problemet forever and ever, og gutten ble ikke skadet i det hele tatt. Det ble ikke merke en gang, men hans oppførsel førte til gjentatte legevaktbesøk for ofrene for hans uhemmede biting.

[Lissi80]

Takk for svar alle sammen Språket hans er ganske normalt til en (snart) 4 åring vil jeg tro..Ikke hørt at han er sen og sammenlignet med de to eldre søskene sine så prater han også bra synes jeg. MEN; han sutrer veldig mye..Det er ulikt fra de andre. Han gråter veldig lett og sutrer seg til det meste egentlig.. Ikke fordi jeg vil at han skal sutre seg til alt, men han er skikkelig utholdene -og kan fint sutre og hyle i timesvis... Og jeg blir selvsagt sliten så han har nok lært seg at jeg gir etter til slutt Han har også et fryktelig sinne... Han klikker for å si det rett ut, og hyler gjerne til han brekker seg eller sovner av utmattelse på gulvet... Det siste er en stund siden har hendt, men brekker seg gjør han stort sett hver gang han griner -og det gjør han jo stort sett for noe hele tiden (føles det som).

Kanksje klarer han ikke å utrykke seg skikkelig i krangel med broren og har lært seg at biting setter broren ut en stund Jeg vet ikke jeg altså, har googlet og lest litt om dette -men vi har ikke noe problemer her hjemme som tyder på at han skal ha noe "problemer" på noe vis... Og spør jeg han sier han jo ingenting! Men det jeg ser er at han igrunn tilkaller seg oppmerksomhet på en negativ måte. Han kan f.eks ligge i sofaen og sparke borti meg sånn uten mål og mening liksom, han kan hoppe opp på ryggen min enda jeg sier nei (sliter litt med nakken) og når jeg da "kjefter" sutrer han og griner... I bhg er han derimot et stort sjarmtroll De har hatt vanskelig for å tro meg når jeg beskriver gutten vår som jeg gjør her, men heldigvis har han ved to anledninger vist denne siden av seg selv i bhg også.. Den siste gangen i våres brukte de halvannen time på å roe han ned, han reiv ned skohyller i gangen og de ansatte måtte tilslutt ta han med på et annet rom for å roe han ned... -alt dette fordi han glemte noe klær hjemme... Men bite gjør han ikke i bhg -kun her hjemme!

Blei litt langt dette, men... Sånn blir det nåe man tanket høyt mens man skriver. Får se det ann litt og evt ta det opp på 4 års kontrollen på helsestasjonen kanskje... De har sikkert noen tips der også...

[Imp]

Huff, det høres ikke greit ut..syns det høres lurt ut å ta det opp med helsestasjonen, jo før jo heller. De kan kanskje henvise dere til noen som kan noe om dette.

Det høres ikke bra ut at han kan være slik i timesvis da. Hva er det han sutrer seg til, hva gir du etter for? Kan du gi han kos og nærhet istedenfor ting/mat/hva det enn er han vil ha som han ikke kan få? Bare sitt med han på fanget til det gir seg..gå på et annet rom, det hjelper ofte med andre omgivelser og bare sitte og roe seg ned.

Håper virkelig at det løser seg for dere.

[mysil]

Huff, dette hørtes litt kjent ut, bare at oppførselen har vært på en litt annen måte her. Sinnet og survinga er likt da, om enn ikke i like stort omfang som hos deg. Kan han ha vært utsatt for noe vondt? Overgrep, mobbing, plaging i bhg som ikke blir fanget opp?

Jeg kan ikke gå inn på ting og tang her på et åpent forum, men send meg gjerne en PM om det er noe du lurer på

[Lissi80]

Nei, hva han griner seg til... Alt -stort sett... Eks hvis broren skrur på TV, så vil minstemann se film. Sier jeg nei til han da og forklarer at nå har vi lovet broren å se på TV så kan han hyle til og skape sur stemning.. Gråte høylytt, sette seg foran TV'n slik at broren ikke ser.. Når han ikke hører på tilsnakk da blir broren sint og går kanskje og dytter han vekk og da klikker minstemann og kan bite. Støynivået er da så høyt at jeg enten skrur av hele TV'n eller at jeg lar minstemann få se film bare for at ting skal roe seg ned. Men dette skjer ikke før det har gått såpass lang tid at vi har blitt slitne altså..Vi prøver å avlede han og få han til å finne på noe annet først.

Det er akkurat som han er ute etter å krangle for noe hele tiden! Det kan være over småting som hvilken stol han sitter på ved kjøkkenbordet, hvem som blir tatt først på badet om kvelden, hvem som må dusje først -egentlig ved alle situasjoner der han ikke får bestemme! Jeg prøver å bytte på litt, sånn at idag dusjer du først og i morgen er det han først. Jeg tror nok at minstemann har lært seg at han er minst og at han har kommet seirende ut av mange situasjoner, men dette fungerer ikke i lengden. Nå har han blitt såpass stor og jeg mener han bør forstå at alt her i verden ikke går hans vei til enhver tid, men det virker ikke som han forstår helt. Jeg vet at de i bhg også jobber litt med at han skal komme og fortelle de voksne hva det er når han blir lei seg, istedenfor å gråte -noe vi også prøver her hjemme. Jeg sier at han trenger ikke gråte for alt, at han isteden kan komme og si at eks" nå tok C bilen fra meg, jeg vil ha den tilbake!" Men istedenfor begynner han å sutre og gråte og løpe rundt og jakte på broren som selvfølgelig synes det er gøy å erte -helt til han blir klort eller bitt...

Han er nok ikke utsatt for noe overgrep eller slikt og han er nok ikke like ille i bhg/borte som her hjemme. Hvis han er "skilt" fra broren er han en helt annen gutt. Igår var han med en venn hjem fra bhg og alle han er med hjem skryter så fælt over hvor rolig og snill han er. Vi hadde også en veldig behagelig ettermiddag med minstemann ute av huset igår , for vi vet jo hvordan han er her hjemme med broren. Kan det være at de ikke går sammen?? Kan det være noe med meg/oss som foreldre? I.o.m at han tydeligvis er en annen gutt borte, så er det kanskje noe her hjemme som er galt da? Måten vi tar han på kanskje? For vi kan bli veldig sinte, men det er jo det eneste som stopper han tilslutt... Og siden dette er noe som oppstår flere ganger daglig begrenser det seg for hvor hvor stor tålmodighetsgrensen er neste gang det skjer noe.

Han får alltid advarsler (vi bruker litt tips fra Nanny fra TV2 inniemllom), men han blir jo så sint når han ikke får viljen sin.. Så er det akkurat som han stenger seg inne i en boble av sinne og frustrasjon, det vi sier, prøver å forklare går ikke inn..Etterhvert kan han bli slem mot oss også, han har slått meg flere ganger.. I starten sier jeg nei og tar han hardt i armen, setter meg ned på hans nivå, ser han i øynene og forklarer rolig at slik oppførsel aksepteres ikke..Så fortsetter han for han er ikke redd for konsekvensene, enda han vet hvor sint jeg kan bli når begeret renner over -men da har jeg vært tålmodig lenge nok synes jeg! I slike situasjoner ender det med time-out, noe som ikke fungerer enda så konsekvente vi er på det. Enten går han fra time-out stedet, eller så spytter han eller ødelegger noe han finner i nærheten. Det fungerer bare ikke!

Jeg har nevnt for sambo at det må være noe galt med den gutten, for han er i slike situasjoner ganske ond. Og at vi kanskje burde fått han til samtale hos en barnepsykolog. Men så har han positive sider også som overskygger de dårlige, så blir det liksom lagt litt på vent. Men jeg skal ta det opp på 4 års kontrollen og høre hva de sier der. For det er ganske slitsomt å ha det sånn hver dag.

Nå har 6 åringen begynt på skolen også, og vi sa her i sommer at kanskje det at de ikke er sammen hele dagen i bhg kan hjelpe -men foreløpig har det gått for kort tid til at vi ser noen endringer. Kranglingen er der daglig og minstemnann sutrer og gråter like mye her hjemme fremdeles.

Nok et langt innlegg, og sikkert litt rotete formulert -og jeg ser jo nå utav det jeg har skrevet at vi har et problem. Søskenkranglig finnes jo i alle hjem, men dette synes jeg går litt utenfor normal krangling

[Yrla]

Å bite for å demonstrere hvordan det føles må ikke sammenlignes med straff,nei. Om en unge oppfatter timeout som straff, eller en annen metode som straff, er det ikke bra. Det er grunnen til at vi gjør som vi gjør som avgjør om noe er greit eller ikke.Og er den god kan man forklare den til barnet også.

[Kitt]

Jeg hører masse varselklokker ringe når jeg leser dette her!
Det er riktignok 5.5år mellom mine og sønnen er eldst, men han har oppført seg veldig likt oppigjennom og han rett og slett hatet sin lillesøster i mange år. Han ble skjelden voldelig mot henne, hun var jo så liten, men sutret og klaget hele tiden. Godt hjulpet av farmor som trodde vi overså han til fordel for hans nydlige, søte, blide, deilig lillesøster. Har lurt på hvordan mannen min hadde det som liten, når svigermor automatisk trodde det var sånn hos oss. Ble han totalt oversett til fordel for sin lille søster som ble brannskadet og hadde hjertefeil og var søt og blid?

Min sønn var treg med språk, men ikke noe annet. Han var motorisk og faglig svært tidlig ute og selv om han var yngst på trinnet, svært mye mer moden enn de aller fleste av de andre guttene. Likevel var det alltid noe som skurret. Den minste lille ting gikk inn på han, overraskelser var utelukket, da klikket han helt, endringer i rutiner måtte han ha dager for å takle, han kunne bli utagerende om noe gikk han i mot, han stilte utrolig strenge krav til seg selv osv. PPT ble koblet inn tidlig pga språket, men de kom ingen vei med det andre. Da han var blitt en stor, sterk 10- åring begynte jeg rett og slett å bli redd for at han skulle kunne skade noen om han klikket og forlangte at BUP kom på banen.
Etter bare noen få møter med oss og/eller sønn, var konklusjonen klar. Han var ikke som alle andre. Han var bare sååååååå mye mer intelligent enn resten av oss! Og hadde et mer enn vanlig søskenhat mot sin søster!
Da han skjønte at han var anderledes fordi han var smartere enn de fleste og ikke fordi han var så dum som mobberene skulle ha det til, fikk vi en helt annen sønn!
Rolig, harmonisk, hyggelig, samarbeidsvillig og grei!

Skal ikke ga inn på hvordan tiden frem til nå ha vært, men bare si at han blir snart 18 år, er flott, rolig og harmonisk!

Tror at det jeg vil frem til er at det er lurt å søke hjelp tidlig, for det tar evigheter å komme inn i systemet, og at det er håp for de aller fleste! eEt er mye som blir bedre med alderen, av seg selv eller med god hjelp av støtteapparatene som finnes!

Lykke til!

[Imp]

Egentlig høres det veldig ut som mye snuppa kan gjøre her også. Hun er jo den største her,men hun kan ofte bli sint fordi jeg tar fjokken først ut av dusjen/gir han tabletten først/tar på han skoene først, ja du vet alt det der. Og hun setter igang å hyle med EN gang det er noe, selvom vi rolig forklarer at "du trenger ikke hyle, bare si med rolig stemme hva det er". Noen ganger låser hun seg helt, og da er det eneste som hjelper å ta henne med inn på soverommet, sitte med henne på fanget og sitte sånn og prate beroligende/stryke på håret til hun er rolig.
Noen ganger er det vanskelig å unngå åkomme med trusler...jeg liker i grunn ikke å bruke trusler, for det er ofte man ikke klarer å følgedet opp(feks mannen sier hvis ikke du kan være rolig får du ikke ha med venner hjem!Lite sannsynlig at man følger opp det...) Men jegforsøker å unngå å bruke spørsmål, og å si vær så snill. Da kan hun jo velge, og sier hun nei så har jegtapt for lengst. Jeg bruker kommandoer,gjør ditt,gjørdatt. Når jeg er tålmodig og lar henne bruke den tiden hun trenger så blir det somoftest gjort. Noen ganger sier hun nei likevel. Da bare sier jeg "jeg hører du sier nei, men du skal gjøre det".

Regner med at jeg har det lettere iom at snuppa er jente...

Det med at han oppfører seg bedre hos andre tror jeg neppe har noe annet med dere foreldre å gjøre enn at han har så stor tillit til dere at han viser hvordan han virkelig har det når han er hjemme. Hvis han stort sett har det bra i barnehagen, kanskje han trenger å utagere litt når han kommer hjem? Og siden dere er det tryggeste han vet, tør han å ta det ut på dere også.

Jeg mener det er galt av Nanny å bruke time-out på så små barn (i barnehager har jeg hørt det vært brukt ned til 1,5års alder...) da det er en metode utviklet for ungdom med ekstreme atferdsvansker, som faktisk kan ha godt av å sitte for seg selv og tenke over sine egne handlinger. Små barn reflekterer ikke på samme måte, de trenger trøst og nærhet, og det å skulle være alene når man ikke har oppført seg bra og skal hanskes med store og vanskelige følelser helt alene, kan være skummelt..da tenker jeg på utvikling av følelsesliv fremover.
Du skriver at han er ond i slike situasjoner, men det er han jo egentlig ikke. Så små barn tenker ikke på det å gjøre andre vondt som noe positivt, handlingene deres gjenspeiler bare hvordan de har det inni seg..

Hva med Jesper Juul,har du forsøkt å lese noe der?

Er enig medKitt i at å søke hjelp jo før jo heller er lurt,kanskje det bare er en liten ting dere trenger hjelp med.

[Kitt]

Det Imp skriver om utaggering hjemme og snill borte, snakket BUP om også!
Det er et tegn på at de er svært trygge hjemme og derfor tør å vise hele følelsesregisteret sitt!
I tillegg er det slitsomt for et barn med mye følelser, aggresjon og sinne å skulle holde igjen hele dagen. Derfor blir de i tillegg gjerne litt ekstra sutrete og klengete hjemme!

[sjuggerpløm]

Opprinnelig lagt inn av Lissi80, her.

Nei, hva han griner seg til... Alt -stort sett... Eks hvis broren skrur på TV, så vil minstemann se film. Sier jeg nei til han da og forklarer at nå har vi lovet broren å se på TV så kan han hyle til og skape sur stemning.. Gråte høylytt, sette seg foran TV'n slik at broren ikke ser.. Når han ikke hører på tilsnakk da blir broren sint og går kanskje og dytter han vekk og da klikker minstemann og kan bite. Støynivået er da så høyt at jeg enten skrur av hele TV'n eller at jeg lar minstemann få se film bare for at ting skal roe seg ned. Men dette skjer ikke før det har gått såpass lang tid at vi har blitt slitne altså..Vi prøver å avlede han og få han til å finne på noe annet først.
Aldri i livet om jeg hadde latt min sønn fått se film, som belønning! for at han bøllet det til for broren sin altså. Jeg hadde tatt han ut av rommet, og sagt at han kunne få lov til å være på rommet sitt hvis det var vanskelig å sitte rolig og ordentlig sammen med de andre.
Det er akkurat som han er ute etter å krangle for noe hele tiden! Det kan være over småting som hvilken stol han sitter på ved kjøkkenbordet, hvem som blir tatt først på badet om kvelden, hvem som må dusje først -egentlig ved alle situasjoner der han ikke får bestemme! Jeg prøver å bytte på litt, sånn at idag dusjer du først og i morgen er det han først. Jeg tror nok at minstemann har lært seg at han er minst og at han har kommet seirende ut av mange situasjoner, men dette fungerer ikke i lengden. Nå har han blitt såpass stor og jeg mener han bør forstå at alt her i verden ikke går hans vei til enhver tid, men det virker ikke som han forstår helt. Jeg vet at de i bhg også jobber litt med at han skal komme og fortelle de voksne hva det er når han blir lei seg, istedenfor å gråte -noe vi også prøver her hjemme. Jeg sier at han trenger ikke gråte for alt, at han isteden kan komme og si at eks" nå tok C bilen fra meg, jeg vil ha den tilbake!" Men istedenfor begynner han å sutre og gråte og løpe rundt og jakte på broren som selvfølgelig synes det er gøy å erte -helt til han blir klort eller bitt...
Det viktigste du kan gjøre, er jo å være konsekvent, og at han får samme reaksjon på samme atferd.
Det blir forvirrende, og vanskelig å forholde seg til når han "vinner" den ene gangen, og får blankt avslag neste gang f.eks.
Sett dere ned sammen, og lag felles regler. Og så følger dere det dere har blitt enig om. Ta han med på råd, og spør hvordan han kunne tenkt seg å ha det i forhold til det med dusjing f.eks. Om nødvendig lag en liste for å tydeliggjøre for han hva dere blir enige om. Da kan han se på den, og se at i dag, da skal ikke jeg dusje først, men broren min. Eller noe sånt.
Han er nok ikke utsatt for noe overgrep eller slikt og han er nok ikke like ille i bhg/borte som her hjemme. Hvis han er "skilt" fra broren er han en helt annen gutt. Igår var han med en venn hjem fra bhg og alle han er med hjem skryter så fælt over hvor rolig og snill han er. Vi hadde også en veldig behagelig ettermiddag med minstemann ute av huset igår , for vi vet jo hvordan han er her hjemme med broren. Kan det være at de ikke går sammen?? Kan det være noe med meg/oss som foreldre? I.o.m at han tydeligvis er en annen gutt borte, så er det kanskje noe her hjemme som er galt da? Måten vi tar han på kanskje? For vi kan bli veldig sinte, men det er jo det eneste som stopper han tilslutt... Og siden dette er noe som oppstår flere ganger daglig begrenser det seg for hvor hvor stor tålmodighetsgrensen er neste gang det skjer noe.

Han får alltid advarsler (vi bruker litt tips fra Nanny fra TV2 inniemllom), men han blir jo så sint når han ikke får viljen sin.. Så er det akkurat som han stenger seg inne i en boble av sinne og frustrasjon, det vi sier, prøver å forklare går ikke inn..Etterhvert kan han bli slem mot oss også, han har slått meg flere ganger.. I starten sier jeg nei og tar han hardt i armen, setter meg ned på hans nivå, ser han i øynene og forklarer rolig at slik oppførsel aksepteres ikke..Så fortsetter han for han er ikke redd for konsekvensene, enda han vet hvor sint jeg kan bli når begeret renner over -men da har jeg vært tålmodig lenge nok synes jeg! I slike situasjoner ender det med time-out, noe som ikke fungerer enda så konsekvente vi er på det. Enten går han fra time-out stedet, eller så spytter han eller ødelegger noe han finner i nærheten. Det fungerer bare ikke!

Jeg har nevnt for sambo at det må være noe galt med den gutten, for han er i slike situasjoner ganske ond. Og at vi kanskje burde fått han til samtale hos en barnepsykolog. Men så har han positive sider også som overskygger de dårlige, så blir det liksom lagt litt på vent. Men jeg skal ta det opp på 4 års kontrollen og høre hva de sier der. For det er ganske slitsomt å ha det sånn hver dag.

Nå har 6 åringen begynt på skolen også, og vi sa her i sommer at kanskje det at de ikke er sammen hele dagen i bhg kan hjelpe -men foreløpig har det gått for kort tid til at vi ser noen endringer. Kranglingen er der daglig og minstemnann sutrer og gråter like mye her hjemme fremdeles.

Nok et langt innlegg, og sikkert litt rotete formulert -og jeg ser jo nå utav det jeg har skrevet at vi har et problem. Søskenkranglig finnes jo i alle hjem, men dette synes jeg går litt utenfor normal krangling

Jeg skjønner veldig godt at dette er slitsomt altså, så ikke ta det jeg har skrevet som kritikk - det er det ikke

[Echo]

Jeg er nok enig med sjuggerpløm. Hvis du forsøker å sette en grense så må du være den som holder ut lengst, ellers så trener du bare opp utholdenheten hans..

Kanskje du kan sette deg ned sammen med mannen din å finne ut av hva dere syns det haster mest med å gjøre noe med. Så bli enige om hva dere skal gjøre HVER ENESTE gang situasjonen oppstår. Så må dere gjennomføre dette begge to.

Jeg ville ha involvert storebror også, sånn at han visste hva dere drev med og at han kanskje måtte vente/sitte alene litt mens dere holdt på med lillebror sånn at han ikke blir lei seg over at dere bruker all tiden på lillebror en periode.

Jeg tror det ville vært lurt å lage et belønningssystem for begge to. Storebror kan jo kanskje opparbeide seg noen klistremerker/poeng hver gang f.eks gjør noe annet (et eller annet konkret som dere har funnet frem til) enn å dytte til broren sin i en sånn situasjon hvor broren ødelegger for han. Så kunne han jo kanskje få en kinotur/tur i svømmehallen/ eller noe annet han har lyst på med pappa eller mamma når han hadde fått seg et visst antall poeng. Så gjør man det samme med lillebror, finn ut hvordan dere vil at han skal oppføre seg i de situasjonene dere har valgt ut og belønn han for det.

Jeg ville ikke ha bekymret meg så veldig for at han klikker når han ikke får viljen sin, det er jo på en måte taktikken hans som virker helt utmerket. Han kommer til å gi seg med det dersom han ikke får noe ut av det.

Det må ikke bli sånn at man sier nå får du ikke belønningen/klistremerket fordi du oppfører seg sånn, da kan det bli en form for straff og det kommer nok ikke til å virke. Du må ikke fjerne opptjente poeng fordi nå var du "slem". Det blir også straff.

Det er viktig at man lager et "opplegg" som man kan lykkes fort med, sånn at man mestrer og får premien sin raskt i starten. Så må man hele tiden sørge for at det "lønner" seg å oppføre seg bra, da har man det hyggelig sammen og ting blir mye bedre for alle. Man må rett og slett bare blåse i at den positive endringen i starten kommer av at man ønsker seg de belønningene. Etterhvert som man blir flinkere trenger man ikke belønningene på samme måte lenger heller, da har man lært at det er mye hyggeligere når man oppfører seg som man skal.

Hvis du prøver, må dere være konsekvente hele veien og ikke sprekke fordi dere ikke rakk det, skulle noe annet eller at det rett og slett ble for flaut ( i butikken eller noe). Det er ikke noe vits i å sette en grense dersom man ikke gjennomfører den. Den belønningen kan heller ikke vente, den må komme med en gang med så små barn.

Lykke til, uansett hva du velger!