Noen tanker på en lørdagskveld

[Sesti]

Jeg var ikke helt sikker på hvor jeg skulle poste denne, så da ble det her

Her om dagen var jeg på badet og gjorde meg klar for å dra på skola.
Jeg studerte meg selv i speilet, som jeg i grunn gjør ganske ofte, og som vanlig kom jeg fram til at jeg ikke helt skjønner hva jeg ser.
Når jeg ser meg selv, så ser jeg jo at jeg er stor, men langt fra så stor som bmi-en skal ha det til. Når jeg måler cm blir jeg helt sjokkert over hvor stort det faktisk er. Når jeg ser på bilder så kjenner jeg meg ikke igjen i det hele tatt, for mennesket på bildet er jo bare helt ufattelig stort og ekkelt (jah, ekkelt :P ).

Noen som kjenner seg igjen i noe sånt..?
Litt motsatt sf, ser seg selv som passe i stedet for feit..?

[Viclin]

Dette er ganske velkjent blant flere, deriblant meg.

Jeg har som regel for små klær, noe jeg først ser på bilder. Og jeg ser mye mindre ut i speilet enn jeg egentlig er.

[nellie]

Jeg har det også sånn.
Føler meg ikke akkurat som en som er SYKELIG overvektig, nei.
Vet ikke om det er bra eller dårlig, jeg
Så lenge jeg gjør noe med det likevel, så er det vel okei.

[Sesti]

Trasi, men samtidig litt godt, at det er flere som har det sånn

Jeg ser sløv ut på bilder. Jeg har så mye fett i fjeset at øynene mine knapt syns.. Men det syns bare på bilder :S

[Kitt]

BMI sier 30kg for mye, speilet sier at det kan jo ikke være sååå ille og hodet mitt lurer på hvorfor jeg ikke bare kan få være som jeg er!

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette. Kan se meg selv i speilet og tenke; "Dette er jo slett ikke så værst", så kan jeg se et bilde av meg selv og gremmes!

Det kan nok bero litt på at vi gjør ting ubevisst når vi ser oss i speilet. Vi har en tendens til å se oss selv fra våre mest flatterende vinkler, og vi er stort sett stillestående. Trekker kanskje inn magen litt, retter oss opp eller står i en bestemt stilling. Når vi ser på ansiktene våre, er det skjeldent med de mange ansiktsutrykkene vi bruker. Det som egentlig er noe skikkelig dr*tt er at kroppsholdningen og ansiktsutrykkene vi bruker foran speilet, svært sjeldent er konstante i det vi foretar oss ellers. På en annen side ville vi ikke vært mye 'levende' om de var

[Sesti]

Kanskje du er inne på noe der LCHF4life?
Jeg har vel egentlig tenkt mer i en sånn "shallow Hal"-vei, at jeg ser noe mer helhetlig med personlighet og sånn..? :P


Men jeg tenkte på noe jeg leste i en bok en gang om spiseforstyrrelser, om at man ser ting i speilet som ikke stemmer, men i den sammenheng at man ser seg selv som mye større enn man faktisk er. Er dette omvendt..?

[Photobscura]

Som fotograf har jeg gjort meg noen tanker om det der.
Jeg skrev et eller annet sted en gang (heldigvis var noen smarte nok til å kopiere og lime dem inn i bloggen sin en gang, så det var lettere å finne det):

Sitat:

Bilder lyver! Men de lyver om helheten, og forteller sannheten om et tiendedelssekund av livet ditt fra en spesiell vinkel som kan være heldig og uheldig. Jeg har sett bilder av tynne smekre venner fra et uheldig øyeblikk og en uheldig vinkel, og jeg vet at de er tynne, men selv jeg må innrømme at på akkurat det bildet så så de mye tykkere ut enn det jeg ser når jeg ser dem på ordentlig.
Ikke tenk på det med bildene du! Det er nå en gang sånn at vi er hverandres største kritikere, og situasjoner vi ikke har fullstendig kontroll over gjør oss usikre, kikker du deg i speilet, så bestemmer du også litt hvordan du vil se deg selv, men om noen snapper et bilde av deg i et ubevisst øyeblikk, så er du med ett ikke med på å ta avgjørelsen. Vet ikke om det er noen trøst, men jeg har innsett dette, også fordi jeg er fotograf selv, og jeg tar ikke bilder av meg selv så alvorlig lenger.

Her er forresten en morsom øvelse i reality check: Sett på en film med vakre, velformede skuespillere, trykk på pause litt sånn tilfeldig her og der. Vips! Der ser du! De kan se teite og uheldige ut på stillbilder de også .

[nellie]

Jeg har ikke akkurat lyst til å tenke på det som at når jeg står i speilet så gjør jeg meg penere enn det jeg er sånn til vanlig. Sånt kan man jo bli deprimert av. Bedre, som Photo sier at på bilder så fanger de et lite millisekund. Da blir lett merkelige ansiktsuttrykk og kroppsformer fanget.

[Sesti]

Kloke ord Photo

Men jeg skjønner alikevel ikke at jeg kan være sykelig overvektig, det ser jo ikke så ille ut i speilet :P

[Linn H]

Når jeg var på mitt tyngste synes jeg at jeg var flott naken!
Det var bare de teite klærne som ødela alt haha!

[Veggpryd]

Det var kloke ord, Photo.

Mitt speilbildet er også mye slankere enn det er på bilder. Jeg har tenkt at det kanskje kommer av at i speilbildet er det BARE meg med en hvit vegg som bakgrunn, og jeg har ingenting annet å sammenligne med. Men, så er jo så stor forskjell fra speilbildet og fotografier så stor at det virker rart det også.

Når jeg ser seg selv utenfra som på bilder, har jeg ingen kontroll på hvordan armen kan legges ett annet sted, rette opp ryggen, trekke inn magen, haken inn - panna fram osv., men når jeg ser meg selv i speilet, gjør jeg disse tingene helt ubevisst.

[Jabba]

Opprinnelig lagt inn av LCHF4life, her.

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette. Kan se meg selv i speilet og tenke; "Dette er jo slett ikke så værst", så kan jeg se et bilde av meg selv og gremmes!

Akkurat sånn har jeg det også!!! Derfor liker jeg overhodet ikke å se bilder av meg selv!

[Photobscura]

Bilder hvor jeg ser tjukk ut later jeg som om jeg ikke har sett . Jeg forkaster dem om de er mine egne, om jeg blir tagga på facebook og synes jeg ser tjukk ut, så untagger jeg. Jeg vet jo at når andre ser bildene så tenker de ikke på det i den grad jeg gjør, men da slipper i hvert fall jeg å se dem . Og det er vel nettopp i kraft av det jeg skrev lenger opp her, at jeg vet at det gjerne er uheldige øyeblikksbilder, eller tatt i lite flatterende vinkler.

Derimot har jeg sett at jeg jevnt over ser slankere ut på bilder, at det er en forkjell. Og om jeg skulle synes at jeg ser tjukk ut, så hjelper det faktisk å se meg selv i sammenheng med folk jeg eventuelt står sammen med. For i blant kan jeg se meg blind på min egen kropp, om jeg faktisk ser det i en større sammenheng, så ser jeg at om jeg kanskje er større enn enkelte av vennene mine, så er det som regel langt mindre ille enn jeg tror. Det er deilig, og minner meg på hvor nære normalvekt jeg er nå mot jeg var før

[Vettel]

Jeg er enig med alle dere! Tror jeg er en av verdens minst fotogene menneske i tillegg. Kan tro det er morro kombinert med fotograf-mann...

1. Jeg ser tykkere ut på bilder enn i speilet.
2. Klær som passer, ser plutselig for små ut på bilder. GRØSS! (oppdaget det en uheldig dag på facebook, heldigvis en forståelsefull venninne som fjernet hele bildet...) Spesielt magen min henger utenfor.
3. Hva er det med ansiktet mitt??? Er da ikke misfoster?? Fnys!

ps. punk 1. er blitt myyye bedre! Lang konsert/fest helg for en uke siden, kan virkelig se at jeg har blitt mye tynnere og mer "shape'" nå enn før. Juhu!

[vossajinto]

Meg også!.. Eg liker ikkje å se meg selv i speilet, fordi eg veit at eg er tjukk og at magen min er altfor stor.. Men eg ser pene trekk i speilet og synest egentlig ikkje det er så alt for gale.. Heilt til eg ser bilder av meg selv!

Har også tatt meg selv i å dømme andre overvektige, og tenke med meg selv at; så gale er i allefall ikkje eg! Det er som om hjernen min nekter å inrømme ovenfor seg selv hvordan eg ser ut..

[frkprym]

Føler det akkurat sånn jeg også. Synes ikke jeg ser perfekt ut akkurat, i speilet, men i alle fall ikke 35 kg overvektig.

En gang i tiden veide jeg 86 kilo, da jeg begynte på Cambridge-kuren. Jeg gikk ned 16 kilo, og var da egentlig ikke veldig langt unna riktig vekt.
Så gikk jeg opp, tilbake til 86. Og så til 95. Og til slutt, før jeg begynte på lavkarbo, var jeg oppe i 112,4.

På alle disse stadier, 86, 95, 112, har jeg egentlig følt meg ca like stor. Vekslende fra grusomt-forferdelig-stygg (spesielt når man er i prøverommet i feil klesbutikk), til "jeg er da ikke SÅ stor" forran speilet hjemme i klær som passer.

Men skremmende er det at selv på 70 følte jeg meg ca like stor, og langt unna normal vekt. Det var først mange år senere jeg kunne se på gamle bilder og forstå at jeg faktisk var nærmest slank.