Er overvekt/undervekt et uttrykk for undertrykte følelser?

[Summer]

Opprinnelig lagt inn av Begod

hmm, hvis jeg skal være enig med deg så snakker vi ikke om dyptgående følelser, ,men av typen jeg har lyst på en sjokolade derfor spiser jeg en sjokolade. Denne lysten kan etter min mening være av både sosialt, fysiologisk og følelsesmessig betinget.

Jeg mener de tre områdene henger sammen. Både det sosiale og fysiologiske skaper følelser.

Og jeg snakker om både dyptgående OG andre følelser.

Hvordan definerer man egentlig dyptgående følelser? Jeg tror det har mer med hvorda vi klarer å forholde oss til og takle ulike følelser.

[Begod]

For meg så er det det sosiale som er den største hindringen for å lykkes. Når de rundt meg syns jeg går alt for langt i kostomleggingen, så er det vanskelig å si nei til å kose seg med snacks osv. sammen med dem. Vil jo gjerne være en kar som andre syns det er hyggelig å være sammen med.

[Summer]

Opprinnelig lagt inn av Begod

For meg så er det det sosiale som er den største hindringen for å lykkes. Når de rundt meg syns jeg går alt for langt i kostomleggingen, så er det vanskelig å si nei til å kose seg med snacks osv. sammen med dem. Vil jo gjerne være en kar som andre syns det er hyggelig å være sammen med.

Dette har vel med redsel for å ikke være god nok, ikke bli godtatt og akseptert?

Det er hverfall de følelsene jeg kjenner på i slike settinger. For sånn egentlig, så burde det jo ikke være noe problem for andre at jeg putter noe annet i munnen enn dem? Så lenge jeg ikke holder meg unna.
Jeg lager lavkarbovafler som jeg kan spise når andre spiser kake, eller jeg har med nøtter og 70% sjokolade som jeg spiser. Hos noen venner lager jeg maten selv, og noen serverer bare mat som vi kan spise. Og noen serverer frukt eller fruktsalat som jeg kan ha til nøttene.

[Begod]

Opprinnelig lagt inn av Lise

Dette har vel med redsel for å ikke være god nok, ikke bli godtatt og akseptert?

Det er hverfall de følelsene jeg kjenner på i slike settinger. For sånn egentlig, så burde det jo ikke være noe problem for andre at jeg putter noe annet i munnen enn dem? Så lenge jeg ikke holder meg unna.
Jeg lager lavkarbovafler som jeg kan spise når andre spiser kake, eller jeg har med nøtter og 70% sjokolade som jeg spiser. Hos noen venner lager jeg maten selv, og noen serverer bare mat som vi kan spise. Og noen serverer frukt eller fruktsalat som jeg kan ha til nøttene.

Det må i så fall være fruens redsler, for meg spiller det nesten ingen rolle hva andre måtte mene, men fruen syns det er helt forferdelig hvis jeg skulle skille meg ut.

Jeg ønsker oppriktig å gjøre madammen fornøyd, men mitt lavkarbo kosthold er hun fryktelig negativ til. Det er kansje den viktigste årsaken til at jeg ikke ønsker å spise lavkarbo hele tiden. Kan bli ganske intense spenninger i huset når man har totalt forskjellige oppfatninger av hva som er et sunt og hensiktsmessig kosthold. Hun syns det er unormalt å kontrolere kostholdet utover å ikke spise uante mengder snacks.

[Summer]

Opprinnelig lagt inn av Begod

Kan bli ganske intense spenninger i huset når man har totalt forskjellige oppfatninger av hva som er et sunt og hensiktsmessig kosthold.

..og det er ikke ubehaget ved denne tilstanden som får deg til å ville "lystre"?

[Begod]

Nja, vil nå heller si det er ønsket om et godt og lykkelig samliv.
Etter litt att og frem så har jeg kommet til at jeg må godta noen kompromisser i kostholdet for å bevare et godt samliv. Hvis jeg bare gjør som jeg vil, så blir fruen misfornøyd og når hun blir misfornøyd så blir også jeg det. Det er vel ikke noe poeng i å være sunn ,slank og ulykkelig?

Så jeg vil heller være ganske sunn,ikke helt slank, men lykkelig.

[Summer]

Opprinnelig lagt inn av Begod

Nja, vil nå heller si det er ønsket om et godt og lykkelig samliv.
Etter litt att og frem så har jeg kommet til at jeg må godta noen kompromisser i kostholdet for å bevare et godt samliv. Hvis jeg bare gjør som jeg vil, så blir fruen misfornøyd og når hun blir misfornøyd så blir også jeg det. Det er vel ikke noe poeng i å være sunn ,slank og ulykkelig?

Så jeg vil heller være ganske sunn,ikke helt slank, men lykkelig.

Og det å være lykkelig er ikke en følelse du streber etter heller da? Jeg synes absolutt dette innlegget forteller mye om følelser.

[Begod]

Joda, men ikke om mat følelser, eller hur?
og de er heller ikke undertrykkte.

[Summer]

Opprinnelig lagt inn av Begod

Joda, men ikke om mat følelser, eller hur?
og de er heller ikke undertrykkte.

Joda, den sosiale biten av spisingen.

[Huldr]

Oi, denne tråden har jeg ikke sett før, og jeg har lyst til å kommentere masse... (men nå er jeg for trøtt). Evig aktuelt tema!!

[Fjonken]

Hvor havner så mennesker som spiser feil av vane da? Jeg har tendens til det og har problemer med å bryte de usunne vanene. Nå sliter jeg f.eks med suget etter brød til frokost. Suget er der fordi jeg er vant til å spise brød til frokost, ikke fordi jeg er så himla glad i brød. Har aldri likt poteter og har aldri spist mye poteter så jeg savner dem derfor heller ikke til middag, men ris og pasta savner jeg. Og brød har jeg spist fordi det har jeg vokst opp med. Brød er grunnstammen i det norske kostholdet. Det tyter ut over alt og det podes inn i alle barn at brød er sunt. Det spiller ingen rolle om en liker det eller ikke. Brødskiva skal en ha og den skal spises opp.. okke som. Så brødsuget kommer nok av at det er noe jeg er vant til å spise til dette måltidet. Det skal liksom være der selv om jeg ikke synes det var så veldig godt. Derav kommer savnet.

[ekki]

Hmmmm....
Først av alt vil jeg si hei til alle sammen. Dette er min første post etter et par uker med lurking.. Et flott forum for folk som meg som er opptatt av helse. Synes at dette med følelser er et veldig interessant tema.
Dette med gener og arvelighet av fedme kan jeg veldig lite om så mitt innlegg er myntet på folk som selv tar ansvar for sin fede og sitt liv. Kanskje det går an å kalle det et matproblem. At overspising, underspising, fedme, bullemi, anorexia, eller hva vi velger å kalle det er et matproblem.
Jeg har selv erfaring med avhengighet til både alkohol og stoff, men er såkalt "tørrlagt" på 13. året. Det vil si at det er 13 år siden jeg har vært "aktiv" rusmissbruker. Når jeg sluttet å ruse meg gikk jeg opp fra min normalvekt på 68 til 90...(kommet ned i 70 nå for et par år siden når jeg kutta brød osv.. Men det er en annen historie.)
Det jeg vil frem til er at jeg kjenner, ut fra meg selv og mange mennesker jeg har vært i kontakt med, flere sider ved fedme og rusavhengighet. Og disse to "problemene" er for meg skremmende like! (sikkert mange som blir sur nå)
Jeg kan først nevne at for å komme meg ut av mitt rusmisbruk, så måtte jeg legge om hele livet mitt. Og med det mener jeg FORANDRE MEG!!
ALT! Jeg fikk spørsmål av mine terapauter om jeg var villig til å gjøre hva som helst for å bli rusfri. Jeg var etter mange misslykkede forsøk nødt til å svare ja for å overleve. Jeg holdt på å dø av mitt rusmissbruk og det visste jeg. Så måtte jeg legge om livet mitt til en Edruelig livsførsel. For mye å komme inn på i detalj nå, får komme tilbake til det senere,, Altså min påstand i enkelthet: Fedme, overspising osv er i likehet med rusmissbruk veldig ofte nevrotisk: Jo mer en tenker på grunnen og at en MÅ slutte, skjerpe seg, osv jo vanskeligere blir det. Man synes mer synd i seg selv, dårligere selvbilde so igjen fører til mer spising/drikking som fører til mer synd i seg selv og dårligere selvbilde som igjen fører til meer spising/drikking osv osv osv. Noen som kjenner seg igjen i dette? Nå er det selvsagt minst EN stor forskjell på rus og mat.. Mat Må man ha. Det blir som å måtte lære seg å drikke/ bruke narkotika på en "kontrollert" måte.. (Jeg kjenner ingen som klarer det, som først har utviklet et alvorlig rusproblem) Så utfordringen blir tross alt litt annerledes, men bare litt tror jeg. Jeg tror at "problemrusere" og "problemetere" har mange fellestrekk. Prøver å legge skylda på andre ting enn en selv: Dårlig oppvekst, gener, dårlig kone, mann, unger, venner eller hva som helst som gjør at vi kan slippe å ta ansvaret selv. Misforstå meg rett: Mange av disse tingene kan helt sikkert virke inn, og kanskje til og med være grunnen, men jeg tror ikke det hjelper å finne grunnen. Jeg har ikke funnet grunnen til at jeg er rusmissbruker. Jeg har mange anntagelser, som sikkert også er riktig. Men det som betyr noe for meg er å leve i svaret. Ikke i problemet.

Flere fellestrekk mellom mitt rusproblem og matproblem:
Putter i meg usunne ting uten å ta hensyn til konsekvens
Får forskjellige belønninger (endorfiner, feel good!)
Kan synes uhemmet synd i meg selv (med god grunn)
Kan slippe å være sosialt "tilgjengelig" unntatt når jeg vil
Kan skjule følelsene mine i en fet kropp/i rus
Skjule mitt sanne jeg (redd for å bli såret)
Slippe å ta ansvar (Jeg kan ikke for det)
Familien/venner/kollegaer bekymrer seg for helsa mi
Helseproblemer
Kan føre til tidlig død

Vi vet alle svaret: En rusmissbruker må selvsagt slutte å bruke rusmidler for å få kontroll på livet sitt(og kroppen for den slags skyld). En matmissbruker må legge om spisevaner og mat(lavkarbo og mer fett etter min mening) for å få kontroll på kroppen(og livet sitt for den sags skyld) MEN, viljen til å gjøre HVA SOM HELST for å få det til må være der først! Ellers vil det ikke holde i lengden!!!
Dette er nå min mening da..

Hadde vært interessant å høre om det er flere som har gjort seg opp lignende meninger om dette, og jeg håper for all del at jeg ikke har ødelagt alle sjanser for å skrive her flere ganger pga mitt første innlegg...

[Melania]

Opprinnelig lagt inn av Lise

Det er mange som føler en viss trygghet i det å være overvektig fordi de da både kan spise ned skumle følelser, og ved at kroppen eser ut, og man blir fritatt fra endel forventninger og oppmerksomhet. (Dette er et spesiet hyppig problem hos dem som har vært utsatt for overgrep, men også veldig vanlig blandt andre også).

Disse ordene til Lise traff meg, jeg startet å legge på meg et års tid etter en alvorlig voldtekt for 10 år siden. Jeg har hele tiden nektet for at vekten har vært psykisk! Og jeg har bare lagt mer og mer på meg. Jeg hater vekten min, og jeg ønsker bare å bli meg selv igjen (tynn) - men allikevel er jeg ikke disiplinert nok. Det sist halve året er jeg blitt mer ærlig med meg selv, men å komme ut av det er ikke lett. Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne.

[Fjonken]

ekki kom med en interesant vinkling på saken. Har aldri tenkt i de baner før, men det er jo sant det ekki skriver. Mat er rus og belønning og forsvar. I allefall for de som har mistet kontrollen helt. Og det er vel det som er kjernen. Det å ha kontroll eller ikke kontroll. Men problemet er at både narkotika og mat gjør en avhengig .. og frister. En uskyldig følelse av lyst-på, vil-sjekke-ut, teste.. kan lett føre til vil-ha, må-ha, kan-ikke-leve-uten. Så er spørsmålet hvor gikk man fra lyst til avhengighet? Hva gjør oss avhengige? Der kommer vel følelsene inn. Blir vi hekta fordi rusen gir oss et gode som vi føler vi trenger? Eller blir vi hekta pga nye vaner vi får? Eller er det noe annet?
Min vei mot feit kropp kom at lyst.. Lyst på mat.. det var starten. Så kom det noe negativt inn i mitt liv og lysten som gav nytelse ble til lyst som gav trøst. Og mens kroppen min ble feitere og feitere ble selvtilliten mindre og mindre og jeg følte meg sårbar.. Sårbarheten førte til lyst på trøst og senere til lyst på forsvar. Så ved å fore meg opp forsvarte jeg meg og murte meg selv inne sosialt. Så var fettet blitt en borg som ingen kunne trenge gjennom...inkludert meg selv.

[ekki]

[quote=Fjonken] Så er spørsmålet hvor gikk man fra lyst til avhengighet? Hva gjør oss avhengige? Der kommer vel følelsene inn. Blir vi hekta fordi rusen gir oss et gode som vi føler vi trenger? Eller blir vi hekta pga nye vaner vi får? Eller er det noe annet? [Lquote]

Jeg tror at definisjonen på avhengighet, eller kanskje bedre, et problem, er den dagen det får konsekvenser. Jeg har hatt mye med rusavhengige og deres pårørende å gjøre og mange uttaler: Mr. /Mrs. NN kan ikke ha et problem siden vedkommende drikker en gang i året... Svar: Hvis vedkommende banker kona/mannen, kjører i fylla mister kontrollen over seg selv og gjør en masse ting vedkommende ikke ville gjort i edru tilstand, så er det vel mest sansynlig et problem ute og går tror jeg...
Jeg har ikke tenkt å legge ut en avhandling om rusmisbruk her, men vil belyse fellestrekk: Jeg tror at ordet er KOSEKVENS. Et problem er oppstått når en vane/uvane får konsekvenser. Når vi føler at vi ikke har helt kontroll lenger, og vi fortsetter på tross av konsekvensene, som til slutt kan ta livet av oss. Ganske alvorlig spør du meg. Og en annen tin vi har til felles er benektelse... Jeg er ikke SÅ feit, jeg er ikke SÅ avhengig, Det er ikke SÅ farlig, Går nok snart over av seg selv osv.-...

[Nille]

Opprinnelig lagt inn av ekki

jeg håper for all del at jeg ikke har ødelagt alle sjanser for å skrive her flere ganger pga mitt første innlegg...

Kjempebra innlegg Ekki. Bare skriv videre du !

[Summer]

Opprinnelig lagt inn av Melania

Disse ordene til Lise traff meg, jeg startet å legge på meg et års tid etter en alvorlig voldtekt for 10 år siden. Jeg har hele tiden nektet for at vekten har vært psykisk! Og jeg har bare lagt mer og mer på meg. Jeg hater vekten min, og jeg ønsker bare å bli meg selv igjen (tynn) - men allikevel er jeg ikke disiplinert nok. Det sist halve året er jeg blitt mer ærlig med meg selv, men å komme ut av det er ikke lett. Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne.

Kjempe lei meg for at du har opplevd noe slikt.
Det med å være ærlig med seg selv er det første og viktigste skrittet på veien.
Jeg har to artikler som du kansje vil ha litt nytte av å lese (som går på det å være motivert, og det å ville og ikke ville og motstand):

http://lavkarbo.no/node/47
http://lavkarbo.no/node/49

[Summer]

Opprinnelig lagt inn av ekki

Jeg tror at definisjonen på avhengighet, eller kanskje bedre, et problem, er den dagen det får konsekvenser.

Der er jeg helt enig. Hyppighet og mengde er ikke eneste kriterie for å ha et problem enten det gjelder rus eller mat eller annet. Dersom det får konsekvenser av negativ art enten for psykisk eller fysisk helse, eller det går utover andre mennesker, så vil det være et problem uansett om det er skjelden eller hyppig.

(Ellers så blir vi ikke skremt av åpne, ærlige og imponerende reflekterte og insiktsfulle innlegg, så det er bare å poste mer. )

Jeg er veldig enig i at avhengigheten helt fint kan sammenlignes med rusmissbruk også. Jeg har sett mennesker i sukkerabstinens. Og det er ikke uten grunn vi i utgangspunktet kallte dette forumet for karbojunkie.

[Fjonken]

Er nok mange som benekter sin fedme ja og sine dårlige vaner. Men så er det mange som er fullstendig klar over det og virkelig forsøker å gjøre noe med det men mislykkes. Så hvorfor mislykkes man? Jo fordi man alt for ofte har feil innstilling eller bruker feil verktøy. Og for å finne riktig verktøy og få rett innstilling må man kjenne årsaken til fedmen. Forstår man ikke årsaken til fedmen kan ingen slankekurer i verden hjelpe en. Det samme gjelder vel rusmisbruk. Vet du ikke hvorfor du ruser deg så kan du heller ikke gjøre stort med årsakene som førte deg inn i rusmisbruket og av den grunn har du da større sjangse for å fall tilbake til gamle uvaner.

[ekki]

Kjekt med en varm mottagelse!
Min avhengighet begynte med sukkeravhengighet rundt puberteten. Jeg oppførte meg som en junkie for å få fatt i snop: Stjal penger hjemme, løy, sneik meg rundt for ikke å bli oppdaga. Tok ut alle mine sparepenger i smug, fra banken. Brukte alt på snop. Så er sukker et narkotikum? Jeg tror JA. (om så et mildt et) Hvertfall for meg. Og jeg har også opplevd abstinens. Karbohydrat abstinens. På samme måte som rusmidler gir det et Kick med påfølgende nervøsitet, rastløshet og uro til neste dose er på plass. Til slutt mister det sin virkning uansett hvor mye en putter innpå, og resultatet er depresjon og følelse av tomhet osv osv osv...
Kjekt å diskutere Må nesten jobbe litt nå... Kommer tilbake senere

[ekki]

Jeg greier ikke stoppe å diskutere... Hjelp! jeg av blitt avhengig!!!

Opprinnelig lagt inn av Fjonken

Forstår man ikke årsaken til fedmen kan ingen slankekurer i verden hjelpe en. Det samme gjelder vel rusmisbruk. Vet du ikke hvorfor du ruser deg så kan du heller ikke gjøre stort med årsakene som førte deg inn i rusmisbruket og av den grunn har du da større sjangse for å fall tilbake til gamle uvaner.

Jeg er ikke enig i dette. Jeg personlig har aldri funnet ut hva som har gjort meg avhengig. Jeg fant ut at brødmat gjorde meg fet, og at jeg tok av når jeg levde på lav karbo. Men ennå viktigere: Har aldri funnet ut hva som gjør at jeg har et behov for å straffe meg sjøl. Som jeg sa tidligere så har jeg mange antagelser, men ingen svar på at DETTE er grunnen. Jeg tror ikke det er viktig. Jeg tror spørsmålet er underordnet svaret. At svaret er: Jeg har et problem og Her er løsningen. Som jeg sa tidligere vet vi alle løsningen. Jeg tror vi skal slutte å fundere på grunnen. Eneste vi oppnår med det er ennå en unnskyldning til å utsette å leve i svaret: Å gjør noe med det. Men en TOTAL AKSEPT AV PROBLEMET tror jeg er et avgjørende steg. Og selvsagt er det like viktig å begynne å takle følelsene sine isteden for å gjemme dem i mat/rus.
Lærer vi å takle følelsene våre i dag, vil vi tjene på det i morgen.. Værrre å takle følelsene i går, for å få det bra i dag tror jeg... Håper dette ikke ble alt for kryptisk.... Nå må jeg jobbe!!!!! (Ny nevrose )

[Fjonken]

Du snakker om følelser og følelser er som regel årsak til problemer. Greit nok å løse et problem og erkjenne problemet, men hva om problemet gjenoppstår og den forrige løsningen ikke duger lenger? Er det ikke nærtliggende å gå løs på årsakene da og forsøke å forstå og ikke minst finne dem? Dersom et problem stadig kommer tilbake har man vel ikke akkurat løst det. Og da mååå man se på årsakene og forstå disse. Si at du er feit. Ok du innser det og slanker deg. Men du bruker feil fremgangsmåte og enten lykkes for en stund eller mislykkes totalt. Lykkes du kan du fremdeles bli feit igjen. Dersom du ikke har undersøkt hvorfor du ble fet, hvordan kan du da vite hvordan du skal bli permanent slank? Noen blir fete av sykdom. En lavkaloridiett vil da ikke fungere. Noen blir fete av feil kosthold og en pulverkur vil neppe løse det problemet. Ser du hva jeg mener? Dersom man vet at det er sykdom som fører til fedme vil man angripe fedmen med helt andre verktøy. Dersom man vet at kostholdet er dårlig så legge man det om og får en ny livsstil. Dersom man derimot bare antar og det er det mange som gjør så hopper man på den ene slankekuren etter den andre og oppnår bare å få ødelagt forbrenning og et liv i jo-jo-land. En løsning på et problem må være en permanent løsning, ellers er det ingen løsning.

[ekki]

Skjønner poenget ditt og er til dels enig. Er bare litt dårlig å forklare meg. Det jeg mener er at enhver erkjennelse og grubling over fortid og mulige årsaker lett kan bli en unnskyldning i stede for å lede til svaret. Hvis det jeg gjorde eller det som skjedde i "går" har konsekvenser for meg i dag, så vil med andre ord det jeg gjør i dag få konsekvenser for meg i "morgen". Så det mest fornuftige, for meg, er å gjøre noe med i dag. Alle de eksemplene som du nevnte ovenfor kan løses på samme måte etter min mening: Konsekvens. Er du fet pga en sykdom kan du få resultater hvis du legger opp livet etter den sykdommen og tar konsekvensen av den. Hvis du er fet av andre grunne blir det det samme. Hvis du er uheldig og går på slankekurer, feks pulver eller andre ting som ikke virker, må en ta konsekvensen av det å studere og finne ut noe som kan virke for deg. Det handler vel også her om å være ærlig med seg selv. Jeg kjenner VELDIG mange som har prøvd å slanke seg HALVHJERTET mange mange ganger. En venn av meg har gitt opp, sier han. Vel unnskyld at jeg spør: Er det forskjell på et ønske om å ha lyst til å gjøre noe med problemet og det å virkelig ha lyst? Tror ikke det skader oss å spør et slikt spørsmål uansett hvor komplisert grunnen vår er for at vi er i den situasjionen som vi er: Ønsker jeg å forandre meg, eller ønsker jeg å ønske det?? Og ikke minst hvis vi finner ut hva som er problemet i fortida, er det da sikkert at vi har lyst å ordne opp i det? Legge det bak oss, tilgi dem som har gjort oss vondt, eller tilgi oss sjøl? En god start er kanskje å ta konsekvensen av hvor vi er NÅ, hva vi kan gjøre med NUET, for at fortida ikke skal gjenta seg i morra... Og mens vi er i gang med det kan vi jo samtidig jobbe med å bli ferdig med ting i fortida.. Tilgivelse.. Men skal en ta det først, så tror jeg vi kan bli veldig gamle før vi er klar for å gjøre tiltak med problemene våre..

En av mine ærfaringer er at vi ofte prøver å finne løsninger som er mest behagelige for oss. Ofte lurer vi oss selv unna det vi vet i bakhodet vil gi bedre resultater. Etter min mening fordi motstand mot forandring er en av de største og viktigste grunnene til at vi sliter med å få det til.

[cavatina]

Jeg tror man må slutte å tenke slanking. Slutte å tenke vektnedgang. Heller konsentrere seg mer om hva som gjør livet godt å leve, og trene på å se det positive. Jeg tror egentlig ikke maten er så forbaska viktig. Ikke misforstå, jeg mener selvfølgelig ikke at man skal hive innpå alt usunt. Men jeg tror maten har fått en for stor plass i alle slankekurer og prat om vekt.

Jeg tror det viktigste er å trene, og da lystbetont trening. Det skal være gøy å trene! Da får man dobbelt opp,- man trener både kropp og sinn.

Det var faktisk da jeg begynte å gi blaffen i hva jeg spiser, sluttet å tenke slanking og vekt, og begynte å trene og konsentrere meg om det positive ved livet, at kiloene startet å rase av meg. Etter at jeg begynte å trene har jeg fått en helt annen innstilling til meg selv, et helt annet selvbilde, jeg har funnet ut at jeg har mange ålreite sider jeg også, selv om jeg fremdeles har for mange kilo på kroppen. Jeg har blitt mer rakrygget og åpen, jeg ser ikke ned i gulvet lenger og ønsker meg ikke vekk slik jeg gjorde før, jeg ser folk i øynene og går med hodet høyt hevet.

Jeg har fått tro på meg selv, jeg vet at også jeg kan trene, det er ikke noen unnskyldning at jeg er så stor som jeg er. Når man har en stor størrelse er det viktig å finne en treningsmetode som belaster minst mulig, men samtidig er effektiv og morsom. Derfor trener jeg vannaerobic og svømming. Jeg trener sammen med mange andre som også er overvektige, og jeg kan si at vi har det kjempegøy på trening! Mange ganger ler vi oss omtrent fillete av tørrvittige kommentarer og ting som skjer. Det er forresten litt farlig å le for mye i et basseng, for en kan risikere at latteren blir mer boblende enn ønskelig...

Jeg tror altså tiden er moden for å tenke i nye baner når det gjelder overvekt, og angripe problemet fra en litt annen vinkel enn man har gjort hittil.

[Karin]

Her var det sagt mye glupt!

Men jeg har et annet spørsmål: Faller alt inn i de to gruppene?

Jeg tenkte i alle fall ikke i utgangspunktet at jeg er verken der eller der, nemlig.

Ungdom: 1,70 høy, 53 kg.

Første svangerskap: La på meg mer enn 25 kg. (Sluttet å telle da...)

I mellomtiden: Gikk ned til 62 kg. (Perfekt, eller?)

2.svangerskap: Gikk opp 12 kg, gikk ned det overskytende lett.

Med barn på 1 - 2 år: Sånn ca 5 kg over min trivselsvekt. Tenker at jeg kan spasere til universitetet fra byen, og sånt. Men det hjelper ikke...

Med barn på noen få år til: En venninne gir meg den ultimate oppskriften på hvordan man går ned det som nå er blitt 10 kg for mye. (Hvorfor det da? Jeg spiser jo ikke mye...) Venninnen er bulimiker - det oppdager jeg ikke før senere. Men da har jeg levd på havregryn - i seg selv sunt - og svært lite annet - ikke sunt - lenge. Gikk ned ca 6-7 kg... Mest pga at jeg gikk i sparebluss.

Gikk opp 10-15 kg.

Gikk på Grethe Roede. Gikk ned 6 kg.

Gikk opp 20 kg til etterpå, fordi jeg ikke holdt meg til kostholdet etterpå. (Hvem kan det, da? Det er ikke det at ikke GR virker, det er bare at man ikke kan følge det! Og heldigvis fins det andre (lavkarbo) kosthold som funker bedre!)

Og jeg som bare skulle ned sånn ca 5 kg... Nå veide jeg mer enn 25 kg mer enn i utgangspunktet... Så da ble det ikke viktig lenger å passe på hva man spiste. Begynte (for første gang!) å spise "usunt", dvs potetchips og sånt om kveldene.

Gikk opp uante kg mer.

Poenget? Det er ikke alt som skyldes overspising, uansett av hvilken grunn. Noen ganger er det andre greier. Jeg syns ikke jeg har havnet her pga spising i det hele tatt! Kanskje havner dette i gruppe en eller to - men det er greit nok. Jeg mener fremdeles at jeg aldri har overspist, jeg har ikke spist meg til dette. På mitt tyngste spiste jeg en skive til frokost, to til lunsj, litt middag, ferdig med det.

Men jeg drakk en del øl.

Personlig tenker jeg at slankekurene ødela noe, og øldrikking gjorde resten. Men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke overspiste - og det er ikke noe med gener heller. Og i tillegg var jeg hysterisk tynn tidligere.
Never mind about that - det viktigste er at man finner en vei ut. Jeg har funnet min. Atkins burde kanoniseres, det har jeg sagt før! (Folk er blitt kanonisert av langt dårligere årsaker...)