Har mistet pappaen min ...

[Newstart]

Jeg mistet pappaen min for en uke siden.... Lurer bare på hvordan man kommer seg videre jeg? Det var brått og uventet, så vi er vel i sjokk enda. Var begravelse i dag, så jeg trodde alt ble liksom litt lettere etterpå. Men alt er mye verre og savnet er altfor stort til å bære......Dette klarer jeg ikke.

[kennygirl]

Kondolerer. Det beste er vell å ta tiden til hjelp og snakke med noen som er forståelsesfull. Vanskelig å sette seg inn i din situasjon om man ikke har vært i den selv. Om du ikke har et familie medlem eller en god venn du føler du kan snakke med kan legen din være et alternativ - å snakke med legen min da jeg hadde det tungt var det lureste jeg noen gang har gjort!

[Kitt]

Så trist!
Mistet pappaen min etter et kort sykeleie da jeg var 19 år. Det er snart 26 år siden, så jeg kan love deg at man kommer seg videre, det virker bare så totalt umulig en stund!
Ta vare på de gode minnene og la tiden slipe vekk sorgens skarpe kanter!

[Kanutten]

Kondolerer!

Pappan min er omtrent alt for meg. Jeg gruer meg til denne dagen kommer.

[Bønna200]

Kondolerer. Så fryktelig trist.

Sorgen blir blekere etter hvert, men savnet vil nok på en måte bestandig være der... Du kommer deg gjennom det, selv om det ikke føles sånn akkurat nå.
Skal tenke på deg jeg.

[Mariann S]

Uff, kor trist, stor klem til deg
Eg mista pappaen min brått og uventa når eg var 22 år, han var 52 dette er 22 år siden, so då har eg levd halve livet uten pappa.
Det var forferdelig, og vi var i ett vakuum lenge. Men sorgen vil blekne, sjøl om det ikkje føles sånn no, og du vil klare å ta fram dei gode minna.

[smgj]

Kondolerer. Jeg mistet også faren min for noen år siden. Da etter kreftdiagnose.

Savnet og sorgen er fryktelig i begynnelsen, men etter hvert vil de gode minnene overskygge mye av sårheten. Det er som når et sår blir til et arr. Det er der, men det gjør ikke så vondt, lenger.
Men det kan ta lang tid og jeg tror det er viktig å la seg selv få lov til å sørge. Ikke forvent at dette er noe som "går over" raskt. Mange sier at det blir lettere - og spesielt etter et år, når man har kommet gjennom alle tradisjoner og merkedager man hadde med avdøde og har fått begynt på nye tradisjoner. Sånn var det for meg iallfall.
Samtidig så var det for meg viktig å erkjenne at sorgen også er en form for anerkjennelse av den som gikk bort... Var man ikke glad i personen ville man ikke ha sørget heller?
*klem*

[Lich]

Så veldig trist, det blir bedre, men vet det ikke føles slik nå.For meg hjalp det å snakke om den jeg hadde mistet ,om og om igjen . Jeg tenker på deg og sender mange klemmer.

[Bik]

HUff så trist
Jeg mistet min pappa for litt over et år siden. En tøff tid, hvor sorgen går i bølgedaler. Men det blir bedre og bedre det lover jeg. Selv om man aldri kommer helt over det.

[Ana]

Så vondt å lese, å miste pappa var fryktelig tungt. Man tar en dag av gangen, sakte sakte så gjør det litt mindre vondt som flere her også sier.

[Gerd]

Kondolerer

Mista sjøl pappa helt brått og uventet for snart 4 år siden.
Så jeg signerer det de andre skriver her....

[elien]

Kondolerer, jeg vet det er vanskelig. Mistet selv både far og mor i november og desember i fjord. Jeg sliter ennå, det har blitt så mye tyngre enn jeg hadde trodd.

Men en ting som jeg må gjøre er å ikke planlegge for mye om hva jeg skal gjøre. Ta små ting om gangen å kjenn etter.

Jeg vet ting blir bedre, men har også erfart ting tar tid.

Det er etter begravelsen en blir innhentet av alt som må gjøres, av praktiske ting og papir som må fylles ut. Vi er ennå ikke komt helt i mål med alt. Ta i mot hjelp der dere trenger og kan. til deg

Elin

[Fancy]

Ord blir fattige.. Kondolerer så masse.

Jeg har ingenting annet vettu å si enn at tiden, leger alle sår. Savnet forsvinner nok aldri.. Men den intense sorgen, å steinen på et tonn i magen, vil nok minske etterhvert.. Ta tiden, familie og venner til god hjelp!

[Nerthus]

Kondolerer! uff, jeg klarer ikke tenke meg tanken en gang før jeg kjenner tårene kommer... håper du har mange kjære rundt deg slik at dere kan dele sorgen!

En dag av gangen... finnes ingen annen måte å gjøre det på.

Mamma som mistet sine for 12 år siden tar seg fremdeles i å slå nummeret til sine foreldre for å dele ting som skjer i livet hennes...

[Newstart]

Tusen takk alle sammen. Utrolig mange som har det slik som meg eller har opplevd samme. Litt godt av den grunn at da ser jeg at det er faktisk et liv etter dette her. MEN jeg klarer ikke legge fra meg de ekle følelsene jeg har. Han var min beste venn. Vi møttes daglig. Vi gjorde masse rart sammen. Han var så godig og snill. Mammaen min og han har vært sammen siden hun var 16 år. Nå er hun 62. Han døde et par dager etter han fylte 67. Og mamma sitter igjen og ikke vet verken opp eller ned på ting. Jeg gjør alt jeg kan for å hjelpe men allikevel så skjærer det i hjertet å se henne så trist og at hun sitter der og lengter.....

Vi sitter også igjen med en følelse av at helsevesenet tok ikke oss alvorlig. Vil ikke anklage noen men vi lurer litt på om han hadde levd i dag hadde de vært raskere å få han til sykehus osv... sukk. Jada jeg vet vi bare ødelegger oss selv med den tankegangen der men det er slik vi oppfattet det.

Jeg klarer ikke holde lavkarbo linjen heller. Har nesten ikke spist på mange dager. Klarer ikke tanken på lavkarbo middagene mine da vi hadde det mye moro jeg og han med de kjøttstykkene osv. Så jeg spiser bare for å spise og ofte så blir det det som jeg får servert eller hiver i meg noe bare sånn rett før jeg går i golvet.

[langaard]

Ord blir så fattige! Vil bare gi den en god

[stinei]

En stor klem til deg!!
Jeg har ikke så mange kloke ord å komme med, men vil bare sende en varm tanke.

[Momse]

En god klem fra meg også
Jeg mistet farmoren min nettopp, og har vært i bisettelse i dag - trist, trist, trist, kan fremdeles ikke fatte det helt....

[Lava]

Kondolere!

Mistet søsteren min for over 20 år siden, mistet min mann for noen år siden, flere venninner er borte osv osv. Det blir sakte men sikkert til å leve med.
Minnene er der alltid, og savnet er der, men det blir bedre, det kan jeg love deg!

[Lava]

Kondolere til Momse også!

[Momse]

Opprinnelig lagt inn av Lava, her.

Kondolere til Momse også!

Takk for det, Lava

[LIBBA]

Så leit.
Stoor klem fra meg også

[Dietta]

Litt sent ute jeg - har vært borte.

Det var trist å høre. Jeg mistet faren min for litt over 1 år siden, så jeg vet akkurat hvordan du har det.
Men - som alle kloke sjeler her sier, sorgen blekner med tiden, man må bare gi det den tiden man trenger.
I dag snakker vi bare om de gode minnene og morsomme opplevelsene. Gi deg selv og dine tid til å sørge sammen og trøst dere med at det blir lysere etterhvert

[aktivjente]

Huff det er trist å miste noen som er så nær og kjær (min pappa døde brått for to år siden). Vi sørger vel alle veldig forskjellig; noen sykemelder seg i et par uker, andre i flere måneder. Ei nær venninne holdt på å gå dunken selv da moren hennes døde, for hun grov seg så veldig langt ned i sorgen: satte seg i morens klesskap og gråt hver dag...

Har ingen "oppskrift", men kanskje et godt råd; fyll tida med noe annet, noe lystbetont. Da slipper du å gå rundt og bære sorgen absolutt hele tiden!! Tror det er sunt å tillate seg selv å slappe av fra sorgen, ellers drukner man liksom i selvmedlidenhet. Faren din glemmer du ikke uansett, og innimellom kommer sorgen bølgende på igjen (lurer på om ikke det kommer til å vare resten av livet), men du takler det når du også får ha et vanlig liv.

Buddhistene sier det slik; tillat deg selv å sørge i to minutter, så må du videre . Min erfaring tilsier at de der to-minuttene kommer når du minst aner det, og når det passer som sårligst. Det er to år siden min pappa døde, men jeg kan plutselig bli kjempetrist når jeg står i butikkø, sitter på bussen osv.. man skal gjennom så mange ting som minner om den personene man har mistet, og da kommer sorgen. Du får bare tillate deg selv å sørge - men ikke la det ta overhand.

Masse lykke til i tida framover!!

[Newstart]

Tusen takk alle sammen.
Aktivjente du har så rett -så rett. Man må tillate seg selv å sørge men jeg kjenner at man kan faktisk drukne i den. Jeg har mistet gnisten og ser ikke noe poeng i å fortsette som før. For ting vil jo aldri bli som før. Men så begynner jeg å tenke: jeg har jo barna mine som betyr alt for meg. Og jeg har sikkert mange gode år sammen med dem, og ikke minst sammen med moren min. Bare det er jo verdt å leve for. Jeg har en fantastisk mann. Han er bare unik. Men så var det pappa da.... som skulle vært her. Sukk.

Nå har jeg iallefall planer om å stramme inn maten. Jeg må begynne å få i meg skikkelig mat igjen. For det merker jeg på formen. Den er elendig. Men av erfaring så blir jeg kvikk og rask igjen når jeg spiser skikkelig lavkarbomat. Så det er første bud.

Men jeg syns det er så vanskelig å takle mamma opp i det hele. Hun lider veldig. Jeg skulle gjort mer for å hjelpe henne men jeg klarer ikke hente pappa tilbake igjen liksom......