Fedme kan ikke kureres

[BitTorres]

Jeg synes det er en kjerne av sannhet i det Kari J sa. Å bli feit, er ingen sykdom, men når fedmen først er der, så synes jeg det er en sykdom. Mengden av selve fettet synes jeg bør være nok til å karakterisere det som en sykdom, det synes ikke hun.
Komplikasjonene som kan følges av dette, karakteriseres som sykdom, det er fakta.
Men det finnes ingen "kur". For de aller fleste som lider av fedme, så er det høyt blodsukker og høye insulinverdier som er grunnen. Du kan ikke "kurere" det, og så fortsette som før igjen. Det er ingen sykdom på lik linje med meslinger eller røde hunder, der du er kurert for livet. Nei, det er en lidelse som ligner mer på alkoholikerens. Han er frisk om han holder seg borte fra alt som har med alkohol å gjøre. En som lider av fedme, bør holde seg unna ting som får insulinet til å stige. Dette kan - foreløpig - ikke kureres. En gang i fremtiden vil vi kanskje få medisin mot fedme også, men enn så lenge så må man bruke maten - ikke joggeskoene i kampen mot fedme. Joggesko bruker man for å få bedre helse, ikke for å få mindre fett på kroppen. Det finnes ingen før, under og etter kur mot fedme. Når du skal forsøke å få ned fettprosenten, enten du veier 10, 15 eller 50 kilo for mye, så er det viktig å forstå at du sannsynligvis ikke har tålt maten du har spist. Kroppen din har reagert med å lagre for mye fett. For de fleste er grunnen at de ikke har tålt karbohydratene, så kroppen har lagret BÅDE fett og en del karbohydrater, som fett.
Det vil kroppen din fortsette med, i all fremtid. Det kan ikke kureres. Så du må trekke ned karbohydratene på en nivå som gjør at du ikke lagrer mer fett, og så bør du gå et stykke under der også - og bli der. Det er ingen kur du starter på og slutter med. Derfor er et så viktig at maten du spiser også er så god som mulig. Det finnes massevis av god, fet mat, som kroppen din har manglet, og derfor har lagret fett. Nå kan du spise god, mettende, velgjørende mat, mens du blir frisk - resten av livet.
Men tar du det som en kur - vil du feile!

[Zillah]

Opprinnelig lagt inn av bittorres, her.

men tar du det som en kur - vil du feile!

+1 !

[arkine]

de som lider av cøliaki må også forandre sine matvaner,,holde seg unna mel..det er en sykdom
og vi som lider av fedme må holde oss unna karbohydrater,,så vi har også en sykdom,

begge deler kan holdes i sjakk med kosten..men akk så vansklig

[Bombus]

Opprinnelig lagt inn av BitTorres, her.

Jeg synes det er en kjerne av sannhet i det Kari J sa. Å bli feit, er ingen sykdom, men når fedmen først er der, så synes jeg det er en sykdom. Mengden av selve fettet synes jeg bør være nok til å karakterisere det som en sykdom, det synes ikke hun.

Tror det er Gary Taubes som kaller den genetiske disposisjonen til å lagre fett på grunn av karbohydratintoleranse for en "disorder" i fettcellene. Disorder er oversatt med bl.a. sykdom. Jeg mener at selve disposisjonen ikke kan kalles en sykdom, da det er en normal og nyttig funksjon under mer naturlige omstendigheter, og en funksjon som er svært vanlig. Likevel er det mange som ikke har denne evnen og som tåler dagens karbohydratrike kosthold uten å legge på seg. Det er her Kari tar så feil, da hun ser ut til å mene at vi alle er helt like og at det kun er et regnestykke mellom inntak og forbruk og at dette gjelder for absolutt alle. Det mest irriterende med henne er at hun sier det er ingen grunn til å undersøke nærmere hvordan ting henger sammen, for det vet vi etter hennes utsagn alt om.

Er helt enig i at det ikke er mulig å kure fedme. Varig endring i kosthold er eneste råda. Enten man gjør det med kalorislanking eller lavkarbolivsstil. Bare at sistnevnte ser ut til å gi mindre fare for tilbakefall i lengden.

[Titania]

Opprinnelig lagt inn av BitTorres, her.

Jeg synes det er en kjerne av sannhet i det Kari J sa. Å bli feit, er ingen sykdom, men når fedmen først er der, så synes jeg det er en sykdom. Mengden av selve fettet synes jeg bør være nok til å karakterisere det som en sykdom, det synes ikke hun.
Komplikasjonene som kan følges av dette, karakteriseres som sykdom, det er fakta.
Men det finnes ingen "kur". For de aller fleste som lider av fedme, så er det høyt blodsukker og høye insulinverdier som er grunnen. Du kan ikke "kurere" det, og så fortsette som før igjen. Det er ingen sykdom på lik linje med meslinger eller røde hunder, der du er kurert for livet. Nei, det er en lidelse som ligner mer på alkoholikerens. Han er frisk om han holder seg borte fra alt som har med alkohol å gjøre. En som lider av fedme, bør holde seg unna ting som får insulinet til å stige. Dette kan - foreløpig - ikke kureres. En gang i fremtiden vil vi kanskje få medisin mot fedme også, men enn så lenge så må man bruke maten - ikke joggeskoene i kampen mot fedme. Joggesko bruker man for å få bedre helse, ikke for å få mindre fett på kroppen. Det finnes ingen før, under og etter kur mot fedme. Når du skal forsøke å få ned fettprosenten, enten du veier 10, 15 eller 50 kilo for mye, så er det viktig å forstå at du sannsynligvis ikke har tålt maten du har spist. Kroppen din har reagert med å lagre for mye fett. For de fleste er grunnen at de ikke har tålt karbohydratene, så kroppen har lagret BÅDE fett og en del karbohydrater, som fett.
Det vil kroppen din fortsette med, i all fremtid. Det kan ikke kureres. Så du må trekke ned karbohydratene på en nivå som gjør at du ikke lagrer mer fett, og så bør du gå et stykke under der også - og bli der. Det er ingen kur du starter på og slutter med. Derfor er et så viktig at maten du spiser også er så god som mulig. Det finnes massevis av god, fet mat, som kroppen din har manglet, og derfor har lagret fett. Nå kan du spise god, mettende, velgjørende mat, mens du blir frisk - resten av livet.
Men tar du det som en kur - vil du feile!

Er helt enig !!!

[Kanutten]

Jeg jobber selv i helse(u)vesenet og mange av våre pasienter er pasienter som IKKE har fått symptomer på noenting som helst, men de har nær slekt som har fått diagnoser. Ved å bli undersøkt hos oss vil man prøve komme en eventuell sykdomsutvikling i forkjøpet slik at sykdommen kan stoppes helt eller i det minste kraftig begrenses. Slike undersøkelser burde også ha vært obligatoriske i de familer hvor det ER utbredt fedme slik at man tidlig kan avdekke hva som ligger latent i kroppen. For at det er mekanismer i kroppen som fører til fedme er jeg helt overbevist om.

Flere i min familie er GBPoperert. Jeg er sikker på at hvis man allerede tidlig i barneårene fikk vite det som vi NÅ vet av hva vi skal spise og IKKE spise, så hadde kanskje operasjonene vært unødvendige. Mamma SÅ jo mens vi var ganske små at vi hadde anlegg for å legge på oss. Ho gjorde alt ho kunne for å unngå det (dvs lagde den maten som DA ble karaktisert som sunn) og var ute og aktiviserte oss MYE uten at det hjalp det spøtt. Fete ble vi likavel...

Den eneste i familien som er tynn er bror min! Han er storbonde og eter naturlig nok MYE kjøtt! Jeg tror hardt kroppsarbeide sammen med all kjøttetinga har holdt hans kropp unna "familietrekkene"..

[Zincite]

Hva er egentlig sykdom? Jeg tror vi legger forskjellige ting i ordet. Ofte tror jeg fedme er et symptom. Som rennende øyne kan være et symptom ved allergi. Og jeg er overbevist om at fedme bare er ett av symptomene ved å spise feil mat - og trolig ikke det viktigste heller. Mangel på energi og overskudd tror jeg er noe av de mest begrensende (og trolig ofte de første) symptomene hos mennesker som ikke tåler karbohydrater så godt. Deretter ruller det videre etter hvilke disposisjoner vi har.

Det har i flere tråder og innlegg etter Kari J. sitt utspill blitt påpekt at det kan være så mange forskjellige årsaker til fedme. Fysiske og emosjonelle og ofte en kombinasjon av disse. Også sosiale forhold kan spille mye inn.

Jeg husker en lege som foreleste på homeopatstudiet, han definerte sykdom som noe som hindret mennesket i å leve fullt ut. Emosjonelt, fysisk eller mentalt. I den definisjonen blir fedme en sykdom, fordi den begrenser oss ofte i forhold til fysiske muligheter og ofte også sosialt. Fedme gjør også mye med mange av oss emosjonelt.

For meg tar ikke sykdomsdefinisjonen bort personlig ansvar for å leve så godt og fullt som mulig. Men uten kunnskap om hva vi selv kan endre, så står vi veldig forsvarsløse mot det jeg oppfatter som moraliserende utspill. (Mener ikke hovedinnlegget her, men mye av de fordommene man møter i dagliglivet og i offentlige debatter.)
Det er trist hvor skråsikkert mange uttaler seg om andre mennesker, og at ikke det er større nysgjerrighet i forhold til hvor mange personlige erfaringer som etterhvert finnes.

Og jeg er helt enig i at forandringen i kosthold og levevis må være varig for å få varige resultater, men jeg tror at følsomheten for forskjellige matvarer kan endres over tid. Dersom man har spist feil over lang tid så kan det å spise bedre gi bedre helse og kanskje etterhvert forandre punktet for hvor mye som blir for mye. I tillegg tror jeg at kanskje kombinasjonen av tilsetningsstoffer og karber kan være så usunne, at følsomheten for karber kan bedres mye om en del tilsetningsstoffer utelates eller minimeres.

[Huldr]

Veldig enig med deg, Zincite. Godt skrevet

[LenaBeatrice]

Ja, godt skrevet zincite

[grotingeling]

Opprinnelig lagt inn av Zincite, her.

Hva er egentlig sykdom? Jeg tror vi legger forskjellige ting i ordet. Ofte tror jeg fedme er et symptom. Som rennende øyne kan være et symptom ved allergi. Og jeg er overbevist om at fedme bare er ett av symptomene ved å spise feil mat - og trolig ikke det viktigste heller. Mangel på energi og overskudd tror jeg er noe av de mest begrensende (og trolig ofte de første) symptomene hos mennesker som ikke tåler karbohydrater så godt. Deretter ruller det videre etter hvilke disposisjoner vi har.

Det har i flere tråder og innlegg etter Kari J. sitt utspill blitt påpekt at det kan være så mange forskjellige årsaker til fedme. Fysiske og emosjonelle og ofte en kombinasjon av disse. Også sosiale forhold kan spille mye inn.

Jeg husker en lege som foreleste på homeopatstudiet, han definerte sykdom som noe som hindret mennesket i å leve fullt ut. Emosjonelt, fysisk eller mentalt. I den definisjonen blir fedme en sykdom, fordi den begrenser oss ofte i forhold til fysiske muligheter og ofte også sosialt. Fedme gjør også mye med mange av oss emosjonelt.

For meg tar ikke sykdomsdefinisjonen bort personlig ansvar for å leve så godt og fullt som mulig. Men uten kunnskap om hva vi selv kan endre, så står vi veldig forsvarsløse mot det jeg oppfatter som moraliserende utspill. (Mener ikke hovedinnlegget her, men mye av de fordommene man møter i dagliglivet og i offentlige debatter.)
Det er trist hvor skråsikkert mange uttaler seg om andre mennesker, og at ikke det er større nysgjerrighet i forhold til hvor mange personlige erfaringer som etterhvert finnes.

Og jeg er helt enig i at forandringen i kosthold og levevis må være varig for å få varige resultater, men jeg tror at følsomheten for forskjellige matvarer kan endres over tid. Dersom man har spist feil over lang tid så kan det å spise bedre gi bedre helse og kanskje etterhvert forandre punktet for hvor mye som blir for mye. I tillegg tror jeg at kanskje kombinasjonen av tilsetningsstoffer og karber kan være så usunne, at følsomheten for karber kan bedres mye om en del tilsetningsstoffer utelates eller minimeres.

Veldig godt skrevet

[Cherry]

Jojo men det er jo ikke sånn at absolutt 100% av alle overvektige, enten det er 5 eller 50 kg overvekt er intolerant mot karbohydratene? Det er en påstand jeg nekter å akseptere, rett og slett fordi det virker for urealistisk. Jeg går med på at mange overvektige ikke tåler karber i den grad helsemyndighetene anbefaler å spise, men langt fra alle.

Jeg går også med på at mange er overvektig på grunn av ting utenfor sin kontroll, men jeg har ikke vært overvektig på grunn av noe slikt. Jeg stikker fingeren i jorden og kaller en spade en spade. Jeg VET hvorfor jeg ble feit, og det kan jo ha en del med å spise godterier, potetgull og ferdigmat isteden for ordentlig mat. OG ikke røre på seg. Jeg begynte å trene aktivt da jeg var 18, og da stabiliserte vekta seg selv med de samme matvanene. Ergo er jeg tilbøyelig til å tro at det var mitt kosthold som var problemet med inntak= for høyt i forhold til forbruk. Jeg greier nemlig veldig fint å gå ned i vekt på "spis hver tredje time og for all del grovbrød og kalkunpålegg" dietten også.

Samtidig, og ikke skyt meg, det ER veldig lett å skjule den stadig økende vekta si bak "det er lavt stoffskifte, det er metabolismen min, det er ditt og det er datt". Det er forferdelig lett og jeg har gjort det selv, og derfor vil jeg ikke gå med på at all overvekt må ha en underliggende psykologisk eller fysiologisk grunn. Noen ganger er det rett og slett slik at det blir spist for mye. Det trenger ikke være noen spesiell grunn til at det blir spist for mye heller.

Så enkelt kan det være.

Jeg syns man overreagerer litt på hva Kari sier. Hun prøver i grunn å si at man ikke skal prøve å skylde bort overvekta si, men heller gjøre noe med det. Riktignok noe klumsete sagt av henne, det er greit.

Min oppfordring blir dermed til alle overvektige; Tenk over hva du spiser og hvorfor du spiser sånn som du spiser. Stort sett er det bare vanen din å spise sånn, og straks du endrer denne vil du nok se forandringer. Stapp alle psykologiske og fysiologiske grunner til overvekta vekk og bruk energien din på å endre matvanene dine istede. Å skylde bort vekta si på noe er nemlig altfor enkelt og lett å trøste seg til når det butter mot.

Hovedsaken er jo nemlig at man er allerede overvektig, og det hjelper ikke å gjemme seg bak noen grunn. Det eneste som hjelper er å gjøre noe med det, og det innebærer dessverre endringer i livsstilen, hvor enn vanskelig den er å svelge.

[Nerthus]

Opprinnelig lagt inn av Cherry, her.

Jojo men det er jo ikke sånn at absolutt 100% av alle overvektige, enten det er 5 eller 50 kg overvekt er intolerant mot karbohydratene? Det er en påstand jeg nekter å akseptere, rett og slett fordi det virker for urealistisk. Jeg går med på at mange overvektige ikke tåler karber i den grad helsemyndighetene anbefaler å spise, men langt fra alle.

Jeg går også med på at mange er overvektig på grunn av ting utenfor sin kontroll, men jeg har ikke vært overvektig på grunn av noe slikt. Jeg stikker fingeren i jorden og kaller en spade en spade. Jeg VET hvorfor jeg ble feit, og det kan jo ha en del med å spise godterier, potetgull og ferdigmat isteden for ordentlig mat. OG ikke røre på seg. Jeg begynte å trene aktivt da jeg var 18, og da stabiliserte vekta seg selv med de samme matvanene. Ergo er jeg tilbøyelig til å tro at det var mitt kosthold som var problemet med inntak= for høyt i forhold til forbruk. Jeg greier nemlig veldig fint å gå ned i vekt på "spis hver tredje time og for all del grovbrød og kalkunpålegg" dietten også.

Samtidig, og ikke skyt meg, det ER veldig lett å skjule den stadig økende vekta si bak "det er lavt stoffskifte, det er metabolismen min, det er ditt og det er datt". Det er forferdelig lett og jeg har gjort det selv, og derfor vil jeg ikke gå med på at all overvekt må ha en underliggende psykologisk eller fysiologisk grunn. Noen ganger er det rett og slett slik at det blir spist for mye. Det trenger ikke være noen spesiell grunn til at det blir spist for mye heller.

Så enkelt kan det være.

Jeg syns man overreagerer litt på hva Kari sier. Hun prøver i grunn å si at man ikke skal prøve å skylde bort overvekta si, men heller gjøre noe med det. Riktignok noe klumsete sagt av henne, det er greit.

Min oppfordring blir dermed til alle overvektige; Tenk over hva du spiser og hvorfor du spiser sånn som du spiser. Stort sett er det bare vanen din å spise sånn, og straks du endrer denne vil du nok se forandringer. Stapp alle psykologiske og fysiologiske grunner til overvekta vekk og bruk energien din på å endre matvanene dine istede. Å skylde bort vekta si på noe er nemlig altfor enkelt og lett å trøste seg til når det butter mot.

Hovedsaken er jo nemlig at man er allerede overvektig, og det hjelper ikke å gjemme seg bak noen grunn. Det eneste som hjelper er å gjøre noe med det, og det innebærer dessverre endringer i livsstilen, hvor enn vanskelig den er å svelge.

Ingen er uenige i at vi må innta mindre kcalorier enn vi forbruker for å gå ned i vekt. Spørsmålet er HVORFOR noen pakker i seg for mye sammenlignet med andre. Er man feit - og har prøvd (som meg) i 20 år å gå ned og BLI der - samtidig som man går opp igjen når man er ferdig med GR-kuren sin, eller pulverkuren sin, eller andre lavkcalori-kurer - er det klart at man lurer på hvorfor man ikke klarer å holde vekta! I dagens samfunn finnes det ingen offentlig forklaring på dette. Det prekes om og om igjen; tren mer - spis mindre! Det er vel ingen tvil om at sultfølelse og trøstespising er den største årsaken til at man spiser mer og mer mat.

Hvorfor spiser noen da mer? Hvorfor kunne jeg glatt spise 6 brødskiver med pålegg på uten problem - mens andre automatisk holder seg til to? Hvorfor blir jeg "avhengig" av cola når jeg først drikker en flaske - mens andre holder seg til den ene av og til? Hvorfor kan jeg spise hele posen med potetgull mens andre spiser bare litt av og til? Hvorfor går hele den svære sjokoladen ned før jeg rekker å få sukk for meg - mens andre ikke engang spiser sjokolade? Hvorfor falt det meg aldri naturlig å trene jevnlig - mens andre ble "avhengig" av å trene?
Kan det ha noe med oppvekst og vaner hjemmefra å gjøre? Kan det ha noe med å være så følsom at man brukte høykarbomat fordi dette beviselig gir en gledesreaksjon i hjernen? Hvorfor gjør ikke alle dette da? Hvorfor er min samboer slank, og liker ikke sjokolade - og elsker egg, grønnsaker og fisk - mens jeg elsker sjokolade, potetgull og burger med chips? Enda jeg er OPPVOKST med å spise mye fisk og grønnsaker?

Det er klart at i dag er det kun lavkarbo-miljøet som tilbyr et forslag til forklaring på dette - og det er at man er karbosensitiv. Noen er mer følsomme for karbo - og spiser man da mye høykarbomat vil det da bare trigge mer sult - og man spiser enda mer. Man får en abstinensopplevelse når man da har skutt blodsukkeret i været - for deretter at det faller i kjelleren - som beviselig da gir en del kjemiske reaksjoner i kroppen- som igjen da føler til at man spiser mer mat for å demme opp for denne følelsen.

Har du noen gang opplevd avhengighet av noe? Jeg opplevde i en svært smertefull periode med et gedigent prolaps å måtte spise morfinpreparater over flere mnd. Etter operasjonen sluttet jeg på dagen - med den følgen at jeg fikk så kraftige abstinenser at jeg måtte starte med smertestillende igjen og lage meg en plan for å "gå av" disse pillene. Jeg fikk enorm forståelse og medlidenhet med de som havner på kjøret etter skade/sykdom som medfører utstrakt pillebruk - fordi det var et rent HELVETE å slutte! Smerter (ikke relatert til skaden/prolapsen) - men smerter i hele kroppen, humørsvingninger, kløe, rastløshet, sinne osv.

Dette mener jeg kan direkte overføres til de som er karbosensitive, fordi jeg kjenner igjen alle symptomene da jeg spiste høykarbo - og jeg ser og kjenner at de er borte nå når jeg spiser lavkarbo-mat.

Det å endre sine spisevaner - vaner man har hatt bestandig, arvet, tillært mm - er også en av de aller største utfordringene man kan gjøre - ikke bare pga abstinensene man får, men også fordi det finnes SVÆRT lite kunnskap om dette i dagens samfunn. Hvordan kan du endre en vane om du ikke vet hvordan? Du kan umulig mene at det "bare er å endre spisevaner" - hvorfor er det da så mange som røyker, drikker og tar dop når det bare er å endre dette?

Får man en forklaring som karbosensitivhet som årsak til fedmen - og man får bekreftet gjennom blodprøver og gjennomgang av sine matvaner - er det tusen ganger lettere å endre kosthold. Man forstår HVORFOR man gjør som man gjør - og man kan finne hjelp på feks dette forumet til å gjøre de endringene som skal til. DERFOR er det viktig å få "diagnostert" årsaken til fedmen. Kanskje er ikke fedme i seg selv en sykdom - men jeg mener ABSOLUTT at det er et symptom. Det å da bare spise mindre og trene mer er å behandle symptomet - det å spise lavkarbo og være bevisst på sin karbosensitivitet er å behandle SYKDOMMEN...

Jeg forstår at du snakker utifra egne erfaringer - men du er vel klar over at din situasjon ikke nødvendigvis er representativ for MIN, eller Gerds, eller Carismas eller alle de andre som her på forumet har prøvd lavkcalori uten effekt (joda, de har nok gått ned - men kostholdet er håpløst å holde seg til om man er karbosensitiv).

Jeg blir litt lei meg av å lese innlegget ditt - fordi jeg føler du kun utifra dine egne (og med det) begrensede kunnskap om overvekt "belærer" andre som er overvektige. Du kommer med en "rask løsning" - som jeg oppsummerer som å være "skjerp deg - spis mindre - tren mer!"

Du kan spørre hvor mange av oss på dette forumet som har gjort akkurat det i mange mange år - med liten suksess som resultat. Hvis det der hadde vært løsningen - burde jeg vært jævlig slank og fin i dag - men det ER jeg ikke.

Det er håpløst å si at viljestyrke og bevissthet er løsningen på fedme-problematikken. Hvis man har noe kunnskap om psykologi - så vet man at viljestyrke taper kampen mot sult, tørst og søvnmangel gang på gang. Vet man derimot HVORFOR man gjør som man gjør, og HVA man kan gjøre for å endre det - er det lettere. Ikke "enkelt" som du sier, men lettere.
Jeg gikk en gang til legen og kommenterte at jeg kun spiste 900-1000 kcal (på pulverkur), og hadde gjort det i flere uker uten å gå ned i vekt. Vet du hva han svarte? "Du spiser sikkert mer enn det - du bare VET det ikke selv..." Jeg vet mer om lavkcalori-kurer enn jeg skulle ønske. Jeg kan faktisk GANSKE mye. Det har slett ikke hjulpet meg i "kampen" mot overvekt.

I det øyeblikket jeg lærte om lavkarbo - hvorfor, hvordan osv - endret livet mitt seg. Jeg har knapt spist høykarbo-mat på over et år, jeg er så godt som kvitt chrons-symptomene mine, jeg har nesten ikke humørsvingninger, jeg er aldri sulten - og ikke minst - jeg går ned i vekt... dette kan jeg leve på resten av livet - og jeg kommer til å gjøre det også - fordi jeg nå i dag de få gangene høykarbo har vært innom munnen min blir så fysisk og mentalt dårlig at det er ikke verdt det.

Jeg ønsker meg mer respekt for andres opplevelser av sitt liv, og ikke minst litt ydmykhet i forhold til at ikke alle er som deg... istedet for å bidra til en løsning av overvektsproblemet - synes jeg du istedet er med på å henge ut overvektige mennesker som svake i viljestyrken og lite kunnskapsrike om såkalt "sunt kosthold". Det synes jeg er trist...

[grotingeling]

Opprinnelig lagt inn av Nerthus, her.

Ingen er uenige i at vi må innta mindre kcalorier enn vi forbruker for å gå ned i vekt. Spørsmålet er HVORFOR noen pakker i seg for mye sammenlignet med andre. Er man feit - og har prøvd (som meg) i 20 år å gå ned og BLI der - samtidig som man går opp igjen når man er ferdig med GR-kuren sin, eller pulverkuren sin, eller andre lavkcalori-kurer - er det klart at man lurer på hvorfor man ikke klarer å holde vekta! I dagens samfunn finnes det ingen offentlig forklaring på dette. Det prekes om og om igjen; tren mer - spis mindre! Det er vel ingen tvil om at sultfølelse og trøstespising er den største årsaken til at man spiser mer og mer mat.

Hvorfor spiser noen da mer? Hvorfor kunne jeg glatt spise 6 brødskiver med pålegg på uten problem - mens andre automatisk holder seg til to? Hvorfor blir jeg "avhengig" av cola når jeg først drikker en flaske - mens andre holder seg til den ene av og til? Hvorfor kan jeg spise hele posen med potetgull mens andre spiser bare litt av og til? Hvorfor går hele den svære sjokoladen ned før jeg rekker å få sukk for meg - mens andre ikke engang spiser sjokolade? Hvorfor falt det meg aldri naturlig å trene jevnlig - mens andre ble "avhengig" av å trene?
Kan det ha noe med oppvekst og vaner hjemmefra å gjøre? Kan det ha noe med å være så følsom at man brukte høykarbomat fordi dette beviselig gir en gledesreaksjon i hjernen? Hvorfor gjør ikke alle dette da? Hvorfor er min samboer slank, og liker ikke sjokolade - og elsker egg, grønnsaker og fisk - mens jeg elsker sjokolade, potetgull og burger med chips? Enda jeg er OPPVOKST med å spise mye fisk og grønnsaker?

Det er klart at i dag er det kun lavkarbo-miljøet som tilbyr et forslag til forklaring på dette - og det er at man er karbosensitiv. Noen er mer følsomme for karbo - og spiser man da mye høykarbomat vil det da bare trigge mer sult - og man spiser enda mer. Man får en abstinensopplevelse når man da har skutt blodsukkeret i været - for deretter at det faller i kjelleren - som beviselig da gir en del kjemiske reaksjoner i kroppen- som igjen da føler til at man spiser mer mat for å demme opp for denne følelsen.

Har du noen gang opplevd avhengighet av noe? Jeg opplevde i en svært smertefull periode med et gedigent prolaps å måtte spise morfinpreparater over flere mnd. Etter operasjonen sluttet jeg på dagen - med den følgen at jeg fikk så kraftige abstinenser at jeg måtte starte med smertestillende igjen og lage meg en plan for å "gå av" disse pillene. Jeg fikk enorm forståelse og medlidenhet med de som havner på kjøret etter skade/sykdom som medfører utstrakt pillebruk - fordi det var et rent HELVETE å slutte! Smerter (ikke relatert til skaden/prolapsen) - men smerter i hele kroppen, humørsvingninger, kløe, rastløshet, sinne osv.

Dette mener jeg kan direkte overføres til de som er karbosensitive, fordi jeg kjenner igjen alle symptomene da jeg spiste høykarbo - og jeg ser og kjenner at de er borte nå når jeg spiser lavkarbo-mat.

Det å endre sine spisevaner - vaner man har hatt bestandig, arvet, tillært mm - er også en av de aller største utfordringene man kan gjøre - ikke bare pga abstinensene man får, men også fordi det finnes SVÆRT lite kunnskap om dette i dagens samfunn. Hvordan kan du endre en vane om du ikke vet hvordan? Du kan umulig mene at det "bare er å endre spisevaner" - hvorfor er det da så mange som røyker, drikker og tar dop når det bare er å endre dette?

Får man en forklaring som karbosensitivhet som årsak til fedmen - og man får bekreftet gjennom blodprøver og gjennomgang av sine matvaner - er det tusen ganger lettere å endre kosthold. Man forstår HVORFOR man gjør som man gjør - og man kan finne hjelp på feks dette forumet til å gjøre de endringene som skal til. DERFOR er det viktig å få "diagnostert" årsaken til fedmen. Kanskje er ikke fedme i seg selv en sykdom - men jeg mener ABSOLUTT at det er et symptom. Det å da bare spise mindre og trene mer er å behandle symptomet - det å spise lavkarbo og være bevisst på sin karbosensitivitet er å behandle SYKDOMMEN...

Jeg forstår at du snakker utifra egne erfaringer - men du er vel klar over at din situasjon ikke nødvendigvis er representativ for MIN, eller Gerds, eller Carismas eller alle de andre som her på forumet har prøvd lavkcalori uten effekt (joda, de har nok gått ned - men kostholdet er håpløst å holde seg til om man er karbosensitiv).

Jeg blir litt lei meg av å lese innlegget ditt - fordi jeg føler du kun utifra dine egne (og med det) begrensede kunnskap om overvekt "belærer" andre som er overvektige. Du kommer med en "rask løsning" - som jeg oppsummerer som å være "skjerp deg - spis mindre - tren mer!"

Du kan spørre hvor mange av oss på dette forumet som har gjort akkurat det i mange mange år - med liten suksess som resultat. Hvis det der hadde vært løsningen - burde jeg vært jævlig slank og fin i dag - men det ER jeg ikke.

Det er håpløst å si at viljestyrke og bevissthet er løsningen på fedme-problematikken. Hvis man har noe kunnskap om psykologi - så vet man at viljestyrke taper kampen mot sult, tørst og søvnmangel gang på gang. Vet man derimot HVORFOR man gjør som man gjør, og HVA man kan gjøre for å endre det - er det lettere. Ikke "enkelt" som du sier, men lettere.
Jeg gikk en gang til legen og kommenterte at jeg kun spiste 900-1000 kcal (på pulverkur), og hadde gjort det i flere uker uten å gå ned i vekt. Vet du hva han svarte? "Du spiser sikkert mer enn det - du bare VET det ikke selv..." Jeg vet mer om lavkcalori-kurer enn jeg skulle ønske. Jeg kan faktisk GANSKE mye. Det har slett ikke hjulpet meg i "kampen" mot overvekt.

I det øyeblikket jeg lærte om lavkarbo - hvorfor, hvordan osv - endret livet mitt seg. Jeg har knapt spist høykarbo-mat på over et år, jeg er så godt som kvitt chrons-symptomene mine, jeg har nesten ikke humørsvingninger, jeg er aldri sulten - og ikke minst - jeg går ned i vekt... dette kan jeg leve på resten av livet - og jeg kommer til å gjøre det også - fordi jeg nå i dag de få gangene høykarbo har vært innom munnen min blir så fysisk og mentalt dårlig at det er ikke verdt det.

Jeg ønsker meg mer respekt for andres opplevelser av sitt liv, og ikke minst litt ydmykhet i forhold til at ikke alle er som deg... istedet for å bidra til en løsning av overvektsproblemet - synes jeg du istedet er med på å henge ut overvektige mennesker som svake i viljestyrken og lite kunnskapsrike om såkalt "sunt kosthold". Det synes jeg er trist...

Signerer denne - dette er meg i et nøtteskall

[Kitt]

Opprinnelig lagt inn av Nerthus, her.

Ingen er uenige i at vi må innta mindre kcalorier enn vi forbruker for å gå ned i vekt. Spørsmålet er HVORFOR noen pakker i seg for mye sammenlignet med andre. Er man feit - og har prøvd (som meg) i 20 år å gå ned og BLI der - samtidig som man går opp igjen når man er ferdig med GR-kuren sin, eller pulverkuren sin, eller andre lavkcalori-kurer - er det klart at man lurer på hvorfor man ikke klarer å holde vekta! I dagens samfunn finnes det ingen offentlig forklaring på dette. Det prekes om og om igjen; tren mer - spis mindre! Det er vel ingen tvil om at sultfølelse og trøstespising er den største årsaken til at man spiser mer og mer mat.

Hvorfor spiser noen da mer? Hvorfor kunne jeg glatt spise 6 brødskiver med pålegg på uten problem - mens andre automatisk holder seg til to? Hvorfor blir jeg "avhengig" av cola når jeg først drikker en flaske - mens andre holder seg til den ene av og til? Hvorfor kan jeg spise hele posen med potetgull mens andre spiser bare litt av og til? Hvorfor går hele den svære sjokoladen ned før jeg rekker å få sukk for meg - mens andre ikke engang spiser sjokolade? Hvorfor falt det meg aldri naturlig å trene jevnlig - mens andre ble "avhengig" av å trene?
Kan det ha noe med oppvekst og vaner hjemmefra å gjøre? Kan det ha noe med å være så følsom at man brukte høykarbomat fordi dette beviselig gir en gledesreaksjon i hjernen? Hvorfor gjør ikke alle dette da? Hvorfor er min samboer slank, og liker ikke sjokolade - og elsker egg, grønnsaker og fisk - mens jeg elsker sjokolade, potetgull og burger med chips? Enda jeg er OPPVOKST med å spise mye fisk og grønnsaker?

Det er klart at i dag er det kun lavkarbo-miljøet som tilbyr et forslag til forklaring på dette - og det er at man er karbosensitiv. Noen er mer følsomme for karbo - og spiser man da mye høykarbomat vil det da bare trigge mer sult - og man spiser enda mer. Man får en abstinensopplevelse når man da har skutt blodsukkeret i været - for deretter at det faller i kjelleren - som beviselig da gir en del kjemiske reaksjoner i kroppen- som igjen da føler til at man spiser mer mat for å demme opp for denne følelsen.

Har du noen gang opplevd avhengighet av noe? Jeg opplevde i en svært smertefull periode med et gedigent prolaps å måtte spise morfinpreparater over flere mnd. Etter operasjonen sluttet jeg på dagen - med den følgen at jeg fikk så kraftige abstinenser at jeg måtte starte med smertestillende igjen og lage meg en plan for å "gå av" disse pillene. Jeg fikk enorm forståelse og medlidenhet med de som havner på kjøret etter skade/sykdom som medfører utstrakt pillebruk - fordi det var et rent HELVETE å slutte! Smerter (ikke relatert til skaden/prolapsen) - men smerter i hele kroppen, humørsvingninger, kløe, rastløshet, sinne osv.

Dette mener jeg kan direkte overføres til de som er karbosensitive, fordi jeg kjenner igjen alle symptomene da jeg spiste høykarbo - og jeg ser og kjenner at de er borte nå når jeg spiser lavkarbo-mat.

Det å endre sine spisevaner - vaner man har hatt bestandig, arvet, tillært mm - er også en av de aller største utfordringene man kan gjøre - ikke bare pga abstinensene man får, men også fordi det finnes SVÆRT lite kunnskap om dette i dagens samfunn. Hvordan kan du endre en vane om du ikke vet hvordan? Du kan umulig mene at det "bare er å endre spisevaner" - hvorfor er det da så mange som røyker, drikker og tar dop når det bare er å endre dette?

Får man en forklaring som karbosensitivhet som årsak til fedmen - og man får bekreftet gjennom blodprøver og gjennomgang av sine matvaner - er det tusen ganger lettere å endre kosthold. Man forstår HVORFOR man gjør som man gjør - og man kan finne hjelp på feks dette forumet til å gjøre de endringene som skal til. DERFOR er det viktig å få "diagnostert" årsaken til fedmen. Kanskje er ikke fedme i seg selv en sykdom - men jeg mener ABSOLUTT at det er et symptom. Det å da bare spise mindre og trene mer er å behandle symptomet - det å spise lavkarbo og være bevisst på sin karbosensitivitet er å behandle SYKDOMMEN...

Jeg forstår at du snakker utifra egne erfaringer - men du er vel klar over at din situasjon ikke nødvendigvis er representativ for MIN, eller Gerds, eller Carismas eller alle de andre som her på forumet har prøvd lavkcalori uten effekt (joda, de har nok gått ned - men kostholdet er håpløst å holde seg til om man er karbosensitiv).

Jeg blir litt lei meg av å lese innlegget ditt - fordi jeg føler du kun utifra dine egne (og med det) begrensede kunnskap om overvekt "belærer" andre som er overvektige. Du kommer med en "rask løsning" - som jeg oppsummerer som å være "skjerp deg - spis mindre - tren mer!"

Du kan spørre hvor mange av oss på dette forumet som har gjort akkurat det i mange mange år - med liten suksess som resultat. Hvis det der hadde vært løsningen - burde jeg vært jævlig slank og fin i dag - men det ER jeg ikke.

Det er håpløst å si at viljestyrke og bevissthet er løsningen på fedme-problematikken. Hvis man har noe kunnskap om psykologi - så vet man at viljestyrke taper kampen mot sult, tørst og søvnmangel gang på gang. Vet man derimot HVORFOR man gjør som man gjør, og HVA man kan gjøre for å endre det - er det lettere. Ikke "enkelt" som du sier, men lettere.
Jeg gikk en gang til legen og kommenterte at jeg kun spiste 900-1000 kcal (på pulverkur), og hadde gjort det i flere uker uten å gå ned i vekt. Vet du hva han svarte? "Du spiser sikkert mer enn det - du bare VET det ikke selv..." Jeg vet mer om lavkcalori-kurer enn jeg skulle ønske. Jeg kan faktisk GANSKE mye. Det har slett ikke hjulpet meg i "kampen" mot overvekt.

I det øyeblikket jeg lærte om lavkarbo - hvorfor, hvordan osv - endret livet mitt seg. Jeg har knapt spist høykarbo-mat på over et år, jeg er så godt som kvitt chrons-symptomene mine, jeg har nesten ikke humørsvingninger, jeg er aldri sulten - og ikke minst - jeg går ned i vekt... dette kan jeg leve på resten av livet - og jeg kommer til å gjøre det også - fordi jeg nå i dag de få gangene høykarbo har vært innom munnen min blir så fysisk og mentalt dårlig at det er ikke verdt det.

Jeg ønsker meg mer respekt for andres opplevelser av sitt liv, og ikke minst litt ydmykhet i forhold til at ikke alle er som deg... istedet for å bidra til en løsning av overvektsproblemet - synes jeg du istedet er med på å henge ut overvektige mennesker som svake i viljestyrken og lite kunnskapsrike om såkalt "sunt kosthold". Det synes jeg er trist...

Som jeg skulle ha sagt det selv!

[nellie]

Fedme kan ikke kureres.. Kan noen definere fedme?

[Gerd]

Opprinnelig lagt inn av Nerthus, her.

Ingen er uenige i at vi må innta mindre kcalorier enn vi forbruker for å gå ned i vekt. Spørsmålet er HVORFOR noen pakker i seg for mye sammenlignet med andre. Er man feit - og har prøvd (som meg) i 20 år å gå ned og BLI der - samtidig som man går opp igjen når man er ferdig med GR-kuren sin, eller pulverkuren sin, eller andre lavkcalori-kurer - er det klart at man lurer på hvorfor man ikke klarer å holde vekta! I dagens samfunn finnes det ingen offentlig forklaring på dette. Det prekes om og om igjen; tren mer - spis mindre! Det er vel ingen tvil om at sultfølelse og trøstespising er den største årsaken til at man spiser mer og mer mat.

Hvorfor spiser noen da mer? Hvorfor kunne jeg glatt spise 6 brødskiver med pålegg på uten problem - mens andre automatisk holder seg til to? Hvorfor blir jeg "avhengig" av cola når jeg først drikker en flaske - mens andre holder seg til den ene av og til? Hvorfor kan jeg spise hele posen med potetgull mens andre spiser bare litt av og til? Hvorfor går hele den svære sjokoladen ned før jeg rekker å få sukk for meg - mens andre ikke engang spiser sjokolade? Hvorfor falt det meg aldri naturlig å trene jevnlig - mens andre ble "avhengig" av å trene?
Kan det ha noe med oppvekst og vaner hjemmefra å gjøre? Kan det ha noe med å være så følsom at man brukte høykarbomat fordi dette beviselig gir en gledesreaksjon i hjernen? Hvorfor gjør ikke alle dette da? Hvorfor er min samboer slank, og liker ikke sjokolade - og elsker egg, grønnsaker og fisk - mens jeg elsker sjokolade, potetgull og burger med chips? Enda jeg er OPPVOKST med å spise mye fisk og grønnsaker?

Det er klart at i dag er det kun lavkarbo-miljøet som tilbyr et forslag til forklaring på dette - og det er at man er karbosensitiv. Noen er mer følsomme for karbo - og spiser man da mye høykarbomat vil det da bare trigge mer sult - og man spiser enda mer. Man får en abstinensopplevelse når man da har skutt blodsukkeret i været - for deretter at det faller i kjelleren - som beviselig da gir en del kjemiske reaksjoner i kroppen- som igjen da føler til at man spiser mer mat for å demme opp for denne følelsen.

Har du noen gang opplevd avhengighet av noe? Jeg opplevde i en svært smertefull periode med et gedigent prolaps å måtte spise morfinpreparater over flere mnd. Etter operasjonen sluttet jeg på dagen - med den følgen at jeg fikk så kraftige abstinenser at jeg måtte starte med smertestillende igjen og lage meg en plan for å "gå av" disse pillene. Jeg fikk enorm forståelse og medlidenhet med de som havner på kjøret etter skade/sykdom som medfører utstrakt pillebruk - fordi det var et rent HELVETE å slutte! Smerter (ikke relatert til skaden/prolapsen) - men smerter i hele kroppen, humørsvingninger, kløe, rastløshet, sinne osv.

Dette mener jeg kan direkte overføres til de som er karbosensitive, fordi jeg kjenner igjen alle symptomene da jeg spiste høykarbo - og jeg ser og kjenner at de er borte nå når jeg spiser lavkarbo-mat.

Det å endre sine spisevaner - vaner man har hatt bestandig, arvet, tillært mm - er også en av de aller største utfordringene man kan gjøre - ikke bare pga abstinensene man får, men også fordi det finnes SVÆRT lite kunnskap om dette i dagens samfunn. Hvordan kan du endre en vane om du ikke vet hvordan? Du kan umulig mene at det "bare er å endre spisevaner" - hvorfor er det da så mange som røyker, drikker og tar dop når det bare er å endre dette?

Får man en forklaring som karbosensitivhet som årsak til fedmen - og man får bekreftet gjennom blodprøver og gjennomgang av sine matvaner - er det tusen ganger lettere å endre kosthold. Man forstår HVORFOR man gjør som man gjør - og man kan finne hjelp på feks dette forumet til å gjøre de endringene som skal til. DERFOR er det viktig å få "diagnostert" årsaken til fedmen. Kanskje er ikke fedme i seg selv en sykdom - men jeg mener ABSOLUTT at det er et symptom. Det å da bare spise mindre og trene mer er å behandle symptomet - det å spise lavkarbo og være bevisst på sin karbosensitivitet er å behandle SYKDOMMEN...

Jeg forstår at du snakker utifra egne erfaringer - men du er vel klar over at din situasjon ikke nødvendigvis er representativ for MIN, eller Gerds, eller Carismas eller alle de andre som her på forumet har prøvd lavkcalori uten effekt (joda, de har nok gått ned - men kostholdet er håpløst å holde seg til om man er karbosensitiv).

Jeg blir litt lei meg av å lese innlegget ditt - fordi jeg føler du kun utifra dine egne (og med det) begrensede kunnskap om overvekt "belærer" andre som er overvektige. Du kommer med en "rask løsning" - som jeg oppsummerer som å være "skjerp deg - spis mindre - tren mer!"

Du kan spørre hvor mange av oss på dette forumet som har gjort akkurat det i mange mange år - med liten suksess som resultat. Hvis det der hadde vært løsningen - burde jeg vært jævlig slank og fin i dag - men det ER jeg ikke.

Det er håpløst å si at viljestyrke og bevissthet er løsningen på fedme-problematikken. Hvis man har noe kunnskap om psykologi - så vet man at viljestyrke taper kampen mot sult, tørst og søvnmangel gang på gang. Vet man derimot HVORFOR man gjør som man gjør, og HVA man kan gjøre for å endre det - er det lettere. Ikke "enkelt" som du sier, men lettere.
Jeg gikk en gang til legen og kommenterte at jeg kun spiste 900-1000 kcal (på pulverkur), og hadde gjort det i flere uker uten å gå ned i vekt. Vet du hva han svarte? "Du spiser sikkert mer enn det - du bare VET det ikke selv..." Jeg vet mer om lavkcalori-kurer enn jeg skulle ønske. Jeg kan faktisk GANSKE mye. Det har slett ikke hjulpet meg i "kampen" mot overvekt.

I det øyeblikket jeg lærte om lavkarbo - hvorfor, hvordan osv - endret livet mitt seg. Jeg har knapt spist høykarbo-mat på over et år, jeg er så godt som kvitt chrons-symptomene mine, jeg har nesten ikke humørsvingninger, jeg er aldri sulten - og ikke minst - jeg går ned i vekt... dette kan jeg leve på resten av livet - og jeg kommer til å gjøre det også - fordi jeg nå i dag de få gangene høykarbo har vært innom munnen min blir så fysisk og mentalt dårlig at det er ikke verdt det.

Jeg ønsker meg mer respekt for andres opplevelser av sitt liv, og ikke minst litt ydmykhet i forhold til at ikke alle er som deg... istedet for å bidra til en løsning av overvektsproblemet - synes jeg du istedet er med på å henge ut overvektige mennesker som svake i viljestyrken og lite kunnskapsrike om såkalt "sunt kosthold". Det synes jeg er trist...

Godt skrevet!

[LenaBeatrice]

Opprinnelig lagt inn av nellie, her.

Fedme kan ikke kureres.. Kan noen definere fedme?

Bokmålsordboka definerer fedme på denne måten:


det å være fet ha anlegg for f- / overvekt og f-

[Nerthus]

Opprinnelig lagt inn av Dreamy, her.

Bokmålsordboka definerer fedme på denne måten:


det å være fet ha anlegg for f- / overvekt og f-

Er det bare meg eller er FEDME et "ekkelt" ord? Det har for meg så mange (personlige) negative assosiasjoner at jeg foretrekker å prøve å bruke overvektig istedet... til og med jeg som har vært overvektig mesteparten av mitt voksne liv har negative assosiasjoner til ordet fedme... både fra personlig erfaring med overvekt - og også fra "samfunnets" syn på overvekt... ai ai - jeg lar meg så utrolig lett påvirke!

[nellie]

Opprinnelig lagt inn av Dreamy, her.

Bokmålsordboka definerer fedme på denne måten:


det å være fet ha anlegg for f- / overvekt og f-

da skjønner jeg ikke helt..

Å være fet kan vel kureres ved å ikke være det lenger? (ikke at det er så lett)

og kroppen kan vel øke sin toleranse for karbo om man går ned i vekt? uansett hvordan det gjøres?

[nellie]

Jeg tolka ikke Cherry sitt innlegg som at hun ikke forstår eller respekterer at det ikke er likt for alle

Før var det veldig fokus på de emosjonelle grunnene til at man ble overvektig.. Da hadde alle et eller annet problem som hadde gjort at de hadde lagt på seg. Nå er det brått INGEN som har hatt noen andre grunner enn at de har spist for mye karbo. Alle har spist lite nok og helst alt for lite men likevel lagt på seg, fordi at de har spist for mye karber.

KLART det gjelder for mange. Men for alle? Det stiller jeg meg veldig kritisk til.. Synd om det føles for dere, som at jeg mener at alle dere rett og slett har spist for mye i forhold til det dere har brent ut, men det er altså ikke ment sånn.. Har full forståelse for at noen rett og slett overhodet ikke tåler karbohydrater.

Jeg nekter å tro at jeg må spise lavkarbo resten av livet om jeg vil holde vekta... Jeg SKAL spise lavkarbo, men det er ikke fordi at det er min eneste måte å lykkes på.... Men jeg VET jo da også at selvom jeg har vært stor hele livet, så svarer jeg godt og til og med enda bedre på lavkalori enn jeg gjør på lavkarbo, om jeg vil ned i vekt. Men nå har jeg jo lært at kroppen trenger fett, så derfor er det ikke noe annet alternativ enn moderat lavkarbo, kombinert med kalorikontroll. Tror neppe at jeg er enestående i overvektigkategorien om å være skrudd sammen sånn.

Håper det også kan respekteres, at det er ikke ALLE overvektige/fedmete som MÅ spise lavkarbo for å gå ned i vekt og for å holde seg nede..

[LenaBeatrice]

innlegg slettet, av meg Dreamy.
Det var egentlig min samboer som skrev det, og jeg var logget inn her da han skrev, så det ble postet i mitt navn....han får skrive på nytt ;-)

[grotingeling]

Jeg VET at jeg må spise lavkarbo resten av livet.
Både for å holde vekta på et normalt nivå, men også fordi dette er det hittil mest effektive kostholdet jeg har prøvd i forhold til å holde blodsukker stabilt, minimerer antall migreneanfall og begrense symptomene på PCOS til et minimum.
Ser ikke på dette som et nederlag eller tenker på at jeg må forsake "normal" mat, dette kostholdet er det som er normalt for meg.
Andre må velge det som fungerer for dem, og det har jeg full respekt for

[Cherry]

Opprinnelig lagt inn av Nerthus, her.

Jeg ønsker meg mer respekt for andres opplevelser av sitt liv, og ikke minst litt ydmykhet i forhold til at ikke alle er som deg... istedet for å bidra til en løsning av overvektsproblemet - synes jeg du istedet er med på å henge ut overvektige mennesker som svake i viljestyrken og lite kunnskapsrike om såkalt "sunt kosthold". Det synes jeg er trist...

Jeg tror nok du leser litt mer i innlegget mitt enn hva jeg mente. Det er mulig jeg ikke greide å formulere godt nok hva jeg mener, og at det kom ut feil, men jeg skal prøve igjen. Jeg mente ikke å si at det er så enkelt for alle å bare spise mindre og trene mer. Budskapet mitt skulle være at ikke ALLE overvektige er karbosensitive og eneste løsning er å kutte på karbene, for jeg nekter konsekvent å tro at 100% av alle overvektig er sensitiv for karbser i aller høyeste grad, rett og slett, ja basert på min egen erfaring, ikke er korrekt. Dermed er heller ikke lavkarbo eneste løsning! Det er ikke dermed sagt at det er fysisk mulig for alle å bare spise mindre og trene mer.

I fedmediskusjonen er to sider; Den som mener at det er bare å spise mindre og trene mer, og de som mener at overvekta har en grunn. Jeg velger å stille meg midt i mellom og mene at overvekt ikke trenger at å ha noen spesiell grunn for alle utover at det blir spist for mye mat. Det er den kalde harde fakta at ikke alle overvektige har noen spesiell grunn til å være tjukk, fordi noen av oss har bare levd det "gode liv". Samtidig vet jeg inderlig godt som du sier, at noen er ultrahypersensitive for karber og legger på seg av å spise 1 riskorn! Derfor føler jeg at du mistet poenget mitt her, nemlig at det ER mulig å bli feit bare fordi man har blitt det, uten at det har vært verken trøstespising eller sykdommer i bildet.

Nå var det ikke meningen å såre noen som helst da, jeg ville bare få frem at selv om man er overvektig så er ikke det ensbetydende med sensitivitet for karber i aller høyeste grad. Selv blir jeg faktisk litt såret over at du tror jeg bagatelliserer alles overvekt ned til noe helt enkelt og simplisitt. Det er mange mennesker som spør meg om råd nå for tiden om hvordan de skal gå ned i vekt og jeg sier bestandig kutt på karbene, kast alt av light-produkter og spis ren mat og meiersmør, rett og slett fordi jeg vet at dette er en god metode spesielt hvis du skal ned mange kilo og fordi jeg vet at kroppen forbrenner fett da. Men, og jeg gjentar meg til det kjedsommelige - det betyr ikke at jeg tror de er sensitive for karber i utgangspunktet.

Jeg har ett ønske om at alle skal finne ett kosthold som passer for dem. Noen og ganske mange her inne oppdager fordeler med lavkarbo inkludert meg selv. Mens noen lever utmerket på ketolyse eller atkins så er det andre igjen som ikke gjør det. Noen lever ikke utmerket på lavkarbo før de kommer opp i 100 -150 gram karber pr dag. Når man oppdager at man er karbsensitiv som du har oppdaget så er det greit og faktisk ekstremt flott, men vennligst ikke forskyv det over på alle andre overvektige, ettersom ikke alle overvektige opplever ett sånt sug etter karbinntak. Man kan kun snakke for seg selv, derav kommer mine synspunkter på dette fram, akkurat som det er KUN ene og alene dine synspunkter du skriver om tilbake, siden du ikke kan uttale deg om "alle andre".

Bottom line, gjentakelse igjen; Noen overvektige er overvektige rett og slett fordi de spiser for mye. Noen overvektige er overvektige rett og slett fordi de spiser feil i forhold til sin genetikk. Noen overvektige er overvektige fordi de har sykdommer. Man trenger altså ikke å ha noen spesifikk grunn å støtte seg til fordi man er feit. Jeg føler at jeg en siste gang må presisere at jeg mener ikke at alle overvektige er feite fordi de sitter i sofaen og gomler i seg. Men fakta er, noen er feite fordi de er feite, verken mer eller mindre. Det har jeg vært.

Dermed blir det feil å lage ramaskrik hver eneste gang noen sier noe om å spise litt mindre og bevege seg litt mer. "De skjønner jo ikke at det er en grunn til at vi er tjukke... " etc etc. "...Så kan de bare sitte der med grovbrødet og magre pålegget sitt..." er en frase jeg ofte leser om/fra/i slike artikler fra oss lavkarboevangelister. Det er en litt sånn ovenfra og ned holdning fra VÅR side som jeg ikke liker. Man skal ha gjensidig respekt for hverandre. Man trenger litt nyanser i saker og ting. Som at kosthold er mer viktig enn trim, og at det som er sunt kan diskuteres, og at det av og til faktisk, en sjelden gang iblant, for enkelte, kan hende at det er bare å spise litt mindre og bevege seg litt mer. At ikke det er løsningen for alle har jeg forstått for lenge siden, faktisk 1,5 år siden jeg forsto det.

[Cherry]

Opprinnelig lagt inn av nellie, her.

Før var det veldig fokus på de emosjonelle grunnene til at man ble overvektig.. Da hadde alle et eller annet problem som hadde gjort at de hadde lagt på seg. Nå er det brått INGEN som har hatt noen andre grunner enn at de har spist for mye karbo. Alle har spist lite nok og helst alt for lite men likevel lagt på seg, fordi at de har spist for mye karber.

KLART det gjelder for mange. Men for alle? Det stiller jeg meg veldig kritisk til.. Synd om det føles for dere, som at jeg mener at alle dere rett og slett har spist for mye i forhold til det dere har brent ut, men det er altså ikke ment sånn.. Har full forståelse for at noen rett og slett overhodet ikke tåler karbohydrater.

Jeg nekter å tro at jeg må spise lavkarbo resten av livet om jeg vil holde vekta... Jeg SKAL spise lavkarbo, men det er ikke fordi at det er min eneste måte å lykkes på.... Men jeg VET jo da også at selvom jeg har vært stor hele livet, så svarer jeg godt og til og med enda bedre på lavkalori enn jeg gjør på lavkarbo, om jeg vil ned i vekt. Men nå har jeg jo lært at kroppen trenger fett, så derfor er det ikke noe annet alternativ enn moderat lavkarbo, kombinert med kalorikontroll. Tror neppe at jeg er enestående i overvektigkategorien om å være skrudd sammen sånn.

Håper det også kan respekteres, at det er ikke ALLE overvektige/fedmete som MÅ spise lavkarbo for å gå ned i vekt og for å holde seg nede..

Takk! Det var vel egentlig det jeg prøvde å formidle

[Sjanten]

Opprinnelig lagt inn av Nerthus, her.

Jeg gikk en gang til legen og kommenterte at jeg kun spiste 900-1000 kcal (på pulverkur), og hadde gjort det i flere uker uten å gå ned i vekt. Vet du hva han svarte? "Du spiser sikkert mer enn det - du bare VET det ikke selv..."

Signerer hele innlegget ditt, Nerthus.

Jeg kom til legen min etter at han forsøkte å følge meg opp over lengre tid for å se om jeg kunne gå ned i vekt på lite kalorier. Jeg lå på ca. 1200, gikk ikke ned i vekt og sa at jeg ikke skjønte hvordan det var mulig å ikke gå ned på så lite om 1 kalori inn er lik 1 kalori ut. "Du må nok ned i 1000 kalorier for å gå ned i vekt skjønner du, mange må leve på det for at kroppen skal ha det bra." Det sa legen min.... Jeg hadde BMI på over 40... Utrolig leit at det er alt en fagperson kunne bidra med...