Hvor mange legger faktisk om livsstilen, istedet for å bruke dette som en diett

[StegforSteg]

Denne tråden er vel mer ment på de som har vært på forumet en stund.

Dere har sikkert ønsket flere tusen velkommen og lykke til, heiet og stått på med oppbacing osv. Men hvor mange (sånn ca) er det som vedvarer her inne og faktisk legger om kostholdet og ikke bare forsvinner når de har gått ned ønsket vekt.

Grunnen til spm mitt er tåpelige kommentarer om at dette kan ikke vedvare for min del, og at jeg umulig kan leve i lengen på denne måten. Prøver å si at jeg har det fantastisk - og at jeg i grunnen ikke savner noe til daglig. (joda jeg kan av og til drepe for en sjokolade men ikke hver dag som før - og disse dagene blir det mindre og mindre av)

[StegforSteg]

Sånn statistisk sett, hvilken periode er egentlig "vanskeligst" å holde ut?

Vi var altså 7 i omgangskretsen som begynte, og vi er bare 2 igjen nå. De andre fallt ut fordi "de var leie av egg". Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har ikke spist så mye egg som jeg trodde jeg skulle gjøre - og selv om jeg har sendt de middagstips på mail osv - har de fallt tilbake til gamle vaner.

[Gerd]

Jeg har dette som livsstil. Ingen problem det.

Og jeg kan spise sjokolade, brød, pasta osv. en og annen gang viss det faller seg slik.

Det er hverdagen som er viktigst, kostholdsmessig, for meg.

[sirimor]

Det har blitt en livsstil for meg også.
Fra å føle at jeg forsaket og savnet karbomaten ( pasta, kaker, brød, snop osv.), ønsker jeg ikke lenger å spise dette. Jeg kan, hvis jeg ikke har min type mat for hånden, men vil helst ikke. Det har tatt tid å komme dit, og kunne ikke tenke meg å snu tilbake til karbolivet.

[Gracella]

Opprinnelig lagt inn av sirimor, her.

Det har blitt en livsstil for meg også.
Fra å føle at jeg forsaket og savnet karbomaten ( pasta, kaker, brød, snop osv.), ønsker jeg ikke lenger å spise dette. Jeg kan, hvis jeg ikke har min type mat for hånden, men vil helst ikke. Det har tatt tid å komme dit, og kunne ikke tenke meg å snu tilbake til karbolivet.

Slik er det for meg også.
Jeg trtodde jeg skulle gå over på mer Fedon-kosthold etter at vekta var der den skulle, men jeg er fortsatt i ketose (to år nå).
Elsker maten jeg spiser og føler meg utrolig vel!

[Sungrazer]

Jeg har lagt helt om jeg også, og ser ikke for meg at jeg skal gå tilbake til samme insulindrivende kosthold som før. Har også kuttet ut alle korn-produkter da de tuller til fordøyelsen min noe helt bort i natta.

[Tonyea]

Signerer Gerd

Dette er en livsstil for meg, derfor kan jeg unne meg å skeie ut en gang i blant hvis det skulle være ønskelig. Ellers føler jeg meg mye bedre på dette kostholdet, mat kan virkelig brukes som medisin

[Lava]

Jeg har nok også gått over på lavkarbo for resten av livet, og ser ikke svart på det

[EmilyB]

Opprinnelig lagt inn av Gerd, her.

Jeg har dette som livsstil. Ingen problem det.

Og jeg kan spise sjokolade, brød, pasta osv. en og annen gang viss det faller seg slik.

Det er hverdagen som er viktigst, kostholdsmessig, for meg.

Sånn har jeg det også. Har holdt på med lavkarbo siden 2005 og det er blitt en livsstil - pleier å si at det som er viktig er hva du gjør hver dag, ikke om man skeier ut i blant. Etter hvert har jeg også mistet lysten på å spise så mye brød, godteri etc sm jeg gjorde før jeg startet på lavkarbo. Når kroppen venner seg til noe bra ( som i mye ren, lavkarbo mat) er det ofte det den vil ha.

Jeg kommer til å leve på dette resten av livet.

[BitTorres]

Hei.
Jeg vil tro at de aller fleste bruker lavkarbo som "kur". Og faller av. Fordi de flest vil ikke forandre sine vaner. Jeg vil anta at av 10 som starter på Grete Roede, vil 9 av dem et år senere ha samme problem igjen. På lavkarbo vil det nok være 7. Sånn ca, men det er bare det jeg har "hørt", jeg har ikke sett noe statistikk på det, bortsett fra det med Grete Roede.

[achillea]

Jeg skal være ærlig å si at jeg begynte med det som en diett, men nå etter 1,5 år trives jeg utrolig godt på dette kostholdet og ligger stort sett ned mot ketogent kosthold. Av og til spiser jeg litt mat med høyere karbo-innhold, men da er det enten litt hjemmelaget potetstappe, brød, pizza eller litt potetgull jeg skjeier ut med. Snop og kaker frister ikke.

[scartz]

For meg er det en livsstilsendring, men skal innrømme at jeg sliter med å holde kostholdet. Men det er nok mer pga mine "overvekts-problemer", og ikke fordi at lavkarbo er så vanskelig å følge!

Når jeg og typen lager mat hjemme, er aldri karbohydrater med i bildet. Så lavkarbo mat er for oss den dag i dag "normal" mat. Alt annet er sprekk/utskjeielse.

[scartz]

Og btw så spiser jeg lavkarbo den dag i dag ikke pga vekta, men for helsa. Siden jeg sprekker litt for ofte så går jo ikke vekta ned, men så lenge jeg vet at lavkarbo'en er bedre for meg helsemessig, så står jeg på til den dag jeg lærer å ikke sprekke.

[Heksa]

Jeg synes spørsmålet er kjempeinteressant, men tipper det er vanskelig å få noe godt bilde på dette her inne på Lavkarbo. Tipper at de fleste som er gamle i gamet her inne også er blant de som har gjort dette til en livsstil, og ikke en slankekur. De som slutter forsvinner vil jeg tro.

Jeg er selv forholdsvis ny i gamet, men kjenner en veldig motivasjon i forhold til å ta med meg dette som en varig livsstil. Akkurat nå er jeg på ketosenivå kostholdsmessig, men jeg håper at jeg kan legge meg opp i mot Fedon etterhvert uten å gå opp i vekt igjen. Hvis noen vet om informative tråder her inne hvor dette diskuteres så er det bare å rope ut. (Det å gå over fra ketosenivå til fedonnivå.)

[Veggpryd]

For meg har dette blitt en livsstil. Jeg var i temmelig dårlig form (for å si det mildt) når jeg startet med Skaldeman sommer'n 2007, og var totalt uforberedt på hvor god form jeg fikk både psykisk og fysisk. Jeg fikk rett og slett sjokk over hvor raskt det gikk an å bli frisk, pigg og glad, og ikke minst slankere igjen på LCHF. Jeg kommer aldri til å gå tilbake til høykarbo igjen.

Jeg spiser høykarbo en sjelden gang, jeg også. Men angrer hver gang... Gamle skavanker banker på døra etter ganske kort tid med utskeielser.

[Brimstone]

Opprinnelig lagt inn av sirimor, her.

Det har blitt en livsstil for meg også.
Fra å føle at jeg forsaket og savnet karbomaten ( pasta, kaker, brød, snop osv.), ønsker jeg ikke lenger å spise dette. Jeg kan, hvis jeg ikke har min type mat for hånden, men vil helst ikke. Det har tatt tid å komme dit, og kunne ikke tenke meg å snu tilbake til karbolivet.

Samme her. Siden februar 2007 faktisk. Huhei som tiden flyr!

[blåbær]

Jeg har hatt flere perioder allerede (i løpet av de tre årene som har gått siden jeg oppdaget dette kostholdet) der jeg ikke tenker lavkarbo. Men jeg spiser egentlig lavkarbo i disse periodene også. Jeg får meg ikke til å spise høykarbomat annet enn noen sprekker. Så for meg er nok dette en livsstil ja.

[Minni1]

Jeg får det ikke helt til. Dvs jeg har klart å legge om noe men ikke nok til at det er helt lavkarbo. Men jeg er på vei.

Men mamman min har klart det. Pappa er også med men det er nok mamma som holder han på lavkarbo. Så om jeg ikke har klart det selv så har jeg fått de to til å klare det.

Opprinnelig lagt inn av sirimor, her.

Det har blitt en livsstil for meg også.
Fra å føle at jeg forsaket og savnet karbomaten ( pasta, kaker, brød, snop osv.), ønsker jeg ikke lenger å spise dette. Jeg kan, hvis jeg ikke har min type mat for hånden, men vil helst ikke. Det har tatt tid å komme dit, og kunne ikke tenke meg å snu tilbake til karbolivet.

Signert!

For meg tok det et års tid før det satt seg skikkelig. Men etterhvert som man ser resultater og virkelig får kjenne hvor godt kroppen har det med lavkarbo, så blir veien tilbake til gamle synder stadig lengre. Hvissom-dersom-atte-jeg-gud-forby skulle havne på karbo-kjøret igjen, så håper jeg noen tar den største boka de finner (telefonkatalogen?) og dunker litt vett inn i skallen på meg

[Pearl]

Det har nok blitt en livsstil her også.

[Orkide]

Har levd lavkarbo godt over et år, og jeg ser på det som en livsstil.
Kommer helt klart å fortsette med dette ja.

[LenaBeatrice]

Det er umulig å si hvor mange som faller av....
Men jeg har gjort meg noen tanker om hvorfor folk faller av.
Det finnes selvfølgelig mange forskjellige grunner, men noen av de tror jeg i mange tilfeller handler om at man går inn i lavkarbolivet med liv og lyst, med den forestillingen at det skal gå som en dans, og at kiloene skal rase av uten problemer.
Det er jo ikke så rart at mange tenker sånn, for mange av oss som har holdt på med dette en stund og gjort det til en livsstil (jeg har holdt på siden jan. 2006), kan fortelle om at vi aldri vil tilbake til gammelt kosthold og at vi først med lavkarbo klarte å gå ned i vekt og bli der. Vi forteller om helesegevinster og nytt liv, om manglende søtsug, god mat osv.
Vi som "kan" dette snakker jo sant, absolutt, men vi er kanskje ikke flinke nok til å poengtere alle de vanskelige sidene ved ommlegging til ny livsstil, slik at nykommere tror at dette må være en mirakelmedisin (lavkarbo altså).

Så kommer problemene for nykommerne: manglende vekttap, utfordringer i hverdagen med å finne på ny mat, psykiske nedturer som en følge av at man faktisk må legge den gamle livsstilen bak seg m.m.
Mange klarer det ikke, vil det ikke, forstår det ikke.....for dette skulle jo gå så greit?
De gir opp og tenker at lavkarbo ikke er noe for de, for det funker jo ikke slik de har fått inntrykk av at det skulle fungere.

Mange har også altfor høye forventninger og de sammenligner seg med andre, og måler sin suksess etter de.
Jeg får daglig e-poster fra fortvilte slankere som synes at det går dårlig, helt til jeg poengterer at vekttap på 0,5 kilo/uke er veldig bra!
Mange fortvilte personer går ned mer/uke enn det også, men hadde forventet langt mer.
Mange forventer rett og slett at de ved omlegging til lavkarbo skal kunne gå ned 1-2 kilo/uke uten særlig anstrengelse....eller motbakker.
Og man har kanskje ikke tenkt nøye nok igjennnom hva det innebærer å skifte livsstil.
Vel, hvem tenke nøye nok over det egentlig når de startet?

Mange tenker helle ikke på at de må prøve og feile, før de finner sin optiale vei, og de tenker at "så lenge min venninne klarte dette ved å spise sånn og sånn, så må da det samme fungere for meg".
Vi er ikke støpt i samme form, og vi må finne forskjellige veier.

Lavkarbo ( i alle varianter) må tilpasses den enkeltes helse og forutsetninger, og det krever nok mer innsats enn det mange tror i starten.

[sunroad]

God skrevet Dreamy
Jeg har mer eller mindre levd på lavkarbo i 2 år og har det helt klart best når jeg er "flink" har forstått endelig at for å holde vekten så er det lavkarbo og trening som må til, mindre hodepine er det også med lavkarbo.
Jeg ser på det som en varig omlegging....heller mest mot Fedon kosthold for min del, føler det er der jeg hører hjemme

[Elvi]

Opprinnelig lagt inn av Dreamy, her.

Det er umulig å si hvor mange som faller av....
Men jeg har gjort meg noen tanker om hvorfor folk faller av.
Det finnes selvfølgelig mange forskjellige grunner, men noen av de tror jeg i mange tilfeller handler om at man går inn i lavkarbolivet med liv og lyst, med den forestillingen at det skal gå som en dans, og at kiloene skal rase av uten problemer.
Det er jo ikke så rart at mange tenker sånn, for mange av oss som har holdt på med dette en stund og gjort det til en livsstil (jeg har holdt på siden jan. 2006), kan fortelle om at vi aldri vil tilbake til gammelt kosthold og at vi først med lavkarbo klarte å gå ned i vekt og bli der. Vi forteller om helesegevinster og nytt liv, om manglende søtsug, god mat osv.
Vi som "kan" dette snakker jo sant, absolutt, men vi er kanskje ikke flinke nok til å poengtere alle de vanskelige sidene ved ommlegging til ny livsstil, slik at nykommere tror at dette må være en mirakelmedisin (lavkarbo altså).

Så kommer problemene for nykommerne: manglende vekttap, utfordringer i hverdagen med å finne på ny mat, psykiske nedturer som en følge av at man faktisk må legge den gamle livsstilen bak seg m.m.
Mange klarer det ikke, vil det ikke, forstår det ikke.....for dette skulle jo gå så greit?
De gir opp og tenker at lavkarbo ikke er noe for de, for det funker jo ikke slik de har fått inntrykk av at det skulle fungere.

Mange har også altfor høye forventninger og de sammenligner seg med andre, og måler sin suksess etter de.
Jeg får daglig e-poster fra fortvilte slankere som synes at det går dårlig, helt til jeg poengterer at vekttap på 0,5 kilo/uke er veldig bra!
Mange fortvilte personer går ned mer/uke enn det også, men hadde forventet langt mer.
Mange forventer rett og slett at de ved omlegging til lavkarbo skal kunne gå ned 1-2 kilo/uke uten særlig anstrengelse....eller motbakker.
Og man har kanskje ikke tenkt nøye nok igjennnom hva det innebærer å skifte livsstil.
Vel, hvem tenke nøye nok over det egentlig når de startet?

Mange tenker helle ikke på at de må prøve og feile, før de finner sin optiale vei, og de tenker at "så lenge min venninne klarte dette ved å spise sånn og sånn, så må da det samme fungere for meg".
Vi er ikke støpt i samme form, og vi må finne forskjellige veier.

Lavkarbo ( i alle varianter) må tilpasses den enkeltes helse og forutsetninger, og det krever nok mer innsats enn det mange tror i starten.

Det jeg synes er mest utfordrende er reaksjoner fra andre mennesker rundt meg. Jeg gjør så godt jeg kan i kampen mot kiloene og trenger ingen kritikk for det jeg velger å putte i munnen og ikke. Jeg blir sliten i kroppen og mer nærtagende når jeg har gått en stund på energiunderskudd og tåler mindre fra omgivelsene.

Jeg fikk høre fra en venninne 180 høy og 65-70kilo om at dette med å ikke spise potet var tull, det var jo kaker og sukkerholdig mat man la på seg av, så det var jo viktigere å råde folk til ikke å spise dette fremfor å advare mot poteten (herregud). Jeg forklarte henne da at jeg hadde slanket med nesten 40 kilo takket være kostholdsrådene til fedon Lindberg. Jeg hadde slanket meg nesten uten sult og at jeg sultet mye når jeg spiste høykarbo mat. Da kom spikeren i kista som stoppet diskusjonen: Med en fortrolig stemme sa hun: Elvi, du vet at det ikke er farlig å være sulten.

Det er ikke vanskelig å følge et lavkarbo kosthold, hvis man hadde sluppet unna alle forståsegpåere som skal fortelle at du må spise mindre og trimme mer, men må for all del smake et ordentlig stykke av kaka de har bakt.

[Alkazelters]

Opprinnelig lagt inn av Elvi, her.

Det jeg synes er mest utfordrende er reaksjoner fra andre mennesker rundt meg. Jeg gjør så godt jeg kan i kampen mot kiloene og trenger ingen kritikk for det jeg velger å putte i munnen og ikke. Jeg blir sliten i kroppen og mer nærtagende når jeg har gått en stund på energiunderskudd og tåler mindre fra omgivelsene.

Jeg fikk høre fra en venninne 180 høy og 65-70kilo om at dette med å ikke spise potet var tull, det var jo kaker og sukkerholdig mat man la på seg av, så det var jo viktigere å råde folk til ikke å spise dette fremfor å advare mot poteten (herregud). Jeg forklarte henne da at jeg hadde slanket med nesten 40 kilo takket være kostholdsrådene til fedon Lindberg. Jeg hadde slanket meg nesten uten sult og at jeg sultet mye når jeg spiste høykarbo mat. Da kom spikeren i kista som stoppet diskusjonen: Med en fortrolig stemme sa hun: Elvi, du vet at det ikke er farlig å være sulten.

Det er ikke vanskelig å følge et lavkarbo kosthold, hvis man hadde sluppet unna alle forståsegpåere som skal fortelle at du må spise mindre og trimme mer, men må for all del smake et ordentlig stykke av kaka de har bakt.

Jeg skjønner hva du sliter med, men jeg tror det går over, bare du gir det nok tid. Etter fire år på min nåværende arbeidsplass, er det ingen som lenger maser når jeg ikke spiser av kakene, som noen altfor ofte har med!

Dette sier jo litt om hvor standhaftig man må være for å klare dette. Det tar lang tid før andre aksepterer at du velger å droppe søppelmat..