Å, nei! Pepperkaker og marsipan i butikken!

[Imse]

Opprinnelig lagt inn av hypah, her.

Hehe, spekkhuggeren, er det deg da liksom?

Men fra spøk til alvor, er det slik at overvekten skyldes fristelser? Er da vel ikke fristelsene, men vi "feite" som kanskje har litt lite selvdisiplin....hehe

Det der synes jeg faktisk var litt respektløst sagt. Du gir sterkt inntrykk av at det bare er å ha viljestyrke og holde seg unna. Prøv det når du er så sulten at du er kvalm en time etter forrige måltid. Dersom du ikke vet hvordan det føles, så ikke snakk stygt om oss som har opplevd det helvete der. Noen snakker om røykesug, mat finnes enda mere tilgjengelig.

[Imse]

Opprinnelig lagt inn av hypah, her.

Eksvis så kan følelsesmessige strabaser i livet føre til at mange mennesker starter med trøstespising. Denne trøstespisingen kan/vil i enkelte tilfeller ta overhånd og man utvikler overvekt. Videre så er fedmen og overvekten et symptom på psykologiske problemer bundet opp i behovteorier som igjen kan skyldes utenforliggende faktorer.

Interessant teori som kan forklare en liten del av motivasjonsteorier og viljestyrke, selvdisiplin osv.

Noe sier meg at du kanskje vet litt for lite om insulinresitens og hvordan det påvirker kroppen på alle måter? Min lyst på søtsaker og melmat helt avhengig om jeg spiser ketogent( eller i det minste helt fritt for korn og stivelse og sukker), jeg mister lysten faktisk bare etter 1 dag på riktig kost.. Og jeg er nok ikke den eneste, DET er ikke psykologisk. Det er fysisk.

[Cherry]

Opprinnelig lagt inn av hypah, her.

Det er ikke hyggelig å høre. Når sykdom er årsaken til fedme så stiller man gjerne litt bak i køen for noe man ikke kan noe for.
Når jeg studerte psykologi og lederskap så var det en morsom behovspyramide jeg kom over. Maslow mente jo at man går beveger seg i en pyramide av behov, selv om trinnene stegvis, dvs man tilfredsstiller de grunnleggende fysiologiske først, FØR man går til sikkerhets og trygghetsbehov osv. I prinsipp så går ikke mennesket tilbake. Alderfer derimot mente at mennesket gjør nettopp dette og motbeviste Maslow!

Eksvis så kan følelsesmessige strabaser i livet føre til at mange mennesker starter med trøstespising. Denne trøstespisingen kan/vil i enkelte tilfeller ta overhånd og man utvikler overvekt. Videre så er fedmen og overvekten et symptom på psykologiske problemer bundet opp i behovteorier som igjen kan skyldes utenforliggende faktorer.

Interessant teori som kan forklare en liten del av motivasjonsteorier og viljestyrke, selvdisiplin osv.

Koble nå da ikke dette til deg selv Nellie, det var ikke intensjonen, men mer en liten kommentar på generelt grunnlag.

Bare lurer litt på hvorfor det virker som du har påtatt deg rollen som informasjonsansvarlig?

[Mortil1]

Okei... Den tråden her tok litt andre retninger enn tilsiktet.
Vær høflige og greie, og respekter hverandres synspunkter og meninger. Reine Kardemommeloven :-)

By the way: røyk på en pepperkake i dag, og det var overraskende lite tilfredstillende...!

[Bønna200]

Pepperkaker er ikke godt

Før jeg begynte på lavkarbo levde jeg lavkcalori i alle år. Og da er heller ikke pepperkaker lov.
Det er noe jeg aldri har savnet...

Men marsipan!!

[Mortil1]

Og for å tre litt inn i debattn selv her: Hypah, stikkordet er nok viljestyrke for min del. Den er til tider ikke mitt beste trekk ;-)

Opprinnelig lagt inn av Imse, her.

Noe sier meg at du kanskje vet litt for lite om insulinresitens og hvordan det påvirker kroppen på alle måter? Min lyst på søtsaker og melmat helt avhengig om jeg spiser ketogent( eller i det minste helt fritt for korn og stivelse og sukker), jeg mister lysten faktisk bare etter 1 dag på riktig kost.. Og jeg er nok ikke den eneste, DET er ikke psykologisk. Det er fysisk.

Hvordan og hvorfor du har problemer med overvekt er temmelig uinteressant for meg rent personlig. Men som jeg sier i mitt innlegg så er det forsket temmelig mye på årsaken til trøstespising og man har gjennom forskning knyttet dette til behovsteorier som en av mulige årsaker. Mat er ikke noe kroppen trenger, men mat fungerer som en katalysator for en følelse kroppen trenger tilfredsstilles med for å skape balanse.

Insulinresistens har temmelig lite med pepperkaker og marsipan i butikkhyllene, såfremt ikke insulinresistens får deg til å kjøpe masse marsipan og pepperkaker da.

Opprinnelig lagt inn av Mortil1, her.

Og for å tre litt inn i debattn selv her: Hypah, stikkordet er nok viljestyrke for min del. Den er til tider ikke mitt beste trekk ;-)

Ikke mitt heller, men jeg prøver så godt jeg kan, og noe mer kan man egentlig ikke forlange.

Derimot er det mange ting som påvirker vår evne til å mobilisere viljestyrke. Søvnmangel, slapphet, sorg, glede, ekstreme påkjenninger og sykdom for å nevne noen.

Er jeg deppa, trist og lei meg så er det vanskeligere å mobilisere nødvendig viljestyrke for å motstå fristelser. Men dette har jo mer enn nok forskere funnet ut fra før av gjennom hundretusenvis av studier over mange år.... så det trenger jeg ikke utdype.

[Smakfull]

Jeg synes hjemmelagd marsipan smaker utrolig mye bedre enn den butikkjøpte. men så skal det sies at jeg alltid har kjøpt den på halv pris, og da er den jo langt fra fersk.

Men man må skolde mandlene og tørke dem godt! Skolding av mandler er enkelt. Marsipan er jo heller ikke vanskelig å få til å smake som originalen ettersom den kun inneholder mandler, sukker og eggehvite.

Pepperkaker vet jeg ikke, men Kristine Weber har et par oppskrifter, har ikke testet de ut

http://www.kriweb.no/2010/12/16/litt-av-hvert-3/

http://www.kriweb.no/2010/11/11/lukten-av-jul/

[Nerthus]

Opprinnelig lagt inn av hypah, her.

Men som jeg sier i mitt innlegg så er det forsket temmelig mye på årsaken til trøstespising og man har gjennom forskning knyttet dette til behovsteorier som en av mulige årsaker.

Det hadde vært interessant om du hadde noen kilder til denne forskningen?

Sitat:

Mat er ikke noe kroppen trenger, men mat fungerer som en katalysator for en følelse kroppen trenger tilfredsstilles med for å skape balanse.
.

Mat er vel absolutt noe kroppen trenger

Når det gjelder trøstespising - mener jeg uttrykket blir litt feil. Det kan oppfattes som at man bare spiser feil når man trenger "trøst" eller er stresset.
Etter min mening og mange års erfaring (og dette fant jeg egentlig ikke ut før etter en del uker på lavkarbo), gir inntak av søtt et endorfinkick som muligens oppleves sterkere enn hos andre. Man kan godt kalle det avhengighet. Når man i tillegg har et blodsukker som går raskt opp, og faller raskt ned til under utgangspunktet, får man ytterligere en fysisk respons i kroppen om at man MÅ raskt få i seg raske karbohydrater for å få opp blodsukkeret på et normalt nivå. Kroppen prøver å holde balansen ved og trigge sult/fysing.

Så er da spørsmålet: Spiser mange mye raske karbohydrater fordi de trenger trøst, eller gjør de det fordi kroppens ønske om balanse i blodsukker og ønske om endorfin-kick KREVER det?

For min del, som har vært stabil mentalt de siste 15 årene (ihvertfall ) - ble en overgang til lavkarbo blant mange andre ting en oppvåkning. Jeg var ikke lengre humørsyk, sur uten grunn, grinete og vanskelig og ha med å gjøre om det gikk lengre tid etter et måltid. Jeg ble ikke fort lei meg og skuffet, og livet var ikke så ille.
Jeg er sikker på at det er mange andre her inne som har opplevd det samme. For min del beviser det at man må ikke tenke at overvektige bare spiser feil fordi de er psykisk ustabile eller deprimerte, eller fordi de gir faen, men at maten man har inntatt har gitt ubalanse i kroppen som kommer til uttrykk som psykiske reaksjoner. (Depresjon, humørsvingninger osv)

Selv om hypah sier at hvordan og hvorfor noen er overvektige er personlig uinteressant for han, tenker jeg at man kanskje bør tenke litt annerledes når det gjelder overvektige (jeg sier ikke alle). Svært svært mange her inne har fått mange aha-opplevelser etter at de har endret kosthold, og når man da i tillegg har brukt mye tid på å lese seg opp om kroppens metabolisme, insulinresistens, karbohydratsensitivitet, og hvordan karbohydrater er med på å påvirke kroppens hormonbalanse - forstår man plutselig hvorfor man har hatt det slik man har hatt det.

Jeg tror de fleste her inne kunne tenkt seg at lett reduksjon av raske karbohydrater og massiv økning av trening var løsningen. Det er det jo også for noen, og det er veldig bra. Slik er det ikke for mange. Jeg og mange med meg har trent enormt mye, spist etter Grete Roede med masse grønnsaker, magre proteinkilder og begrenset med fett i lange tider uten å gå ned et gram. Vi har blitt mistrodd, man sier at vi lyver om hva vi spiser eller hvor mye vi trener, vi har gjort noe feil, fordi det er umulig og ikke oppnå resultat om man gjør det riktig.
Dette oppleves som sårende og svært frustrerende for en stor mengde svært oppegående og smarte mennesker både med og uten mye viljestyrke

Noen vil alltid bruke sykdom eller gener eller andre ting som "unnskyldning" for å fortsette å være overvektig, og ikke gjøre endringer i livet sitt.
For de som henger her inne, gjelder ikke dette. Ved å ha lært om hvordan kroppen fungerer, har de bevisst valgt en løsning (lavkarbo) som gjør at man ikke lengre kjemper MOT kroppens basale funksjoner, men heller på samme lag

Tilslutt, det er vanskelig og bruke bevisst viljestyrke til å overvinne kroppens basale funksjoner... På samme måte som man MÅ spise når man har lavt blodsukker (fordi det er potensielt svært helsefarlig), MÅ man sove. Man kan holde ut en stund, men man når etterhvert et punkt der det er umulig og overse kroppens krav.

Dette ble litt langt, men forhåpentligvis noenlunde i tråd med TS tema allikevel

[langaard]

Opprinnelig lagt inn av Nerthus, her.

Det hadde vært interessant om du hadde noen kilder til denne forskningen?

Mat er vel absolutt noe kroppen trenger

Når det gjelder trøstespising - mener jeg uttrykket blir litt feil. Det kan oppfattes som at man bare spiser feil når man trenger "trøst" eller er stresset.
Etter min mening og mange års erfaring (og dette fant jeg egentlig ikke ut før etter en del uker på lavkarbo), gir inntak av søtt et endorfinkick som muligens oppleves sterkere enn hos andre. Man kan godt kalle det avhengighet. Når man i tillegg har et blodsukker som går raskt opp, og faller raskt ned til under utgangspunktet, får man ytterligere en fysisk respons i kroppen om at man MÅ raskt få i seg raske karbohydrater for å få opp blodsukkeret på et normalt nivå. Kroppen prøver å holde balansen ved og trigge sult/fysing.

Så er da spørsmålet: Spiser mange mye raske karbohydrater fordi de trenger trøst, eller gjør de det fordi kroppens ønske om balanse i blodsukker og ønske om endorfin-kick KREVER det?

For min del, som har vært stabil mentalt de siste 15 årene (ihvertfall ) - ble en overgang til lavkarbo blant mange andre ting en oppvåkning. Jeg var ikke lengre humørsyk, sur uten grunn, grinete og vanskelig og ha med å gjøre om det gikk lengre tid etter et måltid. Jeg ble ikke fort lei meg og skuffet, og livet var ikke så ille.
Jeg er sikker på at det er mange andre her inne som har opplevd det samme. For min del beviser det at man må ikke tenke at overvektige bare spiser feil fordi de er psykisk ustabile eller deprimerte, eller fordi de gir faen, men at maten man har inntatt har gitt ubalanse i kroppen som kommer til uttrykk som psykiske reaksjoner. (Depresjon, humørsvingninger osv)

Selv om hypah sier at hvordan og hvorfor noen er overvektige er personlig uinteressant for han, tenker jeg at man kanskje bør tenke litt annerledes når det gjelder overvektige (jeg sier ikke alle). Svært svært mange her inne har fått mange aha-opplevelser etter at de har endret kosthold, og når man da i tillegg har brukt mye tid på å lese seg opp om kroppens metabolisme, insulinresistens, karbohydratsensitivitet, og hvordan karbohydrater er med på å påvirke kroppens hormonbalanse - forstår man plutselig hvorfor man har hatt det slik man har hatt det.

Jeg tror de fleste her inne kunne tenkt seg at lett reduksjon av raske karbohydrater og massiv økning av trening var løsningen. Det er det jo også for noen, og det er veldig bra. Slik er det ikke for mange. Jeg og mange med meg har trent enormt mye, spist etter Grete Roede med masse grønnsaker, magre proteinkilder og begrenset med fett i lange tider uten å gå ned et gram. Vi har blitt mistrodd, man sier at vi lyver om hva vi spiser eller hvor mye vi trener, vi har gjort noe feil, fordi det er umulig og ikke oppnå resultat om man gjør det riktig.
Dette oppleves som sårende og svært frustrerende for en stor mengde svært oppegående og smarte mennesker både med og uten mye viljestyrke

Noen vil alltid bruke sykdom eller gener eller andre ting som "unnskyldning" for å fortsette å være overvektig, og ikke gjøre endringer i livet sitt.
For de som henger her inne, gjelder ikke dette. Ved å ha lært om hvordan kroppen fungerer, har de bevisst valgt en løsning (lavkarbo) som gjør at man ikke lengre kjemper MOT kroppens basale funksjoner, men heller på samme lag

Tilslutt, det er vanskelig og bruke bevisst viljestyrke til å overvinne kroppens basale funksjoner... På samme måte som man MÅ spise når man har lavt blodsukker (fordi det er potensielt svært helsefarlig), MÅ man sove. Man kan holde ut en stund, men man når etterhvert et punkt der det er umulig og overse kroppens krav.

Dette ble litt langt, men forhåpentligvis noenlunde i tråd med TS tema allikevel

I think i love you! Du får sagt det!

Opprinnelig lagt inn av Nerthus, her.

Det hadde vært interessant om du hadde noen kilder til denne forskningen?

Mat er vel absolutt noe kroppen trenger

Når det gjelder trøstespising - mener jeg uttrykket blir litt feil. Det kan oppfattes som at man bare spiser feil når man trenger "trøst" eller er stresset.

Ja, mat er noe man trenger, tror du må se utsagnet mitt i sammenheng med Alderfer ERG behovsteori....

Oi, henvise til kilder og forskning om behovsteorien til Maslow og Alderfer ERG....shit hvor skal jeg begynne?

tar et utklipp fra hylla jeg har her hjemme:


Bolman, Lee G. Deal, Terence E. (2009). Nytt perspektiv på organisasjon og ledelse. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. 4. utgave.
Busch, Tor. Vanebo, Jan Ole (1995). Organisasjon, ledelse og motivasjon. Trondheim: Tano. 3. utgave
Kaufmann, Geir. Kaufmann, Astrid (2003 og 2009). Psykologi i organisasjon og ledelse. Bergen: Fagbokforlaget. 3 og 4. utgave.
Irgens, Eirik J (2007). Profesjon og organisasjon. Bergen: Fagbokforlaget.

Skulle stå mer enn nok om behovsteorier, både kritikk og forskning av Maslow og Alderfer der.

Poenget mitt er at trøstyespising er et symptom på et oppstått behov som ikke nødvendigvis må dekkes rent fysiologisk, men følelsesmessig.
En av bøkene viser til at eksvis i et parforhold hvor man går fra hverandre, så ender den ene opp med å gå nedover i behovskjeden mot de grunnleggende fysiologiske behov. Noe som ifølge Maslow ikke var mulig. Alderfer kom da opp med sin ERG teori som motbeviste akkurat dette, gjennom mitt eksempel.

Man starter altså trøstespising fordi man får tilfreedsstillelse og i mange tilfeller terapi av mat. Ja, ser vi dette i sammenheng med høykarbomat som gir et kick i hjernen pga utløste endorfiner, kan dette sammenliknes med eksvis sex. Man må altså ha mer.
Jupp, kort fortalt så er det en kortslutning som alle ikke kommer ut av uten hjelp. Men dette er også da selvsagt en mulig årsak til at mange legger på seg inntil man følelsesmessig er i balanse igjen.

Maten blir altså ikke noe kroppen trenger, men man spiser allikevel.

Ja, et lavt karbohydratkosthold vil selvsagt hjelpe, men hvis man forestiller seg et menneske som på mange måter har gitt opp og som befinner seg i en bunn, så er det lettere sagt enn gjort å gå på et lavkarbokosthold.

Derfor er det mange forskere innenfor ledelsesteorier og motivasjonsteorier har favnet om både Maslow og Alderfer (Maslow er riktignok den mest kjente og mest brukte). Tilogmed ernæringsfysiologer studerer behovsteorier og må være bevisst disse da de indirekte er med på å styre mennesker og deres bevisste/ubevisste behov for næring.

Så begrepet "trøstespising" kan ut fra disse ha en vitenskapelig forklaring som bare blir ytterligere forsterket av å spise høykarbs. "Trøstespising" er et vel ansett uttrykk som kanskje her inne blir forbundet med "svakhet", men tvertom, det er forklart gjennom forskning og vitenskap, og ikke et tegn på svakhet. Det er mer en tilstand, et symptom på noe annet.

[Nerthus]

Opprinnelig lagt inn av hypah, her.

Ja, mat er noe man trenger, tror du må se utsagnet mitt i sammenheng med Alderfer ERG behovsteori....

Oi, henvise til kilder og forskning om behovsteorien til Maslow og Alderfer ERG....shit hvor skal jeg begynne?

tar et utklipp fra hylla jeg har her hjemme:


Bolman, Lee G. Deal, Terence E. (2009). Nytt perspektiv på organisasjon og ledelse. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. 4. utgave.
Busch, Tor. Vanebo, Jan Ole (1995). Organisasjon, ledelse og motivasjon. Trondheim: Tano. 3. utgave
Kaufmann, Geir. Kaufmann, Astrid (2003 og 2009). Psykologi i organisasjon og ledelse. Bergen: Fagbokforlaget. 3 og 4. utgave.
Irgens, Eirik J (2007). Profesjon og organisasjon. Bergen: Fagbokforlaget.

Skulle stå mer enn nok om behovsteorier, både kritikk og forskning av Maslow og Alderfer der.

Ok, jeg var kanskje litt uklar, jeg har lest og lært mye om maslow, jeg tenkte mer på kilder til koblingen mellom trøstespising og behovsteorier - altså selve forskningen. Står det noe om dette i bøkene om organisasjon og ledelse? Altså "matkoblingen".

Sitat:

Poenget mitt er at trøstyespising er et symptom på et oppstått behov som ikke nødvendigvis må dekkes rent fysiologisk, men følelsesmessig.

For noen vil det kanskje være slik - men i sammenheng med lavkarbokosthold har jo mange fått bevist at det er kostholdet som trigger trøstespising og feks depresjon, ikke nødvendigvis en utenforliggende hendelse som naturlig vil gi depresjon

Sitat:

En av bøkene viser til at eksvis i et parforhold hvor man går fra hverandre, så ender den ene opp med å gå nedover i behovskjeden mot de grunnleggende fysiologiske behov. Noe som ifølge Maslow ikke var mulig. Alderfer kom da opp med sin ERG teori som motbeviste akkurat dette, gjennom mitt eksempel.

Mente Maslow at man ikke kan gå "tilbake" i behovshierarkiet? Såvidt jeg husker fra leeenge siden går man oppover i behovshierarkiet først nå man har dekket behovene på det ene nivået? Slik at når behovet ikke lengre er dekket på et lavere nivå, vil det være naturlig og falle tilbake til det nivået og ikke gå videre opp før behovet igjen er dekket?

Sitat:

Man starter altså trøstespising fordi man får tilfreedsstillelse og i mange tilfeller terapi av mat. Ja, ser vi dette i sammenheng med høykarbomat som gir et kick i hjernen pga utløste endorfiner, kan dette sammenliknes med eksvis sex. Man må altså ha mer.
Jupp, kort fortalt så er det en kortslutning som alle ikke kommer ut av uten hjelp. Men dette er også da selvsagt en mulig årsak til at mange legger på seg inntil man følelsesmessig er i balanse igjen.

Enig. Informasjon om hvordan kroppen fungerer vil for mange gi det "sparket" som er nødvendig for å gjøre endringer. Er man derimot i følelsesmessig ubalanse av utenforliggende hendelser, blir ikke dette helt det samme situasjonen. I tilfellet sorg fordi noen man er glad i dør feks, eller et forhold som går i stykker (som faktisk stressmessig kan sammenlignes med sorg over at noen kjære dør ) - vil feks et lavkarbokosthold ikke nødvendigvis ha den samme effekten, om man da ikke samtidig har en tilstand i kroppen som gjør at "vanlig mat" forsterker den følelsesmessige situasjonen, og gjør det vanskeligere og komme utav den uten at man samtidig endrer kosten.

Sitat:

Ja, et lavt karbohydratkosthold vil selvsagt hjelpe, men hvis man forestiller seg et menneske som på mange måter har gitt opp og som befinner seg i en bunn, så er det lettere sagt enn gjort å gå på et lavkarbokosthold.

DET er det vel ingen uenighet om Kostholdsendring uansett er en gedigen jobb. I tilfellet der jeg av og til ser noen som ser ut til å ha "gitt opp", skulle jeg ønske de kunne få tilgang til informasjon om hvordan kropp og hjerne fungerer, og at en endring til et kosthold bestående av ren mat vil kunne gjøre det lettere og gjøre andre endringer i livet også

Sitat:

Så begrepet "trøstespising" kan ut fra disse ha en vitenskapelig forklaring som bare blir ytterligere forsterket av å spise høykarbs. "Trøstespising" er et vel ansett uttrykk som kanskje her inne blir forbundet med "svakhet", men tvertom, det er forklart gjennom forskning og vitenskap, og ikke et tegn på svakhet. Det er mer en tilstand, et symptom på noe annet.

Enig, men blant den "gemene hop" som ikke har denne kunnskapen vil nok trøstespising forbli en "svakhet" som i hovedsak dreier seg om viljestyrke

Opprinnelig lagt inn av Nerthus, her.

Ok, jeg var kanskje litt uklar, jeg har lest og lært mye om maslow, jeg tenkte mer på kilder til koblingen mellom trøstespising og behovsteorier - altså selve forskningen. Står det noe om dette i bøkene om organisasjon og ledelse? Altså "matkoblingen".

Mente Maslow at man ikke kan gå "tilbake" i behovshierarkiet? Såvidt jeg husker fra leeenge siden går man oppover i behovshierarkiet først nå man har dekket behovene på det ene nivået? Slik at når behovet ikke lengre er dekket på et lavere nivå, vil det være naturlig og falle tilbake til det nivået og ikke gå videre opp før behovet igjen er dekket?

Maslow er ikke den du finner mest om koblingen mat og behov uten at det er noe han sier må være tilstrekkelig dekket opp før man beveger seg videre.

Derimot leser du og studerer menneskelig psykologi og hva som forårsaker at mennesker gjør som de gjør, så vil du unektelig komme innom kritikerne til Maslow, deriblant Alderfer.

Årsaken til Emotional eating, eller Trøstespising kan derfor forklares ut fra behovsteorier, ikke Maslows, men ut fra Maslows kritiker Alderfer`s ERG Theory.
Det du ber om er å forklare, vise til kobling mellom trøstespising og behovsteorier så ber jeg deg heller lese mer om Alderfer og behovsteori generelt. Det blir som å skrive en ny BA oppgave og det orker jeg rett og slett ikke , men skal gi deg kortversjonen:

Emotional eating is about neglected feelings and emotions. In many cases it derives from growth theories and can be explained as abnormal reactions to emotional unstableness and stressful situations. Alderfer proved that one actually can return to basic needs such as food, heat, shelter, in my example food as a basic emotionally need rather than a physiological need. (NN, 2002, HiL)

Når det gjelder selve fenomenet trøstespising, eller Emotional Eating så finnes det mye litteratur på dette på nett. Eksvis dette: How to Stop Emotional Eating & Mindless Snacking: Overcoming the Craving to Snack Mindlessly.

Akkurat der så skriver Alderfer "itte noe om" fordi det er ikke interessant for en behovsteoretiker

Opprinnelig lagt inn av Nerthus, her.

Enig, men blant den "gemene hop" som ikke har denne kunnskapen vil nok trøstespising forbli en "svakhet" som i hovedsak dreier seg om viljestyrke

Har merket at viljen til å finne andre plausible forklaringer på overvekt er stor for å unngå nevne "trøstespiser" ja. Men det er ikke negativt, det er jo en sykdom på lik linje med influensa.

Men jo mer man studerer fenomenet trøstespising så henger det ikke sammen med høykarbo, eller lavkarbo, det er i grunn underordnet. Det er det å spise selv om du ikke trenger mat som er saken. Det handler om undertrykte følelser, ubevisste handlinger og tankesett. Ikke viljestyrke fordi viljestyrke er et alt for udefinert og vidt begrep til at det bare kan forklares med ett ord.

Det å være trøstespiser og kun spise søtsaker og høykarbo vil være en veldig mye dårligere kombo, enn å være trøstespiser på lavkarbo selvsagt.

Men begge undertrykker følelser og fornekter at man har et problem (finner gode rasjonelle forklaringer på det meste)

[Nerthus]

Opprinnelig lagt inn av hypah, her.

Har merket at viljen til å finne andre plausible forklaringer på overvekt er stor for å unngå nevne "trøstespiser" ja. Men det er ikke negativt, det er jo en sykdom på lik linje med influensa.

Men jo mer man studerer fenomenet trøstespising så henger det ikke sammen med høykarbo, eller lavkarbo, det er i grunn underordnet. Det er det å spise selv om du ikke trenger mat som er saken. Det handler om undertrykte følelser, ubevisste handlinger og tankesett. Ikke viljestyrke fordi viljestyrke er et alt for udefinert og vidt begrep til at det bare kan forklares med ett ord.

Det å være trøstespiser og kun spise søtsaker og høykarbo vil være en veldig mye dårligere kombo, enn å være trøstespiser på lavkarbo selvsagt.

Men begge undertrykker følelser og fornekter at man har et problem (finner gode rasjonelle forklaringer på det meste)

Jeg tror bare vi ser på saken fra to forskjellige sider, litt sånn høna og egget Mitt utgangspunkt er at mange tilfeller som kan kalles "trøstespising" faktisk ikke skyldes reelle underliggende undertrykte følelser, men et høykarbokosthold som gir hormonell ubalanse - og da hjelper det ikke hvor lenge man går i terapi for å håndtere disse følelsene så lenge det er kostholdet som er årsaken. Jeg sier ikke med dette at det IKKE finnes noen som trøstespiser fordi de reellt har undertrykte følelser som kommer fra utenforliggende hendelser, jeg bare tror vi ser på saken fra to forskjellige sider

For min del forsvant behovet for å "trøstespise", eller spise mellom måltider om du vil med overgangen til lavkarbo selv om jeg mentalt sett ikke hadde gjort noen endringer med såkalte undertrykte følelser.

Det er utrolig hvor stor effekt feil kosthold kan ha på den mentale helsen, og mange føler de "våkner" opp fra hjernetåka når de kutter kraftig i karbohydratene.
Siden dette er et lavkarboforum, velger jeg og se på trøstespisingen i sammenheng med et lavkarbo kontra høykarbokosthold.

Den mentale biten som ikke påvirkes av kosthold synes jeg ikke er relevant i akkurat denne sammenhengen (og ja jeg vet godt forskjellen, har personlige erfaringer også på det området )

Lavkarbo behandler bare effekten/symptomet for en trøstespiser, men det behandler ikke årsaken til tilstanden

Jeg har personlig aldri trøstespist over flere år, kun lest om og skrevet om det.

Derfor er det nok viktig at man ser at kosthold bare er en del av summen som skal hjelpe en på rett vei i tillegg til alt det andre.

Hjernetåken har jeg ikke opplevd særlig med lav eller høykarb, men det er enklere å holde vekten med mindre andel av kh i kosten og blodsukkernivået er jevnt.
Personlig tror jeg faktisk blodsukkernivået er det som har hjulpet meg mest ift det å opprettholde konsentrasjonen over tid og det er ene alene lavkarbkosthold sin ære.

[Nerthus]

Opprinnelig lagt inn av hypah, her.

Lavkarbo behandler bare effekten/symptomet for en trøstespiser, men det behandler ikke årsaken til tilstanden

I beg to differ. I mitt tilfelle "behandlet" kostholdet årsaken. Selv om du mener at alle som trøstespiser gjør det fordi de har undertrykte følelser - betyr det ikke at det ER slik

Sitat:

Jeg har personlig aldri trøstespist over flere år, kun lest om og skrevet om det.

Setter pris på at du deler din faglige kunnskap om temaet, men så lenge du aldri har erfart dette selv, begrenser din kunnskap seg til teoriene bak, ikke den egenerfarte opplevelsen.

Opprinnelig lagt inn av Nerthus, her.

I beg to differ. I mitt tilfelle "behandlet" kostholdet årsaken. Selv om du mener at alle som trøstespiser gjør det fordi de har undertrykte følelser - betyr det ikke at det ER slik

Setter pris på at du deler din faglige kunnskap om temaet, men så lenge du aldri har erfart dette selv, begrenser din kunnskap seg til teoriene bak, ikke den egenerfarte opplevelsen.

Shit. hver gang jeg bruker egenerfarte ting, så blir jeg bedt om å dokumentere vha forskning og alskens mulige forskere....
Når jeg da legger frem dokumentasjon både gjennom egen forskning(utdanning) og sågar linker til bøker og forfattere og teorier....ja da blir jeg jammen tatt for manglende erfaring...

Morsomt dette. De aller fleste forskere har liten egenerfaring ut over et normalt liv når de skal skrive om fenomener....det gjør ikke deres forskning mindre relevante av den del.

Hvor skal nå dette ende????

[Nerthus]

Opprinnelig lagt inn av hypah, her.

Shit. hver gang jeg bruker egenerfarte ting, så blir jeg bedt om å dokumentere vha forskning og alskens mulige forskere....
Når jeg da legger frem dokumentasjon både gjennom egen forskning(utdanning) og sågar linker til bøker og forfattere og teorier....ja da blir jeg jammen tatt for manglende erfaring...

Morsomt dette. De aller fleste forskere har liten egenerfaring ut over et normalt liv når de skal skrive om fenomener....det gjør ikke deres forskning mindre relevante av den del.

Hvor skal nå dette ende????

Du er kanskje mer opptatt av det DU skriver enn å få med deg det JEG skrev? Det du skriver om handler ikke bare om deg, men om mange andre her inne som kanskje har andre erfaringer. Det er bare det jeg prøver og påpeke, at man må ha litt respekt for at andre har andre erfaringer enn akkurat det du mener
Jeg respekterer din faglige bakgrunn innen temaet, og supplerer/kritiserer på bakgrunn av at jeg har andre erfaringer. Dette vil jo faktisk gi deg en større bakgrunn for dine påstander, siden du da kan lære litt om hvordan personlige erfaringer kan kobles til forsking og teorier og dermed trekke konklusjoner basert på en større kunnskaps- og erfaringsbase. Teori og praksis går ikke alltid hånd i hånd, og forskningen er ofte basert på strenge kriterier som gjør at man ikke omfatter alle erfaringer.

Kommer ingen vei med dette...

Til trådstarter: Lag en plan og hold deg til den. Alt som ikke står på planen blir ikke kjøpt inn. Da unngår man forhåpentligvis de aller fleste fristelsesfeller.

Det var vel et råd som kan gjelde for de fleste her inne uansett bakgrunn.

[Mortil1]

Ser den Hypah! Skal strene forbi hyllene i butikken. Har jeg det ikke i hus, skal eg nok klare det! Men må pøve meg på noen av oppskriftene på juletråden her, i alle fall marsipan!

[Krøllerellerei]

Opprinnelig lagt inn av Mortil1, her.

Okei... Den tråden her tok litt andre retninger enn tilsiktet.
Vær høflige og greie, og respekter hverandres synspunkter og meninger. Reine Kardemommeloven :-)

By the way: røyk på en pepperkake i dag, og det var overraskende lite tilfredstillende...!

Den er god å kjenne på, at det ikke er nirvana! Jeg spiste en marsipanbit, og det var bare slimete og rart. Kanskje det hjelper meg neste gang jeg er fristet!

[Carisma]

Ang trøstespising. Store omveltninger i livet som samlivsbrudd, arbeidsledighet, dødsfall ol fører til stress i kroppen. Både kortidsutskillelse av adrenalin, og langtishormonet kortisol. Begge disse påvirker blodsukkeret og insulinutskillelsen. som igjen gir lavt blodsukker og sug etter mer mat, som oftest søt og fet mat fordi man får umiddelbar tilfredsstillelse av det. ergo trøstespising har en fysisk begrunnelse, ikke omvendt.

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Ang trøstespising. Store omveltninger i livet som samlivsbrudd, arbeidsledighet, dødsfall ol fører til stress i kroppen. Både kortidsutskillelse av adrenalin, og langtishormonet kortisol. Begge disse påvirker blodsukkeret og insulinutskillelsen. som igjen gir lavt blodsukker og sug etter mer mat, som oftest søt og fet mat fordi man får umiddelbar tilfredsstillelse av det. ergo trøstespising har en fysisk begrunnelse, ikke omvendt.

Ok, Carisma har talt Får si som mange sier til meg; du får lese deg litt opp på temaet innenfor psykologi
En annen sa det godt, hva kom først, høna eller egget?