Hvorfor snakke om sykdom?

[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av Maylinn26, her.

Signerer

Det ble jo oppklart lengere opp.

[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av Marella77, her.

Mine tanker:

Hva godt kommer det ut av å snakke om sykdom? Man kan oppnå et "Ååå, så fælt du har det!" Eller ett "stakkars deg". Men egentlig så tror jeg andre bryr seg lite om min sykdom. De vil se vinnere! De vil se positiv energi.

Men hvorfor er det så viktig for meg som er syk, å snakke om det? Er det for å få medfølelse? Jeg tror ikke det. Er det for å bli sett? Jeg tror heller ikke det. Jeg tror det handler om forventninger. Og at jeg ikke vil dømmes som svak!

Jeg føler andres forventninger til hva jeg skal være og gjøre. Det forventes at jeg skal være sånn og sånn. Jeg skal fylle en rolle. Som syk, så vet jeg selv mine egne begrensninger, jeg vet hva jeg greier. Men omverden ser ikke min sykdom, min smerte. De forventer at jeg skal klare det som alle andre klarer! Når jeg ikke gjør det, blir jeg lett stemplet som svak, mindre flink. Derfor er det lett å isolere seg fra det sosiale. For det sosiale skjønner ikke min smerte, min sorg. Jeg kan lissom føle andres fordømming. Og det gir en dårlig følelse.

Er jeg svak om jeg ikke klarer alt det de andre friske klarer? Er jeg svak om jeg ikke klarer å jobbe? Er jeg svak om jeg ikke klarer alt det sosiale? Jeg bare spør! Eller er jeg sterk som klarer meg greit på tross av at jeg til tider ønsker å gi opp?

De fleste sliter med noe, så hvorfor er det mer synd på meg enn de andre? Hvem sier at jeg har det værst? Det er ikke noen konkurranse om hvem som har mest smerter! Hvem som er mest syk. Det er liten vits i å prate om det, de fleste forstår ikke likevel. Så hvorfor bruke energi på dette? Hvorfor prøve å få andre til å forstå hvordan jeg har det? Hvorfor er det så viktig å bli trodd?

Igjen er det pga av at det forventes at jeg skal greie ditt og datt. Og om jeg ikke greier det, er jeg svak. Men jeg tror det er viktig å finne noe jeg er god på. Hva kan JEG klare ut i fra kroppen min? Og så fokusere på det! Prate om det til omverden! Fokusere på hva jeg klarer, framfor det jeg ikke klarer! Da vil jeg bli en vinner i det jeg klarer! Jeg vil bli sett på som en positiv person som klarer ting!

En annen ting: Hvorfor bruke tid med folk som trykker meg ned? Omgå folk med positiv energi

Jeg kan snakke om sykdom og smerter til jeg stuper, men hva godt kommer det egentlig ut av det?

Blir jeg frisk?

Ps, snakker til meg selv her! Er selv kronisk syk, har vært det i 14 år.

Nå har jeg redigert innlegget slik jeg tror trådstarter tenkte. Håper det ble rett Marella!

[smgj]

Jeg synes sånne diskusjoner er viktig, jeg. Ikke fordi at følelser er riktige eller gale, men fordi det kan være greit å tenke igjennom hva det er man føler og hvorfor... Og gjennom å åpent diskutere - uten pekefingre - så kan man se hva andre tenker om samme forhold?

[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av smgj, her.

Jeg synes sånne diskusjoner er viktig, jeg. Ikke fordi at følelser er riktige eller gale, men fordi det kan være greit å tenke igjennom hva det er man føler og hvorfor... Og gjennom å åpent diskutere - uten pekefingre - så kan man se hva andre tenker om samme forhold?

Enig

[Dilly]

Huff da. Jeg prater alltid om ting som feiler meg, men er vel ikke verre enn andre. Tenker ikke på at jeg skal få sympati eller noe, men det er bare helt naturlig. Hmf.. jeg skulle sikkert heller holdt munn, slik at ingen ble deppa av å høre på meg. huff ja... ikke så lett å være menneske.

[Marella77]

Opprinnelig lagt inn av Maylinn26, her.

Signerer

Har du lest hele? Det er jo absolutt ikke det jeg ønsker!

[Rin]

Opprinnelig lagt inn av Dilly, her.

Huff da. Jeg prater alltid om ting som feiler meg, men er vel ikke verre enn andre. Tenker ikke på at jeg skal få sympati eller noe, men det er bare helt naturlig. Hmf.. jeg skulle sikkert heller holdt munn, slik at ingen ble deppa av å høre på meg. huff ja... ikke så lett å være menneske.

Man vurderer jo selskapet sitt etter skjønn!


Sånn generelt, skal vi ikke kunne ta for gitt at menneskene vi bryr oss om, og som bryr seg om oss, ønsker å vite hvordan vi har det? Selvfølgelig finnes det en balansegang, men ingen som bryr seg om noen synes det er spesielt kult når vedkommende bestemmer seg for å lide i stillhet heller enn å gjøre seg mottagelig for sympati og støtte, og evt hjelp der hvor det er mulig.


Det liker jeg å tro, i alle fall.

[Marella77]

Opprinnelig lagt inn av Rin, her.

Kitt kommer med et av nøkkelordene: Anerkjennelse.

Jeg tenker at det også er forskjell på "anerkjent" sykdom og det strevet mange opplever på veien mot den der endelige bekreftelsen fra noe utenfor seg selv som sier "Ja, det stemmer, det er flere hinder i løypa di enn i en normal en". Uten en slik bekreftelse angriper man fort seg selv og gjør hverdagen enda vanskeligere ved å sette inn nye bekymringer ("Hvorfor greier jeg ikke å gjøre dette som alle andre kan, de sier det ikke er noe galt med meg, jeg må være ekstra dum, ekstra lat, ekstra sutrete" osv.)


For mange er sykdom, utbrudd, mestring og håndtering en like stor eller større del av hverdagen enn arbeidsdagen er for friske mennesker - og når noen spør "Ja, hva har du gjort i dag, da?" er det jo naturlig for en frisk person å snakke om hvordan det var på jobb. Hva skal den syke personen si? Om det er "uakseptabelt" å si at det var en litt vanskelig dag, men man triumferte og fikk kledd seg og gått på butikken for å kjøpe oppvaskmiddel - så kan man til syvende og sist bli aldeles kneblet og oppleve et tap av identitet. Man har ikke lenger et "selv" å referere til i alminnelig samtale på lik linje med andre.


Selvfølgelig er det ingen hensikt i å ha folk i livet sitt som "trykker en ned". Det bør ikke være noe spørsmål, engang. Lite er mer unødvendig slitsomt enn å prøve å forholde seg til noen som vil late som om et aspekt ved deg ikke finnes, når du selv ikke kan trylle bort tilstanden med en magisk gest.


Det er IKKE likhetstegn mellom å være fri til å snakke om sykdom, og å "konkurrere om hvem som har det verst".

Nydelig skrevet og godt reflektert!! har "alltid" likt deg

[Marella77]

Opprinnelig lagt inn av Kitt, her.

Enig med Nellie. Var ikke så lett å skjønne hvor TS ville hen før hun la til første og siste setningene.

Det er ikke alltid så lett å tro det man ikke kan se og jeg skjønner at når jeg tar meg skikkelig sammen, putter på festansikt og pene klær, ler og smiler og koser meg så godt jeg kan, så er det ikke så lett på skjønne at jeg er for syk til å gå på jobb!
Men de som kjenner meg, som virkelig er mine venner, de tar meg som jeg er uansett!

Ja, min mor sier faktisk at jeg bør ikke ordne meg så fin, for da vil ikke folk forstå. Det var det jeg gjorde før... Gikk som en dass og la på meg mer og mer! Men no more! Håper jeg...

[Marella77]

Opprinnelig lagt inn av smgj, her.

Jeg kan vel bare snakke for meg selv og jeg snakker villig vekk om sykdommen min, jeg. (Men prøver å stoppe når øynene til folk begynner å bli glassaktige, da.)

Hvorfor?
- For å spre forståelse om bredden til en sykdom som mange - inklusive leger - tror "det bare er å ta en liten pille hver dag, og fortsette som før"... og dermed kanskje heve forventningene (og kravene fra) til en del pasienter litt... fordi alt for mange av oss nøyer oss med c-, d- eller e-klassebehandling fra legene fordi vi ikke vet bedre.
- For å opplyse de nærmeste om hvordan jeg opplever det.

Men balansegangen mellom å snakke om ting når det faller naturlig, som en forklaring til ditt eller datt og "å tute ørene til folk fulle" kan være vanskelig... Jeg snakker vel ofte om det når det faller naturlig, men forsøker bevisst å unngå å være den som styrer samtalen inn på (min egen) sykdom ellers.

Ja, Marella - jeg opplever også til tider (men heldigvis ikke så ofte) det samme som deg.. fullstendig manglende forståelse for at sykdommen dikterer dagsformen kraftig, og at det ikke vises utenpå - rett og slett fordi man prioriterer å dusje, framfor å besøke venner eller vaske golvet de dagene det er verst...
Jeg har rett og slett valgt å skrumpe omgangskretsen en del. Minuspersoner (de som relativt konsekvent tapper meg for energi gjennom f.eks manglende forståelse og kravstorhet) holder jeg på lenger avstand enn plusspersonene. Det har sittet langt inne, spesielt siden jeg har minusfolk i den nærmeste slekta, og slekt skal man liksom holde tett sammen med... Men skal jeg ha overskudd til å gjøre det jeg har lyst til sammen med plusspersonene så må jeg kutte ned på minuspostene, uansett hvem de er.

Og det viktigste - jeg ser ingen motsetning i det å slite med enkelte ting, samtidig som jeg også kan fokusere på mine positive sider samtidig. Heldigvis... jeg har ikke sjans til å henge med mannen min - som har et stressende yrkesliv (men som ikke lar seg stresse) og en veldig aktiv fritid. Til tider er det trist, men det gjør da for pokker ikke meg til noe dårligere/mindreverdig menneske, synes jeg.

Godt skrevet! Høres ut som om du har tatt noen kloke valg!!

[Marella77]

Opprinnelig lagt inn av Kanutten, her.

Jeg kjenner meg igjen i det ts skriver.
Og noe av det som irriterer meg er at de på jobb ikke forstår hvor mye krefter og forsakelser det koster å gå på jobb 60%. For de ser meg på jobb, høvelig frisk og opplagt, men da har jeg brukt dagen før til å styrke meg opp slik at jeg skulle klare jobben. Men det resulterer jo i at fra podens åsted at mamman ligger til sengs stort sett annenhver dag, henholdsvis for å lade opp til neste dag eller for å klare hente seg inn igjen etter arbeidsdagen.

De på jobb ser meg ikke når jeg er sliten, de hjemme ser meg ikke når jeg har klart å lade opp litt energi. DET plager meg, det at man er så forbaska arbeidstro at man uten å blunke lar jobb gå foran familie.

Og jeg kjenner mer igjen i dette! Og du hadde helt rett i din renskriving lengre oppe her

[Marella77]

Opprinnelig lagt inn av Kanutten, her.

En kjær og nær venn opplevde at en venn av ham igjen begikk selvmord. Vennen min sørget, og sørget, og sørget. De andre vennene gikk snart lei av "gnålet" hans. Jeg satt pal, stand by, hver bidige kveld i over et år og hørte det samme ommatt og ommatt ikke fordi jeg ville, men fordi jeg tenkte at en dag ville det kanskje være JEG som ønsker at noen vil høre på den samme leksa, dag ut og og dag inn i over et år....

Vennen min har det toppers i dag og han takker meg ofte for at jeg var der for ham. Han skulle bare ha visst at jeg i utgangspunktet hadde selviske tanker....

Gjør mot andre som du vil at de skal gjøre mot deg, med andre ord!

[Marella77]

Opprinnelig lagt inn av smgj, her.

Jeg synes sånne diskusjoner er viktig, jeg. Ikke fordi at følelser er riktige eller gale, men fordi det kan være greit å tenke igjennom hva det er man føler og hvorfor... Og gjennom å åpent diskutere - uten pekefingre - så kan man se hva andre tenker om samme forhold?

Enig! Takk!!

[Marella77]

Opprinnelig lagt inn av Dilly, her.

Huff da. Jeg prater alltid om ting som feiler meg, men er vel ikke verre enn andre. Tenker ikke på at jeg skal få sympati eller noe, men det er bare helt naturlig. Hmf.. jeg skulle sikkert heller holdt munn, slik at ingen ble deppa av å høre på meg. huff ja... ikke så lett å være menneske.

Hei Dilly! Leste du bare første innlegg? Hva mener du med Huff da? Jeg var ikke ute etter de (dvs også meg) som prater om sykdom...

[langaard]

Opprinnelig lagt inn av Marella77, her.

Ja, min mor sier faktisk at jeg bør ikke ordne meg så fin, for da vil ikke folk forstå. Det var det jeg gjorde før... Gikk som en dass og la på meg mer og mer! Men no more! Håper jeg...

Synes du skal prøve og være den beste utgaven av deg selv, kutt ut de "vennene" som "tapper" deg, ta vare på de som støtter og vet om dine plager Du er jo en vakker kvinne, vær stolt av den du er

[Marella77]

Opprinnelig lagt inn av langaard, her.

Synes du skal prøve og være den beste utgaven av deg selv, kutt ut de "vennene" som "tapper" deg, ta vare på de som støtter og vet om dine plager Du er jo en vakker kvinne, vær stolt av den du er

Tusen takk, du er alltid så god du!! Og nå vet jeg at du både er vakker inni deg og bakfra (for de som ikke vet det, så har jeg kun sett bilde av ryggen...)

[langaard]

Opprinnelig lagt inn av Marella77, her.

Tusen takk, du er alltid så god du!! Og nå vet jeg at du både er vakker inni deg og bakfra (for de som ikke vet det, så har jeg kun sett bilde av ryggen...)

[BenteR]

For min egen del så må jeg si at det jeg hater mest av alt her i verden er leger og andre arrogante vesener som nærmest klapper meg på hodet og forteller hvor imponert de er over måten jeg takler haugen med sykdommer. Og så er de liksom ferdige med meg.

Jeg er ikke lenger frisk, det er fakta. Jeg blir ikke bedre om jeg ikke tenker på sykdommene, fordi jeg må leve med dem og behandle dem hver dag resten av livet mitt og jeg må godta at mange av de tingene som var meg i "gamle dager" er historie.
Jeg prater aldri med fremmede eller bare bekjente om helse og sykdom, men det gjør av og til utrolig godt og prate med noen som selv vet hvordan det er og ikke lenger være supermenneske.
For meg er det utrolig viktig og av og til prate om helsesvikten fordi det får meg til og sette ting litt bedre i perspektiv.
Men vi er jo alle forskjellige og takler ting på ulik måte.

[Myrine]

Etter mange år "ensomhet" med en diagnose der venner og familie ikke helt forstår hvordan du har det, var det en befrielse å møte en gruppe mennesker som led av det samme som meg. For å si det sånn så var det rimelig tårevått de første dagene. Endelig møtte jeg forståelse og fikk aksept for den jeg var. Det har vært spesielt godt bli kjent med mennesker som vet hvordan det er å være meg på dårlige dager, når en er så sliten at fustrasjonen og sinne går utover sine nærmeste. Og hvordan det er å takle den dårlige samvittigheten etterpå.

Det er vanskelig for andre å settes seg inn i noe man ikke vet noe om, og jeg skal inrømme at jeg kanskje ikke er flink nok til å se de som sliter med andre ting enn det jeg gjør.

Jeg var en av dem som alltid smilte å sa at alt var bare bra når noen spurte. Ikke rart dem satte spørsmålstegn med at jeg var sykemeldt. Nå har jeg begynt å bli ærlig når noen spør, hvordan det går. Og siden det alltid er forventet at svaret da er "bare bra, takk" så er det til tider festlig å se ansiktsuttrykkene når jeg svarer "bare rævva" ..knis..

[Marella77]

Opprinnelig lagt inn av BenteR, her.

For min egen del så må jeg si at det jeg hater mest av alt her i verden er leger og andre arrogante vesener som nærmest klapper meg på hodet og forteller hvor imponert de er over måten jeg takler haugen med sykdommer. Og så er de liksom ferdige med meg.

Jeg er ikke lenger frisk, det er fakta. Jeg blir ikke bedre om jeg ikke tenker på sykdommene, fordi jeg må leve med dem og behandle dem hver dag resten av livet mitt og jeg må godta at mange av de tingene som var meg i "gamle dager" er historie.
Jeg prater aldri med fremmede eller bare bekjente om helse og sykdom, men det gjør av og til utrolig godt og prate med noen som selv vet hvordan det er og ikke lenger være supermenneske.
For meg er det utrolig viktig og av og til prate om helsesvikten fordi det får meg til og sette ting litt bedre i perspektiv.
Men vi er jo alle forskjellige og takler ting på ulik måte.

Ja, jeg skjønner hva du mener. Til syvende og sist er vi alene om det... Føler jeg iallefall. Men det er viktig å ha folk i livet sitt som heier på at vi skal ha det bra!! Og som er der de dagene som ikke er så gode.

Jeg har akkurat snakket med min gode søster i telefonen. Hun er en person som har stor fortsåelse. Det er det eneste jeg ønsker. Å bli trodd og forstått. Værste jeg vet er jeg føler at noen ikke tror at det er reelt. Selv om jeg har det svart på hvitt på papiret hva som feiler meg.

Nei, jeg har bestemt meg nå. Jeg skal kutte ned tiden med folk som trykker meg ned. Jeg skal fokusere på de som gir meg noe. Og som jeg selvfølgelig også gir noe til! Vi mennesker må heie på hverandre! Ikke trykke hverandre ned! Vi må bli de beste utgavene vi kan av oss selv.

Peace and love, hehe

[Marella77]

Opprinnelig lagt inn av Myrine, her.

Etter mange år "ensomhet" med en diagnose der venner og familie ikke helt forstår hvordan du har det, var det en befrielse å møte en gruppe mennesker som led av det samme som meg. For å si det sånn så var det rimelig tårevått de første dagene. Endelig møtte jeg forståelse og fikk aksept for den jeg var. Det har vært spesielt godt bli kjent med mennesker som vet hvordan det er å være meg på dårlige dager, når en er så sliten at fustrasjonen og sinne går utover sine nærmeste. Og hvordan det er å takle den dårlige samvittigheten etterpå.

Det er vanskelig for andre å settes seg inn i noe man ikke vet noe om, og jeg skal inrømme at jeg kanskje ikke er flink nok til å se de som sliter med andre ting enn det jeg gjør.

Jeg var en av dem som alltid smilte å sa at alt var bare bra når noen spurte. Ikke rart dem satte spørsmålstegn med at jeg var sykemeldt. Nå har jeg begynt å bli ærlig når noen spør, hvordan det går. Og siden det alltid er forventet at svaret da er "bare bra, takk" så er det til tider festlig å se ansiktsuttrykkene når jeg svarer "bare rævva" ..knis..

hehe... Ja, må være litt befriende å si det som det er av og til! Bare rævva!! hehe...

Godt at du fikk dele med likesinnende! Det gjør så godt å ble forstått!!




Ønsker deg og de andre flotte menneskene her en herlig dag videre!!!
Og ps, fikk en tanke i dag. Så på programmet av Northug i går. Han har et helt team av folk som heier på han, som er der for han og bygger han opp slik at han kan bli så god som han kan bli! Tenk om vi alle hadde et sånt team!! Selvfølgelig så må Northug gjøre jobben selv, ingen kan gjøre det for han, men det må gjøre veldig godt å ha det teamet rundt seg.

[Sothøna]

Jeg har faktisk stor forståelse for ts sin tankegang jeg,
det er vanskelig å være usynlig/kronisk syk og å kunne snakke med folk om det, ikke minst å få forståelse for det

Etter mange år "som usynlig syk" har jeg mistet,
eller selv skjøvet bort nesten hele min omgangskrets jeg,
først og fremst fordi jeg ikke klarte å være sosial i mange mange år,
og ikke minst, den der følelsen....ja men...er du så syk da, du ser jo så frisk og fin ut, eller, ja men du må jo ha deg ut å trene deg frisk igjen teorien som de aller fleste ubevisst har, og tror er den hele og fulle sannhet for alle og enhver

Jeg har alltid tatt på meg maska, stramma meg opp, og vist den hyggeligste
siden av meg selv utad, både til venner, familie og kolleger, ja til og med lege og NAV, så da er jeg selv årsaken til at de ikke forstår den hele og fulle sannhet,
men jeg har tenkt som du, jeg kan ikke gnåle om denne sykdommen og egen helse hele tiden, de blir da sikkert drita lei.
Og prøvd å gjøre ting jeg kan, og bli bra i noe,
uten å klage og syte,
men det ende jo også i at de forstår enda mindre av at jeg er syk

Ja ja...men litt artig å kunne diskutere seg imellom her inne da,
og jeg må bare få skryte av dette forumet igjen og igjen,
for jeg tror det har berga livet mitt mer enn en gang,
ihvertfall humøret, for her inne kan en skrive om det en føler,
og den som føler for det kan svare, ingen må svare,
og du kan få et spark i ræva, det trengs det også innimellom,
men det aller viktigste er forståelse, sympati og oppmuntring,
det trenger vi alle innimellom, selv om vi er helt friske også

Og jeg kan med hånden på hjertet si:

Jeg er drita lei av sykdomsprat innimellom selv jeg,
spesielt de som kanskje ikke har prøvd så jæskla mye selv,
men kanskje fikk influensa nå,
det stod det jo om i hytt og gevær ,
og alle som bar seg, og fortalte hvor syke de var,
og som slett ikke hadde tid til dette, for de hadde jo faktisk et liv de skulle leve og en jobb som skulle gjøre også de

Noen ganger kan det lønne seg å tenke seg om,
for sykdom spør ikke om det passer, eller om du har tid til å bli syk,
og livet og jobben en gjør, ja det går videre uansett, ingen er så heldig å få lov å være helt uunnværlig dessverre, livet går videre til og med ved dødsfall,
så....det hender sånne kommentarer byr meg litt imot.

For hvem er det som velger å bli syk da, ja jeg bare spør?

Men nå kom jeg helt ut av kurs her,
blir man engasjert, ja så kommer det ramlende

Men jeg vil bare si jeg forstod trådstarter,
og også dere andre.

Og så vil jeg også si, det er forskjell på sykdomsprat og sykdomspjatt
Å prøve å forklare andre hvordan man har det, er en menneskerett,
men beklageligvis er det ingen menneskerett å alltid bli forstått på rette viset, og det er trist, for det kommer som regel en dag til alle

[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av masun, her.

Signerer..

Anbefaler deg å lese hele tråden om igjen.

[Pearl]

Jeg synes det er lett å snakke om sykdommer som kommer og går, sånn som alle kan få. Hvis jeg har fått en infuensa eller har falt og slått meg er det enkelt og greit å snakke om. Enkelt og greit å hente inn litt sympatii.

For meg er det de kroniske smertene det er vanskelig å snakke om. Jeg regner liksom med at folk blir lei av meg hvis jeg klager for mye. Jeg har en mor som var psykisk litt skrøpelig, med migrene. Jeg var utrolig lei og oppgitt av å høre på og ta hensyn til hennes syting. Min egen migrene snakker jeg nesten ikke om. Jeg har sikkert gått for langt til den motsatte ytterligheten.

Jeg synes egentlig det er et viktig tema å snakke om. Det gjør godt med litt sympati, men det er liksom ikke verd det hvis jeg risikerer at folk blir lei av meg.

[Carisma]

Jeg tror det dere oppfatter som manglende forståelse ofte kan være det motsatte, et ønske om å selv bli forstått. Det finnes veldig mange i dagens samfunn som er fryktelig, fryktelig slitne, men som av pliktfølelse eller andre grunner ikke kan eller vil ta tak i det. Som går på jobb med smerter, eller etter dagevis uten søvn og som innvendig skriker etter noen som kan se dem, gi dem lov til å føle som de gjør. De har jo ikke denne "godkjennelsen" som en sykemelding gir til å faktisk si at i dag har jeg en dårlig dag, i dag har jeg behov for fred/søvn/hjelp. Så man biter tenna sammen og går på til man stuper (det er helt vanlig i min bransje, har sett folk dø over pulten sin. Og misforstå meg rett, jeg mener ikke man skal gjøre det, men det skjer!) og da er det ikke lett å bare legge seg nedpå.... Og å høre en kronisk syk klage over å ikke komme ut av senga hele dagen kan virke ganske så urettferdig når det er det eneste man drømmer om selv. Og så tør man jo ikke snakke om det heller, siden man liksom skal ha det så mye bedre så lenge man er "frisk" (hvertfall på papiret. Er ikke så mange år siden en undersøkelse sa at nesten 40% av alle norske arbeidstakere gikk på jobb med daglige smerter).