Dilemma

[Namba]

Jeg leser mange av deres erfaringer om hvordan deres problematiske forhold til mat og spising begynte, og jeg vil så gjerne gi mine egne barn et godt utgangspunkt - men hvordan gjør man egentlig det? Jeg gjør så godt jeg kan, men her er et av de eksemplene jeg synes er et klassisk eksempel på en tap-tap situasjon;
Særlig om sommeren, så spør barna ofte om de kan få seg en is. Jeg vil jo, som alle andre velmenende foreldre, at de skal få spise is innimellom, men da er det viktig for meg at de spiser skikkelig mat også. Hvis de får isen før maten, så blir det mye is og lite eller ingen mat, så jeg sier at de kan få "etter middag". Men så kommer dilemmaet, det hender at de spiser mer middag enn de ellers ville gjort, for å spise nok mat til å få is, og så kommer isen oppå der igjen! Noen ganger føler jeg at jeg oppmuntrer barna til å overspise (totalt sett), bare for at de skal spise mat også, for når barna vet at de skal få is etter maten, så synes ikke de at de trenger mer enn en munnfull. Men jeg føler også at det blir feil at barna skal få is istedenfor mat. Tap-tap. Hvordan løser man en slik situasjon på best mulig måte? Noen dager går det helt fint av seg selv og barnas appetitt styrer det på en god måte. Mens andre dager er ikke appetitten på mat like stor som appetitten på is, og da synes jeg det er vanskelig å få det til uten å oppmuntre til overspising eller la barna leve på is.

[KarMa40]

Jeg kjører "av-og-til-er-det-bare-ja" til is om sommeren, pølse på vei hjem og sjokolade etter middag. At det ikke er en fight hver gang. For av og til blir det banan eller resten av matpakken.

Og med det håper jeg å lage en stemning hvor det ikke er liv og død om å gjøre å få godteri og is og pølse, at av og til kommer det bare man har vett til å spørre. Min femåring vet hvor ting er og kunne forsynt seg hjemme, men gjør ikke det.
Det er jo verre å ende med at han spiser hva som helst eller griner for hver rneste tur i butikken eller vender seg til å spise i smug (det er tydeligvis farmor og farfars oppgave hos oss. det og ketsjup på egg og sukker bringebær uten at han har spurt en gang)

Hei. Dette kjenner jeg meg igjen i ja. Har selv 2 barn, jenter, som er 2 helt forskjellige typer når det kommer til mat.

Den ene (eldste) fikk overhodet ikke godteri og søtsaker etc de 2 første leveårene. Hun fikk kun grønnsaker, rosiner, frukt (typisk eplebiter og pære), banan. Ja og slike ting da, istedetfor potetgull, sjokolade, gummi osv osv.
Dette ble vanskeligere å holde i barnehagen siden det var utrolig mye sjokoladekake, godteri, is osv ifm bursdager og ulike feiringer. Men i samarbeid med barnehagen så ble det veldig begrenset da alle foreldre egentlig var enige om at det kunne bli vel mye boller og brus til verdags pga bursdager osv.

I dag så er eldstejenta fremdeles en hauk etter naturlige godtekilder. Sjokolade og slike mer kunstige søtsaker spiser hun knapt. Men potetgull med paprika, jo det elsker hun!

Minstejenta kom jo til og der var det mye vanskeligere å holde et strengt godteregime fordi storesøsteren fikk jo noe annet i tillegg....så der ble det ikke like talibansk.
I dag så har hun (minstejenta) et søtbehov som jeg sjelden har sett. Hun kan finne på å spørre om å få is (som hun elsker) hver eneste dag og gjerne flere ganger om dagen. Ikke bare om sommeren, men også alle de andre 3 årstidene

Vi har måttet innføre en regel på isspisingen og det er at det er vi som bestemmer når hun skal få is og ikke. Hun må gjerne spørre, men da må hun akseptere et nei. Hun har jo skjønt dette med å spise mat først (hun er 9 år nå) og så kanskje få en is. Så hun spør jo ofte slik: "Pappa/mamma, kan jeg få en is hvis jeg spiser opp maten min først, og ja, jeg skal spise meg mett selvsagt". Dette er egetlig et lurespørsmål som skaper en tap-tap situasjon som du nevner, også for oss. Sier vi "ja, du skal få etter middag", så skapes det en forventning og for oss har dette endt opp med at ungen småspiser og proklamerer raskt at hun er mett....hvorpå hun bare tripper for å få sin is...hahaha. Så for oss fungerer det dårlig å si ja, med en påfølgende forutsetning, fordi da oppnår jeg som forelder ikke hva jeg egentlig vil overfor ungen og vi begge "taper"


Hvordan har dette fungert for oss?
Jo, vi har alltid mye godteri i huset, fryseren som regel temmelig full av is. Men begge ungene, også hun minste "isdronningen" vet at de skal alltid spørre før de tar seg til rette, dette handler om respekt for oss og tror vi har lykkes greit der. Så da får vi bare leve med at hun ringer i tide og utide til oss på jobben og spør om hun kan få en is eller 2

Så, det vi har gjort og som for oss fungerer bra, er å si nei 8 av 10 ganger hun spør. Vi ønsker ikke at is skal være en slags belønning for at man er flink til noe, enten å spise opp middagen, gjøre leksene rydde rommet sitt osv. Det tror vi skaper et rart forhold til mat. Mat skal ikke være belønning synes jeg.

Vi har istedet snudd situasjonen og nå er det jeg som tilbyr henne is istedetfor. Ikke rett etter middag osv, men på ulike tidspunkter når det passer seg slik. Da blir ikke isen sett på som en belønning eller med en forutsetning av jenta tror nå jeg. Det samme hvis hun spør utenom typiske "nå har jeg vært flink jente, kan jeg få is nå-situasjoner"

Hun vet jo svaret, og som vi sier til henne, jo mer hun maser og spør, jo mindre is får hun jo. tror ikke hun helt har skjønt akkurat det enda haha, men hun er jo bare 9 år også da.

Det som for oss er viktig er å begynne tidlig med tydelige grenser og forutsigbarhet slik at godtemat ikke blir belønning.
Tror det fungerer også. Når vi sender ungene våre på skoleturer, eller på venninneturer så har de jo alltid med seg penger. Begge våre kjøper faktisk mat for pengene sine, mens andre bruker alle pengene sine på godteri på byen.

Hva er så ulempen med en slik tilnærming som vi har gjort?
Jo, det kan jo hende at barna utvikler en slik tanke at når de blir stor, så skal de spise så mye is som de orker, hver dag, hver time. Dvs de skal gjøre alt de ikke fikk som barn.....Det er jo ikke slik at hun ALDRI får is, men vi unngår bare som kjent de situasjoner som nevnt overfor.
Jeg vil nå heller ha en kamp mellom viljer nå mens barna er små, kontra en tenåringsjente om mange år fordi jeg ikke satte grenser mens de var små

Det er ikke sikkert dette vil fungere for deg, men da har du nå ihvertfall fått lest hvordan vi måtte løse disse tap-tap situasjonene fordi vi har en datter som er forbanna glad i is og søtsaker generelt.

Opprinnelig lagt inn av KarMa40, her.

(det er tydeligvis farmor og farfars oppgave hos oss. det og ketsjup på egg og sukker bringebær uten at han har spurt en gang)

Hehe, sånn var det for meg også når jeg var hos mormor og morfar....og ser tendensen hos besteforeldre til ungene n også.

Orker ikke den kampen siden de ser sine besteforeldre ca 2 ganger i året. Da skal de få bli litt bortskjemte uten at jeg skal få hetta. Men ser helt klart problemet om de er hos besteforeldrene hver helg slik jeg var som liten gutt.

[KarMa40]

Farmor og farfar passer hver uke....

Det blir en hel del ketsjup, halvstekte runstykker og godteri i løpet av et år. Og de har hatt hvert sitt hjerteattakk og han har diabetes... Og de mener vi er skumlingene som eksperimenterer med helsa!

Oi sann, lett å hisse opp på dette temaet, gitt