Tror du på engler?

[Pangolina]

Opprinnelig lagt inn av Øystein, her.

Jeg tror ikke på engler, religion og andre unaturlige ting. Det finnes alt for mange bevis på at vi ikke er skapt av en gud.

Jeg er enig med deg! Jeg har ingen tro på noen religion eller det overnaturlige. Verden er fantastisk nok som det er uten å måtte ha en gud og engler osv.

[Licota]

Jeg vet ikke helt. Jeg har hatt en opplevelse hvor jeg følte sterkt at det var en der i rommet som støttet meg mentalt, men utover det merker jeg ikke stort til det.

Dere som er interessert i åndelighet, steiner, gudinner, hjelpere og veiledere er vel denne siden interessant?


www.gudinne.no Ha en fin dag!

[Biggie Small]

Det kunne jo vært interessant å vite hvor englene og steinene passer inn i lav-karbo kostholdet? Er lavkarbohydrat mat spesielt velsignet av gud kanskje? Skapte "han/hun" karbohydrater for at vi skulle kunne bli feite og syke?

Mennesker er rare. man sitter og peker på tørr logisk forsking for å kunne argumentere for at lavkarbo er et sunt og riktig kosthold, samtidig tror man på gnomer og hjelpere og har null behov for å dokumentere det?

Gud som konsept er et eneste stort paradoks i seg selv, som ved sin karakter er en umulighet (hvis man tror på logikk da - slik vi gjerne påstår vi gjør på når vi leser forskning om lavkarbo..)

BiSm

[streber]

For meg er det som en annen skrev tidligere i diskusjonen, jeg har ikke så mye valg, har opplevd for mye til ikke å tro at det finnes mye mer mellom himmel og jord enn alle kan se med det blotte øyet. Jeg er det jeg kaller personlig kristen, jeg legger i det , at det for meg er en privat sak hva jeg tror. Men i en diskusjon som her, eller når noen spørr, forteller jeg.
Har vokst opp i en kristen hjem hvor jeg har blitt oppfordret til å gjøre meg opp mine egne meninger omkring alt, både religion og annet. Har sett skygger og hørt lyder av folk som gjør dagligdagse ting, når intet levende har vært tilstede, har hele mitt liv følt at det på min høyre side er en hjelper, som alltid er der- engel/hjelper??Hvem vet- men godt er det å ha den der! Får en sjelden gang varsel om ting som skjer eller skal skje, men synes dette er litt skummelt å få slike syner, så jeg sperrer nok litt for signalene for å si del slik. Har kjent fysisk berøring av et eller annet der ute 2 ganger.
Aner ikke hva Martha holder på med egentlig, om det er bare tøys. eller om hun har noen evner, dette har jeg ikke satt meg inn i, men at det finnes engler/hjelpere det tror nå jeg da

[Sivensvans]

Opprinnelig lagt inn av Alyssa, her.

Kan du fortelle litt om hvordan hjelp du fikk? Syns dette er veldig interessant. Skulle gjerne også hørt litt om hvordan det fungerer når du ber om hjelp og får hjelp, og i det hele tatt alt He he. Og at det bare dukka opp helt plutselig da, og fortsetter etterpå, fantastisk. Jeg er fascinert av dette temaet, som du kanskje skjønner

Hei Alyssa, ja det er et veldig fascinerende tema. Ingen tvil om det. Det var ikke sånn at det bare plutselig dukka opp ut av det blå - jeg hadde et års tid gått på meditasjonskurs, lært meg å slappe av og "ta inn". Jeg fikk kontakt på flere måter før denne blindtarm-historien (mer diffust), men det var da jeg VIRKELIG fikk kontakt og når man har opplevd noe sånt er man rett og slett aldri i tvil igjen. Jeg sender med historien slik jeg fortalte den til en venninne av meg etter at jeg kom hjem fra sykehuset:



*********
Nå hopper jeg til da blindtarmen min sprakk palmesøndag. Det var et lite sjokk - og, det var særdeles smertefullt. Det var smerter på lik linje med å føde, vil jeg påstå.
Vel, jeg ble operert (fikk høre fra overlegen at det hadde vært alvorlig, hele magen min var overfyllt med avføring, de hadde måttet TA UT tarmene for å skylle med flerfoldige liter saltvann...blindtarmen var selvsagt fjernet) og dagene gikk - jeg lå jo 9 dager på sykehuset. Jeg hadde veldige smerter etterpå også, men smertene ble ALVORLIGE da tarmene ville ha ut avføring igjen. (hihi, her får du ALT!)
Jeg lå på rom med en nyydelig dame på 88 år, Astrid. Hun hadde en slik fryktelig diarè og var sent og tidlig på toalettet på rommet vårt. Derfor var det jeg en av dagene gikk ned i første etage - v kiosken til det offentlige toalettet (det var påske og INGEN der..) og satte meg ned for å forsøke å få ut noe av faenskapet.
Jeg hadde så vondt at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, men jeg kalte på guider, engler og det som var for å få hjelp. Jeg vet jeg fikk for meg at jeg skulle "fokusere", men jeg tenkte ikke mer på det etter at jeg etter en halvtime hadde klart m vanvittge smerter å få trykt ut noe på størrelse med en ert.

Samme natt, v 4 tiden, kjente jeg at NÅ må jeg på do. I samme øyeblikk hadde min gode romvenninne Astrid kalt på hjelp for å komme seg på toalettet - og, jeg visste jo at den herlige damen brukte sin tid, så jeg måtte bare kjempe for å holde meg i sjakk. Da ba jeg til LEGEGUIDENE, som jeg nettopp hadde lest om. Jeg ba om hjelp til å komme meg gjennom disse smertene - ba om hjelp til å komme meg gjennom...

Så plutselig hørte jeg i hodet mitt, klart og t y d e l i g ...:

- Legg deg på venste side med høyre ben over det andre
(Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om)
- også må du fokusere..!
Plutselig husket jeg at jeg hadde fått beskjed om dette tidligere - men, skjønte først sammenhengen nå, så jeg svarte
(inni hodet mitt, ikke høyt)
- Åja, det var det ja...jeg tror jeg må bli litt flinkere til å fokusere...
Svaret lød underfundig, humoristisk på en måte - moderlig og vennlig tilbake:
-Ja, det må du nok...
og, stemmen fortsatte:
- Også må du møte
- Møte? spurte jeg
- ja, se for deg en storm - det er normalt å ville løpe fra en storm, ikke sant? Men, nå skal du gå INN og MØTE denne stormen. Og, vit at det ikke er farlig. Det er nødvendig.

Akkurat da var Astrid ferdig på toalettet, og jeg kavlet meg opp og krøklet meg inn...
Satte meg på do, holdt hendene fast som en skrustikke i hvert håndtak som var på sidene, skuldrene mine var oppe ved ørefestet og knærne oppunder haka. Med enorme smerter ventet jeg på at den første erten skulle komme.

Da var stemmen der igjen:

- Husk nå at du skal fokusere...!

Også var det akkurat som om noen dro skuldrene mine tilbake, knærne mine ned og jeg satt plutselig rett som en prest på toalettskåla.

Stemmen fortsatte:
- Nå skal du møte stormen, og jeg skal sende farger til deg - gå inn i de fargene, og når det kommer en gullfarge, så er smerten over.

Jeg gjorde som stemmen sa.....og, hun (ja, det var helt klart en "hun") fortalte hele tiden hvilken farge som kom...

hun sa :- nå kommer rødt....blått...lilla...grønt...osv ..ser du det kommer gull nå.....? Da er den første over..!

Den første erten kom ut. Men, det var ikke rom for å hvile. Det var som rier når en føder...det bar ivei igjen - og, det samme skjedde.
Stemmen geleidet meg gjennom fargene, som du ser dem i kaledioskop....det var SÆRDELES smertefullt...men, fargene hjalp så inderlig, det var som en slags renselse...og, når gullet kom..ja, så var det over.

Slik kontakt hadde jeg halvannen time. Og, når tarmene hadde tømt seg og smertene var over så var jeg så takknmelig at jeg gråt og takket. Takket og takket...men, stemmen sa at det var jeg selv om hadde gjort dette, hun hadde bare vist meg hvordan jeg skulle komme meg gjennom.......

Jeg sovnet med et smil om munnen sånn i 6 tiden den morgenen - og, jeg tror ikke livet blir det samme etter dette.
Dagen etter smågråt jeg av glede - og, VISSTE at jeg hadde opplevd noe helt eksepsjonellt.


********
Kall det hva du vil, men dette opplevde jeg!!

[Anne]

Fantastisk Takk for at du forteller, Sivensvans

[Alyssa]

Opprinnelig lagt inn av Anne, her.

Fantastisk Takk for at du forteller, Sivensvans

Ja, virkelig. Tusen takk

[Sivensvans]

Opprinnelig lagt inn av Alyssa, her.

Ja, virkelig. Tusen takk

tilbake til deg og Anne!

[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av streber, her.

Har vokst opp i en kristen hjem hvor jeg har blitt oppfordret til å gjøre meg opp mine egne meninger omkring alt, både religion og annet. Har sett skygger og hørt lyder av folk som gjør dagligdagse ting, når intet levende har vært tilstede, har hele mitt liv følt at det på min høyre side er en hjelper, som alltid er der- engel/hjelper??Hvem vet- men godt er det å ha den der! Får en sjelden gang varsel om ting som skjer eller skal skje, men synes dette er litt skummelt å få slike syner, så jeg sperrer nok litt for signalene for å si del slik. Har kjent fysisk berøring av et eller annet der ute 2 ganger.

Shit, jeg satt og lurte på hvordan jeg skulle definere min mening om dette, også har du skrevet om livet mitt! Har det omtrent helt identisk i forhold til dette.

I tillegg har vi en eller annen fyr (jeg tror det er en fyr, for jeg ser innimellom en mørk mann som står og ser på når jeg lager mat ), som liker å tulle med oss. Utallige ting som forsvinner i noen dager for så å dukke opp midt i glaninga på oss igjen. Faktisk helt umulig at tingen kan ha ligget der den dukker opp, har til og med fått folk vi kjenner til å sjekke plassen vi vet tingen skal være uten å finne noe. Så en to-tre dager seinere er den på plass igjen. : Mest irriterende var i gamle leiligheta, hvor vi fikk pusset opp badet. Etter noen uker stod plutselig varmen i gulvet veldig høyt på. Jeg kjefta på sambo fordi den stod så høyt, men han hadde ikke stilt den. Det gjetok seg med ujevne mellomrom, og vi sjekket alle muligheter, fra at man lente seg på termostaten til at en av oss gikk i søvne. Men så skjedde det flere ganger når vi var alene hjemme også, både når jeg var og når sambo var. Veldig sært at vi går i søvne og gjør samme teite tingen?.... Uansett vet jeg at det er noen rundt oss, for katten følger ofte noen med blikket, gjerne en plass jeg selv har følt noen har sett på meg fra.

[Hette]

Her er ei historie som eg opplevde då eg var på kurs i Klarsyn, healing og regresjon sommaren 2007..
Før eg begynner på den, må eg berre sei at pappan min døydde i ei arbeidsulykke til sjøs, 3mnd før eg vart fødd..

Vi satt og mediterte, og blei bedt om å sjå for oss ein gang, men ein trapp eller heis i enden.. Eg so gjorde, og såg for meg ein slik trapp ein vil finne i eit fyrtårn... rundt og rundt...
Vi fekk beskjed om å gå nedover den trappa, til vi kom der vi skulle.. So ønskte kursledaren oss ein fin tur...

Eg gjekk rundt og rundt, angra på at eg valgte ei trapp eg ikkje kunne sjå botnen på...
men plutselig stod eg i eit rom.. Dette rommet var som eit drømmerom, eg kunne ikkje sjå nokre veggar, men følte likevel at det var eit avgrensa rom..
So kom det ein plutselig bølge over meg, der eg kunne kjenne svak parfymelukt, den lukta som farmor alltid brukte.. eg spurde - farmor, er du her?
Og den følelsen eg fekk kan ikkje beskrivast, eg blei varm i heile meg, og det var som om all den kjærligheit eg nokon gang har følt for farmor blei kasta over meg på ein gang, tårene rann, og eg lo på samme gang... All glede over å vere med ho igjen, og all sorg over at ho er død, alt på ein gang...

Når eg endelig klarte å formulere eit spørsmål til ho, blei det - kva syns du om forloveden min? Og heldt på å flire meg forderva då eg fekk til svar at - Det er i allefall ein nordmann!! (Alle mine søskenbarn har funnet seg gubber fra heile verden) Eg stillte nokre fleire spørsmål også, men mest berre kjende eg på den fantastiske følelsen det var å vere med farmor igjen...

So blir eg plutselig glovarm i fanget, og er sikker på at katten min som blei påkøyrd 3 veker tidlegare ligger i fanget mitt! Han sa eg ikkje skulle bekymre meg, han hadde det fint..

Heilt uten forvarsel blir det lagt ei stor hand på skuldra mi... Eg kvepper og HØYRER ein mann som seier - Eg er her eg og!
I det eg skal til å snu meg, går det opp for meg at det er pappa!!! Då blir det litt for mykje av det gode, eg får litt panikk, for eg har jo aldri møtt pappa før, og ja...
Så eg sprang oppatt trappa og tellte til ti, og vakna....

Har hatt kontakt med pappa etter dette, og kan kjenne varmen fra han på mi høgre side.. Og seinast i går fekk eg teikn fra farmor om at ho er rundt meg endå...

[streber]

Spennende emne dette her, kjekt å lese

[TrillTrall]

Opprinnelig lagt inn av Carisma, her.

Utallige ting som forsvinner i noen dager for så å dukke opp midt i glaninga på oss igjen. Faktisk helt umulig at tingen kan ha ligget der den dukker opp, har til og med fått folk vi kjenner til å sjekke plassen vi vet tingen skal være uten å finne noe. Så en to-tre dager seinere er den på plass igjen. :

Åh - nå minte du meg på flere episoder som ligner veldig på det du forteller om! Husker en gang en liten broderisaks ble borte for meg, jeg hadde nettopp brukt den og borte var den. Jeg lette og lette og lette og plutselig lå den midt på det helt tomme spisebordet - ikke snakk om at den hadde ligget der tidligere!

For et par år siden var jeg alene hjemme, det var på vinterstid og ganske kaldt på badet og jeg mumlet for meg selv at det hadde vært godt med mer varme på badet. Da jeg kom inn på badet etter en liten stund kjente jeg den umiskjennelige lukta av varmeovn som har vært lenge slått av og nettopp har blitt slått på! Den ovnen det gjelder har en bryter som er _knallhard_ og rett og slett kjempevanskelig å slå på om man prøver på det, så det er ikke en ovn man slår på i vanvare... Jeg ga hjelperen min streng beskjed om at han ikke får lov til å skru på varmen og det har ikke skjedd siden.

På samme tid var det en serie programmer på TVNorge om overnaturlige hendelser og det var påfallende mye forstyrrelser på tv'n her akkurat mens de programmene gikk, akkurat som noen mente at vi ikke burde se på det.

Tidligere har jeg også opplevd at komfyren har skrudd seg på når det ikke var noen hjemme. Men det var et hus det var mange småtasser i.

[plastbox]

Tilhører ingen religion, for de er alle så stappfulle av selvmotsigelser og rent, skjært tøv at jeg blir forbannet av å lese om dem, alle som en! At folk for flere tusen år siden behøvde en forklaring på hvorfor solen sto opp, og en garanti for at den sto opp neste morgen, kan jeg forstå. Vi trenger fortsatt samme forsikringen men vi vet nå hvordan Solen fungerer uten fantasifullt mumbo-jumbo. At mange fortsatt har evne til å holde fast ved religion for løftet om en "usynlig støttende hånd" og "liv i paradis med alle ens kjære" er noe jeg misunner dem, samtidig som det gjør meg virkelig forbannet, oppgitt og trist. Jeg har ingen problemer med å innse at den dagen jeg dør blir jeg borte, og alt jeg etterlater meg er minnet av meg hos andre mennesker, og eventuelle barn og oppfinnelser jeg har laget.

Hva engler angår.. I den kristne meningen av ordet beviser jo alle som sier de "har kontakt" eller "har møtt" en Engel at de ikke har snøring på hva de snakker om. Det står i selveste Bibelen at etter Jesus' oppstandelse stopper Guds inngripen i vår verden. Han har gitt oss verktøyet vi trenger for å frelse oss selv og stopper derfor all inngripen, vi har valget selv.

Hvordan kan da den Katolske Kirke fortsatt kanonisere helgener? Hvordan kan du eller andre snakke med Gud, se Gud eller kommunisere med Engler? Det motstrider jo det jeg nevne over fullstendig! Ikke bare det, et av grunnprinsippene i alle religioner som fortsatt lever er "Guds eksistens kan ikke bevises eller motbevises." Dersom du snakket med han eller hans tjenere fra tid til annen ville hele Universet blinke ut av eksistens, da det ville invalidert Guds Ord, som i tilfelle du ikke husker det er grunnlaget for hele Skapelsen.

Ellers er jeg mer håpende enn troende. Jeg ser på fantasy og fantasy-themet animé og håper det er noe i prinsipper som chi/ki/chakra/qi/psi samt gjenferd og gjenhengende energi. Jeg tror nok desverre ikke på det, men livet hadde vært så utrolig mye rikere og mer givende om jeg kunne ta med Svarteboka mi ut og sloss mot skapninger som var tvers igjennom onde.

Det eneste jeg har opplevd, på tross av håpet, som jeg ikke kan forklare er "evner" to venner av meg har. De er begge veldig tilbakeholdne med demonstrasjoner på tross av at de begge skryter på seg veldig, veldig mye rart. Han ene kan generere en voldsom varme fra hendene, nok til å kjenne det virkelig varme, ute i kuldegrader og vind med hendene hans bortimot en meter fra hverandre. Han andre har demonstrert "flytting av energi" fra en hånd til den andre. Når jeg holdt hånda mellom hendene hans følte jeg et meget distinkt press, og jeg er så skeptisk og fakta-drevet at dette til den dag i dag gjør meg uvel og fasinert når jeg tenker på det. Jeg kan rett og slett ikke forklare det, og ei heller bortforklare det med f.eks. at jeg vil tro så mye at jeg lurer meg selv.

[Photobscura]

I don't mind, så lenge man ikke blander religion og politikk, eller tar tro til inntekt for overgrep eller maktmisbruk, så kan folk tro på spaghettimonsteret (hvilket jo noen også gjør ) for min del. Men det er en helt annen diskusjon.

Jeg tror ikke på engler, i noen tradisjonell forstand, for jeg føler det er et begrep som er for tett knyttet opp mot bibelsk tro, og ettersom jeg ikke er religiøs, så kvier jeg meg litt for å bruke det i annet enn symbolsk forstand. Med det sagt så respekterer jeg andres tro og bruk av begrepet.
Jeg er derimot holist (jada, jeg er til og med medlem av forbundet) og tror at alt henger sammen og er uløselig knyttet via energi, men så jeg er i grunn også en agnostiker som både er åpen og skeptisk -åpen fordi det beriker livet mitt, skeptisk fordi det holder meg fra å miste bakkekontakten.
Men det jeg vet, er at mormoren min er med meg, og det har hun vært lenge. Hun døde da jeg var sju, og hun var virkelig min absolutte favorittperson i hele verden! Om hun er hjelper, eller hva hun er, det vet jeg ikke, men hun har en tilstedeværelse som varierer i styrke, mest når ting er som svartest, uten at jeg nødvendigvis er bevisst henne der og da. Men jeg kan liksom kjenne at hun har hindret meg fra å tippe fullstendig over noen ganger. Om følelsen av henne representerer en styrke eller vilje i meg selv kan jo også tenkes, men jeg har uansett et helt klart begrep av at hun er her hele tiden. Hun er hos søstra mi også, og nå og da ser jeg noen helt utrolig kraftige glimt av henne i min snart to år gamle niese, og det gjorde jeg alt fra først gang jeg så henne, så godt som nyfødt. Det er som en slags gjenkjennelse, helt enkelt.,

Jeg har ellers hatt en del underlige opplevelser med hva jeg kan anta å være gjenferd/poltergeist-aktige fenomener. Det sprøeste må nok være da jeg lekte med et par jenter over en tidsperiode da jeg var ganske liten (typ pre skolealder) på en gammel nedlagt gård en bit ovenfor byggefeltet jeg vokste opp i, de sa de var der på sommerferie. Jeg vokste opp på svarteste bygda, så vi løp mye rundt uten særlig tilsyn. Da jag fortalte foreldrene mine om dette så stivnet de til. Det hadde ikke bodd folk der på over femti år, da det rett og slett ikke er beboelig der, og det skal visst ha vært et par med to jenter i den alderen fra et større sted som pleide å besøke slektningene sine som bodde i gården på tjue-tretti-tallet en gang. Litt creepy, men litt fint også. Det kan jo også tenkes at dette var et produkt av min overaktive fantasi, og det er så lenge siden nå at jeg ikke kan stå fullstendig inne for det, men det står fortsatt klart for meg at dette skjedde når jeg ser tilbake på det.

Ellers tror jeg at de som lukker seg fullstendig for det paranormale, gjerne ting som ikke kan bevises i kliniske/kontrollerte tester, er de som mest sannsynlig aldri vil få oppleve det heller. For å ta inn verden må man åpne seg for den . Å åpne seg for det behøver ikke å gå på bekostning av godt gammelt folkevett og logisk tenkning, altså.

[Photobscura]

Her er forresten en tråd jeg startet for noen år siden, ser at jeg aldri kom så langt som å fortelle de tingene som skjedde på hjemstedet mitt der .

[streber]

Opprinnelig lagt inn av Photobscura, her.

I don't mind, så lenge man ikke blander religion og politikk, eller tar tro til inntekt for overgrep eller maktmisbruk, så kan folk tro på spaghettimonsteret (hvilket jo noen også gjør ) for min del. Men det er en helt annen diskusjon.


Ellers tror jeg at de som lukker seg fullstendig for det paranormale, gjerne ting som ikke kan bevises i kliniske/kontrollerte tester, er de som mest sannsynlig aldri vil få oppleve det heller. For å ta inn verden må man åpne seg for den . Å åpne seg for det behøver ikke å gå på bekostning av godt gammelt folkevett og logisk tenkning, altså.

Signerer deg på dette Photo! Fasinerende opplevelser du hadde da du var lita foresten

[Tone-G]

Selvfølgelig så tror jeg!

Jeg tror selvfølgelig på noe større enn oss selv.. Har både sett og opplevd masse

[Sivensvans]

Siden det var jeg som startet denne tråden har jeg lyst til å takke for alle innspill! Det er et fascinerende område det her - og, det er mange meninger om det.
Jeg selv kunne bare for et par år siden le meg fletta av de som påsto at de "kjente noe mer".
Det betyr ikke at jeg "ler meg fletta" av de som ikke ser dette som noe for dem.

Jeg vet at dette er et rart tema for de aller fleste av oss.

Det viktigste synes jeg er at vi respekterer hverandres opplevelser. Noen har vært så heldig at de har opplevd noe mer, andre ikke.
Jeg synes Photo hadde et godt poneng da hun skrev at "dersom man ikke åpner opp, opplever man heller ingenting".

For min del var det i all fall sånn. Jeg hånlo av de som påsto noe annet - men, så kom jeg i en situasjon hvor jeg selv fikk oppleve noe av kreftene som finnes der. For meg nå, er dette redskap som man kan benytte seg av - eller la være. Det kommer vel hel an på hva slags behov man har, gjør det ikke?

Jeg er en sterk kvinne, vil jeg påstå selv i alle fall - men, føler meg enda sterkere ettersom jeg har tatt i mot denne kraften. Det er en kraft jeg kan ty til akkurat når det passer meg - kjærligheten jeg opplever tilbake er totalt betingelsesløs.

Jeg tror alle opplever dette forskjellig - men, når man først har fått kontakt VET man at den er der - for alltid. Man vet at man får hjelp uansett. Nå snakker ikke jeg om liv og død nødvendigvis - men, om å få veiledning i livets gang. Man kjenner at man får en ro - en indre ro som er så utrolig viktig, nesten som et varmt teppe som blir lagt over en.

Når man snakker om bibelen og Gud - så detter jeg litt av, for jeg har ikke lest en eneste setning i bibelen og har ikke hatt så mye med det å gjøre - for meg trenger det ikke ha noen sammenheng. Jeg tror på en Gud- men, han jeg tror på er mer velvillig og kjærlig enn den man tradisjonellt tror på. Det er mange misoppfatninger ute og går. Jeg tror gud er ALT og har ingen religion, den er det vi mennesker som har skapt. Og, bare for å si det - når jeg spør, om du tror på engler - var det mer i vid forstand. Tror ikke heller jeg ser for meg engler med vinger (selvom det kanskje også finnes).

Ja, jo...nå fikk jeg kanskje sagt litt av det jeg hadde på hjertet - mener ikke å bli belærende, for det mener jeg ikke i det hele tatt. Jeg ønsker bare at du skal få de beste opplevelsene du kan få i livet ditt!

[EmilyB]

Jeg tror også på at det er mer rundt oss enn det vi ser med det blotte øyet, og jeg har opplevd flere ting som gjør at jeg tror det. Det meste går egentlig på intuisjon og magefølelse.

Jeg får alltid en magefølelse på ting eller en sterk følelse av at noe skal skje. Hvis jeg skal noe som blir avlyst, har det faktisk hendt at jeg har lagt andre planer den dagen i forkant fordi jeg har fått en sterk følelse av at det ikke blir noe av. Jeg har til og med sagt det til samboeren min og så kommer dagen og det blir ikke noe av, akkurat slik som jeg har følt.

Jeg kjenner også ofte på meg om mennesker som står meg nær er triste, har problemer etc. For meg er ikke dette noe hokus pokus. Jeg tar veldig opp i meg andre menneskers følelser og jeg tror rett og slett det er underbevisstheten min som snapper opp ting før den klare tanken gjør det.

Jeg kan også oppleve at jeg føler meg uvel om jeg er på steder som har spesielle historier. Enkelte hus føler jeg meg rett og slett ikke vel med å være i. Men jeg har aldri sett noe overnaturlig.
Jeg har flere ganger tenkt at jeg har lyst til å utvikle disse delene av meg, men det har aldri blitt til det, ikke forløpig.

Den sterkeste opplevelsen jeg har hatt var da en nær slektning døde i fjor. Jeg drømte om at det skjedde noen dager før, og hadde hele tiden en sterk følelse av at det var viktig at jeg besøkte vedkommende. På den tiden leste jeg en bok om ett medium, men akkurat disse dagene før slektningen min døde klarte jeg ikke å lese i boken. Jeg følte bare en voldsom sorg da jeg gjorde det. Etter at slektningen min døde, forsvant alle disse følelsene.

[Sivensvans]

Høres ut som du er det man kaller empatisk. Jeg kan selvsagt ikke si om du er det - men, det høres veldig sånn ut.

Tenk om du kunne viderutvilkle det på noen måte! Det hadde vært spennende spør du meg.
Om du vil kan du jo utforske litt mer - jeg har en følelse av at du vet dette selv, men... Oppsøk folk som vet litt mer om dette enn deg, og kanskje du får noe ut av det som kan glede mange)

[Carisma]

Jeg vokste opp i barndomshjemmet til min bestefar og hans brødre. Da broren hans døde våknet jeg noen minutter på syv om morgenen med følelsen av at noe var galt. Jeg gikk rundt i huset og sjekket, men kunne ikke finne noe. Likevel hadde jeg denne rare, tomme følelsen. La meg til å sove igjen, og ble vekket en time senere av faren min med beskjed om at onkelen hans døde rett før sju på morgenen.... Jeg vet at han var "hjemmom" og tok farvel med barndommen før han gikk videre. En veldig spesiell opplevelse, men ikke skummel på noe vis. Hadde ikke noe spesielt sterkt forhold til denne grandonkelen, så det var da jeg skjønte at jeg var mer åpen enn andre. (Og foreldrene min begynte å lure på om jeg kanskje hadde hatt ett poeng med at det var noen som vekket meg hele tida på det gamle rommet mitt, så jeg tilslutt måtte flytte ut av det... )

Forøvrig har jo selv seriøse romforskere og fysikere åpnet for muligheten for at det finnes (noen har sågar sagt det er umulig om det ikke finnes) flere paralelle dimensjoner til vår egen.

[Sivensvans]

Hei Carisma, jeg tror ikke vi trenger fysikere for å forklare dette jeg skjønneru. Det er mye som er mye mer naturlig enn det man har blitt vant til å lære.

[Sivensvans]

*Glemte helt å si takk for at du delte Si fra om du vil dele mer! Klem!

[Hette]

Opprinnelig lagt inn av Sivensvans, her.

Jeg tror alle opplever dette forskjellig - men, når man først har fått kontakt VET man at den er der - for alltid. Man vet at man får hjelp uansett. Nå snakker ikke jeg om liv og død nødvendigvis - men, om å få veiledning i livets gang. Man kjenner at man får en ro - en indre ro som er så utrolig viktig, nesten som et varmt teppe som blir lagt over en.

Når man snakker om bibelen og Gud - så detter jeg litt av, for jeg har ikke lest en eneste setning i bibelen og har ikke hatt så mye med det å gjøre - for meg trenger det ikke ha noen sammenheng. Jeg tror på en Gud- men, han jeg tror på er mer velvillig og kjærlig enn den man tradisjonellt tror på. Det er mange misoppfatninger ute og går. Jeg tror gud er ALT og har ingen religion, den er det vi mennesker som har skapt.

Her er eg heilt einig med deg Sivensvans! Den roen ein får er heilt fantastisk! Ein lærer å nyte livet på ein heilt ny måte, og blir meir oppmerksam på alt som skjer!
Eg har blitt mykje tryggare på ting, har opplevd og blitt sikker på at det er ei meining med alt, og dette gjer livet lettare å takle..

Kjekt at du starta denne diskusjonen, blir alltid mange forsjellige meiningar når det gjeld overnaturlege ting...

[Hette]

Ups, fekk vist ikkje til å sitere rett...