Hvordan overbevise overvektige om å gå ned i vekt?

[NinaOp]

Jeg har en bror som er overvektig. Han er 36 år, gift, to barn, kontorjobb og stillesittende liv. Jeg ser klart alle symptomer på lav toleranse for karber, dårlig humør, lite energi, spiser tradisjonell "sunn norsk mat", ikke noe fastfood spiser, ikke mye fett, ikke godis osv osv.
Jeg ønsker kun min bror det aller beste og håper på å hjelpe ham til å gå ned i vekt. Jeg har snakket med kona hans om det, og hun også er veldig klar på at noe må gjøres. Har ikke snakket med ham selv om dette, men jeg vet at han legger ansvaret over på kona, lage annereldes mat osv. Jeg vet at han gikk ned en del for noen år siden med lett Linberg-ish mat, men dette har kommet på igjen, denne gangen med følge.. Tipper han har minst 30 kg overvekt..
Hvordan snakker jeg med ham om dette? Hva sier jeg uten å fornærme han? Selvfølgelig vet han jo selv at han er overvektig, mannen er jo ikke dum, men fornektelse er en fin ting..
Jeg vil så gjerne få råd til hvordan jeg kan gå frem på en mest mulig hensynsfull måte, for jeg vil så inderlig at nevøene mine kan beholde pappan
sin i mange år..
Råd mottas med stor takknelighet!!

[Kitt]

Print ut dette innlegget og gi det til han!
Eller rett og slett vær brutalt ærlig!

Han er broren din! Mulig han vil bli fornærmet/sur/lei seg etc med en gang, men jeg vet at min bror er min beste kritiker. Han elsker meg og alt han sier er i beste mening, selv om jeg kan bli fornærmet der og da!

Kom samtidig med god info om de forskjellige filosofiene, så han kan se det er en del å velge mellom!

Lykke til!

[Lillebille]

Du sier at kona hans er klar på at noe må gjøres. Kan ikke hun begynne med en forsiktig omlegging av kostholdet? Også for sin egen del?

[SunnhetMedSirrup]

hvis han passer på fettet, tror jeg ikke han aksepterer så fett mat som vi har..

men prøv og snakk med han !! (kortversjonen!)

[NinaOp]

Takk for svar alle sammenDet er en vanskelig problemstilling, for jeg er redd at selv om kona legger om kosten, følger han "normale konvensjoner" når det gjelder lunsj på jobben osv..
Det er en stor utfordring, men jeg skal jammen meg snakke med ham! Skal på besøk der i helgen, så da skal jeg alliere meg med svigerinnen min. Som vi alle vet, dørstokkmila er tung, men jeg håper på å få ham igan i løpet av høsten\vinter. En livsstilsendring er ikke gjort på en dag, det vet vi alle
Noe må iallefal gjøres, han er "tykk på midten" , og det er vel det farligste sånn i forhold til hjerteinfarkt osv. hvis jeg har forstått rett.
Det er veldig rart det der, hvis vi ser noen gå ut veien foran en bil og risikerer livet er vi kjappe med å skrike ut. Men når noen risikerer livet med overvekt, er det vanskelig å si ifra..

[arnakristin]

Hei,
Du kan jo ta med deg denne geniale lille brosjyren, http://www.lchfnorge.no/lavkarbo3minutter.pdf

[Carisma]

Det er utrolig kjipt egentlig, men kan du bruke tantungene som fotsoldater? Stikke til de litt kommentarer om hvor bra sånn og sånn mat er, og at ikke loff og ris og pasta er så bra? I samråd med mora selvfølgelig.

[Areola]

Men ønsker han dette selv?

Jeg vet hvordan jeg hadde reagert om noen hadde kommet til meg og fortalt at jeg måtte slanke meg fordi jeg kan dø, liksom. Altså, han kan da umulig være uvitende om sin tilstand, men det er bare han som kan og bør ta tak i det selv.

Eller er gutter litt enklere her? Tolererer de tvangs-slanking?

[Tusta85]

Opprinnelig lagt inn av Areola, her.

Men ønsker han dette selv?

Jeg vet hvordan jeg hadde reagert om noen hadde kommet til meg og fortalt at jeg måtte slanke meg fordi jeg kan dø, liksom. Altså, han kan da umulig være uvitende om sin tilstand, men det er bare han som kan og bør ta tak i det selv.

DUlter hardt og hemningsløst!

[frustrert frue]

Alle overvektige VET at de bør gå ned i vekt! Det gjør sikkert broren din også.
Menn går som regel raskere ned i vekt enn kvinner, derfor er det kanskje ikke så store forandringer som skal til for at han får resultater.
Trening vil nok hjelpe mye,Han har sikkert noen kamerater eller kollegaer som kan være med å dra han i gang.
Foreslå fast svømmedag for familien,det kan kanskje få han til å reagere.
Kanskje gi han en bok om lavkarbo kosthold?
Uansett må han være motivert selv og litt tips kan han vel få her inne!
Lykke til

[NinaOp]

Jeg tror han er motivert selv, men for meg som mange andre er det vanskelig å snakke med han om det.. Jeg skal iallefall gjøre ett forsøk! Han pleier å svømme litt, i perioder er det ett par ganger i uka. Men som vi vet, karbointoleranse slår ofte ut i tiltaksløshet og lite energi(vond sirkel det der) og det ER vanskelig å reise seg fra sofaen når man egentlig burde ha gjort det for lengst. Dørstokkmila er som kjent verdens lengste.. Jeg skal overbringe litt kost-tips der i helgen, og iogmed at de tidligere har brukt Lindberg-kost, burde det også være gjennomførbart nå selv om de har to barn.
De er egentlig "fornuftige" når det gjelder kosthold (sett med tradisjonelle øyne), hjemmelagd mat, lite halvfabrikata, barna spiser svært lite sukker, bare ihelgene osv. Sånn sett vil kanskje en overgang til lavkarbokost være lettere for dem(bror) da de allerede lager mye mat fra bunn av. Mange bruker jo halvfabrikata fordi "det er så lettvint"
Jeg vet han spiser mye brød, tipper mye av skylden ligger der.Jeg har tipset kona om forumet tidligere, skal ta det opp igjen og vise oppskriftene som er her inne. Da tror jeg det er lettere, når man ser alternativenen klart for seg.
Intervension going on!

[Areola]

Jeg skjønner at det er ment godt, men jeg mener det er helt feil å legge seg oppi dette når han ikke har sagt noe om det selv i det hele tatt. Hadde han spurt om hjelp selv hadde det vært en helt annen ting, men å presse noen til å forandre livsstil vil aldri gå.

[Imse]

Jeg hadde blitt skikkelig lei meg og kanskje rasende om noen kom hjem til meg med en slik brosjyre og sagt : slank deg!

Alle overvektige vet at de trenger å slankes, men det er først når de bestemmer seg for det og fatter nok mot at de kommer seg godt i gang.

Jeg har visst i 10 år at lavkarbo er den eneste måten jeg kan gå ned i vekt, men jeg trengte god info som jeg fant selv, jeg trengte tid uten å bruke 24 timer i døgnet på unger, hus, sjukehusbesøk osv. Mine 3 siste lavkarboforsøk gikk dukken pga uker på sjukehus og vaner som var helt umulig å opperetholde. Så selv om jeg alle gangene hadde holdt på med lavkarbo i 2-3 måneder hver gang, så var ikke det lenge nok til at jeg klarte å komme meg inn på rett spor.

Først nå som jeg har holdt på med lavkarbo så lenge føler jeg at jeg har kontroll, jeg har alternativer å bruke om minsta blir lagt inn på sjukehus og jeg føler at jeg vet hva jeg driver med og klart å vende vanene for godt.
Det kjipe er jo at jeg har lagt på meg 30 kg siden jeg virkelig prøvde lavakrbo første gang. Men først nå har jeg guts til å stå på og får det til!

[Kitt]

Opprinnelig lagt inn av Areola, her.

Jeg skjønner at det er ment godt, men jeg mener det er helt feil å legge seg oppi dette når han ikke har sagt noe om det selv i det hele tatt. Hadde han spurt om hjelp selv hadde det vært en helt annen ting, men å presse noen til å forandre livsstil vil aldri gå.

Nå må du huske på at han er mann!
Menn ber svært sjelden om hjelp til noe som helst !
Det er nemlig et tegn på at han er svak og ikke fikser det selv, som menn skal!
Det har akkurat kommet frem at det tar menn 10 år å be om hjelp når de blir psykisk syke!

I tillegg er det en kjennsgjerning at menn ikke er like selvkritiske som oss kvinner! Kanskje har han tenkt tanken at han har blitt litt i største laget, men at han som min mann må lures til å tro at det faktisk var hans ide å slanke seg litt!

[Filakia]

Jeg synes det er en dårlig ide å skulle blande seg i andres saker sånn. Det fungerer bare ikke. Moren min kom med Herbalife pulverkur til meg for mange år siden, bestemoren min har påpekt at jeg er feit, og at jeg drikker brus (hun ser meg kun få ganger i året i familieselskaper, og jeg drikker sukkerfri brus...). Dette og andre "hint" eller velmenende råd har fungert. Jeg gikk ned en god del med Libra (litt GR-lignende) for noen år tilbake, men de kiloene og flere til har kommet på igjen.

Har lenge tenkt å komme i gang med lavkarbo, og startet opp for 3 år siden, men avbrøt det da jeg ble gravid, delvis fordi jeg ikke skulle være i ketose som gravid, og delvis fordi det var en rekke faktorer (svangerskapskvalme, uttalt trøtthet, men også andre ting) som gjorde at tanken på å legge om til f.eks. Lindberg-kosthold var for krevende der og da. Gikk kvalm i 4 mnd., og det siste som fristet da var egg & bacon, salater etc. Det eneste som fungerte var dessverre høykarbomat. Dessuten hører man jo alle advarsler mot å slanke seg som gravid. Gikk uansett svært lite opp i svangerskapet.

Også etter fødsel var fokuset og motivasjonen fraværende, selv om jeg selvsagt visste at jeg måtte gjøre noe. Og først i sommer, etter å ha fått livet på rett kjøl igjen etter samlivsbruddet, kom jeg i gang. Ikke fordi noen hadde kommet og gitt meg råd eller kritikk av vekt/kropp, men fordi jeg nå var klar for å gjøre det som trengtes for å ta tak i mitt kosthold, og gjøre alt som krevdes ifbm. en såpass drastisk kostholdsomlegging som det tross alt var snakk om.

Og hva du enn gjør, ikke bruk barna i en slik situasjon. Det er under pari å skulle alliere seg med barn for å få disse til å komme med små stikk til pappaen sin om overvekt og sunn mat.

[Areola]

Jeg lurer fælt på hva mannfolka her inne synes?

[NinaOp]

Takk for svar Areola og Imse, det er fint å få flere synspunkter på dette. Nå anser jeg overvekt(i hans klasse) som en sykdom, og det er vel naturlig å prøve å hjelpe en syk person å bli frisk? Jeg har aldri ment å slenge en brosjyre i fanget på ham og si "slank deg", jeg ønsker tips til hvordan jeg kan gå frem for å hjelpe han å innse dette selv. Valgene må han selvfølgelig ta selv, håper jeg ikke har fremstått som en freak som skal presse broren sin til å slanke seg
Mange overvektige sier jo selv at de aldri fikk det sparket i rumpa de trengte, fordi andre var redd for å såre dem ved å tipse om metoder eller muligheter for vektreduksjon..
Forøvrig er jeg mye mindre redd for å såre ham enn å miste ham.. Såret selvtillit kan gå over, det er ikek sikkert man står over å være svært overvektig i lengre tid..

[NinaOp]

Barna skal selvfølgelig holdes utenfor.

[NinaOp]

Til dere som er negative til at jeg tar det opp..: skal vi la mennesker som står oss nærme bli borte foran øynene våre fordi vi ikke vil gjøre dem lei seg? Ville vi gjort det samme hvis det var alkoholisme eller annen rusavhengighet? (presiserer: jeg vet ingenting om mat er substitutt for andre ting for ham) men for en del som sliter med overvekt er det gjerne det..

[Impulsiw]

Hvis noen hadde kommet til meg med det "ultimate" slankeopplegg..hadde jeg blitt veldig fornærmet og sint.. føler jeg vet ALT om slanking.

Men så er han mann da. Det er ikke sikkert han er så opptatt av vekt og mat. Blir vel opp til kona (som står ham nærmest) å prøve å gi han et puff i riktig retning tenker jeg. Passer dårlig at familie og venner kommer og presser på. Vil holde en knapp på fruen i huset. Utstyre henne med brosjyrer og info!!

Det er en bok som man får kjøpt som jeg ikke husker hva heter.. men det er en lavkarbo bok, veldig enkelt å forstå. Kanskje kjøpe en slik til han, fra "kona"

[nellie]

Det kan jo slå mange veier dette her. Det kan gå opp et lys for han som gjør at han forandrer på spisevanene.. Han kan i ren "stahet" bare spise enda mer dritt, fordi at ingen skal komme og fortelle han at han må slanke seg. Han kan bli lei seg og trøstespise. Han kan få ingen reaksjon overhodet. osvosvosv. Mulighetene er mange.

Selv hadde jeg blitt lei meg.. Vet da selv at jeg er overvektig, og selvom jeg ikke forteller alle og enhver om forsøkene mine på å slanke meg (som jeg da mislykkes med om og om igjen) så prøver jeg jo å gjøre noe med det. Trenger ikke folk som er nære til å blande seg opp i det.

Hva med å være et godt eksempel, uten å si noe til han? Være litt indirekte liksom.. La han se resultatene dine, så må han jo nesten bli inspirert.. Og da kanskje han spør selv?

[Rin]

Jeg har også i utgangspunktet omtrent 30 kilo overvekt, så er i samme "sykdomsklasse" som han du beskriver - og jeg hadde også reagert utelukkende negativt på å at noen andre liksom skulle gjøre oppmerksom på størrelsen min og foreslå at jeg gjorde noe med det. Det er enormt viktig å komme til avgjørelsen selv, i ro og mak.

Men hva med å ta opp dette med kosthold på en måte som ikke fokuserer på vekten hans? Få inn i samtale hvordan en selv har opplevd mer energi etter kostomlegging, for eksempel, at det ikke er voldsomt vanskelige prinsipper involvert i omleggingen, at man orker mer, blir mindre syk, får finere hud, etc etc, alle de andre fine effektene av et godt kosthold... og så om man først har kommet på gli med dette kanskje nevne i en bisetning at kroppsvekt som en ren bonus også gjerne stabiliserer seg når man kutter ut brødet og potetene.

Det jeg prøver å si er vel at jeg tror det er bedre å så et frø av interesse for temaet kosthold, enn å komme med en sånn "du er syk og jeg vil at du skal bli frisk", uansett hvor velmenende det måtte være. Til sammenligning røyket jeg sikkert 30-40 om dagen i flere år, og det manglet ikke folk som ville informere meg om hvor mye bedre det ville være om jeg lot være med det... og da jeg en dag bestemte meg for å ikke røyke, var det ikke vanskelig, men beslutningen kom 100% innenfra.

[Shooterr]

Opprinnelig lagt inn av 157cm, her.

Jeg har også i utgangspunktet omtrent 30 kilo overvekt, så er i samme "sykdomsklasse" som han du beskriver - og jeg hadde også reagert utelukkende negativt på å at noen andre liksom skulle gjøre oppmerksom på størrelsen min og foreslå at jeg gjorde noe med det. Det er enormt viktig å komme til avgjørelsen selv, i ro og mak.

Men hva med å ta opp dette med kosthold på en måte som ikke fokuserer på vekten hans? Få inn i samtale hvordan en selv har opplevd mer energi etter kostomlegging, for eksempel, at det ikke er voldsomt vanskelige prinsipper involvert i omleggingen, at man orker mer, blir mindre syk, får finere hud, etc etc, alle de andre fine effektene av et godt kosthold... og så om man først har kommet på gli med dette kanskje nevne i en bisetning at kroppsvekt som en ren bonus også gjerne stabiliserer seg når man kutter ut brødet og potetene.

Det jeg prøver å si er vel at jeg tror det er bedre å så et frø av interesse for temaet kosthold, enn å komme med en sånn "du er syk og jeg vil at du skal bli frisk", uansett hvor velmenende det måtte være. Til sammenligning røyket jeg sikkert 30-40 om dagen i flere år, og det manglet ikke folk som ville informere meg om hvor mye bedre det ville være om jeg lot være med det... og da jeg en dag bestemte meg for å ikke røyke, var det ikke vanskelig, men beslutningen kom 100% innenfra.

Jeg er mann, og jeg er enig med denne. Vri samtalen inn på kosthold, og fortell entusiastisk om hvor mye bedre du føler deg etter at du startet på et lavkarbo-kosthold. Fortell litt om helsegevinstene og om hvor lett det er å gå ned i vekt med et slikt kosthold, osv. Henvend deg til både din bror og svigerinne, og avslutt med å si at hvis de er interessert kan du skrive ut noen brosjyrer/oppskrifter og lignende til dem. Du kan alltids snakke med din svigerinne på forhånd slik at det blir enklere å ta det opp, og slik at hun kommer med litt spørsmål underveis kanskje.

[Nerthus]

Det eneste jeg syns du kan gjøre - er å snakke stort og flott om DIN egen erfaring. Hold deg til det - min erfaring er at andre må få gjøre seg opp sin egen mening - og "komme" på det selv. Kanskje han til og med spør om anbefalinger når det gjelder bøker osv.

Som nevnt tidligere - hadde min søster kommet til meg slik du foreslår å gjøre til din bror hadde jeg gått fullstendig i vranglås - uansett hvor fornuftig det hun hadde sagt hadde vært. (æsj - det ble en utrolig dårlig norsk...).

Vis med egen erfaring - du kan ikke "leve" din brors liv. Han VET at han er overvektig - som alle oss andre med en del ekstra på kroppen. Personlig hadde jeg "tent" mer på om noen hadde snakket entusiastisk om sin egen opplevelse - fordi det da er lettere å spørre hva og hvordan.
Fordelen din er at du kjenner din bror - og kan feks bruke ting som "nå har jeg ikke lengre luft i magen - for en lettelse!" - eller - "jeg kan spise så mye jeg vil - og er aldri sulten lengre!" eller - "så deilig å ha overskudd til barna (om du har egne), før var jeg bare slapp og trett" - eller "blodprøvene mine er helt fine - helsa har blitt bedre!"

Eller hva?


Lykke til!

[Titt1Tei]

Kanskje han rett og slett setter pris på ett skikkelig spark bak??