Er det noen....

[Fedonisten]

... som er redd for å bli FOR ekstrem når det gjelder dette kostholdet? Kan hende dette er et helt vannvittig dumt spørsmål - men jeg lurer nå på det uansett. Hva er OK - og hva er ekstremt? Hvem bestemmer det? Jeg kjører jo nå en forholdsvis "ekstrem" linje pga. ketose - men skal jo moderere den om en måneds tid. Men tenk om jeg ikke får lyst til å gå ut av ketose da? Skjer nok ikke, for jeg kjenner meg selv såpass, men er det andre som tenker sånn av og til eller?

Når dette kostholdet fungerer så bra - så er det jo litt skummelt å endre på det igjen. Selv om det bare er små avstander mellom ketose og ikke.

Undrende Fedonist

[MHM]

Her blir det vel et krysningspunkt og kompromiss mellom hva du føler deg mest vel med (ketose) og hva som møter deg i det sosiale liv. Og hvor krysningspunktet skal være er veldig individuelt! Dersom man er topp motivert, så føles det greit å skille seg ut og spise spesiell mat (f.eks. lage sin egen mat når resten spiser pizza....). I andre perioder, så "driiiiter" man i alt, og spiser det andre spiser. Men du bestemmer over dine valg. Og hva om den pizzaen trigger en enorm søthunger, gir deg vann i kroppen, gjør deg trøtt og uopplagt (har jeg opplevde det selv kanskje.... ). Ja, hva da? Gidder vi å påføre oss selv dette ubehaget gang på gang resten av livet? Hva skal til for at vi IKKE spiser det? Ingen her inne tåler karbohydrater spesielt godt. Er man da EKSTREM fordi man unngår det man ikke tåler? Nei, om man klarer det, så er man bestemt, reflektert, bevisst, flink og klok. IKKE ekstrem. Ville vi ha sagt til en person med cøliaki som holder seg unna gluten at han/hun var EKSTREM? Det er ikke sikkert at personen med cøliaki får akutte plager heller, men straffen får man senere. Akkurat som en Karbojunkie får sin straff hvis pizzaen, sjokoladen, potetgullet, godteriet m.m. blir for fristende...

[Nille]

Jeg får høre hele tida at jeg er ekstrem. Det er helt greitt det. For at jeg skal klare å gjennomføre dette er jeg nødt til å gjøre det 100 % etter boka og 100% gjennomført. Dvs. at jeg spiser i.h.t til boka, jeg veier og måler (slik boka sier en bør - unnskyld MIN utgave av boka sier !!), jeg fører matjournal i www.fitday.com. Jeg veier meg kun en gang pr uke - måler samtidig. Fører alt inn i www.mybodycomp.com. Det er ikke dermed sagt jeg tar av mer enn andre eller at jeg gjør dette bedre enn andre. Men jeg gjør det på den eneste måten som er riktig for MEG !!!

Hvem som helst kan kalle meg ekstem - jeg spurte forresten en psykolog i et andre forumet mitt om det. Am I extreme in doing this. Og hun svarte:
"No, I wouldn't say so - you're just dedicated and willing to put a lot of effort into succeeding in this WOE". Direkte oversatt, nei, hun syntes ikke det, jeg er bare dedikert og villig til å bruke krefter på a lykkes med denne måten å spise på".

Det er greitt hvis noen vil kalle meg ekstrem - så lenge jeg lykkes skal ikke andre bry seg syns jeg !

Ellers enig med MHM og Fedonisten !

[Maz]

Jeg er veldig bevisst på min enten eller tendens og er nå overbevist over at jeg må jobbe med det.

Jeg vil nok være streng enda en stund med unntak av førstkommende onsdag. Da skel jeg nemlig spise en "potet" (individuell marsipankake). Har lovet meg dette på Mazungens ettårsdag, dagen jeg aldri trodde jeg skulle oppleve.

Faren med å være ekstrem og fanatisk er jo at når en først "skeier ut" klarer en ikke gå tilbake og er på "kjøret" igjen. Jeg tror hemmeligheten til å holde vekten og klare seg på lang sikt (les resten av livet) er å finne en måte og bevisst unne seg litt i moderasjon av og til. Må ikke bli som med røyken at bare en blir til 20 med en gang.

Loff med syltetøy blir aldri en del av mitt kosthold og er heller ikke så godt at jeg velger å bruke min "utskeielse" på det.

[Summer]

Opprinnelig lagt inn av MHM

Her blir det vel et krysningspunkt og kompromiss mellom hva du føler deg mest vel med (ketose) og hva som møter deg i det sosiale liv. Og hvor krysningspunktet skal være er veldig individuelt! Dersom man er topp motivert, så føles det greit å skille seg ut og spise spesiell mat (f.eks. lage sin egen mat når resten spiser pizza....). I andre perioder, så "driiiiter" man i alt, og spiser det andre spiser. Men du bestemmer over dine valg. Og hva om den pizzaen trigger en enorm søthunger, gir deg vann i kroppen, gjør deg trøtt og uopplagt (har jeg opplevde det selv kanskje.... ). Ja, hva da? Gidder vi å påføre oss selv dette ubehaget gang på gang resten av livet? Hva skal til for at vi IKKE spiser det? Ingen her inne tåler karbohydrater spesielt godt. Er man da EKSTREM fordi man unngår det man ikke tåler? Nei, om man klarer det, så er man bestemt, reflektert, bevisst, flink og klok. IKKE ekstrem. Ville vi ha sagt til en person med cøliaki som holder seg unna gluten at han/hun var EKSTREM? Det er ikke sikkert at personen med cøliaki får akutte plager heller, men straffen får man senere. Akkurat som en Karbojunkie får sin straff hvis pizzaen, sjokoladen, potetgullet, godteriet m.m. blir for fristende...

MHM, du får liksom sagt det du....

Ekstrem blir et litt mildere ord for fanatisme... Hva med: Bestemt, eller konsekvent?

Jeg har kunskap, og har bestemt meg for å følge den kunskap og erfaring jeg har gjort meg konsekvent så mye det lar seg gjøre...

[Fedonisten]

Opprinnelig lagt inn av Lise

MHM, du får liksom sagt det du....

Å jada!

Opprinnelig lagt inn av Lise

Ekstrem blir et litt mildere ord for fanatisme... Hva med: Bestemt, eller konsekvent?

Tror jeg kjøper konsekvent. Det er det ordet jeg liker best - og da bruker jeg det.

Jeg er konsekvent!

[Summer]

Opprinnelig lagt inn av Fedonisten

[/size]

Tror jeg kjøper konsekvent. Det er det ordet jeg liker best - og da bruker jeg det.

Jeg er konsekvent!

Konsekvente vi da.