Et par betraktninger etter å ha vært på Ketolysekuren noen ganger ...

[Lasse]

Jeg har gjort meg noen tanker nå som jeg er har begynt på den tredje runden på Ketolyse. Det er ikke sikkert alle kjenner seg igjen i det jeg skriver, men jeg håper uansett at noen kan ha nytte av hvilke konklusjoner jeg har kommet til for egen del:

1. Om dette er første gang du slanker deg eller prøver lavkarbo/ketolyse, grip sjansen! Vektnedgangen min på første forsøk var fenomenal. Jeg er veldig irritert på meg selv for at jeg rundet av for tidlig, og at jeg fortsatt kunne plukket av meg 20 kilo til. Men tanken ble etterhvert at dette var en mirakelkur jeg kunne forsette på når jeg ville, den var jo så effektiv. Dengang ei: Ved forsøk nummer to var verktnedgangen langt mer moderat. Dette førte til at motivasjonen sank, og etter et par måneder begynte jeg å¨tulle med spisedager, lassevis av sukkerfritt godteri og litt for mye nei-mat. Resultatet ble faktisk en vektoppgang om man ser denne perioden under ett.

2. Selv om ketlysekuren åpner for et variert kosthold og mange muligheter, fungerer det bedre for meg om jeg bruker mindre tid og tankevirksomhet på mat. En periode lagde jeg og spiste alt for mye mat, jeg brukte ulike retter som belønning og alt for mye tid på å tilfredsstille ulike "cravings" jeg hadde. For meg fungerer det bedre om jeg forsøker å tenke minst mulig på mat, holder meg til enkle ting som jeg vet ikke er "risikomat" og belønner meg med andre ting enn det som går inn i brødsaksa. Ved å tenke slik har jeg også sluttet å bekymre meg over julebord og andre festligheter: Jeg hverken må eller bør spise alt mulig rart, men prøver istedet å glede meg over godt selskap. Mat kommer i annen eller tredje rekke.

3. Før spiste jeg lassevis med godteri. Om godteri ikke var tilgjengelig gikk det i andre raske karbohydrater. Jeg er rett og slett sukkeravhengig. Derfor er det lite lurt av meg å erstatte godteri med sukkerfire alternativer. Jeg ser det som en uvane jeg ønsker å kvitte meg med på sikt. Av erfaring vet jeg (nå) at det tar ca. tre dager med sukkerfri diett (og hodepine) før jeg slutter å tenke på godteri. Kunstige søtsaker spolerer dette for meg. Jeg har kuttet ut light-brus og splenda nå i fjorten dager, og føler meg mye bedre og mer motivert. Ungenes godteri ligger trygt i skapet, synet av en sjokoladebit utløser ikke lenger panikkfølelse.

Håper iallefall noen drar nytte av dette. For meg har det vært dyrekjøpte erfaringer som jeg nå baserer slankingen min på. Ønsker alle en god forjulstid og et mange kilo lettere nyttår

[sirimor]

Som vi skulle ha sagt det i kor!

[ketto]

Takk for gode råd!! Da skal jeg ta vare på denne sjansen

[frkprym]

Du sier søtsuget gir seg, men hva med det situasjonsbetingede behovet? Som feks Kos på lørdag, triste dager, glade dager osv osv. Føler du ikke det i det hele tatt? Om du gjør, hva erstatter du det med da?

Jeg sliter skikkelig. Når det blir servert alt mulig slags godteri rundt meg, frister det veldig lite. Men det er de situasjoner jeg tidligere har kost meg i som er problemet. Og, ja! Jeg vet: prøv å tenke på noe annet. Men når jeg går og kjøper feks sjokolade selv om jeg ikke har veldig lyst på det. Og senere stapper det i meg fordi jeg "kan"! Må være noe alvorlig galt oppi hodet. Har du noen virkelige gode råd?

[Jojodama]

Jepp, signerer Lasse!

Det er ikke å anbefale å gå ut og inn av ketosen, type "nå tar jeg meg en frihelg og starter igjen på mandag". Det er ikke sikkert kroppen DIN tåler disse svingningene særlig godt, vekttapet uteblir (leeenge) og du mister motivasjonen. Been there, done that!

Jeg gikk på en kjempesmell på forrige ketolyserunde. Gikk ned 7 kg på 7 uker, så kom jula og jeg tok meg "bare en fri uke". 5-6 kg opp, og de gikk IKKE fort av igjen. Den bragden skal definitivt ikke gjentas i år, skal heller sørge for å ha lovlig tilbehør og ketolyse-kaker stående. Det er noe med den situasjonsbetingede "kosen". I jula "skal" man jo spise og kose seg litt ekstra. Det kommer gjester, man serverer gjerne noe kaker og greier, og da er det litt trivelig å putte noe i munnen selv også.

[Lasse]

Opprinnelig lagt inn av frkprym, her.

Du sier søtsuget gir seg, men hva med det situasjonsbetingede behovet? Som feks Kos på lørdag, triste dager, glade dager osv osv. Føler du ikke det i det hele tatt? Om du gjør, hva erstatter du det med da?

Jeg sliter skikkelig. Når det blir servert alt mulig slags godteri rundt meg, frister det veldig lite. Men det er de situasjoner jeg tidligere har kost meg i som er problemet. Og, ja! Jeg vet: prøv å tenke på noe annet. Men når jeg går og kjøper feks sjokolade selv om jeg ikke har veldig lyst på det. Og senere stapper det i meg fordi jeg "kan"! Må være noe alvorlig galt oppi hodet. Har du noen virkelige gode råd?

Kjenner meg veldig godt igjen. Jeg har etter litt tenking forstått at det jeg lider av er en psykisk betinget avhengighet. Om du erstatter ordet "godteri" med "alkohol" i alle de situasjonene du beskriver, er det kanskje lettere å se at en slik tankegang er skadelig. Dessuten har jeg barn, og jeg er livredd for at de skal oppfatte mat/godteri som en godkjent måte å belønne seg selv på. Foreløpig har de ikke noe avhengighetsforhold til godteri: De kan glemme å kjøpe godteri på lørdager, når de kjøper er de opptatt av morsom forpakning o.l. (og ikke hvor mye sjokolade man får, som jeg gjør), og svært mye blir liggende igjen uspist. Dette hiver jeg, og ungene spør aldri hvor det er blitt av. Sånn sett mestrer de dette bedre enn meg, noe som er et tankekors.

For meg er det eneste rette å se på dette som en slags alkoholisme: Jeg kan ikke bruke ulike hendelser eller sinnstemninger som unnskyldninger for å hvie innpå godteri. Det er selvbedrag. Jeg må rett og slett kutte ut søtsakene for godt. Når jeg tenker på hvordan mine venner har det, kan jeg ikke finne mange som bruker mat/godteri som belønning/trøst slik som meg. De er heller ikke overvektige. Dermed må jeg også innse at godteri/trøstespising ikke er en nødvendighet i livet mitt eller andres.

Når godtesuget melder seg (hvilket det ikke har gjort på et par uker), prøver jeg å tenke igjennom hva som er viktigst: Og her kommer ungene, samboersken, helsa, sexlivet, å bli gammel, å slippe stygge blikk, selvtillit og bella figura inn. Alt dette gir jeg blaffen i når jeg faller for et øyeblikks fristelse. I realiteten har jeg ikke noe valg. Dessuten får man en deilig mestringsfølelse av å ha sparket halvkilosposene med sjokolade ut av døra. Føler meg mer i takt med meg selv for hver dag som går.

POS! Dette ble mye moralprat, men for min egen del er det viktig å ha de "store" tankene i hodet til enhver tid. Merker at det å være mer bevisst på dette har økt motivasjonen og ikke minst evnen til å bekjempe problemet betydelig. Kanskje noen burde starte en "Anonyme Godterispisere"?

[Leif]

Jeg har den samme utfordringen med sukkeravhengighet selv om jeg ikke er veldig overvektig (enda)
Har prøvd å studere fenomenet samtidig som jeg har jobbet med avhengighet generelt og snakket med ca 1000 pasienter.
Sukkeravhengighet har som dere har vært inne på både en biokjemisk og en psykologisk/situasjonsbetinget årsak. Tidligere rusmisbrukere jeg har snakket med bruker gjerne sukker til å dempe abstinenssymptomer. Andre med ekstrem overvekt kan stå opp midt på natten, kjøre 2 mil for å kjøpe sjokolade og overspise. Jeg har ikke vitenskaplig belegg for dette men jeg mener personlig at en må kutte ut all form for søtsaker viss en skal få bukt med sukkeravhengighet. For meg blir det feil å jakte på allverdens alternativer som kan gi meg søtsmaken. Det opprettholder bare min avhengighet men gir meg jo gode unnskyldninger til å spise mye søtt.
Ellers er sukkeravhengighet å betrakte som all annen avhengighet (selv om det ikke er allment akseptert enda) En alkoholiker kan ikke bare ta 1 øl for å kjenne på smaken...
Disse referansene har jo vært nevnt før men skader vel ikke med litt repetisjon: www.bittensaddiction.com www.sukkeravhengig.no Bøkene "Sukkerbomben" av Bitten Jonsson samt "Sukker-en snikende fare" av Poleszynski og Mysterud.
Spennende tema dette her......

[Photobscura]

Veldig gode og spennende innlegg til ettertanke.
Jeg har i grunn aldri vært en trøstespiser, litt forsåvidt, men mitt kors har vært trøstesulting. Når ting er litt på vranga så har jeg en tendens til å nærmest slutte å spise, kanskje litt bare for å dempe den verste hulheten. Dette er et problem som er gjennomgående for meg, og som gjør at jeg blir i dårlig form, inaktiv og humøret synker deretter.
Dette har jeg med meg fra langt tilbake, og når det først er i gang gerererer det tanker om at jeg ikke fortjener mat. Er litt som en avhengighet det også, som om jeg liker å pine meg selv og innta noe slags martyrrolle . Men jeg har langt større kontroll på det etter at jeg la om kosten enn jeg hadde før.
Men nå har det større konsekvenser. Jeg går på Metformin, som gjør at jeg blir überkvalm om jeg ikke spiser. Så kvalm at jeg nesten blir inmobil om jeg tar den for langt.

Og det med sukker. Det var ganske rart å forstå sammenhengen med hva som faktisk omdannes til glukose i kroppen da jeg gikk cold turkey på alt av brødmat, ris pasta, og sukkerholdig mat, for da kom søtsuget! Til min overraskelse, som egentlig ikke hadde vært noen stor godterispiser. Det tok faktisk over en uke før suget forsvant helt. Det var sterke krafter i sving, må jeg si! Så høykarbomat og sprekker i det hele tatt er en no go for meg. Føler meg aldri så ussel som med høyt blodsukker og ødemer og alle de plagene som forvant med høykarbomaten.

Utrolig hva man blir avhengig av, egentlig.

[isolde]

Flotte og tankevekkende innlegg!! Jeg vil ta med enda et aspekt i forhold til sukkeravhengighet, nemlig candida. Ble selv sukkeravhengig etter flere etterfølgende hestekurer med antibiotika. Var ikke oppmerksom på faren ved antibiotika da, og dermed gikk det flere år med mer og mer avhengighet, mer og mer overvekt + depresjoner + insulinresistens. Til slutt kom jeg over en side om candida på internett og fant ut at "de skrev jo om meg"......I samarbeid med fastlegen min tok jeg en kur for dette, den er ganske tøff, men er verdt det!!!

[frifuggel]

Jeg har, og er vel enda, trøstespiser og kjedespiser. Men nå jobber jeg hver dag med den mentale biten, og opplever at det går forunderlig lett på lavkarbo, i forhold til f.eks GR, som jeg har prøvd før. Siden humøret er jevnere og bedre, og da "buffersonen" min har blitt større/sterkere, så er det nå kjedespising som kan bli et problem. Det jeg gjør, og som for uinnvidde høres enkelt ut, men som for mange av oss i realiteten ikke er det, er å prøve å tenke "senere". "Senere" kan jeg. For eksempel; Senere kan jeg spise is med multesaus (oppvarmede multer). Selv om den isen da må være en jeg har laget selv, og multene må være uten sukker. Har ikke laget hverken is eller saus, men tanken på at jeg KAN er ennå nok til at jeg overhodet ikke "strever" med tanken på at jeg lot være i det selskapet jeg var i den gangen. Hvis dere skjønner hva jeg mener?

Jobber allerede mye med å forberede julen. I hodet mitt, ikke menyen, selv om noe av den jobbingen er rundt meny. Vet om endel situasjoner der jeg må være forberedt, så det skal lages litt hjemmelaget marsipan og en kake, men ellers blir det vanlig julemat, der jeg spiser det jeg kan spise, og glatt hopper over resten.. Vi er veldig heldige, siden vi gjerne er vertskap for de "sosiale begivenhetene" vi skal gjennom. Jeg har alle muligheter til å tilpasse maten til meg, og ennå har ingen av våre "karbovenner" klaget på det de har fått servert Heller ikke har vi et julehus som strømmer over av kaker og snop, vårt fokus ligger på det sosiale, så maten (selv om den er god) blir ikke hovedfokuset.

Vet at slik "planlegging" må bli, og blir, en naturlig del av min strategi for resten av livet. I situasjoner der jeg overhodet ikke har kontroll, der bare må jeg tenke "minst mulig skade", alltid. Så får jeg heller bli en sær (-ere) gammel dame, som alltid har noe spiselig i veska (må vel begynne med det, også..) slik at jeg kommer meg gjennom diverse situasjoner uten karbosjokk. Skal på en lang reise i begynnelsen av februar, og strategien for den begynner allerede å forme seg, inni hodet mitt. Jeg bare MÅ tenke sånn, ellers er jeg den som fort faller av lasset, og gir f... fordi "verden rundt" ikke er tilrettelagt for meg, selv om det jo i realiteten er jeg selv som tillegger verden rundt et ansvar den ikke aner noe om, og som heller ikke skal ligge akkurat der. Jada, kunne godt være flere retter med lavkarbo på verdens flyplasser, men når man vet de ikke finnes, så må man tenke alternativer. Jeg tenker en svææær matpakke

Det er ikke sånn at jeg går og tenker bevisst på dette, hele tiden Det begynner så smått å bli en naturlig del av min personlighet, slik at jeg ikke har følt behov for å vite alt på forhånd, og må detaljplanlegge hver bidige sosiale sammenkomst. Krevde litt arbeide i starten, men nå kan jeg så mye mer om maten jeg skal spise, sånn at de beste alternativene er enklere å velge. Ikke alltid optimale alternativer er å finne, da synes jeg at "bedre" kan være bra nok, og velger de. Og i enkelte sammenhenger har utvalget vært så dårlig at jeg har valgt bort alle, klart meg med en kaffekopp og en god samtale. Ennå har ingen kommentert at jeg lar være å spise, ei heller de valg jeg har gjort. Om det skulle være noen som spør, så er mitt svar; "Jeg spiser ikke sukker etc., bare. Klarer meg helt fint med kaffen, jeg!" Servert med et smil Så får man se, om denne "filosofien" min holder seg, over tid. Startet i sommer med lavkarbo, så denne livsstilen er jo relativt fersk, enda.

Rotete innlegg, ser jeg.. Tror jeg må koke det ned til; For at jeg skal klare å bryte mine inngrodde vaner og avhengighetsmønstre, så må jeg erstatte de med noen nye. Nye mønstre som ikke går på hva jeg putter i meg, men at jeg til enhver tid må ha kontroll, mentale øvelser for å forberede systemet (hodet) mitt på de fleste situasjoner. Har en absolutt karbogrense, en jeg ikke kan bryte før jeg er der kroppen sier stopp for videre vektnedgang, og den er absolutt. Da vil en avveining overfor en fristelse være; er denne "verdt" å bruke mye av/hele kvoten på? Der svaret er "nei" blir det litt enklere å fortsette på den smale sti. Og med mine lave grense, så vil det aller, aller meste havne i "nei" boksen Ikke enkelt, men en helt annen utfordring enn "fortjener jeg denne?". Da ville svaret sannsynligvis bli "ja", og alle motargumenter som helse etc hadde jeg puttet i nederste skuff..

[streber]

hei, jeg er ny.Jeg er villig til å bruke det meste av livet til å først komme ned i rett vekt for meg, igjen, for så å beholde den. Men jeg vil så gjerne få smake et par pepperkaker, noen biter marsipan i julen- for så å starte 100% igjen med 10-15 karbo om dag igjen etter jul, neste pause (en dag eller to)tenker jeg i påska, etter det julen , skjønner? At jeg tenker slik, vil det si at jeg ikke vil greie det eller?Høres ut som alle her inne er så flinke at de ikke en gang under seg en karbo for mye i høytidene en gang.....Tanken på at jeg i 50-60 år aldri skal smake noe er litt fæl, jeg er villig til å stå på og la være å si ja takk til servering i de aller fleste anledninger, men seriøst- 4-5 utskeielser i året, er ikke det lov?? Har holdt på i 2mnd, "overlevd" fire netter på hotll, flere selskaper etc- går helt bra det, for jeg tenker jeg SKAL ned i vekt OG jeg får skeie ut litt i jul og påske... eller.... får/kan jeg ikke det?????HVor finner dere smileyene forresten?? :-)

[frifuggel]

Skal da spise marsipan! Men lager den selv Pepperkaker får vente til neste jul, håper jeg da har blitt såpass "moden" at jeg tør, og ikke minst at jeg vet at jeg klarer å stoppe med en.. Tenker ikke "aldri mer", men tenker litt når jeg kommer dit at jeg er ferdig med å gå ned i vekt. Blir aldri til at jeg kan fråtse i "alt mulig", men regner med at jeg en dag vil kunne ta litt.

Skal da spise godt i julen, men heldigvis er mye av maten lavkarbo, så det er minimalt med tilbehør jeg må skygge unna. Skal ha litt surkål, det er det som gjør ribbe til julemat, for meg, siden jeg spiser ribbe rimelig ofte nå. Andre ting finnes det jo erstatninger for, hvis man trenger det for å komme i julestemning. Riktignok ikke for pepperkaker, tror jeg, men brus og is får man enten sukkerfritt, eller kan lage selv. Nøtter og Cavalier sjokolade har også funnet sin plass, men tanken er at dette skal være en ørliten andel av helheten, ikke hoveddelen. Er ikke så sær at jeg spiser bare kjøtt og drikker vann, det er ikke det dette handler om for meg..

[streber]

enda godt noen tenker at en liten smak eller to må gå ann, tenkte å lage marsipan selv ja, men noen pepperkaker tror jeg det blir.

[dinapo]

Hei. Vil bare kommentere litt til det siste innlegget her....jeg er litt annerledes enn trådstarter og andre øverst i tråden her, og jeg er ikke alene om det inne på lavkarbo.no. Ikke misforstå, jeg er ikke bedre, det skjer bare på en litt annen måte hos meg....

Jeg har strevd med vekta siden jeg var 15, og nå er jeg 36....så mange år har gått bort i å forsøke å få bort vekt, og så, ikke minst, beholde den vekta når den var kommet ned. 3 ganger har jeg klart å gå ned såpass at jeg var fornøyd....via Grete Roede, diverse ukebladkurer, men hovedsaklig G.R. Alle 3 gangene har jeg gått opp i vekt i racer-fart....

Så oppdaget jeg lavkarbo for ett år siden ca.....men har ikke aktivt brukt det til annet enn vedlikehold av vekt....og det fungerer utmerket!! Min kropp reagerer slik at om jeg skeier ut, så kan jeg legge på meg opp til 2 kg der og da.....jeg vet med meg selv at det er vann, så så snart jeg starter å spise lavkarbo igjen, forsvinner disse kiloene i løpet av 1 uke ca....vet det er mange som ikke har det sånn, men ville gi deg min kropps reaksjonsmønster slik at du skulle se at det ikke bare er svart/hvitt.....og jeg tror at den eneste måten DU kan finne ut av hvordan din kropp reagerer, er å prøve det selv....du kan ikke ta alt som står her inne som en blåkopi på hvordan din kropp reagerer....

For meg ville livet bli veldig restriktivt, og det vet jeg gjør at ting frister mer, om jeg skulle unngått alle situasjoner med høykarbo resten av livet mitt...MEN igjen....det er min kropp....det har jeg funnet ut fungerer for meg....og på den måten kan jeg si ja til kake hos farmor når jeg er på besøk der....jeg kan spise litt godteri på lørdager....måtehold er tingen...og at jeg tar tak i det med en gang ca. 2 kg er på....blir det mer enn 2 og går over lengre tid, er det en stor sjanse for at det er fett som har festet seg istedet for bare vann....

Lykke til med jula, og håper du finner din vei....prøv deg fram til hva som fungerer for deg, det er ingen som kan fortelle deg fasiten for egen kropp....kan hende du snubler litt på veien, men forsøk må til for å få sikkerhet og viten

[Leif]

Viss jeg ber dere lukke øynene og IKKE tenke på yndlingsgodteriet. Hva skjer?? Hjernen vår er litt merkelig skrudd sammen. Det å nekte seg ting hele tiden vil bare føre til et forsterket "sug". Bedre å si : Jeg gleder meg til lørdag for da skal jeg kose meg med litt av yndlingssjokoladen min (dette gjelder ikke mennesker som har en alvorlig avhengighet, da er avhold tingen etter min mening) Dårlig samvittighet er kanskje den aller største trusselen mot en vellykket vektnedgang. Jeg burde ditt og jeg burde datt. Se på alle de slanke og vellykede rundt meg. Jeg må jo være et dårlig menneske som ikke har kontroll over spisingen min osv osv disse tankene gir oss dårlig samvittighet som ikke gir oss noe positivt.

Det å tenke seg at en skal spise på en bestemt måte resten av livet kan for mange være veldig tøft. En tidligere narkoman lærte meg et tricks en gang. Han tenkte: I dag skal jeg jobbe for å holde meg rusfri, dette gjentok han hver dag. Og sånn gikk no dagan.........
(håper jeg ikke greier å slette dette innlegget som jeg gjorde i sted )

[frifuggel]

Hm... Mener selv at jeg ikke har så veldig mange restriksjoner, men det er kanskje fordi sjokolade og søtt ikke har vært mine største fristelser, er mer "salte greier" tilhenger.. Spiser litt bacon-svor

Poenget mitt var vel heller at jeg må holde meg unna brød, ris, poteter, etc. DE sukkergrammene, og kiloene, er det som har gitt meg en svimlende matchvekt (mindre svimlende nå, da, men stadig rimelig "imponerende not"). Spiser mye mer variert nå enn jeg gjorde som karbospiser, og sunnere, mener jeg. Og så er fokuset kanskje endret mht hva kos er, for meg? Og at jeg har erfaring nok til at jeg vet, at for meg, så er det ikke snakk om "litt", er ikke der enda, må ha enda mer å miste for ikke å gi opp om jeg går 2-3 kilo opp i vekt. Tenker jeg må ha "alt" å miste, sånn jeg er skrudd sammen, bare.

Synes selv at jeg råkoser meg med en bit mørk "sukkerfri-sjokolade", om jeg har det i hus, mens resten av gjengen gafler i seg kaker el.l. Savner dem ikke, føler meg ikke som et "offer for omstendighetene" og koser meg. Har sine soleklare fordeler å ikke være glad i kaker, se!

Føler ikke at jeg "forsaker" noe jeg lengter etter. Den største utfordringen er å spise anderledes enn de andre, stikke seg ut. Når jeg klarer det så greitt, så er det fordi jeg har så god støtte i de rundt meg, og det at jeg har "forbasket meg på" at jeg skal takle det å være "sær i matveien". Det å bli sett har vært en utfordring for meg, og jeg tror jeg har en styrke i det at jeg hever meg over det. På gode dager De andre dagene forbigår jeg i stillhet, og tar dem med i erfaringssekken.. Sprekker ikke, men merker at det å bli sett ikke alltid er noe jeg kan synes er ok, de dagene må jeg jobbe, men det går, og det stadig bedre..

[Flertall]

Så utrolig kjekt å lese så mange erfaringer! Er helt enig i at man bør gripe sjansen første gangen på ketolyse, for min del var det også da den var mest effektiv. Har gått på den to ganger med vellykket (though kortvarig..men dét er min egen feil) resultat, har i tillegg et par mislykkede forsøk inkludert mitt siste i begynnelsen av året, etter tre-fire uker uten resultater ga jeg rett og slett opp. For min del har det vært såpass krevende å følge kuren at motivasjonen ved stort vekttap har vært helt avgjørende.

I tillegg vil jeg si at alle som vurderer å prøve ketolysekuren for første gang, bør tenke gjennom og være klar for å følge livsstilen også etter målet er nådd. Jeg gjorde ikke det, og det endte i en slik vektkurve:

Første gang jeg begynte på ketolysekuren veide jeg 78 kilo, det var det meste jeg hadde veid den gang og jeg holdt den vekten (og jeg har alltid vært avhengig av karbohydrater, men over lengre tid ville nok vekten økt). Jeg gikk ned til 70 kilo på to mnd, med et par sprekker her og der. Vekten økte til 75 igjen etter to uker på ferie, men i løpet av det kommende 3/4 året gikk jeg opp til 86 kilo (!) med det samme kostholdet som før kuren. To måneder med kur igjen fikk meg ned til 75 (og denne gang var jeg fornøyd med det ), men igjen gikk jeg opp i løpet av relativt kort tid, denne gangen til 90 kilo. Kuren har som sagt ikke samme effekten på meg lenger, og er redd for å gå på samme smellen igjen, f.eks. ned til 85 og så opp til 100.

Nå har jeg bestemt meg for å kjøre en mildere linje ala Fedon, og heller putte inn mer mosjon.

Ingenting vondt om ketolysekuren altså! Bare at man må tenke på det som kommer etter kuren og. Må få legge til at andre gangen jeg fulgte den, sprakk jeg hver helg den siste måneden, fra fredag til søndag, med øl og brus og snop og mat, men hadde allikevel bra vekttap til tross for at jeg bare fulgte den fire dager i uken. Her er det selvfølgelig veldig individuelt og det er overhodet ikke bra for kroppen, så don't try this at home En tommelfingerregel er at jo lenger du har vært i ketose/jo dypere ketose du er i, dess fortere kommer du inn igjen i den etter sprekken.

Tror nok du har rett i at kunstig søtning opprettholder sukkeravhengigheten på et vis... Jeg drikker mye lettbrus og søter både kaffe og te, å slutte med det må bli mitt neste prosjekt når jeg har omstilt meg ordentlig til et lavkarbo-kosthold

(Dette ble langt og masete og muligens litt uinteressant, isåfall; beklager )

[Lasse]

Opprinnelig lagt inn av Leif, her.

Viss jeg ber dere lukke øynene og IKKE tenke på yndlingsgodteriet. Hva skjer?? Hjernen vår er litt merkelig skrudd sammen. Det å nekte seg ting hele tiden vil bare føre til et forsterket "sug". Bedre å si : Jeg gleder meg til lørdag for da skal jeg kose meg med litt av yndlingssjokoladen min (dette gjelder ikke mennesker som har en alvorlig avhengighet, da er avhold tingen etter min mening) Dårlig samvittighet er kanskje den aller største trusselen mot en vellykket vektnedgang. Jeg burde ditt og jeg burde datt. Se på alle de slanke og vellykede rundt meg. Jeg må jo være et dårlig menneske som ikke har kontroll over spisingen min osv osv disse tankene gir oss dårlig samvittighet som ikke gir oss noe positivt.

Det å tenke seg at en skal spise på en bestemt måte resten av livet kan for mange være veldig tøft. En tidligere narkoman lærte meg et tricks en gang. Han tenkte: I dag skal jeg jobbe for å holde meg rusfri, dette gjentok han hver dag. Og sånn gikk no dagan.........
(håper jeg ikke greier å slette dette innlegget som jeg gjorde i sted )

Nå er noe av greia for meg at jeg ikke lenger skal bruke sukker og usunn mat som belønning. Før jeg sluttet å røyke var sigarettene "vevd inn" i dagliglivet mitt på samme måte som godteri. Jeg gledet meg til en røyk etter nær sagt alle gjøremål og hadde mange "gode" grunner til å røyke. Seks år senere er ikke sigaretter i tankene mine engang. I dag virker det helt vilt å skulle røyke. På samme måte er godteri ingen nødvendig del av livet mitt. Jeg er 40 år, og det er kanskje på tide å legge vekk godterispisinga på lørdager (og andre dager). Litt rødvin bør kunne gjøre samme nytte. Sammenligningen med omgangskretsen er ikke akkurat irrelevant - man er nødt til å innse at enkelte uvaner ikke er nødvendige når andre klarer seg fint uten dem. Det har ikke noe med slanke eller vellykkede mennesker å gjøre for min del, mange av dem skulle nok gjerne byttet med meg.

[Tonyea]

Dette var en oppvekker og gode ord til ettertanke nå rett før jul!

Selv har jeg pcos og en syklus som lever sin egen verden, dvs at i høst har jeg hatt tre uker på og en uke av ift mensen...dette har vært veldig frustrerende siden vekten står helt stille når jeg har mensen. Og hva gjør jeg da? Jo, finner litt sukkerfri sjokolade eller pastiller på kvelden noe som igjen ikke gjør noe positivt for kroppen! Og siden jeg er en person som lett gir etter så ser jeg nå at jeg må sette ned foten for meg selv og tenke positive tanker - Selv om ikke det alltid er like lett under eksamensstress og nå rett før jul
Jeg har iallefall ombestemt meg om å skeie ut fra 23-31.des og vil nå kun unne meg litt ekstra 2-3 av dagene, men da på kvelden for å være flink mest mulig! På denne måten tror jeg at jeg vil få et enda bedre nytt år med lavkarbo i vente

Tusen takk for inspirasjon videre!

[viet60]

Jeg vil som tørrlagt alkoholiker komme med noen betraktninger.
Avhengighet er noe jeg har til veldig mye i livet. Jeg begynte å drikke som 15 åring, og ble hektet på dette med en gang. Drakk fra meg alt jeg hadde og eide.Var oppe i 3 helflasker brennevin i døgnet.Klarte ved hjelp av en Minnesotaklinikk og AA og bli tørrlagt, har nå holdt meg tørr i 20 år.
Jeg setter likhetstrekk mellom denne avhengigheten, og avhengigheten til sukker og mat.
Det som jeg ser på som viktig her, er å ikke lete etter substitutter for godteri og kaker. Jeg har nå gått ned 32 kg, fra min vekt som var oppe i 152 kg.Da jeg er bare 170 cm høy,så er dette relativt mye.Men jeg vet med meg selv, at jeg vil nå målet mitt etter neste sommer.
For noen uker siden smakte jeg på en Atkins bar,men så slo det meg,hva skal jeg med dette? det eneste det gjør er å skape tenning for andre søtsaker. Jeg har mange bekjente som etter endt klinikkopphold begynte å drikke øl uten alkohol,besøkte puber og dra dette.Problemet var at det skaper en tenning som man ikke er klar over. Selv så holdt jeg meg unna alt som het festligheter, og ting som det ble brukt alkohol i.
Avhengighet til sukker,er en ting som er langt sterkere enn folk flest er klar over. En annen ting folk burde være klar over,er at er man først avhengig av en ting,så er man disponert for avhengighet til andre ting også.
Svensk forskning som er 20 år foran norge,har bevist at det finnes et gen som skaper avhengighet,dette kan finnes ved hjelp av blodprøve.Desverre så er det ikke tillatt å ta disse prøvene i Norge,kun i Sverige.Man kan få vite at man er disponert for hjertesykdommer,men ikke alkoholisme,sprøtt,men sant.Jeg har inntil nå ikke smakt noe søtt siden i sommer, føler ikke behov for det heller.Så min annbefaling er, hold dere til ren naturlig man, og glem både splenda, Stevia og alt det der.Før eller siden vil det føre til en sprekk.
Jeg sliter også med sigaretter, er oppe i 40 om dagen.Klarte å slutte i 6 uker i sommer,men sprakk til slutt. Da jeg sitter mye alene hjemme, så ble det for vanskeligt. Lider også av søvnapne, og dårlig oksygen opptak pga Kols,så det er ikke mye jeg orker. Blir sittende mye alene.Uten sigarettene så er det en følelse av at ingenting er noe vits, hvorfor skal jeg stå opp om morgenen, når jeg ikke har sigarettene å gå til?
Men, jeg kan godt gå ut, og være uten røyk i mange timer. det er merkeligt.
Sigaretter er dyrt, og når man kun har rehabiliteringspenger,så er 3-4 000 kr mye pr mnd i røyk. Jeg er nå i såpass form at jeg kan utføre litt arbeide,så drømmen er noe å gjøre 1 mnd tid,så jeg kan få litt penger til å ordne opp i ting.Er det noen som har noen forslag?
Dette ble mye forskjelligt,men jeg håper dere fikk med det meste.
Jeg svarer gjerne på spørsmål om avhengighet,ut fra egne, og andres erfaringer, Har også bakgrunn fra Alkoholklinikker som jeg jobbet ved.
Takk

[streber]

takk til dinapo for oppmuntrende ordMange gode innlegg altså, men fant litt trøst i det innlegget. Jeg har en kropp som legger på seg fortere enn fy, så det er mulig kiloene komer på igjen i jula, men dette er en livstidsoppgave- det å komme meg i rett vekt og beholde den, så jeg får ta meg tid. Synes jeg greier meg veldig bra på kuren, mye takket være at jeg vet at jeg skal skjeie ut jul og påske- for min del. Hadde jeg sagt aldri mer resten av livet, hadde jeg vært begravd i smågodtposen nå- men det er megSluttet å røyke i 05,røkte i 15 år, DET er aldri mer- og det fungerer bra!!Takket være" endelig ikke røyker "boka til Allan carr.

[Nannah]

Viet60: Jeg tror du har helt rett mht avhengighet. Men det gjelder ikke bare produkter som smaker søtt..for min del handlet det mer om ting som pasta,brød og potetmos.
Lykken på jord var å blande makaroni og potetmos! Da kunne jeg dope meg ned med en stor bolle med det. Jeg sier dope meg ned..for det gjorde jeg virkelig. Sansene blir sløva og giddeløse når du er karbodopa.
For meg går det greit m kunstig søtt...men jeg skal aldri mer tilbake til hvit mel,pasta, ris lr poteter. Ikke sukker heller da selvfølgelig!
Takk for at du deler din historie

[Photobscura]

Viet60, takk for at du deler en sterk historie!
Ja, det er egentlig utrolig hvor sterk den sukkeravhengigheten er, og at fokuset på det ikke er større enn det er i dag. Men jeg tror faktisk også at et avhengighetsforhold kan håndterers forskjellig i ettertid. Jeg har en søster som røyka tjue om dagen i tjue år, men som slutta for fem år siden. Hun kan fortsatt røyke når hun er på fest, og kaster det som er igjen av røyken dagen etter. Hun har så langt ikke tatt opp igjen vanen i hverdagen, men det kan også ha med at hun kutta ut brus og godteri og begyte å trene etter at hun stumpa røyken. Nå er hun avhengig av spinning, sier hun . Jeg har også en kamerat som er alkoholiker som prøvde antabus og avrusning og flere andre ting, men det som til slutt fungerte var a-kurs, hvor han ''lærte'' å drikke på ny, med restriksjoner på antall enheter i timen og i løpet av en kveld, kombinert med kognitiv terapi og oppfølging. Nå to år etter så klarer han å gå ut og ta EN øl, uten å ramle på fjortendagersfylla. Poenget mitt er at den samme løsningen ikke fungerer for alle. Men det viktigste er at man finner en løsning som fungerer for en selv og som en kan leve med over tid.

Jeg for min del røyker. Jeg vet for min egen del at det har hatt en del å si for at jeg i grunn ikke har hatt noen sprekker på de tre årene jeg har levd lavkarbo, at røyken er bufferen min. Heldigvis (og kryss i taket) har jeg ikke hatt noen merkbare helseskader av tobakk ennå, men jeg ser heller ikke for meg at jeg er en røyker om f.eks. ti år. Men så lenge jeg fortsatt røyker så nekter jeg å bekymre meg for konsekvensene, jeg tror mye på tankens kraft, og tror faktisk at det vil forsterke helseskaden ved å røyke om jeg i tillegg skulle stresse fordi jeg røyker. Noen påstår at jeg lever i fornektelse, men ettersom jeg vet at jeg kommer til å slutte en dag så koser jeg meg med røyken så lenge.

[viet60]

Jeg har ikke noe tro på at man kan forandre en avhengighet.Det er også erfaringene til de fleste alkoholikere.Jeg vet med meg selv at jeg vil aldri kunne begynne å spise sukkerholdige ting. Selv i dag. 20 år etter at jeg tok min siste drink, vet jeg at jeg er avhengig.MEN, jeg vil sikkert kunne gå ut å ta noen drinker,fordi jeg vil ha alle psykiske sperrer ute. Men problemet er at jeg vil sikker prøve det samme etter noen uker,fordi det gikk bra sist gang, og da kan karusellen være i gang igjen.
Pga dette,så holder jeg meg også unna alle substitutter for godteri etc.

[Nicpins]

Takk for at du deler, viet60. Dæven, 20 år tørrlagt, DET står det respekt av!

Vi har temmelig like erfaringer, jeg har også jobba ved en rusbehandlingsinstitusjon og oppdaget at jeg kunne bruke alle behandlingsteknikkene derfra da jeg startet med å takle min karbo-avhengighet.

Etter snart tre år på Ketolyse/Skaldemann/ren mat har jeg tatt av 40 kilo og ligger nå på idealvekta mi. Men jeg merker fortsatt at jeg er innmari var på karber, må passe meg som bare fy ellers er det rett utpå igjen.

Stå på videre! Bra jobba!
Vi klarer det, en dag om gangen.