Mulig å finne driven igjen?

[Carisma]

Nå har jeg mistet motivasjonen fullstendig. Eller, det er mer riktig å si at jeg har mistet troen. Jeg sliter egentlig ikke med å spise ED, faktisk går det ganske greit når jeg først spiser. Men jeg har ikke noen tro på at jeg kommer til å nå målet noengang.
Det skjer så mye hele tida at det er vanskelig å planlegge fremover. I tillegg har jeg veldig dårlig økonomi for tida, og er sint på meg selv for å ikke klare bedre når jeg investerer såpass mye penger i dette. Og da kommer konklusjonen om at når jeg ikke klarer det DA engang, da kommer jeg ALDRI til å klare det....
Så da begynner jeg å droppe måltider o.l. Og ikke klarer jeg å komme igang med noe trening utover en og annen tilfeldig tur kanskje ukentlig. Og om to uker skal jeg tilbake til Fedonklinikken for siste sjekk før sommeren, og akkurat nå tenker jeg at jeg må avlyse hele greia for jeg klarer ikke å se henne i øynene og inrømme at jeg en en kjempefiasko.

[Carisma]

Ingen som har noe inspill på hvordan man skal finne drivkraft og tro på seg selv igjen?

[Katja76]

Skjønner at det føles tungt, men ikke avlys timen. Jeg har selv en lei tendens til å avlyse når jeg ikke har lykkes, og kan med sikkerhet si at man ikke lykkes bedre da i alle fall. Du får heller møte opp og fortelle hvordan det går, og så vil forhåpentligvis Fedon-damen ha noen motiverende innspill å komme med. Skulle ønske jeg hadde kloke, motiverende råd å komme med, men det har jeg dessverre ikke. Jeg ser imidlertid at du nærmer deg delmålet ditt og det er jo flott! Sommeren kommer med sine utfordringer, men så lenge du i alle fall holder deg mer eller mindre stabil, evt litt ned i rykk og napp, er jo det fint. De siste kiloene kommer til å forsvinne de og bare du ikke gir opp. Erfaringsmessig har det man gikk ned en lei tendens til å komme på igjen når man slutter før målet er nåd, og det vil du jo ikke!

[Carisma]

Neida jeg vet jo det... Men det er fryktelig langt til hovedmålet, og det jeg har fått til å så forsvinnende lite i sammenhengen Skal ned 4-5 ganger det jeg har klart så langt. Og nå klarer jeg jo ikke det engang.... Og det er ikke så kort til delmålet heller, har jo såvidt klart drøyt halvparten.

Jeg blir ekstra motløs når det er mange som klager over 5-6 kg og hyler opp over at lavkarbo ikke fungerer osv (ikke til deg, men diverse andre tråder). Så tenker jeg at hvis det er et issue, så er det bare å spikre kista for meg, som har holdt på i så mange år og oppnådd så lite.

[jankph]

Jeg forstår at det kan føles tungt, spesielt når det føles som om du betaler (dyrt) for noe som ikke virker, men ikke gi opp.

Jeg har ingen erfaring med ED og vet ikke om dyre spesialdietter er bedre enn egenkomponerte gjør-det-selv-og-billige-dietter, men uansett, stå på videre!

Etter år med på og a llavkarbo siden 2006 og tilsvarende ned og opp i vekt var det ikke mye driv i meg i desember i fjor. Likevel, jeg gikk i gang igjen med nytt pågangsmot og med et laaangt perspektiv, 2kg i måneden, til og med 1 kg måneden sa jeg til meg selv at jeg var fornøyd med. Det har gått litt i rykk og napp og noen utskeielser har det vært, men sakte men sikkert så nærmer jeg meg målet.

Ikke glem at du er over halvveis til målet nå, og ikke glem å være tilfreds med at du har klart å ta av så mye som har gjort.

Ikke slutt å trene. Selv karrer jeg meg i fem-tida (nesten) hver morgen for å ta en times tur på sykkelen ute, og det er ikke så rent sjelden jeg fortsatt er i halvsøvne når jeg tar sykkelen ut av garasjen. Rett nok er jeg et utpreget A-menneske, men det finnes grenser selv for oss...likevel, etter de første hundre meterne er det bare gøy, og på slutten får jeg nesten lyst til å ta en runde til. Noen ganger blir det bare en liten runde, en halv time i stedet for en hel, men det er alltid bedre med noe trening enn ingen trening. Ikke bare hjelper det på forbrenningen, men det hjelper også på humøret også.

Nå er det forsåvidt ingen ting i veien for å droppe måltider på lavkarbo, men poenget med ED er vel å ha et balansert kosthold, og da ville jeg fulgt planen, selv om det koster.

Og med to svar på denne tråden så er det i alle fall to stykker som kommer til å følge med på hvordan det går med deg. Det ville ihvertfall motivert meg.

[Katja76]

Vi heier på deg!
Når du sier at du har 4-5 ganger så mye igjen, tenker jeg at det er desto viktigere å fortsette. De nesten 14 kg du har mistet føles kanskje som lite, men det er jo faktisk veldig mye isolert sett. Og hvis du slutter å går opp igjen de nesten 14 kg vil du angre veldig, vil du ikke?

[Vibeke-67]

Jeg er enig med katja76, gå til timen hos fedondama. Hun er flink til å motivere og kanskje hjelpe deg opp av grøfta og videre? Kanskje det er bra for deg å ikke forsøke å gå ned så mye nå, men holde ved like det du har gått ned, siden det er så mye rundt deg nå. Tren når du har anledning og forsøk å ta det hele på sikt.
Hvis du fortsetter med ED nå, og ikke fokuserer så mye på vekta, så vil det jo løsne etterhvert. Det vet du jo.

[Carisma]

Opprinnelig lagt inn av Vibeke-67, her.

Hvis du fortsetter med ED nå, og ikke fokuserer så mye på vakta, så vil det jo løsne etterhvert. Det vet du jo.

Det er det som har holdt meg gående de to siste månedene... Men så gjør det jo ikke det. Også blir jeg demotivert, spiser to skiver ost og går opp en kilo (Skjedde i går til i dag, og ikke skiver MED ost, bare ost) og målet er enda fjernere... Og jeg har ikke tid eller ork til å tråkke vannet lenger. Hvis jeg ikke får dette på rett kjøl snart vet jeg rett og slett ikke om jeg overlever dette. Det høres dramatisk ut, men det er veldig reelt akkurat nå.

[jankph]

Jeg har holdt på i over 30 år...sukk og "Gi opp" kan jeg mye om, og jeg tviler ikke på at du har det tøft. Jeg har kanskje bare 20-25kg for mye, men det føles noen ganger som 50kg og mer enn det noen ganger.

Da jeg var 18 pinte jeg meg ned fra 83 til 63 på en nesten anorektisk diett og spratt selvfølgelig opp igjen til 70 like etterpå, de neste 10 årene var det jojo mellom 65 og 75, så 70 og 85 og de siste 10 årene mellom 80 og 95, sånn grovt sett. Tro meg, gi opp har jeg hatt lyst til mange ganger, men neimen om jeg gjør det nå, ikke tale om!

OK, 63 ser jeg nok aldri igjen, men 73 skal jeg si meg fornøyd med. Ikke sikkert jeg kommer dit heller, men jeg tar det i små skritt av gangen. Først riktig side av 85-tallet, check. Snart har jeg riktig side av 80-tallet, så kommer 75-tallet. Små skritt mot det store målet.

To skiver ost og opp en kilo? Litt på siden, men for to uker siden fikk jeg en sabla halsbetennelse og måtte pøse på med halstabletter i noen dager, sukkerfrie liksom, men i lavkarboverdenen vet vi jo at sukkerfritt ikke er lik karbofritt, noe jeg lærte der og da og 1 kilo opp igjen og stillstand i en uke før det bikket nedover igjen. Kan kanskje ikke helt sammenlignes med osteskivene dine, men prinsippet er litt det samme og motløsheten kommer fort.

I mitt hode ligger nøkkelen til at det likevel går bar denne gangen at jeg har en annen mental innstilling. I stedet for å si til meg sel at jeg MÅ eller SKAL ned de fordømte kiloene, så sier jeg at det ville vært fint å miste noen kilo og samtidig si til meg selv at jeg er fornøyd med det jeg har klart så langt. Ikke en innbitt kamp, bare et avslappet ønske.

Lett for meg å si, tenker du sikkert, men hvis den Fedondama er så flink som Vibeke sier, så ville jeg holdt ut de to ukene til.

[Hubba Bubba]

Ja! Det er mulig å finne driven igjen. Det er når en er lengst nede og det er som tyngst at det er viktigst å fortsette. For hva er aternativet. Tilbake til det kostholdet som du la på deg av? Du er støttende og oppmuntrende til andre. Hva ville du sagt til deg selv om du møtte deg selv. Om noen uker kan du se tilbake på en tung tid og si. Jeg greide det!

[Kanutten]

Ikke samme tema, men jeg fant driven igjen etter å ha levd i ca 10 år sammen med en kar som bedrev psykisk terror. Utgangspunktet er ikke viktig, men det å se fremover! Jeg tror du er akkurat som meg; nysgjerrig på hva som er rundt neste sving! Nåtiden er slik den er, rot eller ei, men nysgjerrighet på fremtiden kan være drivkraft nok. Ønsker deg alt godt samt at du ser driven i det fjerne og alltid vil strekke deg mot den.

[Carisma]

Jeg skulle ønske jeg var sånn, men det er jeg dessverre ikke. . Jeg klarer ikke se fremover, og har aldri klart det. For å være ærlig er jeg omtrent like overrasket hver gang jeg våkner til en ny dag

Hubba bubba: jeg måtte tenke en stund på det, men jeg ender på det samme uansett hvilken vinkel jeg ser det fra.... om jeg møtte meg selv ville jeg sagt "At du gidder! Er det ikke snart på tide å innse at du stanger hodet i den samme veggen som du har gjort i over 30 år? Kan du ikke snart gi opp?"...

[nellie]

Oppsøk en coach? Eller kognitiv atferdsterapeut?

Ost? Ikke skive med ost engang? Come on...

[Carisma]

Nei, ost er ikke lov før om halvannen måned eller mer for min del. Dessuten begynner jeg å mistenke ganske sterkt at melkeprodukter er en ting jeg bør holde meg unna generelt siden jeg reagerer ganske kraftig enten med å trekke vann eller med magetrøbbel om jeg spiser det nå når menyen for det meste er strippet for det.

Som sagt er økonomien presset for tida, og ED kuren er en luksus jeg egentlig ikke har råd til. Så noe ekstra behandlinger eller coaching er definitivt utelukket! Kanskje derfor blir dette så viktig å lykkes med også.

[Imse]

Ville bare gi deg en stor klem Jeg har null peiling på ED, kan ikke teste heller da hele dietten koster like mye som jeg handler mat for oss 5 for på en måned.. Dessuten vet jeg at så lite kalorier ikke hadde gjort noe godt for stressnivået mitt.

Men jeg vet alt om det å slite med maten, jeg vet egentlig ikke om jeg sliter med motivasjon, jeg sliter med at jeg blir vannvittig sulten på karbo når jeg er stressa og da hjelper ikke all verdens motivasjon. Og det jeg vet er at STRESS samler vann. Min største årsak til vannsamlinger, samme hva jeg spiser kan jeg samle flere kilo vann bare pga stress og det i seg selv gjør meg stressa ubevisst.

At du gikk opp en kg etter å ha spist ost er i hvertfall ikke fettvekt, det regner jeg med at du forstår. Det høres mere ut som stress, feks stress over at det går trått, stress over at du spiste noe som var feil etter reglene el.l.

Ikke avlys timen i hvertfall.

Tenk heller gjennom minuser og plusser.
- Hva er alternativet til slik du spiser i dag enten du tenker øknomi eller ikke?
- Det er vel ikke noe alternativ enn å spise lavkarbo i en eller annen variant?
- Det er vel heller ikke noe alternativ å la kroppen gå opp i vekt igjen?

[jankph]

Enig med Imse. Stress hjelper ikke, det gjør bare vondt verre, det er min erfaring. Så derfor tok jeg det helt med ro da jeg startet (nok en gang) i januar i år, 8 år etter første forsøk med lavkarbo.

Rett nok lover de fleste slankekurer, også Eurodietten, at man skal kunne ta av 1 kilo per uke eller 4 -5 per måned og vel så det (man vil jo gjerne ha resultater fort), men jeg sa meg fornøyd med 2 per måned. 20kg ned på ett år, altså en lang tidshorisont, og ingen grunn til å stresse. Jeg har bommet på det sist gang jeg var på Ketolysedietten ("må ta av de xx kiloene før ferien om yy uker") og bare blitt irritert når det ikke gikk. Så derfor bestemte jeg meg for å la kroppen bestemme. Klart, om jeg hadde hatt 50kg som skulle bort, så ville jeg blitt passe oppgitt over at det da ville tatt to år med samme plan, men jeg hadde uansett gått i gang med den.

Jeg har tatt det helt med ro. Veier meg hver dag, og ned og opp og ned og opp har det gått, litt stress er jo det, men jeg har ikke notert det ned før det var en kilo i minus. Noen ganger har det vært etter mindre enn en uke, noen ganger har det vært etter så mye som tre uker. Per i dag ligger jeg 2 kilo foran skjema, og er selvfølgelig glad for det, samtidig som det gir meg en indre ro om det skulle butte litt i tiden fremover. Jeg er på vei og jeg er på rett vei.

Jeg kjenner ikke så mye til Eurodietten annet enn det jeg kan lese på hjemmesiden deres, men jeg ser jo at det er en lavkalori OG lavkarbo diett, noe som normalt sett er en garanti for kjapp og rask vektnedgang. Kroppen min ville nok svitsjet over i sparebluss-modus og vektstagnasjon ganske kjapt om jeg forsøkte meg på den; det er altfor mange tidligere feilslåtte lavkalorislankinger som fortsatt sitter i kroppen. Men...det er meg, og det er ikke sikkert det er likt for alle.

Jeg vet ikke om mine erfaringer hjelper deg så veldig mye Carisma, men jeg vil bare si at du for all del ikke må gi opp! Det er du for ung til, hadde jeg nær sagt, og du er i alle fall ingen fiasko, for i motsetning til mange andre som ikke engang gidder/prøver, så er du på god vei, veldig god vei. Ikke glem det.

[Carisma]

Grunnen til at jeg stresser såpass nå er nok pga nederlaget ved at enda en ting ikke fungerer på meg. Og det å møte opp full av gode og mindre gode årsaksforklaringer og vite at man uansett ikke blir trodd. For det funker jo på alle andre... Siden jeg gikk på barneskolen har jeg fulgt diverse korsholdsoppsett eller kurer, fra helsesøster og legeoppfølging i barneskolealder til diverse Grete Roede, Libra, Fedon, Cambridge osv. Og hver gang har jeg opplevd å se mistroen når det ikke fungerer. Og jeg vet de tenker at "hvorfor gidder jeg det her når du uansett sitter og juger til meg, ingen kan være så tjukk uten å stappe i seg mat". Se bare på alle forklaringene som finnes, f.eks på hvorfor lite søvn gjør at vekta øker. Jo, da mener de at det er fordi man har flere timer å spise på. Ikke at stresshormoner påvirker forbrenning o.l.

[Vibeke-67]

"de" mener kanskje det...men ikke de som gir deg råd her inne.....
jeg vet at du jobber hardt for å få dette til, og at du ikke stapper i deg mat.

[nellie]

Jeg tror ikke noen her inne kan hjelpe deg. De tankene du sliter med burde bare en som er profesjonell ta seg av. Høres kjipt ut å være så selvsaboterende og opptatt av hva alle andre måtte mene og tenke om deg. Høres ut som at tiltakslysten er på bunn, og det henger kanskje sammen med fokuset du har, som er alt annet enn oppbyggende, samtidig som det krever mye energi og tiltak å holde gående.

[Carisma]

I går ga jeg litt opp og ga kroppen den kveldsmaten den skrek etter. Som var lavkarboknekkebrød med brie. I dag hadde jeg sluppet "ostevekta" +nesten en kg til.
Da jeg var hos fedondama sist nevnte jeg det med at kroppen min gikk veldig fort i sparemodus, og at på alle ekstremkurer jeg har forsøkt har det vært dønn stopp etter ti kg. Hun trodde ikke noe på det, og mente det var bare et platå. Jeg vet fortsatt ikke helt jeg, siden det tydeligvis måtte et lass med fett til for å få den til å slippe.... Får håpe det var det lille kikket den trengte.

[Wowo]

Krysser fingrene for deg, Carisma. Ikke gi opp!

[senka]

Masse lykke til Carisma

[Spinnerette]

Å gi opp er jo ikke noe alternativ! Da ender du opp med å bli større og større, til du prøver atter en gang å slanke deg, og sparker deg sjøl for å ha gitt opp i utgangspunktet, for neste gang blir veien bare lengre. Når du ikke trives med å være overvektig i utgangspunktet, blir det alltid en neste gang... Om du faktisk ikke klarer å gå mer ned i vekt på en lang stund, er det vel mye bedre å holde vekta, enn å legge på deg 20 til?

[Carisma]

Å gi opp betyr på ingen måte å gå vekk fra et lavkarbokosthold. Men å gi opp betyr å innse at man ikke kan gå ned i vekt uansett, og at å bruke hauger med penger på enda en ting som ikke fungerer er bortkastet. Og om man likevel bare klarer å holde vekta, så kan man gjøre det på noe mindre stressende som f.eks ketolyse/LCHF.
Vekta holdt seg forøvrig bare halvannen dag, nå er de to kg'ene på igjen.

[Popp]

Selvfølgelig kan man finne motivasjon, men det er kun deg selv som vet hvordan.

Men jeg kan fortelle deg at det er IKKE noe morsomt å stoppe opp, legge på seg alt sakte men sikkert igjen - og oppsummere etter 2-3 år at man må starte helt på nytt igjen. :sukk: Kanskje det da er bedre å være fornøyd med de 14 kg man har gått ned og la det bli med det. Jeg vet ikke :sukk:

*selverfart*