Når og hvordan ble du tykk?

[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av sonim, her.

Og en mindre stressende jobb :-)

Jeg går nå på medisin som demper adrenalinet. Det har siden i vår ført til 15-17 kg nedgang uten å endre noe. Kortisolet mitt var normalt, men adrenalin er flyktig og lar seg ikke måle. Man må bare teste om noe kan bremse det.

[sonim]

Opprinnelig lagt inn av Kanutten, her.

Jeg går nå på medisin som demper adrenalinet. Det har siden i vår ført til 15-17 kg nedgang uten å endre noe. Kortisolet mitt var normalt, men adrenalin er flyktig og lar seg ikke måle. Man må bare teste om noe kan bremse det.

Det høres ut som "alles" ønskedrøm det. En medisin som gir 15-17kg nedgang uten å endre noe som helst :-)

Misforstå ikke nå da. Jeg mener ikke å smile av at du faktisk må ha medisiner, men hell i uhellet var det nå kanskje riktigere å si ;-)

[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av sonim, her.

Det høres ut som "alles" ønskedrøm det. En medisin som gir 15-17kg nedgang uten å endre noe som helst :-)

Misforstå ikke nå da. Jeg mener ikke å smile av at du faktisk må ha medisiner, men hell i uhellet var det nå kanskje riktigere å si ;-)

Fjotthau!! Jeg skulle heller ønske å IKKE ha brukt 3-4 år som omtrent ubrukelig enn å gå 15-17 kilo ned i vekt. Jeg mistet hele ungdomsskolen til minsten fordi jeg ikke kom meg opp av senga. Nei, jeg var ikke lat. Men tenk deg at du går rundt med en kropp som hele tiden løper maraton. Uansett om du ligger eller er oppreist. Slik hadde jeg det inntil jeg fikk medisin som slo av denne konstante adrenalinknappen.

Ungene og sambo har nå fått meg tilbake uansett vekt. De driter vekta, bare jeg fungerer er de glade.

[Bik]

Jeg var slank helt til jeg ble gravid for første gang. Startet med P-piller etterpå og har siden rast opp og ned i vekt. Men nå ser det ut for at jeg holder meg stabil, selv om jeg er tyngre enn før barna ble født.

[Vibeke-67]

Opprinnelig lagt inn av sonim, her.

og det tror jeg mange ønsker på vegne av sine partnere. Å være overvektig har jo store helsemessige negative konsekvenser. Både for en selv og samfunnet. Problemet er bare at de som er "født" overvektige ikke vet hvor stor betydning det faktisk har siden de aldri har opplevd det dessverre.

Hadde de selv opplevd følelsen det er å være normalvektig ift fettprosent på kroppen (ikke bmi eller vekten), så tror jeg de ville ofret mer enn de tror de har ofret tidligere for å holde seg der.

At det var? Diskuterer du i denne tråden at de som før har vært normalvektige før de ble overvektige kan være mer motiverte enn de som alltid har vært overvektige?
Du fremstiller et type menneskesyn her som er utrolig kvalmende og arrogant. Det bringer ikke noe godt å komme med slikt her. I mine øyne er det bare babbel og meningsløst synsing. Og det hjelper ikke å etterpå komme med et "beklager, mente ikke å tråkke noen på tærne". Slikt må du tenke igjennom FØR du skriver slike innlegg som du godt VET støter mange her inne. Du har jo fått dusinvis av meldinger og kommentarer på denne type innlegg i tiden du har vært aktiv her under dine forskjellige nick.

[nellie]

Opprinnelig lagt inn av sonim, her.

Mener du at folk flest som har vært overvektige hele livet egentlig bør ha profesjonell hjelp fremfor gode kostholdsråd som eksvis lavkarbo Nellie? Eller misforstår jeg innlegget ditt nå?

Jeg mener at mange som har vært overvektige hele livet ofte bør jobbe med andre saker og ting, samtidig som de går ned i vekt, ja. Det ser man også her inne, på folk som finner hallelulja i lavkarbo, går ned mange titalls kilo, for så å gå opp når halleluljaeffekten har lagt seg.

Profesjonell hjelp har ingen sagt noe om. Men en viss bevisstgjøring angående hvorfor det har vært som det har vært, kanskje.

Tro det eller ei, til og med tjukkaser er forskjellige.

Det finnes jo de som utelukkende har helsemessige, fysiske årsaker og de vet vel selv om de trenger å tenke på sånt, eller ei. For mange holder det jo faktisk bare å justere kaloriinntak, karboinntak osv.

Det er mange som stiller seg helt på bakbeina over mitt synspunkt.. Og det får være opp til hver enkelt. Det er vanskeligere å jobbe seg igjennom gamle problemer, enn det er å legge om kostholdet.

[Ktotheaia]

Jeg har alltid vært stor så lenge jeg kan huske.
Jeg brydde meg ikke noe serlig da og jeg så ikke så mye forskjell på meg og de andre jentene. Men var jo litt større enn de andre, jeg vil si litt over normalen. Problemene mine ble værre etter at min mormor som er i fra den gamle skolen kom med flere uttaleser, som "nå holder det, jeg blir mett av og se på deg." Det medførte at jeg begynte å smugspise og når det var fellesmat heller spiste mindre for å gjøre familien fornøyd.
Mine spisevaner ble veldig bra når jeg flyttet til min far når jeg var 16 og fikk gode spiserutiner. Ble normalvektig da, helt til jeg flyttet for å gå på skole og ble deprimert og hadde dårlig råa. Da satt man med de samme følelsene man hadde før og begynte med smugspising igjen. La på meg alt jeg hadde gått ned når jeg hadde flyttet.
Møtte senere min samboer, og min aktivitet som jeg pleide å ha gikk drastisk ned. Ut å farte ble til hjemmekvelder med god mat og snacks. Dette gjorde meg ekstremt overvektig.

De siste årene har gjort meg voksen og nå som jeg holder på med vektnedgang så prøver jeg å skille på følelser og mat. Har til nå greid å gå ned fra 125 til 98 kg siden 18 mai :-) Har også en stor motivasjon i livsstilsforandringen siden jeg skal gifte meg neste år.

[sveander]

1: Det begynte smått i militæret. Spiste masse og la på meg . Men da jeg var ca 30 begynte jeg å slake meg og gå på pulverkurer. Ned 10 kr og opp 15, ned 15 og opp 20. osv..
2: når var dette? 80-2000

3: Har du opplevd noe ubehagelig i forhold til størrelsen din?
Nei ikke annet enn tungpust. Men i 2012 i mars så hadde jeg så stor mage at jeg pustet og peste når jeg gikk, sto, beveget meg. Da tenkte jeg, nå holder det.
21 kg senere er livet herlig

[sonim]

Opprinnelig lagt inn av nellie, her.

Jeg mener at mange som har vært overvektige hele livet ofte bør jobbe med andre saker og ting, samtidig som de går ned i vekt, ja. Det ser man også her inne, på folk som finner hallelulja i lavkarbo, går ned mange titalls kilo, for så å gå opp når halleluljaeffekten har lagt seg.

Profesjonell hjelp har ingen sagt noe om. Men en viss bevisstgjøring angående hvorfor det har vært som det har vært, kanskje.

Tro det eller ei, til og med tjukkaser er forskjellige.

Det finnes jo de som utelukkende har helsemessige, fysiske årsaker og de vet vel selv om de trenger å tenke på sånt, eller ei. For mange holder det jo faktisk bare å justere kaloriinntak, karboinntak osv.

Det er mange som stiller seg helt på bakbeina over mitt synspunkt.. Og det får være opp til hver enkelt. Det er vanskeligere å jobbe seg igjennom gamle problemer, enn det er å legge om kostholdet.

Nei, profesjonell hjelp var mine ord, og ordet profesjonell kan nok høres voldsomt ut. Men ja, enig med du, da forstod jeg det riktig, de må jobbe med andre ting i en eller annen form.

[sonim]

Opprinnelig lagt inn av Kanutten, her.

Fjotthau!! Jeg skulle heller ønske å IKKE ha brukt 3-4 år som omtrent ubrukelig enn å gå 15-17 kilo ned i vekt. Jeg mistet hele ungdomsskolen til minsten fordi jeg ikke kom meg opp av senga. Nei, jeg var ikke lat. Men tenk deg at du går rundt med en kropp som hele tiden løper maraton. Uansett om du ligger eller er oppreist. Slik hadde jeg det inntil jeg fikk medisin som slo av denne konstante adrenalinknappen.

Ungene og sambo har nå fått meg tilbake uansett vekt. De driter vekta, bare jeg fungerer er de glade.

Eeh? Ja, det var jo det jeg mente?? At det var vel hell i uhell at medisiner du uansett måtte ta for å bli friskere (ikke løpe maraton hele tiden) skulle gi en nedgang på 15-17kg siden i vår???

[sonim]

Opprinnelig lagt inn av Vibeke-67, her.

At det var? Diskuterer du i denne tråden at de som før har vært normalvektige før de ble overvektige kan være mer motiverte enn de som alltid har vært overvektige?
Du fremstiller et type menneskesyn her som er utrolig kvalmende og arrogant. Det bringer ikke noe godt å komme med slikt her. I mine øyne er det bare babbel og meningsløst synsing. Og det hjelper ikke å etterpå komme med et "beklager, mente ikke å tråkke noen på tærne". Slikt må du tenke igjennom FØR du skriver slike innlegg som du godt VET støter mange her inne. Du har jo fått dusinvis av meldinger og kommentarer på denne type innlegg i tiden du har vært aktiv her under dine forskjellige nick.

Det jeg svarte på var Trill Trall sitt innlegg ift hva hun ytret ift det å "tenne på sin mann" hvis han ble overvektig ift det å være lat og uinteressert i å gjøre en innsats for å være "tiltrekkende". Derav kommer jeg også med en personlig erfaring om det å være motivert. Jeg tro frremdeles at det man har opplevd, følt, smakt på og sett vil alltid være en sterkere drivkraft, enn det man ikke har opplevd, følt, smakt på og sett....Har aldri gitt uttrykk for at det ER slik, men at det er hva jeg tror på. At du er uenig i hva jeg tror på er jo helt greit, men derifra å komme med karakteristikker av meg som menneske som du overhodet ikke kjenner?
Brukeren Carisma reagerte og tok min erfaring personlig. Men det respekterer jeg og derfor beklager jeg at hun ble støtt av min mening og erfaring, men likefullt tror jeg på det. At Carisma tror det er helt feil er jo bare fordi hun har en helt annen mening og erfaring.

Jeg vet ikke hvem du er Vibeke-67, men oppfatter at lavkarboforum er et forum hvor man kan diskutere fritt og stille spørsmål samt komme med ytringer basert på personelige erfaringer.

[sveander]

Opprinnelig lagt inn av nellie, her.

Jeg mener at mange som har vært overvektige hele livet ofte bør jobbe med andre saker og ting, samtidig som de går ned i vekt, ja. Det ser man også her inne, på folk som finner hallelulja i lavkarbo, går ned mange titalls kilo, for så å gå opp når halleluljaeffekten har lagt seg.

Profesjonell hjelp har ingen sagt noe om. Men en viss bevisstgjøring angående hvorfor det har vært som det har vært, kanskje.

Tro det eller ei, til og med tjukkaser er forskjellige.

Det finnes jo de som utelukkende har helsemessige, fysiske årsaker og de vet vel selv om de trenger å tenke på sånt, eller ei. For mange holder det jo faktisk bare å justere kaloriinntak, karboinntak osv.

Det er mange som stiller seg helt på bakbeina over mitt synspunkt.. Og det får være opp til hver enkelt. Det er vanskeligere å jobbe seg igjennom gamle problemer, enn det er å legge om kostholdet.

Jeg steiler ikke, er helt enig med deg.

[Fullfres]

Slenger meg på her, jeg. Selv om jeg er helt ny og ikke kjenner noen her inne enda.

Jeg begynte å legge på meg da jeg begynte på p-sprøyte. Jeg hadde bare hørt at man mistet mensen med p-sprøyte, og ville ha den pga det siden jeg var ganske plaget av smerter. Det var det dummeste jeg har gjort tror jeg. Gikk opp minimum 15 kilo pga de sprøytene, og de ødela syklusen min fullstendig. Den var aldri normal etter at jeg sluttet på sprøytene.

Noen mndr etter at jeg sluttet på sprøyter, sluttet jeg å røyke samtidig som jeg ble operert for en skulderskade jeg pådro meg på sykkeltur (nei. Jeg sykler ikke lenger gitt... Merkelig nok ). Uker med smertestillende gjorde meg heller ingen tjenester.

Vekta er opp ca 22 kilo over komfortvekten, og nekter plent å gå ned igjen. Jeg er ganske fortvilet over det hele, og vet liksom ikke hvilken ende jeg skal begynne. Jeg har lyst til å prøve lavkarbo, og trenger å gjøre ganske mye research rundt det for å lage meg en slags meny. Midt i to tunge eksamener er det ganske tøft. Alt i alt er jeg temmelig fortvila og vet ikke helt hvordan jeg skal klare å ta tak i dette. Jeg trenger mer energi slik at jeg orker å lese i timesvis, og det enkleste er jo selvsagt sukker. Det er bare det at jeg må kutte ut det hersens sukkeret! Hjelpe og trøste!

[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av Fullfres, her.

Slenger meg på her, jeg. Selv om jeg er helt ny og ikke kjenner noen her inne enda.

Jeg begynte å legge på meg da jeg begynte på p-sprøyte. Jeg hadde bare hørt at man mistet mensen med p-sprøyte, og ville ha den pga det siden jeg var ganske plaget av smerter. Det var det dummeste jeg har gjort tror jeg. Gikk opp minimum 15 kilo pga de sprøytene, og de ødela syklusen min fullstendig. Den var aldri normal etter at jeg sluttet på sprøytene.

Noen mndr etter at jeg sluttet på sprøyter, sluttet jeg å røyke samtidig som jeg ble operert for en skulderskade jeg pådro meg på sykkeltur (nei. Jeg sykler ikke lenger gitt... Merkelig nok ). Uker med smertestillende gjorde meg heller ingen tjenester.

Vekta er opp ca 22 kilo over komfortvekten, og nekter plent å gå ned igjen. Jeg er ganske fortvilet over det hele, og vet liksom ikke hvilken ende jeg skal begynne. Jeg har lyst til å prøve lavkarbo, og trenger å gjøre ganske mye research rundt det for å lage meg en slags meny. Midt i to tunge eksamener er det ganske tøft. Alt i alt er jeg temmelig fortvila og vet ikke helt hvordan jeg skal klare å ta tak i dette. Jeg trenger mer energi slik at jeg orker å lese i timesvis, og det enkleste er jo selvsagt sukker. Det er bare det at jeg må kutte ut det hersens sukkeret! Hjelpe og trøste!

I en sånn situasjon ville jeg nok gått for en gradvis endring. Kutte litt ned på brød, godteri, gå for grovere kornvarer inntil videre, bytte ut pasta og ris med grønnsaker, innføre litt mer fett etc. I en omlegging, og særlig når du er i en stressperiode, ville jeg ikke gitt inntaket en tanke, men spise det du trenger til du er skikkelig mett. Å skulle være midt i eksamen og gjøre en stor kostholdsomveltning høres ut som litt uheldig kombinasjon, og går man lavt på karbohydratinntaket vil kroppen streike litt inntil den venner seg, derfor vil en gradvis omlegging være en god idé! Mer fett i kosten vil gjerne ha positivt utslag for energien. Trenger du rask tilgjengelig energi er f.eks. det å ta kokosolje som kosttilskudd ikke dumt. Kroppen tar det opp enn en del andre fettyper.

(Og, det er vel kanskje åpenbart, men når jeg har oppgaver/eksamen og tidspress, så er det KJEMPEviktig for meg å komme meg ut i frisk luft. Det klarner hodet!)

[Fullfres]

Opprinnelig lagt inn av Photobscura, her.

I en sånn situasjon ville jeg nok gått for en gradvis endring. Kutte litt ned på brød, godteri, gå for grovere kornvarer inntil videre, bytte ut pasta og ris med grønnsaker, innføre litt mer fett etc. I en omlegging, og særlig når du er i en stressperiode, ville jeg ikke gitt inntaket en tanke, men spise det du trenger til du er skikkelig mett. Å skulle være midt i eksamen og gjøre en stor kostholdsomveltning høres ut som litt uheldig kombinasjon, og går man lavt på karbohydratinntaket vil kroppen streike litt inntil den venner seg, derfor vil en gradvis omlegging være en god idé! Mer fett i kosten vil gjerne ha positivt utslag for energien. Trenger du rask tilgjengelig energi er f.eks. det å ta kokosolje som kosttilskudd ikke dumt. Kroppen tar det opp enn en del andre fettyper.

(Og, det er vel kanskje åpenbart, men når jeg har oppgaver/eksamen og tidspress, så er det KJEMPEviktig for meg å komme meg ut i frisk luft. Det klarner hodet!)

Hei å hå og takk for svar

Jeg er skikkelig uvenner med både gjær og gluten, så jeg spiser ikke vanlig brød. Jeg spiser istedet en egenkomponert variant av en brødoppskrift uten gjær som en venninne postet i et annet forum. Den var hentet herfra, men jeg husker jo ikke nå hvem og hvor. Det er laget av egg, CC, vann, olje (tenkte å erstatte oljen med smeltet, usaltet smør), havrekli, soyaflak (de kommer jeg til å kutte ut rett og slett pga smaken), linfrø og sukkerroefiber. Brødet er kjempegodt, og sååååå enkelt å lage Jeg tilsetter andre frø ettersom hva jeg har lyst på.
Ellers spiser jeg både ris og pasta, men i små mengder. Pasta spiser jeg glutenfri så sant det er mulig. Jeg har også begynt å bruke uraffinert havsalt (dritbillig! Kjøper det til 30 kr kiloen på helsekost) og klarnet, usaltet smør istedetfor olje til matlaging. Når det gjelder frøene i brødet mitt, legger jeg dem i bløt natten over i vann tilsatt litt eplecidereddik (ca to korker pr liter vann. Fremdeles på eksperimentstadiet) for å få ut oljene av frøene. Jeg ble tipset om å gjøre dette av en venninne som går på kosthold rettet mot østrogendominans, noe jeg mistenker at jeg har. Ellers må jeg støvsuge forumer og blogger for å finne gode lavkarbooppskrifter til middag og kvelds. Tenkte å kjøre på med kesamlapper til kvelds ihvertfall.

Og forresten: Jeg har hund, så jeg MÅ ut hver dag. Jeg må også få lillegutten i bhg hver morgen, og går til bussen for å komme meg til skolen, så ut kommer jeg heldigvis

[TrillTrall]

Opprinnelig lagt inn av Fullfres, her.

Det er laget av egg, CC, vann, olje (tenkte å erstatte oljen med smeltet, usaltet smør), havrekli, soyaflak (de kommer jeg til å kutte ut rett og slett pga smaken), linfrø og sukkerroefiber. Brødet er kjempegodt, og sååååå enkelt å lage Jeg tilsetter andre frø ettersom hva jeg har lyst på.

Det er godt mulig jeg har fått feil inntrykk, men hvorfor er du så redd for salt? Når man lager det meste av (eller all) maten fra bunnen av må man tilsette litt salt - kroppen trenger litt salt også! Jeg får problemer med for lite magesyre om jeg ikke passer på å få i meg nok salt, den består jo av en stor del saltsyre.

[Fullfres]

Opprinnelig lagt inn av TrillTrall, her.

Det er godt mulig jeg har fått feil inntrykk, men hvorfor er du så redd for salt? Når man lager det meste av (eller all) maten fra bunnen av må man tilsette litt salt - kroppen trenger litt salt også! Jeg får problemer med for lite magesyre om jeg ikke passer på å få i meg nok salt, den består jo av en stor del saltsyre.

Der datt jeg litt av. Hva får deg til å tro at jeg er redd for salt utifra den oppskriften? Jeg bruker salt, jeg. Ganske mye salt faktisk. Jeg bruker urafinert havsalt uten å være sjenert for mengden siden det er salt som faktisk er godt for kroppen. Jeg skrev ikke opp salt i den oppskriften fordi jeg rett og slett glemte det. Jeg glemte også at oppskriften inneholder bakepulver. Det går litt fort i svingene av og til.

[index]

Det var vel det at du brukte usaltet smør til matlaging tenker jeg. Selv bruker jeg kun vanlig smør. Gidder ikke å klare det engang, det funker jo fint som det er...

[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av Fullfres, her.

Hei å hå og takk for svar

Jeg er skikkelig uvenner med både gjær og gluten, så jeg spiser ikke vanlig brød. Jeg spiser istedet en egenkomponert variant av en brødoppskrift uten gjær som en venninne postet i et annet forum. Den var hentet herfra, men jeg husker jo ikke nå hvem og hvor. Det er laget av egg, CC, vann, olje (tenkte å erstatte oljen med smeltet, usaltet smør), havrekli, soyaflak (de kommer jeg til å kutte ut rett og slett pga smaken), linfrø og sukkerroefiber. Brødet er kjempegodt, og sååååå enkelt å lage Jeg tilsetter andre frø ettersom hva jeg har lyst på.
Ellers spiser jeg både ris og pasta, men i små mengder. Pasta spiser jeg glutenfri så sant det er mulig. Jeg har også begynt å bruke uraffinert havsalt (dritbillig! Kjøper det til 30 kr kiloen på helsekost) og klarnet, usaltet smør istedetfor olje til matlaging. Når det gjelder frøene i brødet mitt, legger jeg dem i bløt natten over i vann tilsatt litt eplecidereddik (ca to korker pr liter vann. Fremdeles på eksperimentstadiet) for å få ut oljene av frøene. Jeg ble tipset om å gjøre dette av en venninne som går på kosthold rettet mot østrogendominans, noe jeg mistenker at jeg har. Ellers må jeg støvsuge forumer og blogger for å finne gode lavkarbooppskrifter til middag og kvelds. Tenkte å kjøre på med kesamlapper til kvelds ihvertfall.

Og forresten: Jeg har hund, så jeg MÅ ut hver dag. Jeg må også få lillegutten i bhg hver morgen, og går til bussen for å komme meg til skolen, så ut kommer jeg heldigvis

Supert! Da har du et veldig godt utgangspunkt.

Og jeg skulle selvfølgelig skiver at kokosolje taes opp fortere i kroppen enn en del annet fett, altså at du har energien lettere og raskere tilgjengelig. Fett er jo som kjent en treg og langvarig energikilde, der sukker/karbohydrater er en rask og kortvarig en.

Ellers må jeg innrømme at jeg i eksamens- og oppgavestress drar på med hjemmelaget lavkarbo-godteri/kaker og sånn. Selv om det ikke gir noe sukkerrush, så stimulerer det så visst belønningssenteret mitt.

[vaskeklut]

Opprinnelig lagt inn av index, her.

Det var vel det at du brukte usaltet smør til matlaging tenker jeg. Selv bruker jeg kun vanlig smør. Gidder ikke å klare det engang, det funker jo fint som det er...

Noen foretrekker usaltet smør De som klarer smøret gjør jo det fordi de av en eller annen grunn ikke vil ha kaseinet(eller er det proteinet? jeg har ikke helt greie på det) - det er ikke alle vanlig smør funker som det er for! Jeg for min del gjør som deg og bruker vanlig smør fordi det er greit til meg

[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av vaskeklut, her.

Noen foretrekker usaltet smør De som klarer smøret gjør jo det fordi de av en eller annen grunn ikke vil ha kaseinet(eller er det proteinet? jeg har ikke helt greie på det) - det er ikke alle vanlig smør funker som det er for! Jeg for min del gjør som deg og bruker vanlig smør fordi det er greit til meg

Kasein er melkeprotein, ja.

[TrillTrall]

Opprinnelig lagt inn av Fullfres, her.

Der datt jeg litt av. Hva får deg til å tro at jeg er redd for salt utifra den oppskriften? Jeg bruker salt, jeg. Ganske mye salt faktisk. Jeg bruker urafinert havsalt uten å være sjenert for mengden siden det er salt som faktisk er godt for kroppen. Jeg skrev ikke opp salt i den oppskriften fordi jeg rett og slett glemte det. Jeg glemte også at oppskriften inneholder bakepulver. Det går litt fort i svingene av og til.

Fordi du flere ganger i innlegget nevnte at du bruker usaltet smør.

[Fullfres]

Opprinnelig lagt inn av TrillTrall, her.

Fordi du flere ganger i innlegget nevnte at du bruker usaltet smør.

Aaahh hehe. Tok ikke den jeg. Ja det gjør jeg. Saltet smør er jo saltet med raffinert salt, og jeg bruker ikke vanlig bordsalt om det er til å unngå.

Raffinert salt har jo mistet alt av næringsverdi og er tilsatt alt mulig rart som ikke er godt for kroppen. Det er derfor man hele tiden hører at man må være forsiktig med salt. Uraffinert salt, derimot, er faktisk veldig bra for kroppen. Ja, det binder væske det også slik som alt av salt gjør, men bare til kroppen venner seg til å få det. Etterhvert vil vannmengden i vevet avta og gå tilbake til normalen igjen.

Alt dette har jeg fra en venninne altså. Jeg stoler på henne og hennes erfaringer og kunnskap, og jeg merker jo også at kroppen min har det bedre med et lavkarbokosthold som blander inn østrogendempende elementer. Det er jo så likt at det er ikke noe problem for meg å følge sånn sett. Det er viljestyrken til å motstå sjokoladen som er mitt aller aller største problem ved siden av det faktum at jeg ikke fikser å drikke vann. Det er min største sorg, for jeg taper så innmari mye på å drikke saft. Men jeg klarer ikke smaken av vann. Sånn har jeg vært hele livet. Ingen tror meg når jeg sier at det smakker metallisk og vondt, men sånn er det faktisk.

[Photobscura]

Jeg er ingen safttilhenger, så jeg vet ikke om det finnes i Norge, men jeg vet i alle fall om folk som har kjøpt stevia-søtet saft i Sverige, så om du har mulighet for en harryhandel, så kan du i alle fall skaffe til veie et langt bedre alternativ.

[Kitt]

Opprinnelig lagt inn av Fullfres, her.

Men jeg klarer ikke smaken av vann. Sånn har jeg vært hele livet. Ingen tror meg når jeg sier at det smakker metallisk og vondt, men sånn er det faktisk.

Tror deg, jeg! Vann er ikke godt!