En tanke jeg ikke finner svar på: karbohydratmengde, insulin og fettlagring

[Deanna]

Nå har jeg hengt på forumet her en måned, og har lest og tenkt og grublet. Det er utrolig mye kunnskap å hente her, og jeg synes det er spennende å lese om forskjellige filosofier og retninger og hvordan ting henger sammen. Det er dog en ting jeg ikke helt klarer å se, og nå håper jeg at noen bare kan forklare det til meg.

Jeg har forstått det sånn at når man kutter karbohydrater, så produserer ikke kroppen insulin. Insulin er fettlagringshormonet, og man kan derfor ikke lagre fett, right? Gjelder dette uansett hvor mye/lite karbohydrater man spiser innenfor det som regnes for lavkarbo? Ser det opereres tidvis med en grense på 72 gram (Lutz), men at lavkarbo regnes opp til 150 gram. Er det en generalisering ute og går her? Og med det i tanke, hvordan kan da lavkarbo fungere vektregulerende? Vil en undervektig person i ketose legge på seg? Og hvordan foregår det hvis kroppen ikke kan lagre fett?

Kan noen hjelpe meg med nattesøvnen her?

[Megvel]

Jeg har forstått det sånn at når man kutter karbohydrater, så produserer ikke kroppen insulin.
Nei, Insulin reduseres til et jevnt nivå. Man overproduserer ikke insulin. Dette gir et "flatt" blodsukker. For man har jo blodsukker, men man ligger kanskje jevnt i 5-området.

Insulin er fettlagringshormonet, og man kan derfor ikke lagre fett, right?
Se over
Gjelder dette uansett hvor mye/lite karbohydrater man spiser innenfor det som regnes for lavkarbo?
Vel, ja, opp til Lutzegrensen.

Ser det opereres tidvis med en grense på 72 gram (Lutz), men at lavkarbo regnes opp til 150 gram.
Lavkarbo er opp til 150. Med varianter under. Fettkontroll over 72.

Er det en generalisering ute og går her?
Se over
Og med det i tanke, hvordan kan da lavkarbo fungere vektregulerende? Vil en undervektig person i ketose legge på seg? Og hvordan foregår det hvis kroppen ikke kan lagre fett?
Ja, en person som har problemer med å legge på seg vil øke kroppsmassen i kostindusert ketose som ketolysekuren. De vil blant annet få (mye) mer muskler. Se også første svar. Det er en her som har spist på seg 9 kg etter en BMI på 16(!)

[LenaBeatrice]

Opprinnelig lagt inn av Deanna, her.

Nå har jeg hengt på forumet her en måned, og har lest og tenkt og grublet. Det er utrolig mye kunnskap å hente her, og jeg synes det er spennende å lese om forskjellige filosofier og retninger og hvordan ting henger sammen. Det er dog en ting jeg ikke helt klarer å se, og nå håper jeg at noen bare kan forklare det til meg.

Jeg har forstått det sånn at når man kutter karbohydrater, så produserer ikke kroppen insulin. Insulin er fettlagringshormonet, og man kan derfor ikke lagre fett, right? Gjelder dette uansett hvor mye/lite karbohydrater man spiser innenfor det som regnes for lavkarbo? Ser det opereres tidvis med en grense på 72 gram (Lutz), men at lavkarbo regnes opp til 150 gram. Er det en generalisering ute og går her? Og med det i tanke, hvordan kan da lavkarbo fungere vektregulerende? Vil en undervektig person i ketose legge på seg? Og hvordan foregår det hvis kroppen ikke kan lagre fett?

Kan noen hjelpe meg med nattesøvnen her?

Hvis du ikke produserer insulin i det hele tatt så har du diabetes, enten dia1 eller dia2, og da må du tilføre insulin med sprøyte.
En frisk kropp vil/må ALLTID produsere insulin, uten insulin dør vi, rett og slett.
Kroppen produserer en viss mengde blodsukker helt av seg selv, selv om vi ikke spiser noen som helst karbohydrater.

[Deanna]

Takk, jenter. Nå er jeg med.

Synes det er utrolig spennende at undervektige har så stor nytte av et sånt kosthold. Skulle ønske de kom tydeligere frem på forumet også, men det er vel sånn at det er en overvekt av overvektige på her og i samfunnet ellers.

Har en sønn på fem år som har ligget langt under alle kurver vektmessig siden han var født. Skulle gjerne sett at jeg fikk i ham en annen type mat, men enn så lenge er brødskive med syltetøy eller gomme den største lykke på jord.

[Megvel]

Jeg har faktisk tenkt på en radikal tanke.
Jeg tror at en av grunnene til at de som strever med viderekommen anoreksi er at de ikke fikser å komme ut av ketoserusen (skal vi kalle det det?). Hva med å behandle anoreksi med ketolyse? Da går man opp i kroppsmasse uten å gå ut av ketoserusen men man blir sterkere og sunnere til å kunne ta tak i det man ikke kunne kontrollere?

[ada-emilie]

Tja, at anorektikere er avhengig av ketoserus tror jeg ikke. Anorektikere liker ikke å være mette, men kan godt spise karbohydrater. Men ingen anorektiker er lik.

[Greddy]

Må bare tilføye at protein også trigger insulin, dogg ikke i så stor grad som karbohydratene

[plastbox]

Opprinnelig lagt inn av Deanna, her.

Jeg har forstått det sånn at når man kutter karbohydrater, så produserer ikke kroppen insulin. Insulin er fettlagringshormonet, og man kan derfor ikke lagre fett, right? Gjelder dette uansett hvor mye/lite karbohydrater man spiser innenfor det som regnes for lavkarbo? Ser det opereres tidvis med en grense på 72 gram (Lutz), men at lavkarbo regnes opp til 150 gram. Er det en generalisering ute og går her? Og med det i tanke, hvordan kan da lavkarbo fungere vektregulerende? Vil en undervektig person i ketose legge på seg? Og hvordan foregår det hvis kroppen ikke kan lagre fett?

Kan noen hjelpe meg med nattesøvnen her?

Som flere har nevnt stabiliserer lavkarbo blodsukkeret. Man lagrer først fett i betydelige mengder når sukkermengden i blodet overstiger det muskler, nerver, osv. kan bruke opp slik at overskuddet må lagres vekk for å unngå giftig høyt blodsukker. I tillegg kan ikke fettceller frigi energi så lenge det er forhøyede insulinnivåer i blodet, så et kosthold med karbomat 4-6 ganger om dagen vil unektelig føre til vektproblemer hos veldig mange.

Når insulinet endres skjer det ting med kroppens hormonbalanse. Kroppen forsøker alltid å balansere anabole (oppbyggende) og katabole (nedbrytende) hormoner. Insulin er et svært anabolt hormon, så når nivåene av dette blir høyt synker nivåene av langt mer fordelaktige anabole hormoner som HGH, testosteron og østrogen mens katabole hormoner som kortison, noadrenalin, ol. stiger.

Når insulinnivået synker fordi vi spiser mindre karbohydrater rettes denne balansen opp igjen. I tilleg får vi i oss langt mer protein enn gjennomsnittet som både er en forutsettning for så vel som en stimulator til økt muskelvekst. Mettet fett og kolesterol (og sink og andre vitaminer og mineraler) fra kosten er nødvendig for produksjon av hormoner (bla. kjønnshormonene) som også øker muskelvekst og beintetthet.

Er ingen stor overraskelse at både over- og undervektige legger på seg i muskelmasse og beintetthet når de går over til riktig kost.

Opprinnelig lagt inn av ada-emilie, her.

Tja, at anorektikere er avhengig av ketoserus tror jeg ikke. Anorektikere liker ikke å være mette, men kan godt spise karbohydrater. Men ingen anorektiker er lik.

Fra det jeg har sett av dokumentarer ol. dreier deg seg om kontrollbehov. De fleste anorektikere kan mye mer om kosthold enn den gjevne borger og utøver denne kontrollen til å endre kroppen etter sitt sykelige kroppsbilde. Kanskje utdanning om hvordan kroppen faktisk fungerer ville hjulpet endel av dem? Hadde ikke dødd av å ha en anorektikers selvdisiplin og viljestyrke men rettet mot lavkarbo og sunn mat?

[Deanna]

Takk for svar, plastbox. Gi meg et glass rødvin, så kunne jeg hørt på sånne utredninger resten av kvelden.

Det er rimelig heftige endringer for kroppen. Jeg innser bare mer og mer hvor rett de erfarne lavkarbisene har når de maser om tålmodighet om å la kroppen tilpasse seg.

Jeg vet ikke så mye om anorektikere, men jeg ser ingen motsetning mellom avhengighet og kontroll. Mennesker kan velge de merkeligste løsninger for å gi livet forutsigbarhet og opprettholde følelsen av kontroll. Avhengighet er nærliggende.

[kamp]

Jeg var undervektig men ikke nå lenger

[Kari Marita]

Opprinnelig lagt inn av ada-emilie, her.

Tja, at anorektikere er avhengig av ketoserus tror jeg ikke. Anorektikere liker ikke å være mette, men kan godt spise karbohydrater. Men ingen anorektiker er lik.

Jeg hadde anorexia som 13 åring.Jeg likte følelsen av og være sulten,og syns det var fint å se på at andre spiste og ble "fete".Når en har anorexia er tankegangen på mat helt feil, og en tenker ikke riktig i det hele tatt.Fett er det samme som gift,og det er kalorier og mat generelt også.Derfor er dette en psykisk sykdom for man har et sykt vridd forhold til mat, som ikke er riktig i det heletatt.Å få en anorektiker til å spise så fet mat som det er på ketolyse kuren, tror jeg er så godt som umulig.

[LenaBeatrice]

Opprinnelig lagt inn av Kari Marita, her.

Jeg hadde anorexia som 13 åring.Jeg likte følelsen av og være sulten,og syns det var fint å se på at andre spiste og ble "fete".Når en har anorexia er tankegangen på mat helt feil, og en tenker ikke riktig i det hele tatt.Fett er det samme som gift,og det er kalorier og mat generelt også.Derfor er dette en psykisk sykdom for man har et sykt vridd forhold til mat, som ikke er riktig i det heletatt.Å få en anorektiker til å spise så fet mat som det er på ketolyse kuren, tror jeg er så godt som umulig.

Jeg er litt nysgjerrig på hvordan du "ble kvitt" anorexia?
Hva er det som skal til?
Jeg skjønner jo at det helt sikkert er individuelt, men hvordan var det for deg?

[Kari Marita]

Opprinnelig lagt inn av Dreamy, her.

Jeg er litt nysgjerrig på hvordan du "ble kvitt" anorexia?
Hva er det som skal til?
Jeg skjønner jo at det helt sikkert er individuelt, men hvordan var det for deg?

Jeg var jo bare 13 år da,så jeg ble lagt inn på sykehuset og ble så å si mata opp der.Jeg ble heldigvis behandlet så tidlig i sykdommen at jeg ble etterhvert frisk.Det var en vannskelig tid for familien,særlig mamma. Jeg fikk det for meg at hun skulle spise det samme som meg,når jeg kom hjem fra sykehuset.Det som var bra var at jeg innså til slutt at jeg var syk og trengte hjelp.Jeg var veldig redd for og dø.Tror det var det som berget meg, at jeg var engstelig og forstod jeg var syk til slutt.Og at sykdommen ble oppdaget tidlig.Må si at jeg var bare barnet når jeg hadde anorexia,som voksen kan det være litt annerledes.Det er individuelt også.

[ada-emilie]

Opprinnelig lagt inn av plastbox, her.

Som flere har nevnt stabiliserer lavkarbo blodsukkeret. Man lagrer først fett i betydelige mengder når sukkermengden i blodet overstiger det muskler, nerver, osv. kan bruke opp slik at overskuddet må lagres vekk for å unngå giftig høyt blodsukker. I tillegg kan ikke fettceller frigi energi så lenge det er forhøyede insulinnivåer i blodet, så et kosthold med karbomat 4-6 ganger om dagen vil unektelig føre til vektproblemer hos veldig mange.

Når insulinet endres skjer det ting med kroppens hormonbalanse. Kroppen forsøker alltid å balansere anabole (oppbyggende) og katabole (nedbrytende) hormoner. Insulin er et svært anabolt hormon, så når nivåene av dette blir høyt synker nivåene av langt mer fordelaktige anabole hormoner som HGH, testosteron og østrogen mens katabole hormoner som kortison, noadrenalin, ol. stiger.

Når insulinnivået synker fordi vi spiser mindre karbohydrater rettes denne balansen opp igjen. I tilleg får vi i oss langt mer protein enn gjennomsnittet som både er en forutsettning for så vel som en stimulator til økt muskelvekst. Mettet fett og kolesterol (og sink og andre vitaminer og mineraler) fra kosten er nødvendig for produksjon av hormoner (bla. kjønnshormonene) som også øker muskelvekst og beintetthet.

Er ingen stor overraskelse at både over- og undervektige legger på seg i muskelmasse og beintetthet når de går over til riktig kost.



Fra det jeg har sett av dokumentarer ol. dreier deg seg om kontrollbehov. De fleste anorektikere kan mye mer om kosthold enn den gjevne borger og utøver denne kontrollen til å endre kroppen etter sitt sykelige kroppsbilde. Kanskje utdanning om hvordan kroppen faktisk fungerer ville hjulpet endel av dem? Hadde ikke dødd av å ha en anorektikers selvdisiplin og viljestyrke men rettet mot lavkarbo og sunn mat?

Trenger ikke å være noen motsetning i det å vite mye om helse og å være anorektiker. Jeg sleit veldig da jeg leste om faste og det sto at man tærte ikke bare på muskler man ser, men også hjertemuskelen og andre indre organer oppbygd av muskelfibre. Å tenke på at hjertet krymper er ikke noe kuul tanke akkurat. Og jeg ble sint fordi kroppen var så dum og ikke prioiterte bedre. Jeg antar nå at den tar mindre fra organer enn skjelettmuskelatur. Noe annet ville vært for dumt. Kroppen er jo vanligvis svært smart.

[LenaBeatrice]

Opprinnelig lagt inn av Kari Marita, her.

Jeg var jo bare 13 år da,så jeg ble lagt inn på sykehuset og ble så å si mata opp der.Jeg ble heldigvis behandlet så tidlig i sykdommen at jeg ble etterhvert frisk.Det var en vannskelig tid for familien,særlig mamma. Jeg fikk det for meg at hun skulle spise det samme som meg,når jeg kom hjem fra sykehuset.Det som var bra var at jeg innså til slutt at jeg var syk og trengte hjelp.Jeg var veldig redd for og dø.Tror det var det som berget meg, at jeg var engstelig og forstod jeg var syk til slutt.Og at sykdommen ble oppdaget tidlig.Må si at jeg var bare barnet når jeg hadde anorexia,som voksen kan det være litt annerledes.Det er individuelt også.

Interessant....takk for svar :-)
Men hvordan får man en anorektiker til å innse at vedkommende er syk, og er det gitt tror du at en slik innsikt "løser" problemet?

[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av Dreamy, her.

Interessant....takk for svar :-)
Men hvordan får man en anorektiker til å innse at vedkommende er syk, og er det gitt tror du at en slik innsikt "løser" problemet?

Er ikke anoreksi ala det samme som en alkoholiker??? Mener å ha lest det et sted.. Man blir aldri kvitt det.. Man må være fokusert hver dag på å IKKE gå i fella på nytt igjen?

[Kari Marita]

Opprinnelig lagt inn av Dreamy, her.

Interessant....takk for svar :-)
Men hvordan får man en anorektiker til å innse at vedkommende er syk, og er det gitt tror du at en slik innsikt "løser" problemet?

Det tror jeg er veldig vannskelig noen ganger ,noen ser rett og slett ikke hvor tynn og syk en er.Personen kan mene at en lever sunt osv,mens andre ser det ,men alikevel ikke klarer å komme ut av det.Tror det har litt å si hvor lenge syk en har hvert også før en får den hjelpen en trenger.Noen får hjelp og blir frisk,mens andre ikke blir helt frisk.Noen dør av det også.Det er veldig trist syns jeg.

[Kari Marita]

Opprinnelig lagt inn av Kanutten, her.

Er ikke anoreksi ala det samme som en alkoholiker??? Mener å ha lest det et sted.. Man blir aldri kvitt det.. Man må være fokusert hver dag på å IKKE gå i fella på nytt igjen?

Nei det er det ikke.Du kan bli helt frisk av anorexia,det har jo jeg blitt.Det er ikke noe enklere for meg og utvikle anorexia ,enn for en person som ikke har hatt det.Men selvsagt er du blitt frisk for en mnd siden er det større fare for tilbakefall enn om det er mange år siden.Er du erklert frisk for noen år siden er du ikke i større fare for og utvikle anorexia enn en som aldri har hatt det.

[kamp]

Selv hadde jeg eg vanskelig forhold til mat før og det ble ikke bedre av at jeg faktisk ike tålte fett.. Men på diett og medisiner har jeg blitt mye friskere

[ada-emilie]

Opprinnelig lagt inn av Kari Marita, her.

Nei det er det ikke.Du kan bli helt frisk av anorexia,det har jo jeg blitt.Det er ikke noe enklere for meg og utvikle anorexia ,enn for en person som ikke har hatt det.Men selvsagt er du blitt frisk for en mnd siden er det større fare for tilbakefall enn om det er mange år siden.Er du erklert frisk for noen år siden er du ikke i større fare for og utvikle anorexia enn en som aldri har hatt det.

Tror det der er individuelt. Av hundre personer med tidligere spiseforstyrrelse er det logisk at flere av de har større sjanse for å få tilbakefall enn at hundre andre på samme alder skal utvikle anoreksia.Om man får det svært tøft en periode av livet har vi forskjellige mestringsstrategier. Om man finner det naturlig å kutte ut maten for å slippe å kjenne på følelser skal det mye til for å endre dette fullstendig.

[Kari Marita]

Opprinnelig lagt inn av ada-emilie, her.

Tror det der er individuelt. Av hundre personer med tidligere spiseforstyrrelse er det logisk at flere av de har større sjanse for å få tilbakefall enn at hundre andre på samme alder skal utvikle anoreksia.Om man får det svært tøft en periode av livet har vi forskjellige mestringsstrategier. Om man finner det naturlig å kutte ut maten for å slippe å kjenne på følelser skal det mye til for å endre dette fullstendig.

Enig i at det er individuelt.Faren for tilbakefall kan være større for noen som har hatt anorexia,mens andre som har hatt det ikke har større sjanse for tilbakefall en en som ikke har hatt det.En kan ikke sammenligne anorexia med alkohollisme,det er ikke det samme i det hele tatt.En alkoholliker kan aldri mere smake alkohol igjen,men en som har hatt anorexia og blitt frisk kan slanke seg igjen.

[ada-emilie]

Det kan sammenlignes fordi det er snakk om en avhengighet. Det er mange typer avhengighet som dominerer ens hverdag, som blir hovedfokuset, og noe å være besatt av. Det kan være shopping, arbeid, sex, rusmidler, mat, trening ..Men jeg tror alle kan kureres for det hvis en går ut av avhengighetsmønstret og ut i den utrygge uforutsigbare tilværelsen ved å gi slipp på kontrollen eller det en er avhengig av å få i seg eller utføre for å slippe unna smerten. Jeg merker at jeg fortsatt har et behov for å kontrollere følelser selv om jeg i 16 år har tillatt meg å føle det jeg føler. Når jeg ikke forstår grunnen til følelsene blir jeg veldig urolig og jeg har lett for å se etter indre, og sjelden ytre årsaker til at jeg føler som jeg gjør. Jeg har nemlig et ideal om å være upåvirket av ytre omstendigheter og selv bestemme hva jeg vil skal påvirke meg.

[Nerthus]

Ville bare si at jeg synes det er svært interessant å lære mer om spiseforstyrrelser og ikke minst takknemlig for at flere av dere deler av personlige erfaringer!
Dessuten er jeg kjempeglad på deres vegne at disse spiseforstyrrelsene ikke lengre er det som kontrollerer livene deres - siden livet har så mange andre spennende ting å by på

[Mear]

Jeg tror nok også alkoholisme og spiseforstyrrelse blir ganske forskjellig. Jeg ser hva du mener, men det kommer i min mening veldig an på årsaken til alkoholismen, siden det ofte er mer snakk om fysisk avhenighet og til og med kan være genetisk betinget. Ikke det at det psykiske ikke spiller inn, men ikke i like stor grad som for anoreksia. Anoreksia handler som sagt over mye om kontroll.

Men på et litt annet spor, så lurer jeg veldig på om plastbox kunne tenke seg å utdype litt det du skrev om hormoner? Eventuelt peke meg i retning av interessant lesing på temaet? Jeg synes det er superfascinerende, og merket veldig sist jeg spiste lavkarbo (jeg har vært frafallende et halvt år. :P ) hvordan kostholdet påvirket meg rent hormonelt (som dame blir det jo veldig tydelig enkelte ganger i måneden. ).

Er det slik da at et lavere nivå av insulin vil føre til et høyere nivå av østrogen? Og at folk generelt går rundt med for lave nivåer av disse anabole hormonene?

Jeg har et lite eksperiment gående nå. Har nettopp begynt på lavkarbo igjen, og samtidig droppet hormonell prevansjon og begynt med fam/temping i stedet. Veldig spent på å se hva resultatet blir (forhåpentligvis ikke familieforøkelse). Det blir vel på mange måter første gangen kroppen har anledning til å få hormonene på et normalt nivå (hva nå enn det måtte være).