Den beryktede sprekken

[Nekenieh]

Jeg er så urolig for å sprekke Jeg har vært på LCHF i en uke, men i to uker før spiste jeg mye lavkarbo da samboer er på samme greia. Så langt har alt gått bra, ligger under 20 gram karbohydrater per dag, og har ikke noe søtsug så langt.

Men det kommer vel? Er det garantert å gå på en sprekk eller er det mulig å unngå det?

[vaskeklut]

Du er ikke garantert noen ting som helst. Om du ikke har søtsug så er det jo bare å fortsette som før! Om det skulle skje at du "sprekker" så javel, da har du gjort det. Move on. Fortsett som før dagen etterpå.

[Spinnerette]

Akkurat det er det bare du som kan svare på! Er du viljesterk nok, kan du vel unngå å sprekke i all fremtid! Ingen andre enn deg selv som bestemmer hva du putter inn i munnen

[Carisma]

Jo mer du tenker på å sprekke, jo mer sannsynlig er det at du gjør det.

[nellie]

Du kan ikke gå rundt og være redd for en sprekk. Totalt bortkastet tid. Og skjer det, så skjer det. Er ingenting farlig med det. En sprekk er ikke noe du rammes av.

[Nekenieh]

Takk for svar! Er litt mer beroliget nå, jeg må bare slutte å tenke "jammen det skjer jo så bare vent".

Får ta det som det kommer

[Imse]

Men hvorfor er du redd for en sprekk?

Jeg får riktignok vondt i magen av å sprekke på gluten, men det er jo bare å gå videre. Det Det hender jeg bestemmer meg for å smake på ditt eller datt og går videre på lavkarboveien etterpå.

En sprekk er jo ikke farlig.

[Nekenieh]

Jeg eier egentlig ikke viljestyrke, og tenker at det skulle vel være typisk meg at jeg ikke klarer å nå dette målet mitt da.
Samboeren min er flink til å oppmuntre meg, men tanken om å sprekke ligger hele tiden i bakhodet

Nå har det blitt sånn at jeg tør ikke gå på butikken alene, i frykt for å kjøpe sjokolade

[vaskeklut]

At du eventuelt sprekker en gang eller to betyr jo ikke at du ikke når målet ditt. Om du ikke har godtesug så er det vel ikke noe problem da?

[Principe]

Min erfaring etter å ha holdt på med dette en stund er at om du klarer å holde deg de første 1-2 ukene så blir det bare mindre og mindre sannsynlig at du går på en sprekk. Starten er verst, og etterhvert så vil kroppen tilpasse seg og du har mindre sannsynlighet for å føle ett søtbehov.

[sonim]

Ikke krise å sprekke. Bare erkjenne at det skjer og så fortsette med ny giv. Å bare gi seg over og fortsette er det som kan ødelegge det man har bygget opp. Kan ofte ære tungt å komme seg opp derfra, men de fleste klarer det også over tid.

Personlig tror jeg at om man hele tiden fokuserer på å "ikke sprekke" og å "grue seg til man sprekker" så er dette hva jeg kaller for "negativ fokusering i en positiv spiral". Litt selvutslettende profeti i mine øyne.

Så hvis man klarer å la være å grue seg for noe som sannsynligvis ikke skjer, så vil både stress og tanker bare leve i nuet og man kanaliserer energien sin på områder man trenger den ;-)

Uten sammenlikning forøvrig:
Er skrevet mye om dette i idrettspsykologien også, da gjerne referert til "vinnerskaller" og "taperskaller". Hvorfor noen med like forutsetninger alltid "vinner", mens andre alltid "taper". Det som har gått igjen er at vinnere tenker positivt og fokuserer på det de skal gjøre, mens tapere ofte fokuserer på det de ikke skal gjøre som ble feil sist gang...
Frykten for å feile blir dermed ens "undergang" og gjør at man må starte om og om igjen gjentatte ganger.

[Antoinette6]

Opprinnelig lagt inn av sonim, her.

Ikke krise å sprekke. Bare erkjenne at det skjer og så fortsette med ny giv. Å bare gi seg over og fortsette er det som kan ødelegge det man har bygget opp. Kan ofte ære tungt å komme seg opp derfra, men de fleste klarer det også over tid.

Personlig tror jeg at om man hele tiden fokuserer på å "ikke sprekke" og å "grue seg til man sprekker" så er dette hva jeg kaller for "negativ fokusering i en positiv spiral". Litt selvutslettende profeti i mine øyne.

Så hvis man klarer å la være å grue seg for noe som sannsynligvis ikke skjer, så vil både stress og tanker bare leve i nuet og man kanaliserer energien sin på områder man trenger den ;-)

Uten sammenlikning forøvrig:
Er skrevet mye om dette i idrettspsykologien også, da gjerne referert til "vinnerskaller" og "taperskaller". Hvorfor noen med like forutsetninger alltid "vinner", mens andre alltid "taper". Det som har gått igjen er at vinnere tenker positivt og fokuserer på det de skal gjøre, mens tapere ofte fokuserer på det de ikke skal gjøre som ble feil sist gang...
Frykten for å feile blir dermed ens "undergang" og gjør at man må starte om og om igjen gjentatte ganger.

Takk for gode ord, sonim