Når er man egentlig fornøyd ...?

[Rin]

Opprinnelig lagt inn av Cherry, her.

Skal jeg ha BMI under 25 må jeg veie under 53 kg. Det veit jeg ikke om jeg gidder :P

Det var da drastisk? Jeg er jo enda et par cm lavere enn deg, og når vel BMI 25 når jeg veier 61 kg, såvidt jeg husker.

[Rosekinn]

hmm.. vanskelig å svare på egentlig. Har et langt mål om å veie 69 kg. Men er veeeldig fornøyd om jeg når 75. Men samtidig er jeg veldig redd for å ha et mål på vekta for å føle meg fornøyd med meg selv. Hva skjer når jeg når 69 eller 75 kg?
er jeg da "ferdig"? Redd for å slippe opp og plutselig legge på meg igjen! Jeg er i grunn fornøyd med det jeg veier nå, men jeg tenker jeg fortjener å gå ned mer! for min egen del. Gleder meg, men samditig gruer meg til å nå målene mine. Det er da utfordringen starter for min del. Å holde vekta

tror jeg blir fornøyd når det sunne matinntaket og treningen går av seg selv

takk for at du satte igang tankene rundt dette Tror det hjelper å gå ned i vekt og holde vekten hvis en er veldig bevisst på tanker og følelser rundt dette med vektnedgang.

[Nicpins]

Jeg var egentlig fornøyd og sa meg ferdigslanket da jeg kom ned på 64 kilo. Men etter to år på lavkarbo så var jeg også blitt så glad i lavkarbomaten at jeg liksom bare fortsatte å spise sånn som jeg var blitt vant til. Med det resultat at jeg gikk ned sju kilo til, uten å tenke over det engang. Jeg prøvde ikke heller. Kroppen bare justerte seg ned dit den ville være. Selv synes jeg nå at jeg er blitt for mager og kunne tenkt meg litt mer kjøtt på beina, men på lavkarbokosthold ligger kroppen dønn fast på 57 kilo åkkesom.

Tror ofte at kroppen bestemmer selv hvor den vil være på vekta.

Men "fornøyd"...tja, si det?! Det sitter vel mer mellom øra enn andre plasser? Jeg tror det er viktig å ha en bevisst prosess omkring sine tanker, følelser og holdninger knyttet til mat, vekt og selvbilde, samtidig som man går på lavkarbo eller andre "slankekurer" og kosthold. Man kan ikke bare fikse på symptomene (overvekt), man må også prøve å jobbe med årsaken til at det ble sånn i utgangspunktet.

Mvh, Nic

[Ivett]

Jeg vil egentlig ikke ned kjempe masse mer, tenkte målet skulle vœre rundt 75 kg, jeg har ingen planer og lyst å bli super tynn. Ikke noen ønsker om å gå under 70 kg.
Det eneste jeg vil ha vekk er magen, som jeg håper blir operert bort til sommeren.
Når jeg kontaktet en klinikk om bukplastikk så fikk jeg beskjed at jeg trengte å komme ned til 80 kg for å bli operert.
I dag veier jeg nok under 90 kg, kanskje rundt 87 kg + - , om jeg er heldig (har ikke veid meg på rundt 5 uker).
og er faktisk ganske fornøyd med meg selv nå (når jeg har på meg klœr, ikke uten), hadde det ikke vœrt for den forferdelige magen og puppene som har blitt mindre.

[Camomilla]

Opprinnelig lagt inn av Cherry, her.

Skal jeg ha BMI under 25 må jeg veie under 53 kg. Det veit jeg ikke om jeg gidder :P

Oi, det var da veldig streng BMI-kalkulator du hadde, da - på melk.no sier de at jeg må veie 58 kg. for å ha en BMI på 25. Og jeg er 152,5 cm høy

Du har forøvrig gjort en kjempejobb!

[andreasoe]

16kg lettere, men magen forsvinner aldri helt

[kirami]

Flott å se hvilke tanker dere har rundt emne For ja, kroppsbildet forandrer seg når vekta går ned... I alle fall for meg. Når jeg var på det tyngste hadde jeg på en måte gitt opp å se bra ut. Ga litt pokkert. Likte ikke de klea som ble solgt i min størelse osv. Nå som jeg har mista endel kg/cm, har jeg blitt mer kritisk og pirkete. Har et mye større ønske om å se bra ut liksom...kansje mer forfengelig:P Ikke meningen å virke kroppsfiksert, for ja, jeg syns det er fantastisk deilig å få bedre helse og miste vekt Men syns det er viktig å reflektere over disse sære tankene som dukker opp i hode når man har en kropp i stor forandring

[Rin]

Opprinnelig lagt inn av kirami, her.

For ja, kroppsbildet forandrer seg når vekta går ned... I alle fall for meg. Når jeg var på det tyngste hadde jeg på en måte gitt opp å se bra ut. Ga litt pokkert. Likte ikke de klea som ble solgt i min størelse osv. Nå som jeg har mista endel kg/cm, har jeg blitt mer kritisk og pirkete. Har et mye større ønske om å se bra ut liksom...kansje mer forfengelig:P

Det er kanskje mange av oss som har vært der at vi bare har "gitt opp" som følge av kroppsstørrelse, vanskeligheter med klesstørrelser og generell mistrivsel med speilbilde. Jeg ga i alle fall fullstendig blaffen i mitt ytre, hvilket lot seg reflektere i hår og hud og alt annet også. Nå er det liksom helt nytt for meg å investere (ikke mye, men i alle fall litt) tid i min fremtreden - jeg har feks plutselig en rettetang, hvilket ville virket helt meningsløst for et år siden, for jeg tenkte jo sånn at jeg kunne ikke se bra ut uansett bra jeg gjorde. På en måte er det vanskelig for meg å godta at jeg nå er interessert i dette også, for jeg er ikke en som er spesielt interessert i "jåleri" uansett hvordan man vrir og vender på det. (Eier feks ikke noe som kan kategoriseres som sminke.) ...Men det er jo en overgangsfase, en glede over å plutselig kunne handle i butikker jeg tidligere ikke engang ville turt å gå inn i av frykt for å møte alle XL-merkelappene jeg ikke kunne få på meg, engang... Nå står jeg faktisk fritt til å velge klærne jeg liker, som fremhever det som er positivt ved kroppen min, som igjen tvinger meg til å vedkjenne at det finnes noe positivt ved kroppen min, etc; så, JA, jeg har blitt mer forfengelig! Men jeg tror at jeg bare nærmer meg medianen etter å ha ligget langt i minus på forfengelighetsskalaen veldig lenge.

[Idarull]

Jeg hadde som mål å nå 55 kilo, jeg har jo veid det før med cirka samme høyde. Har nådd 60,5 og er ganske fornøyd med magen. Har igjen sideflesket da, det ser ikke bra ut. Så vet ikke jeg, 2 kilo til ned kanskje? Jeg trener ikke, kan hende det er det som trengs for å stramme opp siste rest.. cellullittene blir jeg nok ikke kvitt.

[streber]

For å være normalvektig må jeg som er 165 ned i 65 kg sier legen min på Lindbergklinikken. Men nå er det nå sånn at jeg ikke gidder å høre så mye på det da lille meg faktisk synes jeg ser skikkelig bra ut (naken hvertfall) NÅ som 78,6 kg tung Er vel ikke som mange andre på dette punktet, men slik er det. Men vekten sier at jeg er overvektig og jeg ønsker meg inn i noen pene klær jeg har liggende, så JA jeg fortsetter selvsagt lenge lenge på diett enda(ender opp på noe alla Lindberg til slutt), ønsker meg ned i 70, der vet jeg at jeg er FIN, så DET så!

[Pruttilutt]

Mål: Under 90. Det er dette jeg har holdt ved hele tiden, altså siden start september i fjor, og i aller høyeste grad etter ketolysestart i juli.
Nå skjønner jeg at hjernen ikke er på dagens mål, og jeg klarer ikke se objektivt på den skikkelsen som er i speilet. Jeg ser fortsatt michelin.
Dagens kompliment: Jeg fikk høre at ei ikke syntes jeg var overvektig. Det var godt i hjerterota.
En annen ting er at jeg ønsker at kroppen min skal bestemme dette selv. I alle år har jeg herjet med den, og nå skal den få bestemme selv. Fine kroppen med alle valker, skavanker og strekkmerker. På tide å sette pris på seg selv !

[screwball]

Man blir aldri fornøyd - det er iallefall min erfaring.
Klart, jeg er kanonfornøyd med å ha gått ned 30kg fett, jeg er kanonfornøyd med å ha holdt vekta og passet klærne i over 2 år, og jeg er fornøyd med å ha lagt på meg 5kg muskler fra bunnoteringen på 80kg (da var jeg kanskje for mager). Og jeg er EGENTLIG temmelig fornøyd med kroppen min slik den ser ut nå.
Men jeg er ikke fornøyd med alt...sixpacken er ikke nok definert, skuldrene og armene er ikke store nok og definerte nok. Har litt sommerferiefett som jeg gjerne skulle blitt kvitt igjen.

Så helt fornøyd, det blir man aldri.
Men kroppen min - DEN er fornøyd den!

[ada-emilie]

Hvilken del av oss lar vi vurdere når vi er fornøyde? Jeg har en perfeksjonistisk del som aldri blir fornøyd. Skal jeg lytte til denne? Den synes kropp i seg selv ikke er bra nok! Jeg synes den her som sier at hun vil la kroppen bestemme er superfornuftig og ikke minst modig og tolerant. Jeg tror det å akseptere kroppen som den er uansett hvordan den ser ut er viktig for at den skal få rom til å bli slik den vil. Jeg tror nemlig at om vi er opptatt av skavanker vil vi med vår oppmerksomhet holde fast ved de slik at de ikke slipper unna. Om vi derimot fokuserer på det positive vil det skje mer positivt. "jeg er tykk" er selvoppfyllende profeti. "Jeg er slank" eller "jeg blir tynnere" er også selvoppfyllende profeti. Så frykt som skaper det første alternativet må erstattes med tro og kjærlighet til kroppen. Ingenting er feil, alt kommer i orden.

[TrillTrall]

Jeg er egentlig fornøyd, men kunne godt tenkt meg at den forbaskede fettpølsa på magen dro sin kos!

Men Lille Gubben klager definitivt ikke! Når det er sagt - han klaget ikke da jeg var 8 kg tyngre heller. Men det gjorde jeg!

[vimsen85]

Jeg har besøk av tante rød og lurer på hvorfor jeg alltid syns jeg er STYGG de dagene i mnd. Resten av dagene er jeg godt fornøyd. Men nå har jeg lyst å stenge meg inne og ikke vise meg. Dumme hormoner

[eggis]

Har gått ned fra 95 kg til 77 kg (+/-1) og har en BMI på 23,5 nå. Har vært stabil på vekta siste 8 mnd, og ser at jeg har funnet matchvekta mi. Har ingen planer om å stresse med å gå mer ned, men heller ikke øke vekta.
Ser at med mitt lavkarbo kosthold og enkelte helger der en har litt utskeielser så er vekta fantastisk stabil, +/-1 kg og jeg er ihvertfall superfornøyd.

[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av 157cm, her.

Tjaa. Til syvende og sist vil jeg nok ikke si meg fornøyd før jeg har en BMI innenfor normalområdet, men da mener jeg 24,9 - ikke mye lavere. Grunnen til det er vel mest at da føler jeg kanskje at jeg har "på papiret" at jeg ikke er overvektig lenger, selv om jeg husker at jeg var fornøyd selv da jeg en gang i tiden lå rundt BMI 26. Vet at disse tallene også er ganske meningsløse, egentlig, men jeg vil så gjerne at vekten min skal være "uangripelig", og liksom være helt sikker på at jeg ikke har overvekt som kan skape tilleggssykdom for meg.

Dette er skummelt gjenkjennelig for meg, og henger nok sammen med at jeg har vært overvektig hele livet, og det har vært en klamp om foten min, mildt sagt, skapt både av meg selv og andre.
Jeg er sånn passe fornøyd med meg selv nå, med en bmi på litt over 26, men jeg når både rett under 25 og sekstitallet sånn ca samtidig (om jeg ikke husker feil), og selv om det er litt tåpelig, så er det en normal bmi og være på sekstitallet som er noen av de "kosmetiske" målene mine og jeg skjønner skikkelgi godt hva du mener med det at da er vekta uangripelig. Over det ruver det at jeg for alt i verden ikke vil utvikle noen av de sykdommene jeg vet jeg sto i fare for å få.

[Lindaplinda]

Det sies jo at man er sin egen verste kritiker, og det stemmer jo det. Er mange som sier til meg at jeg ikke trenger det osv, men da svarer jeg bare "jeg gjør det mest for min egen del", og da er de stort sett fornøyde med det svaret

Jeg har satt mål på 60kg, men slik jeg ser ut nå så tror jeg at den vekta blir for lav. Men nå sies det jo at ketolysekuren kan "avslutte" seg selv når kroppen føler seg fornøyd, så jeg skal bare forts til det stopper opp hvis ikke jeg blir fornøyd selv først Jeg trives jo veldig godt med kostholdet, så ser ingen grunn til å slutte heller. Har planlagt sprekk i jula, og gleder meg til å kose meg sammen med familien på julaften

[aktivjente]

Etter å ha sett Anna Anka vise fram magen sin på TV, og fortelle at hun kun har 11% kroppsfett tenker jeg at det er viktig å stoppe i tide. tror dama har slanka bort det hun må ha hatt av hjerne...

Hvis det er slik at lavkarbokost gir vektnedgang eller oppgang til man oppnår sin naturlige kroppsstørrelse, får man vel bare vente og se?

Jeg var livredd for at kroppen min hadde sagt seg ferdig på 70 kg, men så løsna det heldigvis og det rant av nye kilo.. så nå tenker jeg bare at jeg liker kostholdet, koser meg med masse overskudd til jobb,trening og familie, og får stadig finere kropp. La vita est bella!!

[TrillTrall]

Opprinnelig lagt inn av aktivjente, her.

Etter å ha sett Anna Anka vise fram magen sin på TV, og fortelle at hun kun har 11% kroppsfett tenker jeg at det er viktig å stoppe i tide. tror dama har slanka bort det hun må ha hatt av hjerne...

Isj. Hun er bare ekkel! Hun er jo så mager i ansiktet at skallen synes gjennom huden, ikke mye pent nei!

[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av TrillTrall, her.

Isj. Hun er bare ekkel! Hun er jo så mager i ansiktet at skallen synes gjennom huden, ikke mye pent nei!

Én ting er hvordan hun ser ut, en annen ting er hva slags verdisyn hun har og forfekter. Jada ... Jeg har sett Hollywoodfruene, jeg klarte for en gang skyld ikke å overse hypen .

[TrillTrall]

Opprinnelig lagt inn av Photobscura, her.

Én ting er hvordan hun ser ut, en annen ting er hva slags verdisyn hun har og forfekter. Jada ... Jeg har sett Hollywoodfruene, jeg klarte for en gang skyld ikke å overse hypen .

Forholdsvis tynt mellom øra der ja...

[Rin]

Opprinnelig lagt inn av Photobscura, her.

[...]jeg har vært overvektig hele livet, og det har vært en klamp om foten min, mildt sagt, skapt både av meg selv og andre.

Jeg har også "alltid" vært rund. Den gangen jeg var nede i BMI 26 eller deromkring var jeg 18 og gikk ned omtrent sju kilo på tre uker, som følge av feilbehandling med antidepressiva. (Dette var før ME-diagnosen, og før noen tilsynelatende klarte å oppfatte symptomatikken som noe annet enn psykosomatisk... en helt annen rant. ) En relatert detalj er at kroppen min faktisk er slankere nå enn dengang, selv om jeg veier mer - det har nok også litt med alder å gjøre, men nå kan jeg kjenne krage-, hofte- og ribbein jeg aaaldri har stiftet bekjentskap med før, hehe.

Kanskje det er vanskeligere for de av oss som alltid har vært for store å forstå når kroppen ser "riktig" slank ut, og det derfor blir viktigere med uavhengige målestokker som feks BMI? I forhold til de som har lagt på seg over kort tid og har et minne om hvordan de skal se ut, mener jeg.

[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av 157cm, her.

Kanskje det er vanskeligere for de av oss som alltid har vært for store å forstå når kroppen ser "riktig" slank ut, og det derfor blir viktigere med uavhengige målestokker som feks BMI? I forhold til de som har lagt på seg over kort tid og har et minne om hvordan de skal se ut, mener jeg.

Ja, sant! Jeg tror det ligger noe der. Jeg har jo ikke vært normalvektig siden jeg gikk i barnhagen, og selv om jeg sikkert, for alt jeg vet har vært nede i den vekta jeg er nå, så har jeg aldri vært så velproposjonert og all over slank som nå, ja, med krage- og hoftebein og what not som du beskriver.
Og så har jeg vel også følt meg stigmatisert med overvekta, uansett grad, at det har vært en del av identiteten min, og jeg vet jo at det er noe av det folk har sett, og jeg lurer jo fortsatt på om dette er noe folk liksom ser, for det er så mange som sier at jeg ser helt normalvektig ut, men de har jo ikke sett meg uten klær, heller .

I natt drømte jeg at noen viste meg noen nye bilder av meg og en annen dame som løp rundt på en plen i lange hippiekjoler (hahahaha, jaaadaaa), og jeg ble helt satt ut over å se hvor slank jeg var, og vedkommende som viste meg dem sa "men det er du da!". Sært.

[EAH]

åå eg kjenne meg såå igjen!
i følge målet eg hadde i utgangspunktet har eg nådd det om berre nåken få kilo. men eg VEIT at det var visst ikkje nok likevel! frustrerande