Jeg leser her og i ketolyseboken at det anbefales å veie seg på en spesiell ukedag, ikke oftere.

Ved tidligere slankekurer har jeg pleid å veie meg hver morgen for å "holde disiplinen". Nå vil jeg revurdere praksisen, men jeg vil gjerne vite mer om tankene bak. Noen som kan opplyse meg?:confused:

Litt fordi at ved å veie seg hver dag og vekta ikke rikker seg eller går saaaakte ned, kan være demotiverende.
Og man kan bli hekta på vekta. Det vet jeg av erfaring fra tidligere slankekurer at vekta kan styre humør osv :ja:

For på en ketose diett, så er det fettet som forsvinner etterhvert og det er kroppen som bestemmer hvor mye den klarer å kvitte seg med :ja:

I tillegg til å veie seg er det veldig lurt å måle cm. For selv om vekta stopper opp kan cm forsvinne :ja:

Jeg må helst veie meg hver dag, men da kan man oppleve nedturer (og oppturer). Veier man 80 på mandag, 80.5 på onsdag og 79.8 på fredag, får man lissom en skikkeli nedtur på onsdag som, for meg, er med på å senke motivasjonen. Men veier du deg hver dag, sørg for at det KUN er EN dag som teller

Men jeg er som deg, veier meg hver dag for å se om jeg spiser riktig, og så er det veldig motiverdende for hver dag jeg går ned 100 gram

:)

Gerd kom meg visst i forkjøpet der ja :p

Tusen takk til dere begge for superkjappe svar med opplysning.

Har mest lyst til å veie meg hver dag, da. For å få den umiddelbare tilbakemeldingen. Men det er kanskje klokt å ta det ukentlig, kunne få et mer langsiktig perspektiv på dette prosjektet.

Hm. Jeg får tenke litt. Igjen takk.

Jeg veier hver dag, og har gjort det i flere år nå - helt siden jeg la om til lavkarbomat.

Grunnen er ikke for å se etter vekttap - men for å se etter økning.

Jeg synes nemlig det er alle tiders når jeg legger på meg. Det vil si, jeg liker det jo ikke, men jeg har oppdaget at humør og alt er utrolig bra når kroppen virkelig får stappe fett på seg. Da er jeg evig optimist og ser ingen problemer. Ikke synes jeg at jeg legger på meg stort heller - helt til buksene en dag ikke bare har "krympet i vask" men faktisk virkelig ikke passer mer. Og da kan det ha kommet på ti kilo....

Så dermed - veie hver dag. Den første lille dømrade halvkiloen som prøver seg skal sporenstreks av igjen og ikke få utvikle familie og hierarki og jeg vet ikke hva på kroppen min :)

Jeg og veier meg hver dag, nettopp for å kunne ta de snikkende grammende før de setter seg....Dog er det samme tid, samme dag, samme sted som teller. En gang i uka, mandag morgen, hjemme...(egen vekt)
Og en annen ting, jeg oppdager fort hva jeg ikke kan spise før det vises på vekta, ved å veie meg hver dag. Av erfaring blir man klok :D, men gjør jeg noe med det.... Jooo... feks så spiser jeg ikke spekeskinke på søndag:D for da samler jeg to kilo vann til mandag og veiedag. Dumt, for da får jeg ikke reel vekt før neste uke.

Jeg skjønner ikke at dere vil veie dere hver dag, dere er vel klar over at 100 grams (eller mer) vektøkning på en dag IKKE trenger å ha med mat å gjøre? Mensen, væske, salt, dobesøk og annet er jo ting som påvirker vekten. Jeg synes altfor mange er besatt av den vekten og lar seg styre av den når det ikke er vits. Dere går jo ikke MER ned av å veie dere hver dag men dere får "bedre" resultater av å veie dere sjeldnere.

Da jeg gikk ned i vekt veide jeg meg kun 1 gang i uken. Jeg gledet meg til veiedag og var spent. Siden jeg veide meg såpass "sjelden" hadde jeg ALLTID gode resultater på vekten, hver eneste gang. Dermed slapp jeg å bli deppa fordi jeg hadde gått opp 100 gram, for det hadde jeg jo aldri. Synes det er litt trist når man blir så opphengt i tallene på vekten at man feks. ikke kan spise spekeskinke dagen før veiing. Sånn har jeg aldri hatt det. Heldigvis.

Som sagt - det er for å oppdage fett på vei inn...
Og etter flere år har jeg et rimelig godt kurvegrunnlag for å vite hvordan jeg reagerer på spekemat, mens og sånt :-)

Også vet jeg også at hvis jeg tar en ukes karbofest på ferie så kommer det gjerne en hel gjeng med kiloer som er omtrent like å kaste ut som innbitte kirkeasylanter, så en gang i uka blir for sjelden så lenge jeg trives så godt med vektøkning.:)

Jeg skjønner ikke at dere vil veie dere hver dag, dere er vel klar over at 100 grams (eller mer) vektøkning på en dag IKKE trenger å ha med mat å gjøre? .Selvfølgelig vet jeg det!
Samtidig så vet jeg at 100 gr ned er utrolig motiverende enkelte dager. Vekta er en kontrollstasjon. Ikke noe jeg er avhenig av. 100 gram opp kan være like demotiverende enten det er en dag eller to uker siden forrige gang jeg veide meg, så det spiller ingen rolle. Det husker du sikkert også.

Jeg tar alle forbehold når jeg veier meg...men grei rettesnor i tillegg til at jeg vet hva jeg har spist.:cool:

Ikke at jeg anbefaler noen å veie seg hver dag. For enkelte vil det være en unødvendig belastning, men det er faktisk enkelte av oss som ikke har noe problemer med det heller. Så vi får vel lov til å gjøre det vi da...:)

Nei for all del, om man ikke lar vekten styre seg så er det jo greit. Men jeg vil si den gjør det om man blir demotivert av å ha gått opp 100 gram fra den ene dagen til den andre. Med en gang det går utover humøret, bør man tenke seg litt om.
Selvsagt skal alle få gjøre som de vi, for min del må folk veie seg hvert 10. minutt hele døgnet om de vil, jeg bare skjønner ikke tankegangen. :p

Litt enig med Iset her, jeg - skjønner heller ikke tankegangen med å veie seg hver dag :p Hvis man forstår kostholdet man holder på med og ikke skeier ut så er det da ingen grunn til å hoppe på vekta hver dag? Det handler jo litt om å stole på at det du holder på med fungerer - og hvis du tar stikkprøver en gang i uka så er jo det nok? :o Dette handler jo om et langsiktig vekttap, ikke noe fra dag til dag eller noe turboopplegg..?

Grunnen til at det står i Ketolyseboken det om å veie seg, antar jeg har med flere ting å gjøre.. f.eks at man skal se de større linjene i hva et lavkarbokosthold innebærer (ikke bare fokusere på vekt, men også helse, energinivå osv), skape en fortrolighet til kostholdet via å slutte å være obsessed med vekta og veiingen pluss å gi kroppen tid til å vise resultatene mellom hver veiing.. noe som gjør det mer motiverende de gangene man går på vekta! :D

Lykke til :)

Jeg og veier meg hver dag, nettopp for å kunne ta de snikkende grammende før de setter seg....Dog er det samme tid, samme dag, samme sted som teller. En gang i uka, mandag morgen, hjemme...(egen vekt)
Og en annen ting, jeg oppdager fort hva jeg ikke kan spise før det vises på vekta, ved å veie meg hver dag. Av erfaring blir man klok :D, men gjør jeg noe med det.... Jooo... feks så spiser jeg ikke spekeskinke på søndag:D for da samler jeg to kilo vann til mandag og veiedag. Dumt, for da får jeg ikke reel vekt før neste uke.

Hei Anne!
Jeg gjorde det samme som deg, veide meg hver dag da jeg gikk ned 60 kilo (Med unntak av ferier så klart). Det var sånn jeg også lærte meg å forstå hvordan kroppen reagerte på ulik type/mengde mat. For meg var det veldig motiverende, for andre sikkert motsatt. Vi får gjøre det vi selv trives best med. Jeg følte meg heller ikke hekta på vekta......:)

Men hvordan vet dere at det er MATEN som gjør utslaget på vekten? Den svinger jo naturlig fra dag til dag hos oss alle sammen?

Jeg veier meg hver dag, og trives med det. Det viktige er at jeg bare har en offisiell dag hvor jeg skriver ned vekta, og bytter på ticker. Jeg tror det er det lureste. Ta denne uka som var, for eksempel. Jeg har gått opp et halvt kilo siden forrige torsdag. Jeg vet at jeg er på vei nedover igjen, fordi jeg har veid meg hele uka. Jeg drakk nemlig på lørdag, og kom ut av ketose. Vekta var litt opp mandag, enda litt mandag, og på tirsdag var den 98,8! På onsdag var den nede i 98, og i dag 97,6. Derfor VET jeg at det ekstra halvkiloet bare var vann, og det er på vei ned igjen.
Hadde jeg bare veid meg i dag ville jeg blitt superdeppa, og ikke engang tenkt at det var drikkinga sin skyld.. Og pga det skal jeg ikke drikke så mye i morgen og på lørdag som jeg opprinnelig hadde tenkt.

Hei på dere alle sammen.



Jeg skal i denne meldingen forsøke å redegjøre for mitt syn på denne saken. Jeg er nemlig av den oppfattning at jeg profitterer på å veie meg hver dag. Det betyr ikke at jeg ser på det som den eneste rette løsningen for alle her på forumet, vi er som kjent alle forskjellige. Det som fungerer for meg fungerer ikke automatisk for andre osv. Min redegjørelse kommer som et svar på de innleggene tidligere i denne tråden hvor det har blitt gitt utrykk for at man ikke forstår hvorfor noen veier seg hver dag. Det er dette jeg ønsker å nærmere belyse. Hovedårsaken til at jeg velger å veie meg hver dag er fordi jeg ønsker å holde fokus på det jeg driver med. Rent intellektuelt vet vi at endringer i vekt kan være forårsaket av flere forskjellige faktorer. Jeg knytter dermed ikke de helt store følelsene til mine observasjoner av min vekt, dette fordi det kortsiktige ikke danner noe godt bilde av hva jeg på lang sikt holder på med. De verdiene jeg får av min analoge badevekt putter jeg inn i et regneark, slik at jeg får historiske verdier å forholde meg til. På bakgrunn av disse kan jeg se utvikling av trendlinjer etc. noe som for meg er svært nyttig. Nettopp fordi jeg gjør det på denne måten fremskaffer jeg kunnskap og forståelse knyttet til mitt matinntak og mine evt. manglende dobesøk. Så hovedargumentet mitt for å veie meg daglig er at det gir kunnskap, fokus og på sikt også gode resultater. Dette at man skal la være å veie seg fordi man kan bli skuffet er for meg et nok så blodfattig følelsesargument som faktisk er like gjeldende uansett hvor sjelden man veier seg. Omlegging av kosthold og vektreduksjon er på mange måter vitenskap i den forstand at man skal gi seg selv ny viten. Da bør man sånn sett også benytte de metodene som det er størst sannsynlighet for at man lykkes med. Kostomlegging og vektreduksjon er ikke bingo eller lotterivirksomhet, det er hard jobbing og fokus på det man driver med. Badevekten min er i denne sammenheng et viktig instrument som også i fortsettelsen skal benyttes daglig.

Vennlig hilsen meg. :)

Jeg leser det du skriver, Thorwald, men jeg skjønner allikevel ikke helt argumentasjonen. For, som jeg spurte om oppfor her, hvordan VET man at det er maten som gjør utslag på vekt-svigningene når vekten svinger naturlig fra dag til dag? Dette med at vekten svinger pga. mensen (hos kvinner, selvsagt), væske, salt osv, er jo også vitenskap. Jeg klarer bare ikke helt å sette sammenheng mellom det å jobbe hardt for å slanke seg og det å måtte veie seg hver dag for å klare det, for man går vel ikke MER ned i vekt ved å veie seg hver dag enn feks. en gang i uken?
Jeg har gått ned 66 kg, og de 66 kiloene hadde jeg jo gått ned enten jeg hadde veid meg hver dag eller hver uke, forskjellen er bare at jeg aldri ble opphengt i vekta og lot den styre matinntak eller dagshumør.

Hei på dere alle sammen.



Jeg skal i denne meldingen forsøke å redegjøre for mitt syn på denne saken. Jeg er nemlig av den oppfattning at jeg profitterer på å veie meg hver dag. Det betyr ikke at jeg ser på det som den eneste rette løsningen for alle her på forumet, vi er som kjent alle forskjellige. Det som fungerer for meg fungerer ikke automatisk for andre osv. Min redegjørelse kommer som et svar på de innleggene tidligere i denne tråden hvor det har blitt gitt utrykk for at man ikke forstår hvorfor noen veier seg hver dag. Det er dette jeg ønsker å nærmere belyse. Hovedårsaken til at jeg velger å veie meg hver dag er fordi jeg ønsker å holde fokus på det jeg driver med. Rent intellektuelt vet vi at endringer i vekt kan være forårsaket av flere forskjellige faktorer. Jeg knytter dermed ikke de helt store følelsene til mine observasjoner av min vekt, dette fordi det kortsiktige ikke danner noe godt bilde av hva jeg på lang sikt holder på med. De verdiene jeg får av min analoge badevekt putter jeg inn i et regneark, slik at jeg får historiske verdier å forholde meg til. På bakgrunn av disse kan jeg se utvikling av trendlinjer etc. noe som for meg er svært nyttig. Nettopp fordi jeg gjør det på denne måten fremskaffer jeg kunnskap og forståelse knyttet til mitt matinntak og mine evt. manglende dobesøk. Så hovedargumentet mitt for å veie meg daglig er at det gir kunnskap, fokus og på sikt også gode resultater. Dette at man skal la være å veie seg fordi man kan bli skuffet er for meg et nok så blodfattig følelsesargument som faktisk er like gjeldende uansett hvor sjelden man veier seg. Omlegging av kosthold og vektreduksjon er på mange måter vitenskap i den forstand at man skal gi seg selv ny viten. Da bør man sånn sett også benytte de metodene som det er størst sannsynlighet for at man lykkes med. Kostomlegging og vektreduksjon er ikke bingo eller lotterivirksomhet, det er hard jobbing og fokus på det man driver med. Badevekten min er i denne sammenheng et viktig instrument som også i fortsettelsen skal benyttes daglig.

Vennlig hilsen meg. :)

Tusen takk for at du satte ord på det for meg også:)

Det har vært veldig interessant å lese de ulike argumentene, og takk til dere som har satt ord på dette. Vi er jo ulike, og diskusjonen avspeiler vel det. For et fantastisk forum dette er!

Mitt valg blir i alle fall å veie meg hver dag, for slik jeg er skrudd sammen vil det hjelpe meg å holde fokus, motivasjon og kontroll. Men det er nok mest praktisk samtidig å bruke en fast "tellende" ukedag, og justere kurver og ticker etter den.

Jeg leser det du skriver, Thorwald, men jeg skjønner allikevel ikke helt argumentasjonen. For, som jeg spurte om oppfor her, hvordan VET man at det er maten som gjør utslag på vekt-svigningene når vekten svinger naturlig fra dag til dag?

Det kan man ikke automatisk vite.

Alle som veier seg hver eneste dag vil oppleve at vekten svinger av ulike årsaker. Når man har holdt på med dette over tid vil de aller fleste mennesker kjenne igjen mønster mht. vektsvigningene. Dette medfører at man kjenner igjen mønster, slik som for eksempel at jeg går opp i vekt dersom jeg spiser 400 gram salt spekemat. Det er dette som gjør at vi får kunnskap om hvordan vi som individer er sammenskrudd, noe som igjen medfører at vi ikke trenger å miste motet pga. vektøkningen. For etter et godt måltid med spekemat, så går vekten uansett nedover igjen når vannet som saltet har bundet opp forlater kroppen, og bonusen er kanskje at man går ytterligere ned i vekt fordi man valgte spekemat fremfor potetgull (ja, jeg setter det litt på spissen her). Erfaringen medfører at man kan heise vektendringer opp i et intellektuelt perspektiv, og søke ny kunnskap og forståelse omkring de endringene som man ikke selv forstår. Hovedhensikten er å opparbeide seg kunnskap over tid, samt å holde fokus på det man driver med. Det er også min mening at denne kunnskapen om hvordan min kropp fungerer på de forskjellige matvarene gir meg økte muligheter og et rikere tilbud i forhold til den maten som inntas.

Jo sjeldnere man veier seg, jo mindre vet man om hva som påvirker vekten.


Dette med at vekten svinger pga. mensen (hos kvinner, selvsagt), væske, salt osv, er jo også vitenskap. Jeg klarer bare ikke helt å sette sammenheng mellom det å jobbe hardt for å slanke seg og det å måtte veie seg hver dag for å klare det, for man går vel ikke MER ned i vekt ved å veie seg hver dag enn feks. en gang i uken?

Jo, jeg vil hevde at daglig monitorering av egen vektutvikling gir høyere sannsynlighet for økt eller kanskje heller kontrollert vektreduksjon (det er jo ikke alle som vil gå ned hurtig i vekt). Den daglige stepøvelsen opp på badevekta gjør at folk holder fokus og at de gjør bitte små hyggelige endringer i sin egen tilværelse for å mestre videre kontrollert vektreduksjon. Da er plutselig ikke vektreduksjon noen hard jobb lenger. Da er det målrettet livsutfoldelse med noen begrensninger, som veies opp av alle de hyggelige fordelene.

Så klart kan man oppnå det samme med å veie seg hver uke, men jeg vil påstå at man får et bedre datagrunnlag til å behandle (analysere), egen vektutvikling ved daglig omgang med badevekt. Det er denne kunnskapen sammen med fokusen, som best tryller frem de gode resultatene. Det er imidlertid ikke ren magi, som sagt kun målrettet lystbetont livsutfoldelse.


Jeg har gått ned 66 kg, og de 66 kiloene hadde jeg jo gått ned enten jeg hadde veid meg hver dag eller hver uke, forskjellen er bare at jeg aldri ble opphengt i vekta og lot den styre matinntak eller dagshumør.

Du har gjort en kjempejobb, og har all grunn til å være stolt av det, men husk at det er mange på dette forumet som ikke har lykkes like godt som det du har gjort. Disse menneskene fortjener å få de beste rådene som planeten kan oppdrive i forhold til at de skal komme i en modus hvor de opplever økt kunnskap, motivasjon, mestring og bedre resultater. Det er her jeg eventuelt kan utfordre mine meningsmotstandere. Hva er den beste løsningen for de som sliter, og hvorfor mener du at dette er den beste løsningen? Jeg lytter veldig gjerne til nye argumenter, så lærer jeg forhåpentligvis litt av de. Anyone?

Vennlig hilsen meg! :)

Jeg tror svaret på hvor ofte man bør veie seg er relativt enkelt: Ofte nok til at man får noe konstruktivt ut av det å veie seg, sjelden nok til at det ikke blir manisk eller sykelig. Hovedproblemet med det å veie seg ofte er som andre har poengtert, at det kan virke demotiverende. Dersom man er av typen som får ødelagt dagen om morgenvekten viste 100 gram opp, er veiing hver dag kanskje ikke stien å gå, eventuelt har man et godt stykke mentalt arbeid å gjøre. Klarer man å bruke dagsveiing til et konstruktivt redskap slik f.eks. Thorwald gjør, har det derimot mye for seg å veie seg daglig. Vi er forskjellige her som på andre områder - enkelte kan ikke ha en vekt i hus overhodet for å unngå å bli slave av tallene, andre har stor nytte av å se sine svingninger fra dag til dag.

Nike - man vet ikke at det er maten som gjør det ene eller det andre hver gang - og det er ikke det eneste som er av interesse heller.

Jeg synes det er like interessant å se hva slags mat som ser ut til å samle eller drive vekk vann, hvordan trening gjør at kroppen blir litt tyngre etter en hard økt og andre variasjoner. I løpet av en lenge periode føler jeg at vekten er med på å gi meg noen håndfaste målinger på hvordan kroppen min fungerer i forskjellige situasjoner.

Jeg føler at det er en fin måte å rett og slett bli kjent med kroppen på - jeg lærer å se hvordan jeg føler meg i sammenheng med utvikling på vekten. Også fikk jeg etterhvert et så godt datagrunnlag at jeg kan se om jeg sannsynligvis driver å legger på meg eller om jeg er der jeg skal - ut fra at jeg nå etter mange år vet hvordan vann kommer og går med mens, muskler som har vært i bruk, forskjellige matvarer osv.

Også er det da viktig å knipe kiloene når de er på vei på igjen, siden jeg i de fasene av livet stort sett føler meg super og ikke tror at jeg legger på meg...:o Og med et så godt datagrunnlag som jeg etterhvert har så vet jeg stort sett hva som er spor av syndene mine og hva som er innenfor mine naturlige variasjoner.

Jeg er rett og slett slik som person - jeg liker målinger og tall og statistikk og føler at det er en ålreit tilnærming i forhold til kroppen min også :)

Nå er jo dette en vane jeg har hatt i flere år nå, og ikke bare nå mens jeg er i diettopplegget mitt da.

Vi har nok bare litt forskjellig syn på det, hehe. Merk at jeg ikke DØMMER noen for det å veie seg hver dag, jeg bare skjønner ikke tanken. For min del må folk veie seg så mye de vil altså.
Dette med å studere kroppen osv skjønner jeg mer når det er snakk om disse Tanita-vektene som måler fett, muskler, vann osv. IKKE når det gjelder vanlige badevekter, for den viser kun ETT tall, og det tallet skal liksom inkludere væske, muskler, fett, mat, avføring, urin, blod og ja, alt i hele kroppen. Dermed skjønner jeg ikke hvordan noen kan studere hvordan kroppen reagerer på ditt og datt utifra et tall på en badevekt, for man ser jo ikke HVA det er som gjør utslaget.

Men som sagt, er det slike spesialvekter så blir det nok noe annet. Da er det jo straks litt mer interessant å se resultater. Jeg har litt lyst på en sånn så jeg kan følge med på muskelveksten min.

Når det er sagt så stusser jeg litt på dette med å veie seg hver dag for å få kontroll på matinntak osv. Er dette kun en slankekur for dere? Dette bør jo være en livsstil, og om det er det bør man ikke trenge å veie seg hver dag for å ha kontroll. Jeg ser argumentene deres, men klarer ikke å forstå dem (evt. er jeg bare uenig). JEG synes det høres sykelig ut når man MÅ veie seg hver dag for å ha kontroll ...Sorry mac.

Jeg må bare si meg helt enig med Iset. Å veie seg hver dag høres helt grusomt ut :eek: Bli fullstendig opphengt ja...
For oss som har mål langt fram i tid så er det jo tiden fram til da, i det lange løp som er viktig. Å se tall hver dag, ja kanskje flere ganger for dag er det jo rett og slett ikke noe vits i.
Jeg veier meg èn gang i uken (resten av uken finnes ikke vekta for meg) men jeg syns egentlig det er litt ofte. Det beste hadde nok vært annenhver eller hver tredje uke - men jeg holder meg til hver uke nå ettersom jeg er såpass ny og må sjekke om jeg er på rett vei iallefall.

Jeg orker ikke noe naziregime med kroppen min og ikke kan gjøre/spise det eller det, for skal jo veie meg mandag, tirsdag, onsdag osv ;)
Det er tross alt livet man lever, og for meg så er ikke det viktigste i livet å gå på vekta og se tall.
Det går ann å gjøre andre ting i livet og iløpet av uken ja, likeså spise riktig, men kun veie seg max èn gang i uka. Det var nå min mening :p

Jeg veide meg en gang i uken, og hadde noen snikveiinger innimellom,
men det var mer spennende å bare veie en gang i uken! :)
Man kunne føle at det gikk nedover, og man viste man hadde spist rett,
og jeg gledet meg til å veie meg, det hadde jeg ikke kunnet hvis jeg skulle gått på vekta hver dag,

men nå har jeg ikke vært opphengt i vekt før heller, nå tråkker jeg bare opp på den av og til,
for å sjekke at jeg ikke går opp igjen, nå når jeg ikke følger
"noen kur for å gå ned", men er på litt blandings..

Men klart, for de som vil må de jo bare veie hver dag, man følger det man selv vil, og hva som passer for hver enkelt.

Nike - man vet ikke at det er maten som gjør det ene eller det andre hver gang - og det er ikke det eneste som er av interesse heller.


Men det har jeg da heller ikke sagt!;):)

Haha - nei det har du jo virkelig ikke...

Jeg svarte på dette spørsmålet her:

Men hvordan vet dere at det er MATEN som gjør utslaget på vekten?

Men det var jo iset som stilte det og ikke du ;)

Men om det ikke er maten som er av eneste interesse, hva er det da? Vekten viser jo bare et samlet tall, ikke HVA som er ditt og datt. Hvordan kan man lære noe vesentlig da?

Med nok data å analysere på, sammenstilt med treningsdagbøker, bevissthet på hva man har spist og observasjoner over lang tid har dette altså gitt _meg_ en fin måte å vurdere kroppen min og evt behov for justeringer på. At det ikke er sånn for alle andre er greit, men for _meg_ oppleves dette som et nyttig verktøy.

Det ville vært enda bedre om jeg hadde en tanitavekt, så det vurderer jeg å kjøpe meg.

Det er jo ikke verre enn at hvis jeg ligger høyt i vekt - og buksene er slappe i livet og jeg vet at jeg har trent som et villdyr - så vet jeg at jeg ikke trenger å justere på noe.

Hvis vekten går opp en kilo og buksene er trange når jeg skal ha mensen trenger jeg ikke å gjøre noe, det er normalt.

Hvis vekten går opp en kilo og buksen er en smule trang uken etter mensen trenger jeg gjøre noe, da er det erfaringsmessig vektøkning på gang.

Men den første lille kiloen ser jeg ikke så mange andre steder enn på nettopp vekten. :-)

For meg er det først og fremst for å holde fokuset oppe. Jeg somler ofte bort i hverdagen, og det merket jeg ekstra godt den måneden jeg ikke registrerte noe vekt. Jeg ble slappere med maten, for jeg hadde liksom ikke noe mål, jeg trengte jo ikke å registrere vekten lengre.. Jeg gikk ned kjempelite. Jeg har prøvd å holde meg unna vekta en hel uke også, men merker interessen for å være kjempeflink med mat dabbar av alledere dagen ett at jeg har veid meg. Men jeg skjønner ikke de som veier seg flere gangen om dagen - etter at man har spist er man jo dømt til å ha gått opp i vekt uansett.

For meg er det først og fremst for å holde fokuset oppe.
Jeg ble slappere med maten, for jeg hadde liksom ikke noe mål, jeg trengte jo ikke å registrere vekten lengre...Men det som er skummelt med å holde denne type fokus oppe er at man kun fokuserer på vekt og tall. Det er jo ikke noe liv det da. Og det er jo ikke snakk om å ikke registrere. Flere måneder uten ja kan jo få alle og enhver til å falle av, men snakk om at èn gang i uken kan være max.

Men det som er skummelt med å holde denne type fokus oppe er at man kun fokuserer på vekt og tall. Det er jo ikke noe liv det da. Og det er jo ikke snakk om å ikke registrere. Flere måneder uten ja kan jo få alle og enhver til å falle av, men snakk om at èn gang i uken kan være max.

Mine tanker også. Om man blir så "besatt" av å veie seg at LIVSSTILEN mister fokus, at man da ikke gidder å leve sunt bare fordi man ikke veier seg, er ikke det er faresignal? Det hadde det i hvertfall vært for meg.
Og man får jo de samme resultatene enten man veier seg 1 gang i uken eller hver dag, så registreringer og vekttap blir det jo uansett. UTEN "besettelsen" vekten gir, men heller forventninger og glede over et litt bedre ukentlig resultat.

Neineinei.... Nå må dere roe ned. Det at jeg veier meg hver dag er ikke noen besettelse, men som jeg nå har beskrevet - et nyttig verktøy for meg.

Jeg gidder selvsagt å leve sunt hele tiden, men etter å ha gått på riktig mat nå i ganske mange år har jeg også erfaring med at fokuset i livet varierer litt iblant. Det er ikke alltid jeg er like nøye på å tenke på hver eneste bit jeg putter i munnen.

Jeg har da funnet ut et enkelt og greit verktøy som fungerer utmerket for meg å bruke for å sørge for at ting går som de skal. -Vekten min, sett i sammenheng med mange andre parametre.

At andre ikke kan skjønne at dette er en god måte for meg er helt greit, men man må da likevel kunne ha respekt for at det for meg er en nyttig måte å gjøre det på???

Jeg synes ikke det er noe problem med de som aldri veier seg heller - men selv gjør jeg det altså på denne måten.

Akkurat som vi sikkert har helt forskjellige måter å organisere klesvasken på, eller kjøkkenskapene - så er dette noe jeg organiserer på denne måten fordi det passer meg best.

Og jeg er ikke besatt av vekten, jeg tar den ikke med på ferie, jeg griner ikke hvis den går opp tre hundre gram heller, jeg følger kort og godt bare med på utviklingen på den. Og jeg liker da tettere målepunkter på min kurve enn mange andre gjør.

For all del, jeg har respekt for at andre gjør ting på litt andre måter enn jeg, jeg spør bare fordi jeg er nysgjerrig, fordi jeg virkelig ikke klarer å forstå poenget. Jeg prøver, men jeg klarer det ikke. :p
Dette med å ikke leve sunt om man ikke veier seg var myntet på det Areola skrev.

ok :smil:

Jeg er sånn på alt mulig jeg - fører logg, er teknisk anlagt, så jeg digger ting som kan dokumenteres :)

Hei.

Jeg har nå lest igjennom innleggene siden mitt forrige innlegg. Selv om mange er kritisk til daglig veiing, så er det relativt tynt med argumenter som søker å belyse hvorfor ukentlig veiing er bedre enn daglig veiing. Utsagn som at daglig veiing er som å forholde seg til et naziregime og andre former for å sykeliggjøre daglig veiing er jo prisverdige mer enn de er konstruktive. Dette at man må kontrollere matinntaket basert på dagens vektavlesning (Iset) er jo stikk i strid med hva som er intensjonen i å veie seg daglig. Det handler om å forstå mønster og kroppens reaksjoner, samt å ha fokus for å øke kunnskapen noe som igjen medfører at man får flere muligheter i matfatet men på en sikrere måte. Kort fortalt at man appellerer til fornuften. Dersom noen blir fryktelig lei seg fordi de har gått opp 100 gram i løpet av 24 timer, så blir de altså lei seg fordi de ikke har tilstrekkelige kunnskaper. Løsningen i et slikt tilfelle er jo ikke, etter min mening, å gjøre som strutsen å stikke hodet ned i sanden. Tvert i mot, søk mot kunnskapen og øk forståelsen, og problemet er løst nesten helt av seg selv. For de menneskene som blir veldig lei seg om de går opp 100 gram, de vil bli enda mer lei seg dersom de går opp 700 gram i løpet av en uke. Så i utgangspunktet er jeg nok så tvilende til om dette argumentet holder vann i forhold til å øke sannsynligheten for å oppleve positiv mestring (ikke nazi) i forhold til en vektreduksjon. Flere av dere som svarer i denne tråden er jo erfarne og har den nødvendige kunnskapen og forståelse for hvordan ting henger sammen, så for dere som flyter på rutinen blir daglig veiing mindre viktig. Jeg har imidlertid etterlyst argumenter for de som er litt ferskere i faget, og dermed også litt mer sårbare. Men så langt er det bare, slik jeg leser det, to argumenter som taler for at det er fordelaktig å veie seg ukentlig. Dersom noen føler seg uteglemt, så kom gjerne med argumentene en gang til. Her er de i alle fall:

* At det kan virke demotiverende å veie seg daglig.
* At det er mer spennende å veie seg ukentlig

Dette med at veiing kan være demotiverende har jeg allerede svart på. At det er mer spennende å veie seg ukentlig kan jeg langt på vei være enig i, og for en nybegynner vil det også være kontraproduktivt i forhold til å opparbeide seg den nødvendige kunnskapen for å sikre en enklest og sikrest mulig vektreduksjon. Hovedårsaken til at jeg kan si som jeg gjør er fordi jeg prioriterer å øke sannsynligheten for å mestre vektreduksjonen, fremfor spenningsfølelsen. En følelse som for øvrig kan oppnås "billigere" på andre måter i livet.

Vennlig hilsen "men badevekta mi får du aldri" ;)

For all del, jeg har respekt for at andre gjør ting på litt andre måter enn jeg, jeg spør bare fordi jeg er nysgjerrig, fordi jeg virkelig ikke klarer å forstå poenget. Jeg prøver, men jeg klarer det ikke. :p
Dette med å ikke leve sunt om man ikke veier seg var myntet på det Areola skrev.

Kan du fortelle meg nøyaktig hva det er du ikke forstår, så skal jeg forklare det på en slik måte at du forstår det... ;-p

For all del, jeg har respekt for at andre gjør ting på litt andre måter enn jeg, jeg spør bare fordi jeg er nysgjerrig, fordi jeg virkelig ikke klarer å forstå poenget. Jeg prøver, men jeg klarer det ikke. :p
Dette med å ikke leve sunt om man ikke veier seg var myntet på det Areola skrev.
Hei Iset, du har jo en imponerende bragd bak deg ift vektreduksjon, så jeg lytter med stor interesse til dine erfaringer!

Men jeg synes det er litt rart at du ikke "skjønner poenget", som du skriver. For Thorwald, Smilefjes m.fl. har da forklart både grundig og nyansert om sine personlige positive erfaringer med hyppigere veiefrekvens? Har du virkelig lest nøye det de skriver, med et åpent sinn?

Folk har tydeligvis ulike behov og ulike erfaringer på dette området, og disse ulikhetene må gjensidig respekteres. Da er det en fordel hvis en kan unngå karakteristikker som "besettelse" og "sykelig" i debatten, spesielt hvis det bare er fordi man ikke skjønner. Vi som er overvektige får rikelig med negative karakteristikker i samfunnet ellers, så her inne på forumet kan vi vel slippe?

Dette at man må kontrollere matinntaket basert på dagens vektavlesning (Iset) er jo stikk i strid med hva som er intensjonen i å veie seg daglig.

Det er jo nettopp derfor mange veier seg hver dag, for å se om de spiste feil dagen før osv. Og det er jo mange som unngår å spise feks. salt mat dagen før veiing, kun fordi saltet påvirker TALLET på vekten, noe som forresten er fullstendig midlertidig.

Dersom noen blir fryktelig lei seg fordi de har gått opp 100 gram i løpet av 24 timer, så blir de altså lei seg fordi de ikke har tilstrekkelige kunnskaper. Løsningen i et slikt tilfelle er jo ikke, etter min mening, å gjøre som strutsen å stikke hodet ned i sanden. Tvert i mot, søk mot kunnskapen og øk forståelsen, og problemet er løst nesten helt av seg selv. For de menneskene som blir veldig lei seg om de går opp 100 gram, de vil bli enda mer lei seg dersom de går opp 700 gram i løpet av en uke.

Eeeh ... Så du mener at de som går opp 100 gram på et døgn ikke har tilstrekkelige kunnskaper? Det er jo hundre ting som påvirker vekten annet enn mat, og om man da IKKE veier seg hver dag slipper man jo å forholde seg til disse tingene. Og det å prøve å fokusere på annet enn vekten har jo ingenting med å stikke hodet i sanden å gjøre? Det har med å innse at dette er en livsstil, og ikke fokusere på TALL. Jeg synes det høres litt absurd ut det du skriver, men skjønner at det funker for deg. Bra det.

Hei Iset, du har jo en imponerende bragd bak deg ift vektreduksjon, så jeg lytter med stor interesse til dine erfaringer!

Men jeg synes det er litt rart at du ikke "skjønner poenget", som du skriver. For Thorwald, Smilefjes m.fl. har da forklart både grundig og nyansert om sine personlige positive erfaringer med hyppigere veiefrekvens? Har du virkelig lest nøye det de skriver, med et åpent sinn?

Folk har tydeligvis ulike behov og ulike erfaringer på dette området, og disse ulikhetene må gjensidig respekteres. Da er det en fordel hvis en kan unngå karakteristikker som "besettelse" og "sykelig" i debatten, spesielt hvis det bare er fordi man ikke skjønner. Vi som er overvektige får rikelig med negative karakteristikker i samfunnet ellers, så her inne på forumet kan vi vel slippe?

Jeg har lest ja, og jeg skjønner det fremdeles ikke, evt. så er jeg bare uenig i det han skriver. Jeg synes det høres absurd ut, men det er bare meg. Jeg har jo gjentatte ganger sagt at folk får veie seg hver dag for min del, men jeg kommer aldri til å forstå poenget med det. Jeg synes uansett det er sunnere å veie seg sjeldnere, for jeg synes ikke det er bra å bli opphengt i tall på den måten. Det har ingenting med å sette karakteristikker på folk å gjøre, men det ER jo en besettelse om man tenker så mye på vekta at man må kontrollere matinntak osv hver eneste dag.

Jeg har lest ja, og jeg skjønner det fremdeles ikke, evt. så er jeg bare uenig i det han skriver. Jeg synes det høres absurd ut, men det er bare meg. Jeg har jo gjentatte ganger sagt at folk får veie seg hver dag for min del, men jeg kommer aldri til å forstå poenget med det. Jeg synes uansett det er sunnere å veie seg sjeldnere, for jeg synes ikke det er bra å bli opphengt i tall på den måten. Det har ingenting med å sette karakteristikker på folk å gjøre, men det ER jo en besettelse om man tenker så mye på vekta at man må kontrollere matinntak osv hver eneste dag.


jeg synes det er freidig å hevde at du er feks sunnere enn meg. Hva i all verden er det som gir deg rett til å bruke slike karakteristikker/bedømmelser bare fordi jeg gjør ting på en annen måte enn deg? Du har tatt av 66 kilo, og er operert. Det gjør at ditt slankeopplegg er helt annerledes enn mitt - du kunne jo ikke spise like mye lenger etter operasjonen. Men det kan faktisk jeg. Derfor er det - til tross for at jeg har endret min livsstil og alt det der - riktig for meg å følge nøyere med enn det tydeligvis er for deg.

Vi har helt forskjellig utgangspunkt, og mitt utgangspunkt er altså at min mage ikke er operert, til tross for at jeg skulle ned like mange kilo som deg. Og med et så stort prosjekt uten den hjelpen du har hatt tilgang på underveis med mindre magesekk osv så trenger jeg altså for min del et annet opplegg enn deg. Jeg har valgt å klare dette uten å operere meg - det er da altså et annet opplegg enn ditt, og jeg skal avstå fra å si noe om hva som kanskje er sunnest av de to valgene.

Å påstå at du er sunnere enn meg, blir jeg for å være helt ærlig nokså såret av og ikke så lite provosert heller.

Ja, det var akkurat det jeg mente, at jeg var sunnere enn deg fordi jeg aldri har veid meg hver dag. :snill: Synes du blir veldig fort provosert her. Jeg sier bare at jeg faktisk synes det høres negativt ut å veie seg hver eneste dag, samme hva grunnen er. Om det funker for noen så javel, gjør det. Men jeg skjønner ikke hvorfor man MÅ være så opphengt i tall, det er bare MIN mening. Jeg er glad for at du har funnet noe som fungerer for deg altså. :)

Når det gjelder operasjonen, så er det selvsagt "sunnere" å klare det på egenhånd enn å bli operert (selv om en slik operasjon faktisk ikke er så usunn heller, man kvitter seg feks. med diabetes 2 i løpet av 1-2 døgn etterpå, og kreftrisikoen senkes med 60 % osv), men det er vel liten tvil om hva som er sunnest av å IKKE operere seg og å fortsatt være sykelig overvektig. Ikke alle KLARER det på egenhånd, det er faktisk bare rundt 5 % av de med BMI < 40 som klarer å gå ned og holde vekten etterpå, og selv om 5 % faktisk er ganske mange, er jeg IKKE en av de, desverre. Så for meg ble operasjon eneste redning. Men om noen tror dette er et enkelt valg tror de om igjen. Vektnedgangen kommer ikke dalende av seg selv, vi må jobbe vi også, dessuten har vi full mulighet til å gå opp i vekt igjen om vi ikke passer oss.

Det er jo nettopp derfor mange veier seg hver dag, for å se om de spiste feil dagen før osv. Og det er jo mange som unngår å spise feks. salt mat dagen før veiing, kun fordi saltet påvirker TALLET på vekten, noe som forresten er fullstendig midlertidig.

Jeg kan gjerne si det igjen, men så kortsiktig som å justere kostholdet på 24 timers basis er det neppe mange som veier seg daglig som gjør, og det vil heller ikke være formålstjenlig. En av de første mønsterne man kjenner igjen ved oppstart av daglig veiing er at økt saltinntak gir økt vekt i en kortere periode. :)

Men før man kan bruke dette som et nyttig instrument så trenger man historiske data. Jeg har med grafer og trendlinjer og full pakke, det er ekstremt motiverende for meg i alle fall. Og det er ikke slik at jeg ikke kan spise matpakka fordi jeg veide 100 gram fra eller til en dag. Jeg har en analog badevekt som ikke er spes. nøyaktig. Og i øyeblikket er jo jeg i Karibien og veier meg ombord på båt. Du kan tro det er mange faktorer som spiller inn på min vekt ja. Dønningene er tidvis den største faktoren. Men dette vet jeg jo, og det er kilo over tid som er det jeg ser etter, og så matcher jeg det litt opp i mot inntaket av spekeskinke. Serranoskinke er for øvrig godt... ;-p


Eeeh ... Så du mener at de som går opp 100 gram på et døgn ikke har tilstrekkelige kunnskaper?

Ikke helt. Jeg sa bare at de som blir fryktelig lei seg fordi de har gått opp i vekt 100 gram over en 24 timers periode, ikke har tilstrekkelig med kunnskap. For hvorfor skulle noen mennesker på denne planeten virkelig bli lei seg for det, når vi vet at det er såpass mange faktorer som spiller inn mht. et vektmål som tilsvarer noe slikt som et glass vann? Dette er jo helt ubetydelig å ikke noe å bry seg om. Det regner jeg med at du er enig I Iset?


Det er jo hundre ting som påvirker vekten annet enn mat, og om man da IKKE veier seg hver dag slipper man jo å forholde seg til disse tingene. Og det å prøve å fokusere på annet enn vekten har jo ingenting med å stikke hodet i sanden å gjøre? Det har med å innse at dette er en livsstil, og ikke fokusere på TALL. Jeg synes det høres litt absurd ut det du skriver, men skjønner at det funker for deg. Bra det.

Greit. Jeg skal forsøke å forklare dette ytterligere. Når man er trailersjåfør så har man jo på sett og vis en livsstil knyttet til dette med å kjøre trailer. Personlig vil jeg si at selv om trailersjåføren har en livsstil som tilsier at han sitter på landeveien store deler av uken, så har han like vel store fordeler av å titte ofte på sine instrumenter. Det være seg speedometeret, turtelleren, eller evt. målet for hvor mye olje som er på motoren. Dette er nyttige verktøy som gode sjåfører bruker, for å sikre at de kommer trygt og presist frem med lasten sin - uten motorhavari. Så denne koblingen mellom at det er en livsstil, og at man har lært seg å mestre noe (kanskje til tross for lite bruk av instrumenter) er i min verden ikke et godt nok argument for at man skal la være å bruke de virkemidlene som er hensiktsmessige. Kanskje det er viktigere for yngre sjåfører å sjekke alle instrumentene hyppig, til de lærer korrekt hyppighet, men å si at en erfaren trailersjåfør kun trenger å sjekke speedometeret en gang ukentlig, er vel alle enige om at blir litt sjelden?


Hensikten er jo ikke å fokusere på tall, instrumenter, om veien svinger til høyre eller venstre. Hensikten er å sørge for (nå repeterer jeg meg selv til det kjedsommelige her men) at man øker sannsynligheten for å lykkes med det man driver med. Kort sagt skaper en positiv mestringsfølelse knyttet til alt fra trailerkjøring til badeland.

Med vennlig hilsen "en som lurer på hvor bade gakk-gakken ble av" ;)

Ah dette med veiing og kunnskaper misforstod jeg visst, da skjønner jeg. :D
Jeg er ikke helt enig med deg i dette med hverdagsveiing (og jeg synes sammenligningen med traileren var artig men holder ikke helt mål da det å sjekke bilens ve og vel er noe helt annet enn å se et eneste tall på ei vekt, noe som jo ikke sier så mye), men du og dere andre skal få lov til å fortsette med det altså. :p

Håper i hvertfall alle finner veien til god helse og varig vekttap, både de som veier seg hver dag og de som ikke gjør det, og at ikke folk er sure og sinte på lille Iset fordi hun blander seg litt inn. :lol:

Repetere megselv litt jeg... Tror forskjellene her kan ligge litt i hvilken lavkarbometode folk benytter for å gå ned i vekt, jeg?

Dersom man følger et opplegg, la oss si Atkins/Ketolyse ETTER BOKA, er det ikke nødvendig å veie seg hver dag. Det er jo fordi disse oppleggene VIRKER, og stikkprøvene med veiing en gang i uka er kun for å holde motivasjonen oppe pluss å ha et mål på hvor godt dette fungerer for den enkelte kropp :) De som sprekker eller skeier ut, spiser for mye osv, kan like greit kontrollere inntaket ved å veie maten, enn å veie segselv etter hvert måltid (selv om det egentlig er grundig spesifisert fra før i disse filosofiene) ;) Fokuset på disse kurene er ikke bare slanking, men også en livsstilsendring (der man lærer seg å spise riktig mat, riktige mengder osv), og derfor er slike kontrollredskaper som kroppsvekt fra dag til dag irrelevante :p

For de som lager eget opplegg / ikke klarer følge kurer til punkt og prikke / følger kurer med større frihet, kan sikkert det å veie seg hver dag ha mer for seg. Dette er fordi at her får man ikke like stor veiledning og begrunnelse for hva og hvordan man skal spise, hvor mye osv. I en sånn situasjon kan kanskje det å veie seg hver dag være en hjelp/pekepinn på hvordan kroppen reagerer?

Selv synes jeg nok fortsatt at det er ganske sykt å veie seg hver dag. Dette handler ikke bare om slanking, det handler om en livsstilsendring! Når man VET man spiser riktig mat i riktige mengder, finnes det ingen grunner til å veie seg hver dag lenger :)

Ikke helt. Jeg sa bare at de som blir fryktelig lei seg fordi de har gått opp i vekt 100 gram over en 24 timers periode, ikke har tilstrekkelig med kunnskap.


Ønsker å knytte en liten kommentar til dette, ettersom det ikke er riktig. Man kan ha all kunnskap i verden, men følelser er nå en gang ikke av det mest rasjonelle. Har man et vanskelig eller forstyrret forhold til vekt i utgangspunktet, kan et daglig fokus på tallene på vekten, uansett hvor flott et redskap de kan være, virke destruktivt. Fornuft og følelser går ikke alltid hånd i hånd. Det trenger overhodet ikke å være sykelig å veie seg hver dag, men at det i noen tilfeller er det, er ikke til å tvile på. Det skyldes ikke manglende kunnskap, men et følsomt forhold til tema.

Jeg er ikke helt enig med deg i dette med hverdagsveiing (og jeg synes sammenligningen med traileren var artig men holder ikke helt mål da det å sjekke bilens ve og vel er noe helt annet enn å se et eneste tall på ei vekt, noe som jo ikke sier så mye), ...

Hei igjen Iset.

Det er fint og flott at du ikke er helt enig med meg (det betyr jo bare at du er litt enig men ikke helt, eller?), jeg savner imidlertid en litt sakelig tilbakemelding. Det er ikke godt nok å si at du ikke liker trailer-analogien min, når du ikke samtidig peker på HVA du ikke likte med den? Eller mener du det at den ene verdien som en badevekt gir, ikke sier stort? For om du isolert sett mener det, så er jeg langt på vei enig. Det er først når man setter sammen disse verdiene over tid, og ser det opp i mot de andre tingene som påvirker vår vekt i hverdagen, at vi kan finne svar og kunnskap på alle spørsmålene som genereres inne i vårt hode når vi holder fokus ved daglig veiing.

Tanken var å vise til eksempelet med trailersjåføren som også må bruke sitt primærinstrument (hodet) for å ferdes trygt i trafikken, til det er det viktigere å fokusere på instrumentene, fremfor det faktum at han har en livsstil som trailersjåfør, med masse rutine, så han trenger ikke lære noe som helst mer nå. Det var før det... ;-p

Vennlig hilsen mæææ! ;)

Repetere megselv litt jeg... Tror forskjellene her kan ligge litt i hvilken lavkarbometode folk benytter for å gå ned i vekt, jeg?

Du er inne på noe her.


Dersom man følger et opplegg, la oss si Atkins/Ketolyse ETTER BOKA, er det ikke nødvendig å veie seg hver dag.

Det er aldri nødvendig å veie seg, men det kan uansett i mange tilfeller være formålstjenelig. Så hvorfor skulle det ikke være det også i forhold til atkins/ketolyse? Har du noen andre eksempler på at resultatene forbedres proposjonalt med manglende fokus? Jeg synes det høres sært ut.


Det er jo fordi disse oppleggene VIRKER, og stikkprøvene med veiing en gang i uka er kun for å holde motivasjonen oppe pluss å ha et mål på hvor godt dette fungerer for den enkelte kropp :)

Virker?
Hvor høy virkningsgrad har de forskjellige varianten, og hvor har du evt. fått de tallene fra? *nysgjerrig*

Eller lukter vi synsing her. I så tilfelle så kan jeg fortelle at jeg kjenner mange mennesker som har vært opp som en løve og ned som en fell på disse tingene. Hovedårsaken til fallet har vært manglende kunnskap. Det er uansett mange som har klart seg bra gjennom starten, ikke minst takket være dette forumet her. Så det er veldig flott.


De som sprekker eller skeier ut, spiser for mye osv, kan like greit kontrollere inntaket ved å veie maten, enn å veie segselv etter hvert måltid (selv om det egentlig er grundig spesifisert fra før i disse filosofiene) ;)


Veie seg selv etter hvert måltid, hvor har du det fra? Jeg håper ikke noen her på dette forumet har oppfattet at det er det jeg taler for?


Fokuset på disse kurene er ikke bare slanking, men også en livsstilsendring (der man lærer seg å spise riktig mat, riktige mengder osv), og derfor er slike kontrollredskaper som kroppsvekt fra dag til dag irrelevante :p


Hehe... Artig du. ;)

Du argumenterer nesten som om mennesket ikke hadde en hjerne og kan tenke selv. Mener du at man skal lese en bok, og blindt følge det som står der uten å stille noen som helst spørsmål hverken med utforming eller innhold? Mener du virkelig at man som menneske profitterer på å legge igjen den kritiske sansen i nattbordskuffen og la den bli der? Helt greit at lavkarbo er en permanent kostholdsomlegging og at de forskjellige tilbyderne av løsninger der promoterer dette bla. for å fremme salget og øke suksessprosenten. Jeg er imidlertid nok så kritisk til at dette skal være en hvilepute alla, jeg slipper å legge om kostholdet mitt, for det har boka mi allerede gjort for meg. Jeg trenger ikke lære noe jeg, for jeg kan jo bare lese fra gang til gang, og i bibelen står det bla. bla. bla.

Nei jeg argumenterer for at man tillegner seg kunnskap om sin egen kropp, og at man holder fokus på det man driver med. Dette for å øke mestringsgraden, de gode følelsene og det gode i livet generellt.

Selvfølgelig KAN man gjøre det ved ukentlige veiinger også, men mitt råd til nye er fremeles daglig veiing. Men jeg lytter gjerne til gode argumenter for hvorfor jeg bør bytte standpunkt. Men som dere sikkert allerede har forstått, så holder det ikke med at det er mer spennende, at man kan bli lei seg av vektøkning eller at man ikke trenger å veie seg fordi det står i boka. Dette er argumenter, men jeg synes ikke disse er særlig hardslående. Mer som en litt dvask puselanke som dasker meg klissent på kinnet. Huff, nå begynner jeg å tenke kanin igjen vettu. Det er nok alle de turene på badevekta som gjør meg litt ekstra tullerusk i dag... ;-p


For de som lager eget opplegg / ikke klarer følge kurer til punkt og prikke / følger kurer med større frihet, kan sikkert det å veie seg hver dag ha mer for seg. Dette er fordi at her får man ikke like stor veiledning og begrunnelse for hva og hvordan man skal spise, hvor mye osv. I en sånn situasjon kan kanskje det å veie seg hver dag være en hjelp/pekepinn på hvordan kroppen reagerer?

Enig. men selv med god begrunnelse for hva og hvordan man bør spise så er alle forskjellige, og jeg tror folk reagerer veldig forskjellige på kostholdet som presanteres i feks. ketolyse også. Dermed ser jeg det som en fordel med daglig veiing også her, men folk må gjerne gjøre som de vil. Det eneste jeg ønsker er å kunne gi det beste rådet til nybegynnere som vil legge om kostholdet til en varig livsstilendring. Så langt synes jeg det er å anbefale daglig veiing, og dersom man ikke klarer å gå på vekta uten å bli lei seg og deppa, så skal man etter min mening kontakte en psykolog for å få endret et merkverdig tankemønster som er hemmende i livsutfoldelsen. Så fremt det ikke var en reel grunn til å bli lei seg da, men det vet man jo ikke før man har endel kunnskap knyttet til dette.

[quote=Marita;486761]
Selv synes jeg nok fortsatt at det er ganske sykt å veie seg hver dag.

Kan du fortelle meg hva som er sykt med det? Er det å pusse tennene hver kveld også sykt i dine øyne? ;)


Dette handler ikke bare om slanking, det handler om en livsstilsendring! Når man VET man spiser riktig mat i riktige mengder, finnes det ingen grunner til å veie seg hver dag lenger :)

Vel, for noen finnes slike grunner, men langt fra for alle. Det du beskriver her er jo en erfaren ringrev som har hoppet rundt i manesjen i mange år. Ikke en nybegynner med overvekt som ønsker å få et best mulig råd. Det er jo litt forskjell på det da... :)



Med vennlig hilsen gEm! ;)

Ønsker å knytte en liten kommentar til dette, ettersom det ikke er riktig. Man kan ha all kunnskap i verden, men følelser er nå en gang ikke av det mest rasjonelle. Har man et vanskelig eller forstyrret forhold til vekt i utgangspunktet, kan et daglig fokus på tallene på vekten, uansett hvor flott et redskap de kan være, virke destruktivt. Fornuft og følelser går ikke alltid hånd i hånd. Det trenger overhodet ikke å være sykelig å veie seg hver dag, men at det i noen tilfeller er det, er ikke til å tvile på. Det skyldes ikke manglende kunnskap, men et følsomt forhold til tema.

Dette er jeg rett og slett ikke enig i. Mitt postulat er som følger: Det er umulig for et menneske å bli lei seg for ting som mennesket ikke selv føler er grunnlag for å bli lei seg.

Dette er nok så innlysende for de fleste skulle jeg tro.

Ellers er det vel slik at man blir lei seg av ting som man mener på en eller annen måte har en negativ konsekvens for en. Og jeg blir overassket dersom noen kommer til meg å forteller, med faglig tyngde altså, at noen mennesker kan bli lei seg over å se vekten øke før og etter et glass vann. Forutsatt at de er i stand til å forstå at vannet kun er en kort tid i kroppen, før det renner ut i den store telefonen, på sin ferd mot havet.


Jeg er heller ikke enig i at det er slik som du hevder, nemlig at fokusen på badevektens tall kan være destruktiv. Jeg er derimot enig i at den kan være med som en ingrediens i en destruktiv prosess, men det er vedkommendes anstrengte forhold til egen vekt og kanskje psyken, som er problemet. Ikke det faktum at man har et instrument som er egnet til å lese av kroppsvekten, og at den daglig benyttes som en redskap for å fremskaffe kunnkap om hvordan ens egen kropp reagerer på ulike ting, for så å samle dette i historiske data for videre analyse. Dette er jo to forskjellige ting, og det er ikke slik at det ene fører til det andre. Det skulle jeg i så tilfelle gjerne likt å få nærmere referanser til.

Vel, jeg er til slutt enig i at noen mennsker styres mer av følelser enn av fornuft. Spørsmålet jeg stiller er om vi her på lavkarbo.no skal gi råd til de som er nye, basert på at vi skal sykeliggjøre dem og på en måte forskåne dem mot dem selv? Jeg synes ikke det. Jeg synes vi skal gi råd basert på at vi tror det er funksjonsfriske mennesker vi snakker med, og så får de den beste rådgivningen vi kan gi ut i fra det. Det er nesten en forutsetning at man klarer å være rasjonell i en fase hvor man endrer kostholdet, hvis ikke så vil man jo hele tiden bli styrt av følelsene og gjøre ting man senere angrer på. Disse menneskene vil ha store problemer uansett hvor mange ganger de veier seg eller ei. Det er nå faktisk også fristende å si at disse irrasjonelle menneskene burde hvertfall veie seg så ofte som mulig, slik at sykeligheten blir trigget så fort som mulig. Så får man dem fortest mulig til en psykolog, som kan bistå dersom de selv ønsker å restaurere seg selv, til en stand bedre enn ny. Det høres imidlertid litt brutalt ut å gjøre det på denne måten, men jeg er ikke så sikker på at det finnes så mange andre og mindre smertefulle veier for denne gruppen mennesker. *hører tunge steg over lavkarbogulvet og dukker akkurat tidsnok til å se kjevla knuse i veggen bak meg* ;)

Nike, takk for at du bragte oss inn på den følsomme biten knyttet til dette tema! :)

Kan du fortelle meg hva som er sykt med det? Er det å pusse tennene hver kveld også sykt i dine øyne? ;)Hvorfor skulle det være sykt? Det er allmenn kunnskap at
Tannbørsten skal brukes én til to ganger daglig til renhold av tennene for å fjerne bakteriebelegg (plakk) og matrester, og slik sørge for at vi kan forebygge både hull i tennene, tannkjøttsykdom og dårlig ånde Kan ikke heeeelt se hvordan dette kan sammenlignes med å veie seg hver dag

Dette er jeg rett og slett ikke enig i. Mitt postulat er som følger: Det er umulig for et menneske å bli lei seg for ting som mennesket ikke selv føler er grunnlag for å bli lei seg.

Dette er nok så innlysende for de fleste skulle jeg tro.

Her mener jeg du tar grunnleggende feil, fordi følelser og fornuft ikke alltid henger sammen. Et menneske kan ganske riktig ikke bli lei seg for noe det ikke føler grunnlag for å gråte over, men det kan bli lei seg for noe det rent firnuftsmessig ikke er grunnlag for å gråte over.

Ellers er det vel slik at man blir lei seg av ting som man mener på en eller annen måte har en negativ konsekvens for en. Og jeg blir overassket dersom noen kommer til meg å forteller, med faglig tyngde altså, at noen mennesker kan bli lei seg over å se vekten øke før og etter et glass vann. Forutsatt at de er i stand til å forstå at vannet kun er en kort tid i kroppen, før det renner ut i den store telefonen, på sin ferd mot havet.

Joda, dette er fullt mulig, jf kommentaren over.


Jeg er heller ikke enig i at det er slik som du hevder, nemlig at fokusen på badevektens tall kan være destruktiv. Jeg er derimot enig i at den kan være med som en ingrediens i en destruktiv prosess, men det er vedkommendes anstrengte forhold til egen vekt og kanskje psyken, som er problemet. Ikke det faktum at man har et instrument som er egnet til å lese av kroppsvekten, og at den daglig benyttes som en redskap for å fremskaffe kunnkap om hvordan ens egen kropp reagerer på ulike ting, for så å samle dette i historiske data for videre analyse. Dette er jo to forskjellige ting, og det er ikke slik at det ene fører til det andre. Det skulle jeg i så tilfelle gjerne likt å få nærmere referanser til.

Her er vi faktisk ikke uenige, og det skulle igrunnen fremkomme av det jeg skriver i innlegget du refererer til. Det er nettopp når man har et slikt anstrengt forhold til kropp og vekt, at vektfokuset er destruktivt. Hva som er høne og egg kan dog variere...;)


Vel, jeg er til slutt enig i at noen mennsker styres mer av følelser enn av fornuft. Spørsmålet jeg stiller er om vi her på lavkarbo.no skal gi råd til de som er nye, basert på at vi skal sykeliggjøre dem og på en måte forskåne dem mot dem selv? Jeg synes ikke det. Jeg synes vi skal gi råd basert på at vi tror det er funksjonsfriske mennesker vi snakker med, og så får de den beste rådgivningen vi kan gi ut i fra det. Det er nesten en forutsetning at man klarer å være rasjonell i en fase hvor man endrer kostholdet, hvis ikke så vil man jo hele tiden bli styrt av følelsene og gjøre ting man senere angrer på. Disse menneskene vil ha store problemer uansett hvor mange ganger de veier seg eller ei. Det er nå faktisk også fristende å si at disse irrasjonelle menneskene burde hvertfall veie seg så ofte som mulig, slik at sykeligheten blir trigget så fort som mulig. Så får man dem fortest mulig til en psykolog, som kan bistå dersom de selv ønsker å restaurere seg selv, til en stand bedre enn ny. Det høres imidlertid litt brutalt ut å gjøre det på denne måten, men jeg er ikke så sikker på at det finnes så mange andre og mindre smertefulle veier for denne gruppen mennesker. *hører tunge steg over lavkarbogulvet og dukker akkurat tidsnok til å se kjevla knuse i veggen bak meg* ;)

Jeg er enig i en del av det du skriver, men det er nok ikke alltid henisktsmessig å trigge en slik "sykelighet". Jeg tror ikke dette er tråden for å bevege seg inn i spiseforstyrrelsenes verden, men jeg synes man skal være litt forsiktig med de helt bastante uttalelsene på et område som dette, i det minste av respekt for mennesker som kanskje har levd et helt liv med et mer enn "følsomt" forhold til vekt.

Nike, takk for at du bragte oss inn på den følsomme biten knyttet til dette tema! :)

Morsrollen har gjort meg så myk atte...;)

Oops, ble litt rar sitering/svar dette - mine kommentarer er uthevet, om noen skulle lure..

Hvorfor skulle det være sykt? Det er allmenn kunnskap at
Kan ikke heeeelt se hvordan dette kan sammenlignes med å veie seg hver dag
Badevekten skal brukes en gang daglig til innsamling av data for å sikre effektiv, målrettet og virkelighetsorientert redusering/økning av vekten. Dette forebygger fordumming, vektøkning og passifisering av folk over hele kloden. Samtidig som det bidrar til økt fokus på viktige satsingsområder. Dette skal ikke være hemmende eller til hinder for andre tiltak som også kan bidra til å sikre bedre gjennomføringsevne, mestring og den gode stemningen som er viktig (men ikke påkrevet) i enhver omstillingsfase i livet.

Jeg trodde det var dette som var allmenkunnskap jeg? ;-p

Eksemplet med tannbørsten var egentlig mest ment som en illustrasjon på at det går an å ha daglige rutiner knyttet til forvaltning av egen kropp/helse uten at det av den grunn må sykeliggjøres. Det skulle faktisk ikke forundre meg om noen har argumentert, tidligere i historien, for å pusse tennene kun ukentlig. Fordi noen ble besatt og hadde tvangsforestillinger knyttet til tannpussen sin, og pusset i filler både jeksler og hjørnestol. ;)

Heldigvis er disse menneskene ikke i flertall, og følgelig kan vi konsentrere oss om det som er fornuftig, nemlig å pusse tenne en eller to ganger daglig.

:)

Skriver mine kommentarer i fet tekst for jeg kan ikke sånn der dele-opp-det-man-sier-i-masse-små-biter-opplegg :p



Virker?
Hvor høy virkningsgrad har de forskjellige varianten, og hvor har du evt. fått de tallene fra? *nysgjerrig*

Derfor jeg sier veiinga en gang i uka er en fin målestokk for å finne et mål på hvordan dette fungerer for den enkelte :) Tror du havner på tynn is om du baserer deg på at ingen av kurene her virker for noen, de fleste kurene her virker for alle!

Veie seg selv etter hvert måltid, hvor har du det fra? Jeg håper ikke noen her på dette forumet har oppfattet at det er det jeg taler for?

Det ble vel nevnt å veie seg for å finne ut hvordan kroppen reagerer på visse typer mat, og da antar jeg den veiinga foregår en tid etter et måltid? Hvis det er feil, korriger meg gjerne ;)

Du argumenterer nesten som om mennesket ikke hadde en hjerne og kan tenke selv. Mener du at man skal lese en bok, og blindt følge det som står der uten å stille noen som helst spørsmål hverken med utforming eller innhold? Mener du virkelig at man som menneske profitterer på å legge igjen den kritiske sansen i nattbordskuffen og la den bli der? Helt greit at lavkarbo er en permanent kostholdsomlegging og at de forskjellige tilbyderne av løsninger der promoterer dette bla. for å fremme salget og øke suksessprosenten. Jeg er imidlertid nok så kritisk til at dette skal være en hvilepute alla, jeg slipper å legge om kostholdet mitt, for det har boka mi allerede gjort for meg. Jeg trenger ikke lære noe jeg, for jeg kan jo bare lese fra gang til gang, og i bibelen står det bla. bla. bla.

Maten er ganske enkel på lavkarbo, så for min del var bare boka en bekreftelse av hva jeg visste fra førav. Å undervurdere hva man selv vet innerst inne, er ikke noe smart trekk - vi vet alle, INNERST INNE, hva slags mat som er bra og hva slags mat som er mindre bra for oss! Personlig gikk jeg opp i vekt pga overspisning, så for meg er det å lære riktige porsjoner igjen og få et riktig forhold til mat på den måten det viktigste. For andre kan det være å lære å spise riktig mat i det hele tatt - f.eks etter å ha gått opp i vekt fordi de har spist for mye junkfood og sukkervarer!
Poenget mitt var at bøkene er såpass klare ledetråder for et kosthold som vil korrigere matvanene tilbake til en livsstil som er sunn og helsemessig forsvarlig at en ikke trenger bruke mål som vekt for å finne ut om man er på riktig vei :) For eksempel kan vi jo ta meg igjen, jeg spiser mindre porsjoner og er aldri sulten, noe jeg var konstant før jeg begynte på kuren - jeg har "lært" meg å porsjonere maten til megselv på nytt, og på den måten vet jeg hvor mye jeg trenger - uten å måtte gå på vekta/bekymre meg for vektøkning igjen.

Nei jeg argumenterer for at man tillegner seg kunnskap om sin egen kropp, og at man holder fokus på det man driver med. Dette for å øke mestringsgraden, de gode følelsene og det gode i livet generellt.
Selvfølgelig KAN man gjøre det ved ukentlige veiinger også, men mitt råd til nye er fremeles daglig veiing. Men jeg lytter gjerne til gode argumenter for hvorfor jeg bør bytte standpunkt. Men som dere sikkert allerede har forstått, så holder det ikke med at det er mer spennende, at man kan bli lei seg av vektøkning eller at man ikke trenger å veie seg fordi det står i boka. Dette er argumenter, men jeg synes ikke disse er særlig hardslående. Mer som en litt dvask puselanke som dasker meg klissent på kinnet. Huff, nå begynner jeg å tenke kanin igjen vettu. Det er nok alle de turene på badevekta som gjør meg litt ekstra tullerusk i dag... ;-p

Det er mange måter å tilegne seg kunnskaper om egen kropp på. Du velger tydeligvis vekta, jeg velger å gå frem på en annen måte. Det er faktisk mulig å merke på kroppen hva maten gjør med en - og korrigere kostholdet deretter. Det handler vel i dette tilfellet litt om hvordan type kontakt man har med sin egen kropp - jeg trenger ikke gå på vekta for å finne ut hvilken mat som er rett og gal for meg :) Samtidig er jeg i troen på at det med overfokus på vekt kan både gi stress mens man er i en prosess der man vil ned i vekt, og at en sånn overfokus kan resultere i at man glemmer de andre effektene - de viktige effektene - av en kostholdsomlegging i form av mer energi, bedre helse osv. Derfor jeg sier at hvis man veier seg en gang i uka får man en målestokk og motivasjonsfaktor å gå etter - men samtidig er ikke fokuset og "presset" så hardt! Tror det er viktig å kunne leve normalt utenfor badevektens verden i de 6 døgnene mellom hver veiing, sånn at man også etter man er ferdig med vekttapet fortsatt kan kose seg med maten og livet, uten å føle at badevekta roper mot en fordi man går opp 500gram en uke og ned 400 den neste.. skaper mer stress, ikke sant?

Enig. men selv med god begrunnelse for hva og hvordan man bør spise så er alle forskjellige, og jeg tror folk reagerer veldig forskjellige på kostholdet som presanteres i feks. ketolyse også. Dermed ser jeg det som en fordel med daglig veiing også her, men folk må gjerne gjøre som de vil. Det eneste jeg ønsker er å kunne gi det beste rådet til nybegynnere som vil legge om kostholdet til en varig livsstilendring. Så langt synes jeg det er å anbefale daglig veiing, og dersom man ikke klarer å gå på vekta uten å bli lei seg og deppa, så skal man etter min mening kontakte en psykolog for å få endret et merkverdig tankemønster som er hemmende i livsutfoldelsen. Så fremt det ikke var en reel grunn til å bli lei seg da, men det vet man jo ikke før man har endel kunnskap knyttet til dette.

Siden du nevner ketolyse, tar jeg utgangspunkt i det på dette punktet. Dersom man hadde gått inn for å spise etter ketolyse-filosofien for å gå ned i vekt på 1-2-3, så kan jeg forstå argumentet med å veie seg hver dag. Problemet kommer bare ved det at i denne fasen er de "nye" de mest sårbare på kuren, og en daglig veiing kan ende med motløshet og stress for de som ikke får resultatene med en gang - og da gir de opp? Vi er jo, som du sier, bygd forskjellig, og hvordan folk reagerer på å være i ketose er tilsvarende forskjellig - noen går ned 5 kilo første uka og noens kropper får sjokk og tviholder på vekta i begynnelsen :p Derfor er mitt standpunkt fra min egen tid som nybegynner og mitt råd til andre nybegynnere å heller bruke ketostixene som målestokk for om man gjør ting riktig - og utsette veiingen til man har sin ukentlige veiedag! Det er faktisk ikke så lenge mellom hver veiedag når man veier hver uke heller, å la kroppen få tid til å justere seg inn til det nye kostholdet og til ketosen skader faktisk ikke..

Kan du fortelle meg hva som er sykt med det? Er det å pusse tennene hver kveld også sykt i dine øyne?

Pusser jeg ikke tenna en kveld, får det konsekvenser i form av økt kariesbelegg på tennene, og jeg er mer utsatt for hull osv, pluss en HESLIG ånde neste morgen. Hvis jeg ikke veier meg en dag skjer det.. ingenting? Ja, jeg vet du mente det mer som et bevis på vaner som ikke er sykelige kun fordi vi gjør dem flere ganger om dagen - men jeg akter å gjøre meg vanskelig siden det var et dårlig og lite treffende argument :p Det koker ned til det samme uansett: jeg er da såpass klar over hva jeg putter i meg at jeg ikke trenger kjøre kontroll på megselv i form av veiing hver kveld - er ikke du? Jeg vet tannpleien min ikke blir god nok om jeg ikke pusser tenna, derfor pusser jeg tenna.. jeg vet at kostholdet mitt er godt nok - derfor trenger jeg ikke veie meg!

Vel, for noen finnes slike grunner, men langt fra for alle. Det du beskriver her er jo en erfaren ringrev som har hoppet rundt i manesjen i mange år. Ikke en nybegynner med overvekt som ønsker å få et best mulig råd. Det er jo litt forskjell på det da...

En nybegynner med overvekt bør ikke hive seg ut i en kostholdsomlegging uten å ha noen bakgrunn og filosofi for det han/hun skal gjøre for å legge om kostholdet som en del av en endring i livsstilen. Derfor er det så kjekt at vi har alle disse forskjellige metodene/filosofiene for å legge om kostholdet vårt - vi kan alle finne en som passer oss, lese litteraturen om det kostholdet og justere oss deretter. Nok en gang vil jeg trekke frem det at vi alle vet, innerst inne, hva som er riktig og gal mat, og at litteraturen vil fungere som en ledetråd, en bekreftelse på det man allerede vet og en begrunnelse for hvorfor man skal spise sånn som filosofien tilråder. På den måten fanges en allerede opp av, hva jeg vil tørre å si er et rammeverk for hva man skal og ikke skal spise - og sålenge man holder seg innenfor rammene (og i de tilfellene man skal være i ketose, er i ketose), er det ingen grunn til å veie seg hver dag. Det vil jo bare øke stresset og prestasjonspresset på mennesker som allerede føler mye skam fordi de veier så mye som de gjør, og kanskje føler man også et press om å gå ned i vekt både fra segselv og andre? Husk at vi som innser vi trenger en kostholdsomlegging (både motivert av vekt, størrelse og generell helse) er mer emosjonelle enn rasjonelle når det kommer til kropp og størrelse, og JEG tror det bare vil skape en ekstra negativ omgivelse til det som kan være en hyggelig og trygg start på et bedre liv!

Med vennlig hilsen gEm!

Jadajada det ble langt, men det får du bare tåle! Hehe..:p

Jeg skjønner hvor du vil hen med tannpuss-analogien din, men jeg synes ikke den er helt treffende: Det er jo ikke slik at alle mennesker har et helsemessig behov for å veie seg, verken hver uke eller hver dag. Derimot er det slik at alle mennesker har et helsemessig behov for å pusse tennene, minst 1 gang pr dag. Det er sikkert de som mener det har sin gode hensikt å også måle kroppetemperaturen hver dag, eller hvilepulsen hver morgen. Og slike målinger kan helt sikkert være gode redskap for en del mennesker. Men langt de fleste har dette behovet.

For å vende tilbake til tema - å veie seg er et nyttig og godt redskap i mange sammenhenger, og for mange mennesker. Men mennesker er ikke like, ikke minst har vi foreskjellige måter å tenke på og ulike vis å forholde oss til ting på. Forholdet til kroppsvekten er i så måte intet unntak. At veldig mange kan bruke vekten som et konstruktivt redskap, betyr ikke at alle kan det. Men de har gjerne andre, konstruktive og virksomme metoder som fungerer for dem.

Jeg vil også minne om at særlig unge mennesker - og det er en del av dem her inne - gjerne ikke har et like instrumentelt forhold til badevekten som de som har levd noen år lenger (uten at jeg med dette på noen som helst måte ønsker å generalisere). Jeg vil derfor fortsette å hevde at man bør veie seg så ofte man føler det er komfortabelt og man rent faktisk får noe konstruktivt ut av det. Om dette er hver dag, annenhver dag eller en dag i måneden for den saks skyld, får hver enkelt finne ut av. Som det ble påpekt tidligere i tråden - selv om man følger et "fiks ferdig opplegg" betyr ikke det at kritisk og selvstendig tenkning og tilpasning er forbudt.:)

Mine tanker også. Om man blir så "besatt" av å veie seg at LIVSSTILEN mister fokus, at man da ikke gidder å leve sunt bare fordi man ikke veier seg, er ikke det er faresignal? Det hadde det i hvertfall vært for meg.
Og man får jo de samme resultatene enten man veier seg 1 gang i uken eller hver dag, så registreringer og vekttap blir det jo uansett. UTEN "besettelsen" vekten gir, men heller forventninger og glede over et litt bedre ukentlig resultat.

Det er sikkert ikke ment sånn som jeg oppfattet dette innlegget, men skal vi ikke heller motivere hverandre, prøve å være saklige? Ikke mistenkeliggjøre de som kanskje gjør ting litt annerledes enn en selv. Jeg er snart 50 år, jeg har gått ned rundt 60 kilo uten hverken legetilsyn, eller annen form for hjelp utenfra. Jeg klarte det ved å lære kroppen godt å kjenne, og gjennom å lese mye av det Fedon har skrevet. For meg fungerte det best å veie meg hver dag, jeg lærte mest av det. Det handlet på ingen måte om å ikke "gidde" å leve sunt, ei heller ikke om min livsstil verken nå eller senere.
Jeg klarte å holde vekten et helt år etter jeg var "ferdigslanket", da veide jeg meg IKKE hver dag. Ikke hadde jeg noen problemer med å la være heller, kan ikke huske at jeg tenkte noe videre over det engang.
At alvorlig sykdom førte til at jeg har gått opp igjen 10 kilo jeg nå skal ta av igjen, det har heller ingenting å gjøre med å ikke "gidde".
Jeg brukte skritteller og pulsklokke, det var også nyttige verktøy for meg. De motiverte meg til mye verdifull trening.
Nei, la oss fortsette å være stolt av det vi mestrer, og kanskje aller mest av at vi alle prøver så godt vi kan, om det ikke alltid blir som vi ønsker.
Jeg er fullt klar over at for noen ville det å veie seg hver dag kanskje føre frem til noe som ikke er ønskelig, derfor sier jeg heller ingenting om riktig eller galt i dette. Jeg snakker for meg selv, jeg er voksen, jeg vil bli respektert for det jeg har fått til. I alle fall inne på et forum hvor de aller fleste er av samme grunn.
Lykke til dere alle!:)

Jeg er enig med både Nike og Tulla. Vi mennesker er forskjellige og bør respektere at det er ulike måter å få frem de samme resultatene. Jeg innrømmer glatt at jeg veier meg hver dag, selv om jeg ikke går like vitenskapelig til verks som Thorwald, så gir det meg mye informasjon om meg selv.

For meg har bevisstgjøring vært like viktig som matoppskriftene og jeg VET at jeg har en stygg tendens til å "fortrenge" at kiloene sniker seg på, så for meg vil nok hyppige veiinger være viktig i fortsettelsen også.

Det er sikkert ikke ment sånn som jeg oppfattet dette innlegget, men skal vi ikke heller motivere hverandre, prøve å være saklige? Ikke mistenkeliggjøre de som kanskje gjør ting litt annerledes enn en selv. Jeg er snart 50 år, jeg har gått ned rundt 60 kilo uten hverken legetilsyn, eller annen form for hjelp utenfra. Jeg klarte det ved å lære kroppen godt å kjenne, og gjennom å lese mye av det Fedon har skrevet. For meg fungerte det best å veie meg hver dag, jeg lærte mest av det. Det handlet på ingen måte om å ikke "gidde" å leve sunt, ei heller ikke om min livsstil verken nå eller senere.
Jeg klarte å holde vekten et helt år etter jeg var "ferdigslanket", da veide jeg meg IKKE hver dag. Ikke hadde jeg noen problemer med å la være heller, kan ikke huske at jeg tenkte noe videre over det engang.
At alvorlig sykdom førte til at jeg har gått opp igjen 10 kilo jeg nå skal ta av igjen, det har heller ingenting å gjøre med å ikke "gidde".
Jeg brukte skritteller og pulsklokke, det var også nyttige verktøy for meg. De motiverte meg til mye verdifull trening.
Nei, la oss fortsette å være stolt av det vi mestrer, og kanskje aller mest av at vi alle prøver så godt vi kan, om det ikke alltid blir som vi ønsker.
Jeg er fullt klar over at for noen ville det å veie seg hver dag kanskje føre frem til noe som ikke er ønskelig, derfor sier jeg heller ingenting om riktig eller galt i dette. Jeg snakker for meg selv, jeg er voksen, jeg vil bli respektert for det jeg har fått til. I alle fall inne på et forum hvor de aller fleste er av samme grunn.
Lykke til dere alle!:)

For det første; gratulerer med fantastisk vekttap, det står det all respekt av, du har vært utrooolig flink!
For det andre; jeg synes ikke jeg har vært usaklig, jeg pleier ikke å være det (kan godt tråkker over grensen av og til i ildens hete) og synes ikke jeg har vært det noe særlig her heller. At jeg kanskje har meninger som går på tvers av mange i denne tråden er jo noe helt annet enn å være usaklig.
For det tredje så snakket med, med å nevne det å ikke "gidde å leve sunt", henvisning til det Areola skrev om at hun brukte vekten som en motivator til å leve sunt, at de gangene hun ikke veide seg daglig skled kostholdet ut. DET er for meg, et faresignal som kanskje ikke akkurat blir bedre av å fortsette med å veie seg daglig.

Jeg sier også lykke til alle sammen. Jeg mener ikke å tråkke noen på tærne, jeg synes vi kan diskutere både saftig og mildt, så lenge det er saklig. Alle har forskjellige meninger og det er lov å være uenige. :)

... hun brukte vekten som en motivator til å leve sunt, at de gangene hun ikke veide seg daglig skled kostholdet ut. DET er for meg, et faresignal som kanskje ikke akkurat blir bedre av å fortsette med å veie seg daglig.

Hvordan foreslår du at dette løses da? Hva mener du er en bedre løsning enn fokus, motivasjon og gjennomføringsevne?

Hvordan foreslår du at dette løses da? Hva mener du er en bedre løsning enn fokus, motivasjon og gjennomføringsevne?

Man kan ikke ha fokus, motivasjon og gjennomføringsevne uten å veie seg hver dag? :confused:

Derfor jeg sier veiinga en gang i uka er en fin målestokk for å finne et mål på hvordan dette fungerer for den enkelte Tror du havner på tynn is om du baserer deg på at ingen av kurene her virker for noen, de fleste kurene her virker for alle!

Jeg hevder kun at enkelte metoder øker oddsen for suksess mer enn andre, og at du begynner med å se svart hvitt på dette er litt pussig. virkeligheten er jo et sted mellom "ingen" og "alle".


Veie seg selv etter hvert måltid, hvor har du det fra? Jeg håper ikke noen her på dette forumet har oppfattet at det er det jeg taler for?


Det ble vel nevnt å veie seg for å finne ut hvordan kroppen reagerer på visse typer mat, og da antar jeg den veiinga foregår en tid etter et måltid? Hvis det er feil, korriger meg gjerne

Det er for øvrig korrekt i den forstand at jeg selv foretrekker å veie meg hver morgen, hverken mer eller mindre. Å veie seg i løpet av dagen gir jo større usikkerhet mht. ulikt inntak av mat etc. Det er på en måte usikkert nok som det er, så morgenen fungerer best for meg. Gjerne etter å ha vært på do først. Det å veie seg umiddelbart etter å ha inntatt et måltid vil jo ikke gjøre meg i stand til å se noe som helst mønster mht. mitt matinntak, så jeg ser ingen verdi i det. Det er ikke sånne kortsiktige ting jeg tenker på. Jeg har et litt lengere perspektiv på ting.


Maten er ganske enkel på lavkarbo, så for min del var bare boka en bekreftelse av hva jeg visste fra førav. Å undervurdere hva man selv vet innerst inne, er ikke noe smart trekk - vi vet alle, INNERST INNE, hva slags mat som er bra og hva slags mat som er mindre bra for oss!

Gjør vi det? Dette vil jeg gjerne høre mer om. Er dette en kunnskap vi blir født med, er den gitt oss i gave fra oven, eller hvordan henger dette spennende og overnaturlige fenomenet i hop? Jeg lytter øre! ;)


Poenget mitt var at bøkene er såpass klare ledetråder for et kosthold som vil korrigere matvanene tilbake til en livsstil som er sunn og helsemessig forsvarlig at en ikke trenger bruke mål som vekt for å finne ut om man er på riktig vei For eksempel kan vi jo ta meg igjen, jeg spiser mindre porsjoner og er aldri sulten, noe jeg var konstant før jeg begynte på kuren - jeg har "lært" meg å porsjonere maten til megselv på nytt, og på den måten vet jeg hvor mye jeg trenger - uten å måtte gå på vekta/bekymre meg for vektøkning igjen.

Greit nok at man ikke "trenger" badevekten i det hele tatt. Poenget mitt er at daglig veiing øker oddsen for en suksessrik gjennomføring. Hverken mer eller mindre. At folk får dette til uten badevekt er ikke noe argument mot at det evt. finnes mer effektive løsninger for å nå målet.


Det er mange måter å tilegne seg kunnskaper om egen kropp på. Du velger tydeligvis vekta, jeg velger å gå frem på en annen måte.

Flott. Jeg må jo også samtidig si at man kan faktisk tilegne seg kunnskap om egen kropp på flere punkter. Det er nemlig ikke slik at jeg utelukkende stirrer på badevekten min. Det regner jeg imidlertid med at du er veldig klar over. :)


Det er faktisk mulig å merke på kroppen hva maten gjør med en - og korrigere kostholdet deretter. Det handler vel i dette tilfellet litt om hvordan type kontakt man har med sin egen kropp - jeg trenger ikke gå på vekta for å finne ut hvilken mat som er rett og gal for meg Samtidig er jeg i troen på at det med overfokus på vekt kan både gi stress mens man er i en prosess der man vil ned i vekt, og at en sånn overfokus kan resultere i at man glemmer de andre effektene - de viktige effektene - av en kostholdsomlegging i form av mer energi, bedre helse osv. Derfor jeg sier at hvis man veier seg en gang i uka får man en målestokk og motivasjonsfaktor å gå etter - men samtidig er ikke fokuset og "presset" så hardt! Tror det er viktig å kunne leve normalt utenfor badevektens verden i de 6 døgnene mellom hver veiing, sånn at man også etter man er ferdig med vekttapet fortsatt kan kose seg med maten og livet, uten å føle at badevekta roper mot en fordi man går opp 500gram en uke og ned 400 den neste.. skaper mer stress, ikke sant?

Nei, jeg er ikke enig i at dette skaper mer stress. Jeg vil også faktisk gå så langt som å påstå at det reduserer stressnivået hos de fleste mennesker. Før jeg går nærmere inn på dette må vi først avklare noen begreper, slik at dere forstår hva jeg legger i dette.

Du påstår at sannsynligheten for stress øker ved daglig veiing. Videre påstår du at det blir et hardere press. Du sier også at man kan kose seg med maten og livet ved å kun veie seg en gang i uken. Dette er jo i og for seg greit nok, men som du sikkert allerede har forstått skal du få motbør.

Stress beskrives som en situasjon som kan være både positiv og negativ. Positivt stress gjør at man anstrenger seg, og at man gjør sitt ytterste. Dette er ikke nødvendigvis noe som er negativt, snarere tvert om. Stress av negativ karakter er stress som oppstår som en følge av manglende mestring. Når folk ikke vet hva de skal gjøre for å løse opp i floken eller på annen måte klarer å håndtere situasjonen. Langvarig negativt stress kan gå over til panikk, og stress unngås ved løsningsorientert tenkning.

Hva vil det så si at det blir hardere press? Min første innskytelse er å si at det som gjør at jeg blir presset, er de samme tingene som etterhvert kan føre til at jeg blir stresset, nemlig om jeg ikke finner løsning på det som "plager" meg. En av grunnene til at jeg synes daglig vektmåling er fint er fordi kunnskapen gir meg innsikt, som igjen gir meg løsning, som igjen fjerner presset, slik at det aldri blir til det stresset. Men fokus må jeg altså ha. Er det ikke logisk? ;)


Siden du nevner ketolyse, tar jeg utgangspunkt i det på dette punktet. Dersom man hadde gått inn for å spise etter ketolyse-filosofien for å gå ned i vekt på 1-2-3, så kan jeg forstå argumentet med å veie seg hver dag. Problemet kommer bare ved det at i denne fasen er de "nye" de mest sårbare på kuren, og en daglig veiing kan ende med motløshet og stress for de som ikke får resultatene med en gang - og da gir de opp? Vi er jo, som du sier, bygd forskjellig, og hvordan folk reagerer på å være i ketose er tilsvarende forskjellig - noen går ned 5 kilo første uka og noens kropper får sjokk og tviholder på vekta i begynnelsen Derfor er mitt standpunkt fra min egen tid som nybegynner og mitt råd til andre nybegynnere å heller bruke ketostixene som målestokk for om man gjør ting riktig - og utsette veiingen til man har sin ukentlige veiedag! Det er faktisk ikke så lenge mellom hver veiedag når man veier hver uke heller, å la kroppen få tid til å justere seg inn til det nye kostholdet og til ketosen skader faktisk ikke..

Her må jeg bare ta av meg hatten. For dette med ketostix er et argument som jeg faktisk kjøper. Til de som er helt ferske og skal lære å holde seg i ketose er det første budet å følge stixen, mer enn vekten som sådan.

Jeg synes imdlertid ikke vi skal la badevekta fyke av den grunn. Jeg tror fokus på stixen til å begynne med og samtidig også notere ned vektutviklingen. Gjerne med ukentlige målinger til å begynne med, til man har fått den grunnleggende forståelsen i forhold til å holde seg i ketose. Men på ett eller annet tidspunkt, så er folk modne for daglig veiing, slik at de på litt lengere sikt kan skaffe økt kunnskap. Jeg sier ikke at veiing er eneste løsningen, jeg sier den er en av flere viktige instrumenter på livets dashboard. Og jeg erkjenner at dette ikke passer for alle, men jeg hevder like vel at det er den mest effektive metoden for å nå målet! :)


Det koker ned til det samme uansett: jeg er da såpass klar over hva jeg putter i meg at jeg ikke trenger kjøre kontroll på megselv i form av veiing hver kveld - er ikke du? Jeg vet tannpleien min ikke blir god nok om jeg ikke pusser tenna, derfor pusser jeg tenna.. jeg vet at kostholdet mitt er godt nok - derfor trenger jeg ikke veie meg!

Kontroll høres liksom så strengt ut. Når jeg veier meg, hver morgen, en gang i døgnet, ikke slavisk da jeg hopper over en dag i ny og ne når det passer seg sånn, så føler jeg liksom ikke helt at dette er noen sånn tvangsgreie. Jeg gjør det fordi jeg har lyst, fordi jeg ønsker å sikre vektutviklingen og fordi jeg profitterer på det. Fokus, nok en gang.

Dette blir et litt sånn Emil i Lønneberget argument. Han kunne nok også fått seg til å si at: "Jeg vet at tannpussen min er god nok, så jeg trenger ikke pusse tennene mer enn en gang i uken". ;)


Vel, for noen finnes slike grunner, men langt fra for alle. Det du beskriver her er jo en erfaren ringrev som har hoppet rundt i manesjen i mange år. Ikke en nybegynner med overvekt som ønsker å få et best mulig råd. Det er jo litt forskjell på det da...


- og sålenge man holder seg innenfor rammene (og i de tilfellene man skal være i ketose, er i ketose), er det ingen grunn til å veie seg hver dag. Det vil jo bare øke stresset og prestasjonspresset på mennesker som allerede føler mye skam fordi de veier så mye som de gjør, og kanskje føler man også et press om å gå ned i vekt både fra segselv og andre? Husk at vi som innser vi trenger en kostholdsomlegging (både motivert av vekt, størrelse og generell helse) er mer emosjonelle enn rasjonelle når det kommer til kropp og størrelse, og JEG tror det bare vil skape en ekstra negativ omgivelse til det som kan være en hyggelig og trygg start på et bedre liv!

Du jeg er enig i at stixen er første bud. Jeg holder like vel en knapp på daglig veiing, som da inntrer etter en periode, fordi man ønsker å lære mer om den direkte sammenhengen med hvordan kroppen oppfører seg. Kan man lage fine presentasjoner med grafer etc. i excel, så blir det ekstra motiverende. Når man er så rutinert at dette flyter av seg selv, så kan man sikkert gå tilbake til ukentlig veiing også. Så lenge dette fungerer så er det jo vel og bra! :)


Jadajada det ble langt, men det får du bare tåle! Hehe..

Det går helt fint vettu... Jeg er jo ikke kort selv, så... ;-p

Man kan ikke ha fokus, motivasjon og gjennomføringsevne uten å veie seg hver dag? :confused:

Nå vrir du deg vekk fra spørsmålet mitt. Spol tilbake og svar på ny er du snill. :)

For det første; gratulerer med fantastisk vekttap, det står det all respekt av, du har vært utrooolig flink!
For det andre; jeg synes ikke jeg har vært usaklig, jeg pleier ikke å være det (kan godt tråkker over grensen av og til i ildens hete) og synes ikke jeg har vært det noe særlig her heller. At jeg kanskje har meninger som går på tvers av mange i denne tråden er jo noe helt annet enn å være usaklig.
For det tredje så snakket med, med å nevne det å ikke "gidde å leve sunt", henvisning til det Areola skrev om at hun brukte vekten som en motivator til å leve sunt, at de gangene hun ikke veide seg daglig skled kostholdet ut. DET er for meg, et faresignal som kanskje ikke akkurat blir bedre av å fortsette med å veie seg daglig.

Jeg sier også lykke til alle sammen. Jeg mener ikke å tråkke noen på tærne, jeg synes vi kan diskutere både saftig og mildt, så lenge det er saklig. Alle har forskjellige meninger og det er lov å være uenige. :)

(Jeg svarer på denne, selv om den egentlig er ditt svar til noen andre.)
Iset, jeg tror deg på at du ikke mener å tråkke noen på tærne og at du ikke synes du har vært usaklig. Men hvis jeg skal være ærlig, synes jeg faktisk at det er akkurat det du gjør gjennom å karakteristere andres erfaringer og behov som "usunt", "sykelig" og "besettelse" og å drive latterliggjøring (som f.eks. at folk gjerne kan veie seg hvert 10. minutt, hvis de vil). Dette klarer ikke jeg å lese som "meninger", snarere nedlatende synsing om noe du åpenbart ikke forstår.

Jeg synes du viser mangel på respekt for hvordan andre motiverer seg og liten vilje til å forstå at noen har helt reelle, andre erfaringer som faktisk er likeverdige med dine. Din mangel på respekt gjør at jeg, i alle fall, blir mer redd for å åpne meg her på forumet om hvordan jeg prøver å mestre dietten. Risikoen for å få stemplet mine strategier med nedlatende karakteristikker fra deg virker for meg hemmende, det fungerer som en slags sosial straff for å være uenig med deg i denne diskusjonen. :(

Jeg er ny her, men tillater meg likevel å tro at vi får den beste og mest konstruktive debatten med å dele positivt av egne erfaringer (eks. "for meg har det fungert fint med veiing en gang i uka") og ikke drive så mye negativ synsing om andres (eks. "det er sykelig å veie seg hver dag"). Kanskje bør man være ennå mer forsiktig når man ikke forstår den andres standpunkt, slik du gjentatte ganger har gitt uttrykk for at du har problemer med i denne saken?

Fordi du insisterer på at innleggene dine var saklige, fikk jeg behov for å si ifra hvordan de har virket på meg. Men Iset, no hard feelings! Vi møtes igjen i en annen tråd. :)

Nå vrir du deg vekk fra spørsmålet mitt. Spol tilbake og svar på ny er du snill. :)


Vrir jeg meg unna? Du svarer jo ikke selv. Du sa:

Hvordan foreslår du at dette løses da? Hva mener du er en bedre løsning enn fokus, motivasjon og gjennomføringsevne?


Og da ble jeg litt paff, for her sidestiller du jo daglig veiing med fokus, motivasjon og gjennomføringsevne og ser ut til å mene at man ikke kan inneha disse tingene uten daglig veiing? Hvis du egentlig spurte meg om hva jeg mener er en bedre løsning enn å veie seg daglig, ja, da kan jeg vel svare at jeg synes det er bedre å slappe litt av, fokusere på et sunt kosthold og veie seg en gang i uka for å få en REELL pekepinn på hvor man er på vei. :)

Løvetann: synd at du føler det slik. Jeg er nok vant med fora der vi diskuterer på denne måten uten at noen reagerer negativt (feks. det andre forumet admin her driver) og er ikke vant med å "pakke inn" meningene mine for å ikke såre noen, men jeg prøver alltid å være saklig og synes egentlig jeg er det også. Men klart, om noen føler seg veldig støtt av det jeg skriver skal jeg ta det på min kappe og heller trø litt varsommere... Men jeg synes samtidig noen legger litt vel mye i det jeg skriver, annet enn det jeg faktisk mener, og drar ting litt ut av sammenheng. Men sånn er det jo ofte i opphetede tråder.

:)

...hun brukte vekten som en motivator til å leve sunt, at de gangene hun ikke veide seg daglig skled kostholdet ut. DET er for meg, et faresignal som kanskje ikke akkurat blir bedre av å fortsette med å veie seg daglig.

Da forsøker jeg igjen. Når mennesker får problemer med å holde på kostholdslinjen sin så løses dette på flere forskjellige måter av mennesker. Så Iset, hva bør folk i tilsvarende situasjon gjøre for å øke oddsen for å lykkes??? Det burde jo ikke være spes. vanskelig å svare på. Eller er det slik at du bare er uenig for å være uenig, uten at du selv kan bidra med et alternativt løsningsforslag? Jeg bare spør, og mener ikke å påstå at det er hverken sånn eller slik.

Vennlig hilsen meg! :)

Jeg hevder kun at enkelte metoder øker oddsen for suksess mer enn andre, og at du begynner med å se svart hvitt på dette er litt pussig. virkeligheten er jo et sted mellom "ingen" og "alle".

Enkelte metoder øker oddsen for suksess ja - men disse metodene du refererer til er ikke de samme for alle - heller ikke det å veie hver dag :p Og joda, jeg malte nok litt svart hvitt, men det var med vilje og for å sette ting litt på spissen ;)

Gjør vi det? Dette vil jeg gjerne høre mer om. Er dette en kunnskap vi blir født med, er den gitt oss i gave fra oven, eller hvordan henger dette spennende og overnaturlige fenomenet i hop? Jeg lytter øre!

Nå synes jeg diskusjonen begynner å bli tåpelig, og argumentet ditt likeså. Du VET for eksempel at sjokolade, potetgull og søppelmat i form av pizza, hamburgere osv ikke er godt for deg, og ikke kom med at det er noe gave gitt fra oven du må inneha for å forstå/være klar over det! Det blir rett og slett for dumt, jeg som syntes diskusjonen var bra helt til dette punktet..

Greit nok at man ikke "trenger" badevekten i det hele tatt. Poenget mitt er at daglig veiing øker oddsen for en suksessrik gjennomføring. Hverken mer eller mindre. At folk får dette til uten badevekt er ikke noe argument mot at det evt. finnes mer effektive løsninger for å nå målet.

Og jeg er ikke enig i poenget ditt! For all del, det er flott om det fungerer for deg og andre, men mitt syn er nok likevel at det er en sykelig overfokusering på noe som er en mindre vesentlig del av en større livsstilsendring.

Nei, jeg er ikke enig i at dette skaper mer stress. Jeg vil også faktisk gå så langt som å påstå at det reduserer stressnivået hos de fleste mennesker. Hva vil det så si at det blir hardere press? Min første innskytelse er å si at det som gjør at jeg blir presset, er de samme tingene som etterhvert kan føre til at jeg blir stresset, nemlig om jeg ikke finner løsning på det som "plager" meg. En av grunnene til at jeg synes daglig vektmåling er fint er fordi kunnskapen gir meg innsikt, som igjen gir meg løsning, som igjen fjerner presset, slik at det aldri blir til det stresset. Men fokus må jeg altså ha. Er det ikke logisk? ;)

Skipper begrepsavklaringen din jeg, jeg er fullt klar over hva stress er, og jeg var egentlig av den tro at du ble å forstå at jeg mente om negativt stress, ut ifra det jeg skrev. Min feil. Fokus har vi jo alle sammen for øvrig - å legge om livsstilen for økt livskvalitet? For meg er ikke vekta SÅ viktig at jeg trenger veie meg hver dag. Siden jeg veier meg kun en gang i uka, vurderer tilogmed å veie sjeldnere, slipper jeg stresset og overfokuset på hva jeg veier hele veien. Jeg VET resultatene kommer litt og litt hver dag, noe både formen jeg er i og ukesveiingene mine viser! Alt viser at kroppen går tilbake mot normaltilstand, både ved at helseplager forsvinner, energinivået øker, alle "fedmesykdommene" forsvinner sakte men sikkert - og en del av denne prosessen er å gå ned i vekt.

Her må jeg bare ta av meg hatten. For dette med ketostix er et argument som jeg faktisk kjøper. Til de som er helt ferske og skal lære å holde seg i ketose er det første budet å følge stixen, mer enn vekten som sådan.
Jeg synes imdlertid ikke vi skal la badevekta fyke av den grunn. Jeg tror fokus på stixen til å begynne med og samtidig også notere ned vektutviklingen. Gjerne med ukentlige målinger til å begynne med, til man har fått den grunnleggende forståelsen i forhold til å holde seg i ketose. Men på ett eller annet tidspunkt, så er folk modne for daglig veiing, slik at de på litt lengere sikt kan skaffe økt kunnskap. Jeg sier ikke at veiing er eneste løsningen, jeg sier den er en av flere viktige instrumenter på livets dashboard. Og jeg erkjenner at dette ikke passer for alle, men jeg hevder like vel at det er den mest effektive metoden for å nå målet! :)

Ista sa du ukentlig veiing av nybegynnere var bra - nå snur du helt om og påstår at man skal gå fra ukentlig veiing til daglig veiing ETTERHVERT? Nå får jeg egentlig bare inntrykket av at du prøver å gjøre deg vanskelig - hvis man har etablert en vane med ukentlig veiing og oppfølging med ketostix er det faktisk mer enn nok.. Å legge om på vaner som faktisk allerede fungerer er jo bare tull! :p

Du jeg er enig i at stixen er første bud. Jeg holder like vel en knapp på daglig veiing, som da inntrer etter en periode, fordi man ønsker å lære mer om den direkte sammenhengen med hvordan kroppen oppfører seg. Kan man lage fine presentasjoner med grafer etc. i excel, så blir det ekstra motiverende. Når man er så rutinert at dette flyter av seg selv, så kan man sikkert gå tilbake til ukentlig veiing også. Så lenge dette fungerer så er det jo vel og bra! :)

Hæhæ, jaokei. Jeg kunne aldri i verden tenkt meg å sitte å lage presentasjoner med grafer i excel over kroppsvekten min fra dag til dag, det høres faktisk bare enda mer "far out" ut enn å veie seg hver dag :p Siden jeg skippet det trinnet på stigen din, er jeg vel som rutinert å regne da.. hehe.. for her fløt det av segselv rimelig fort!
Her setter jeg strek for diskusjonen, synes ikke vi kommer noen vei. Fint at du føler det fungerer for deg - men jeg tror alle oss her inne uten medisinsk og psykologisk utdannelse skal være forsiktige med å uttale oss så hardt om hvorvidt ukentlig eller daglig veiing er best i forbindelse med livsstilsendringer. Jeg har riktignok bare grunnfag i psykologi, så kan være jeg tar feil like fullt som det er mulig du tar feil. Føler du det er riktig for deg - så kjør på.. men som det er tydelig ut fra flere her, så er det ikke alle som verken forstår poenget av daglig veiing - eller kunne se for seg å gjøre det selv. Disse havner kanskje under kategorien din for "rutinerte" - ikke vet jeg!



Uansett.. lykke til videre med ditt opplegg for å endre livsstil! :)

Da forsøker jeg igjen. Når mennesker får problemer med å holde på kostholdslinjen sin så løses dette på flere forskjellige måter av mennesker. Så Iset, hva bør folk i tilsvarende situasjon gjøre for å øke oddsen for å lykkes??? Det burde jo ikke være spes. vanskelig å svare på. Eller er det slik at du bare er uenig for å være uenig, uten at du selv kan bidra med et alternativt løsningsforslag? Jeg bare spør, og mener ikke å påstå at det er hverken sånn eller slik.

Vennlig hilsen meg! :)

Hjelpes, jeg vet ikke hvem som ser ut til å forsøke å være vanskelige her. Jeg synes jeg svarer på det du spør om, men husk at man faktisk KAN være uenig uten å sitte på fasiten. Jeg synes, at dersom man ikke klarer å motivere seg til en ny livsstil uten å bruke vekten hver dag, er IKKE løsningen i bruke vekten men å kaste den! For da har man allerede et forhold til vekten som ikke er bra. Det finnes hundre andre måter å motivere seg på. Lese om ernæring, før- og etterhistorier og -bilder, målebånd, kjenne forskjell på klærne osv. Dersom man KLARER å opprettholde den sunne livsstilen uten vekten, men bare vil bruke vekten fordi det er artig/morsomt/lærerikt kan man selvsagt fortsette med det. Var det svar nok? :)

Ellers synes jeg Marita sier mye bra.

Man kan vel bare konstatere - på temperaturen å dømme i denne tråden - at vekt er et følsomt tema. Også hos dem som pretenderer å ha et instrumentelt forhold til den:rolleyes: Generelt må jeg si at jeg stiller meg undrende til at det skulle finnes en metode hva gjelder virksomme, konstruktive redskaper for å redusere (evt øke) kroppsvekten. På samme måte som ulike kropper rent fysiologisk reagerer ulikt på en del matvarer, reagerer ulike kropper mentalt på ulike metoder. Det har ingenting med kunnskap eller ikke kunnskap å gjøre, ei heller med føleri og sykelighet. Det er flott og fint at folk finner sin vei til bedre helse, men det fremstår som litt pussig (tidvis på grensen til arrogant) å mene at denne samme vei skulle passe for alle.

Vi er da alle her inne for å få bedre helse, og da burde det vel være av det gode å kunne utveksle erfaringer, uten at det er noe poeng hvem som har rett - har man funnet noe som fungerer for seg har man jo allerede funnet det rette - dog ikke for andre enn seg selv. Andre kan følge samme metode, uten å optimalisere resultatene av den grunn, rett og slett fordi det er andre faktorer som har større virkning for dem.

Det er kommet en del emm. barnslige utspill/angrep mot slutten av denne tråden - slikt synes jeg man kan holde seg for god til, uansett hvor uenige man måtte være.

Hallo igjen :)

Iset - jeg ble ikke sur fordi du spør når du lurer. Jeg ble derimot litt irritert fordi du sier at du ikke forstår hvorfor jeg gjør det som virker for meg - og dermed konkluderer du - uten å ha forstått hvorfor dette fungerer for meg - med at du er sunnere enn meg.

Jeg synes forøvrig at det er flott at man kan få den operasjonen du har fått når andre ting ikke virker. Det er ingen som fortjener å gå rundt fanget i en kropp som ikke virker.

Men som jeg har sagt mange, mange ganger nå - vi er forskjellige. Jeg henger altså ikke med ørene hvis vekta er en kilo høyere en dag - som i dag feks, hvor den er noe høyere enn i går fordi jeg ikke har vært på do. Det er helt greit.

Min måte å løse mine oppgaver i livet på er helt annerledes enn din tydeligvis. Du synes det er greit å følge et opplegg i en bok og ikke tenke selv - jeg liker å følge opplegget i den boka jeg også - samtidig som jeg observerer, følger nøye med, måler resultater underveis og studerer nøyaktig hvordan dette fungerer på kroppen min. Jeg er slik anlagt i andre sdammenhenger også - tipper at det ikke er så mange fler av damene her inne som har pc-program og kabel for å lese av feilkoder på bilen sin? Jeg har... Ikke fordi bilen er gammel og sliten - den er nesten ny - men fordi jeg har interesse av å følge med.

Mitt hode er fullt av statistikker og tall på det meste - dermed vet jeg feks at jeg fyller diesel søndag kveld elle rmandag formiddag, for da er det billigst. Rett og slett fordi jeg har lagt merke til tallene på skiltene på hver eneste bensinstasjon jeg har kjørt forbi gjennom uka.

Disse tallene er på ingen måte noen besettelse for meg, det er bare et trekk ved min personlighet som gjør at jeg liker data i store mengder. Noe som også avspeiler seg i karriærevalgene mine, og mange andre sider av meg.

Når jeg så endrer kosten slik jeg gjorde for en del år siden, er det den mest naturlige sak i verdn for meg å begynne å samle inn en masse data om endringer og statuser, og slik følge opp og sammenligne utviklingen over tid. Jeg ser ikke bare på vekten min fra den ene dagen til den andre, jeg ser også på feks makspulsen min, gjennomsnittspulsen når jeg trener, timer søvn jeg sover målt opp mot hodepinen jeg til slutt ble stort sett kvitt, makshastighet opp den tøffeste bakken når jeg sykler til jobben, hvor mange dager siden sist det regnet, som igjen kan fortelle meg at gresset den neste uka vil vokse såpass mye saktere at jeg neppe trenger å klippe det denne helga, været forøvrig for å vurdere om det er badetemperatur snart osv osv..

For deg høres det sikkert slitsomt ut å være så interessert i forskjellige typer data hele tiden, for en statistiker er det den største selvfølge. For noen er dette sikkert utrolig nerdete og et tegn på nedsatt sosial intelligens,for andre er det rart at ikke alle er sånn siden det er så mye kjekt å vite som man ville gått glipp av hvis man ikke var sånn.

Poeng: Vi er forskjellige. Jeg har en natur som er slik at jeg er interessert i tall og dataoppsamling - det har ikke du. Den ene er ikke sunnere enn den andre, eller friskere. Det synes jeg er ganske uhøflig å påstå.

Det at jeg er en slik type som har denne interessen for tall er jo for eksempel det jeg livnærer meg av - og jeg lever igrunnen ganske godt av det også.

Jeg har altså respekt for at du har fått en operasjon og et opplegg som har fungert fint for deg. Det er flott. Jeg kan ikke fatte hvorfor du ikke kan ha den samme respekten for at jeg har et _annet_ opplegg som altså fungerer veldig fint for meg.

Nå tror jeg ikke jeg er istand til å forklare dette dypere heller, så da håper jeg at jeg har overbevist deg... Hvis ikke får du heller ha en hyggelig lørdag i den samme overbevisningen om at du er sunnere enn andre...

Lytt til Iset - hun har et av de aller klokeste hodene her på forumet. Hun har en kombinasjon av fornuft og erfaring som er sjelden.

Selv mener jeg at daglig veiing i seg selv ikke er sykt, men kan være det. På samme måte som at daglig alkoholinntak ikke nødvendigvis betyr at man er alkoholiker, men det er en risikosport.



-

Lytt til Iset - hun har et av de aller klokeste hodene her på forumet. Hun har en kombinasjon av fornuft og erfaring som er sjelden.

Selv mener jeg at daglig veiing i seg selv ikke er sykt, men kan være det. På samme måte som at daglig alkoholinntak ikke nødvendigvis betyr at man er alkoholiker, men det er en risikosport.



-

Å kalle daglig inntak av alkohol en risikosport er i beste fall tull og tøys. Veldig mange her til lands har et forhold til alkohol som emm er nokså spesielt - tar man seg et glass for dagen lever man farlig, men å drikke seg full hver helg, se det er helt i orden (uten at jeg mener det er ditt syn). Vender man nesen mot kontinentet finner man en helt annen drikkekultur (selv om fyll selvsagt også eksisterer her), og andelen alkoholikere der er i hvertfall ikke større enn hvor alkohol og dobbeltmoral går hånd i hånd.. Man blir ikke alkoholiker av å ta seg et glass vin hver dag, det er helt andre mekanismer som fører til avhengighet og misbruk.

Jeg synes, at dersom man ikke klarer å motivere seg til en ny livsstil uten å bruke vekten hver dag, er IKKE løsningen i bruke vekten men å kaste den! For da har man allerede et forhold til vekten som ikke er bra. Det finnes hundre andre måter å motivere seg på. Lese om ernæring, før- og etterhistorier og -bilder, målebånd, kjenne forskjell på klærne osv. Dersom man KLARER å opprettholde den sunne livsstilen uten vekten, men bare vil bruke vekten fordi det er artig/morsomt/lærerikt kan man selvsagt fortsette med det. Var det svar nok? :)

Hei igjen Iset.
Hvorfor er det ikke en løsning å bruke vekten som en av flere motivasjonskilder? De øvrige motivasjonskildne du viser til i siteringen over er også alle kjærkommene metoder som kompletterende midler. Det ene utelukker jo ikke det andre.

Jeg stiller også spørsmål med at man skal KLARE å opprettholde en sunn livsstil uten vekten, før man kan få lov til å bruke den som det nyttige verktøyet den er. Hvor er logikken i dette?

Dersom man har et sykelig veiieforhold og ikke emner å sette dette i et interlektuellt perspektiv. Så synes også jeg at man skal hive badevekten og komme seg til en psykolog. Så det er altså fremdeles funksjonsfriske mennesker jeg snakker om her.


Jeg synes fremdeles ikke det har kommet noen tilstrekkelig gode argumenter for hvorfor man ikke skal anbefale nybegynnere daglig veiing, dette med unntak av at ketostixen skal ha forrang til å begynne med. Jeg synes også det er litt merkelig at ikke denne forsamlingen ikke forstår at en sunn og ikke overdrevet fokus på badevekten kan gi veldig verdifull informasjon.

Det er også pussig at noen her på dette forumet fremdeles ikke har fått med seg at jeg ikke argumenterer for at alle skal veie seg daglig. Det var vel det første jeg sa i denne tråden, at det viktigste er at enkeltindividet følger det opplegget som de selv mener de profitterer mest på. Det jeg imidlertid har etterlyst er gode argumenter for hvorfor hvorfor jeg bør bytte syn knyttet til mitt perspektiv omkring dette. Så jeg har lett etter årsaker til at jeg bør endre mitt tankemønster knyttet til dette. Heldig vis fikk jeg et innspill mht. ketostixen i retur, så da var det sånn sett verdt det.

Tar vi dette litt vel personlig?
Jeg må si jeg har et veldig avslappet forhold i denne diskusjonen. Jeg klarer heldigvis å identifisere meg selv med noe mer enn temporære meninger som endrer seg hele tiden, og da snakker jeg om mine egne. Så om jeg mener det ene eller det andre, så er det jo ikke det som er det viktige. Det viktige er at jeg ikke stagnerer og gror fast i meninger og holdninger bare fordi jeg av ulike årsaker ikke vil lære noe nytt.


Så folkens, hvorfor skal vi ikke ha fokus på det vi driver med. Hva har gjort badevekten til den onde sjøl? Kan det være at dere som argumenterer mot bruk av badevekt selv har slitt litt vel mye, og ikke har et helt godt forhold til den? Betyr det i såfall at alle nybegynnere kommer til å gå på den samme smellen som dere gjorde? Eller er jeg irrelevant, og kommer med personangrep igjen nå? ;-p

Lytt til Iset - hun har et av de aller klokeste hodene her på forumet. Hun har en kombinasjon av fornuft og erfaring som er sjelden.

Selv mener jeg at daglig veiing i seg selv ikke er sykt, men kan være det. På samme måte som at daglig alkoholinntak ikke nødvendigvis betyr at man er alkoholiker, men det er en risikosport.



-
Unnskyld, - hvordan måler man hvem som har det klokeste hodet her på forumet?
Hvilke kriterier er lagt til grunn?
Du forstår, jeg vil IKKE følge Iset sine råd angående veiing. Jeg respekterer mitt eget valg, for meg og min kropp er det riktig. Jeg har vunnet utrolig mye på det valget jeg selv har tatt.
Jeg kan da ikke tilfredstille andres behov for å ha rett, ved å ødelegge noe som fungerer for MEG?
Andre sjekker hver dag om de er i ketose, selv om jeg ikke gjør det, kan jeg da ikke fortelle vedkommende at det er fullstendig feil. Og at de burde ”gidde” (ord som er brukt) å forandre livsstil uten stix. Er det riktig for vedkommende, så ville jeg ikke prøve å bryte ned det som fungerer. Men ber de om råd, kan jeg prøve å dele av min erfaring.

Jeg har gått ned mine 60 kilo ved å følge det som har vært riktig for meg. Jeg kommer til å fortsette å lese av min kroppsvekt hver dag, så lenge jeg kan bruke den til et av de redskapene som gir meg kunnskap om hvordan min egen kropp reagerer på inntak av mat og drikke. (Og aktivitet) På samme måte som jeg bruker både skritteller og pulsklokke under trening. Det motiverer MEG.
Vekttapet har vært med på å gi meg bedre selvrespekt. Det jeg derimot prøver å unngå, er å gå i den fella som gjør at jeg når en opphøyet selvtilfredshet som gjør at jeg ikke evner å kunne ta et skritt til siden og se om igjen på min egen måte å se på. Se om igjen på egen synsevne, lytteevne, akseptasjonsevne, forståelsesevne og hjelpeevne.
Jeg strever med å bli tydeligere på hvem jeg selv er og på hvilke forutsetninger jeg bygger min kompetanse på.

Jeg kan råde om noen ber meg om råd, men jeg kan bare fortelle hvordan JEG forholdt meg til vekten, og hvordan det fungerte for meg.
Jeg tror ikke noen her inne har kunnskapene som gjør at de har enerett på sannheten. Derimot har vi erfaringer som andre kanskje kan dra nytte av. Jeg er glad de gangene jeg kan ta råd fra andre, og ikke måtte gjennomleve alle fallgruver selv. Noe fungerer for noen, noe fungerer for andre. Kan vi ikke enes om å motivere hverandre? Ikke opptre med en arroganse som skremmer andre bort, og som gjør at de slutter å dele av sine erfaringer. Her er brukt ord som jeg ikke forstår burde forekomme mellom mennesker på vei mot felles mål. Eller er det jeg som er ute å ”kjører” nå? Skal man godta i det stille, fordi noen mener andre har ”klokere hode” enn andre?

Selvfølgelig har jeg "ærefrykt" overfor hva Iset har utrettet, og for alt hun har bidratt med på dette forumet, det håper jeg Iset forstår, uten at jeg må være enig i alt hun eller andre forteller meg.

Jeg har en tendens til å bli filosofisk, jeg lover ingenting, men jeg skal prøve å fatte meg i korthet neste gang:o Men si meg, driver jeg risikosport??

Dersom man har et sykelig veiieforhold og ikke emner å sette dette i et interlektuellt perspektiv. Så synes også jeg at man skal hive badevekten og komme seg til en psykolog. Så det er altså fremdeles funksjonsfriske mennesker jeg snakker om her.

Nå synes jeg du begynner å bli direkte flåsete. Dette har ingenting med intellektuell kapasitet å gjøre. Det er heller ikke slik at alle som synes daglig veiing blir for mye av det gode har behov for å oppsøke psykolog. Og for de som måtte ha et mer problematisk forhold til vekt enn hva sunt er, er de altså like funksjonsfriske som mennesker som lar det gå sport i veiingen.

Jeg synes fremdeles ikke det har kommet noen tilstrekkelig gode argumenter for hvorfor man ikke skal anbefale nybegynnere daglig veiing, dette med unntak av at ketostixen skal ha forrang til å begynne med. Jeg synes også det er litt merkelig at ikke denne forsamlingen ikke forstår at en sunn og ikke overdrevet fokus på badevekten kan gi veldig verdifull informasjon.

Men hvorfor skal man anbefale det ene foran det andre som en generell regel? Hvorfor ikke heller dele sine erfaringer og forklare hvorfor det og det fungerer bra for deg, fremfor å pretendere å sitte på fasiten? Jeg ser du nedenfor (og innledningsvis i denne tråden) fremholder at du ikke argumenterer for at alle skal veie seg daglig - likvel er det det du faktisk gjør i flere av innleggene dine.

Det er også pussig at noen her på dette forumet fremdeles ikke har fått med seg at jeg ikke argumenterer for at alle skal veie seg daglig. Det var vel det første jeg sa i denne tråden, at det viktigste er at enkeltindividet følger det opplegget som de selv mener de profitterer mest på. Det jeg imidlertid har etterlyst er gode argumenter for hvorfor hvorfor jeg bør bytte syn knyttet til mitt perspektiv omkring dette. Så jeg har lett etter årsaker til at jeg bør endre mitt tankemønster knyttet til dette. Heldig vis fikk jeg et innspill mht. ketostixen i retur, så da var det sånn sett verdt det.

Jeg kan bare snakke for meg selv - jeg har ikke prøvd å få verken deg eller andre til å bytte syn på hva som er riktig for deg - det vet du helt sikkert best selv. Men jeg kunne ønske meg en litt større ydmykhet i forhold til at andre kan ha funnet metoder som er like effektive og gode, uten at det innebærer daglig veiing, og uten at de dermed har en sykelig frykt for sin egen vekt.

Tar vi dette litt vel personlig?
Jeg må si jeg har et veldig avslappet forhold i denne diskusjonen. Jeg klarer heldigvis å identifisere meg selv med noe mer enn temporære meninger som endrer seg hele tiden, og da snakker jeg om mine egne. Så om jeg mener det ene eller det andre, så er det jo ikke det som er det viktige. Det viktige er at jeg ikke stagnerer og gror fast i meninger og holdninger bare fordi jeg av ulike årsaker ikke vil lære noe nytt.



Så folkens, hvorfor skal vi ikke ha fokus på det vi driver med. Hva har gjort badevekten til den onde sjøl? Kan det være at dere som argumenterer mot bruk av badevekt selv har slitt litt vel mye, og ikke har et helt godt forhold til den? Betyr det i såfall at alle nybegynnere kommer til å gå på den samme smellen som dere gjorde? Eller er jeg irrelevant, og kommer med personangrep igjen nå? ;-p

Nå er du rett og slett barnslig. Det er få, om noen her som synes vekten og fanden går hånd i hånd, men man trenger da ikke gå til sengs med den heller? Det finnes et uttall grunner til hvorfor det for en hel del ikke er til det beste å veie seg hver dag, på samme måte som det finnes en haug med argumenter for hvorfor det er hensiktsmessig med daglig veiing. Man trenger aldeles ikke være verken sykelig eller i overkant følsom eller pragmantisk for å velge det ene eller det andre. Vi er ganske enkelt forskjellige. Derfor mener jeg ingen her inne bør anbefale det ene eller det andre på generell basis til alle, nybegynnere eller ikke, men man kan gjerne dele sine erfaringer. Etter mitt skjønn er det en vesentlig forskjell på disse to.

Jeg kan råde om noen ber meg om råd, men jeg kan bare fortelle hvordan JEG forholdt meg til vekten, og hvordan det fungerte for meg.
Jeg tror ikke noen her inne har kunnskapene som gjør at de har enerett på sannheten. Derimot har vi erfaringer som andre kanskje kan dra nytte av. Jeg er glad de gangene jeg kan ta råd fra andre, og ikke måtte gjennomleve alle fallgruver selv. Noe fungerer for noen, noe fungerer for andre. Kan vi ikke enes om å motivere hverandre? Ikke opptre med en arroganse som skremmer andre bort, og som gjør at de slutter å dele av sine erfaringer. Her er brukt ord som jeg ikke forstår burde forekomme mellom mennesker på vei mot felles mål. Eller er det jeg som er ute å ”kjører” nå? Skal man godta i det stille, fordi noen mener andre har ”klokere hode” enn andre?



Dette synes jeg er var godt sagt:)

Hei.
Jeg svarer til deg Nike. Når et menneske veier seg, drikker et glass vann, og så veier seg igjen for så å registrere at vekten har økt tilsvarende med vekten av vannet, for så å bli lei seg og begynner å gråte. Da er det noe som er galt. Det er kanskje ikke riktig å snakke om å heise ting opp i et intellektuelt perspektiv, men det var altså det jeg gjorde for å forsøke å forklare hvordan denne situasjonen kunne vært unngått. Jeg har ingen belegg for å uttale meg opp gjennomsnitts IQ`en til slike mennesker, og det ville heller ikke ha vært i min interesse.


Jeg påstår heller ikke at slike mennesker MÅ gå til psykolog, kun at de mest sannsynlig ville hatt GODT utbytte av det. Det skal nemlig ikke være slik at man skal begynne å gråte etter å ha drukket et glass vann. Det regner jeg med at du er enig i.


Så til dette spørsmålet som er knyttet til om hvorvidt vi skal anbefale den løsningen som vi selv har valgt, eller om vi skal anbefale en løsning som vi vet er bedre. Til det er det jo opp til hver enkelt egentlig. Noen liker jo å være forbilde og mentor for andre til tross for at de speiler et budskap som de egentlig ikke kan stå inne for. Andre igjen ønsker det beste for sin neste (jeg kaller han Guttorm Nestemann), og gir dette rådet til tross for at man kanskje ikke følger det selv. Fordi man ønsker å øke oddsen for at Guttorm Nestemann også skal lykkes med kostholdsendringen sin. Så jeg spør tilbake, hvilke årsaker tilsier at vi IKKE skal gi de beste rådene til Guttorm Nestemann?
Så fremt det er mulig da?


Du har rett. Jeg argumenterer hardt og lenge for at alle skal veie seg hver eneste dag. Årsaken til at jeg gjør det er fordi jeg ønsker å få belyst hvorfor man evt. IKKE skal gjøre det. Formålet er å øke kunnskapen, både for meg selv men også for alle andre på dette forumet. Det er like vel ikke slik at jeg ser rart på folk som veier seg en gang per mnd. eller en gang per uke. Det er helt greit for meg, og jeg har like fullt respekt for dem som mennesker. Det er nemlig ikke det som dette handler om. Derimot handler det om et ærlig ønske om å øke kunnskapen knyttet til dette, slik at vi alle sammen kan gi bedre og mer veloverveide råd til Guttorm Nestemann & Co. for de som tar fatt på den viktige oppgaven, fortjener jammen all den hjelpen de kan få også!

Så selv om jeg argumenterer hardt og lenge for dette, så betyr det ikke at jeg mener at alle gamle hunder skal lære å sitte på ny. Det er ikke det heller dette handler om. Jeg tror på individuell frihet, men det fratar meg altså ikke evnen til å mene mye om så mangt, og denne gangen tror jeg på at noe er bedre enn noe annet.

Ha en riktig fin dag videre alle sammen! :)

Hei.
Jeg svarer til deg Nike. Når et menneske veier seg, drikker et glass vann, og så veier seg igjen for så å registrere at vekten har økt tilsvarende med vekten av vannet, for så å bli lei seg og begynner å gråte. Da er det noe som er galt. Det er kanskje ikke riktig å snakke om å heise ting opp i et intellektuelt perspektiv, men det var altså det jeg gjorde for å forsøke å forklare hvordan denne situasjonen kunne vært unngått. Jeg har ingen belegg for å uttale meg opp gjennomsnitts IQ`en til slike mennesker, og det ville heller ikke ha vært i min interesse.


Jeg påstår heller ikke at slike mennesker MÅ gå til psykolog, kun at de mest sannsynlig ville hatt GODT utbytte av det. Det skal nemlig ikke være slik at man skal begynne å gråte etter å ha drukket et glass vann. Det regner jeg med at du er enig i.

Da regnet du rett;) Det er ikke slik at vi er så fryktelig uenige i det grunnleggende her, det var presentasjonen din jeg ikke hadde helt sansen for..


Så til dette spørsmålet som er knyttet til om hvorvidt vi skal anbefale den løsningen som vi selv har valgt, eller om vi skal anbefale en løsning som vi vet er bedre. Til det er det jo opp til hver enkelt egentlig. Noen liker jo å være forbilde og mentor for andre til tross for at de speiler et budskap som de egentlig ikke kan stå inne for. Andre igjen ønsker det beste for sin neste (jeg kaller han Guttorm Nestemann), og gir dette rådet til tross for at man kanskje ikke følger det selv. Fordi man ønsker å øke oddsen for at Guttorm Nestemann også skal lykkes med kostholdsendringen sin. Så jeg spør tilbake, hvilke årsaker tilsier at vi IKKE skal gi de beste rådene til Guttorm Nestemann?
Så fremt det er mulig da?

Her er jeg i og for seg heller ikke uenig med deg, men jeg mener det er en ikke ubetydelig vesensforskjell på å dele erfaringer og råde sin neste, og det å pretendere å sitte på den gyldne hovedregel. Jeg har registrert at du ikke mener din metode nødvendigvis passer alle, jeg synes bare ikke dette gjenspeiles så godt i innleggene dine. Når jeg skal gi råd til andre i situasjoner der jeg har egne erfaringer å dra veksler på, er det først og fremst erfaringen jeg deler. Skal jeg gi konkrete råd ville jeg ønske å vite litt mer om mennesket jeg skal råde - mine erfaringer er først og fremst mine, og graden av overføringsverdi vil variere fra person til person. Skal jeg derfor gi råd til et menneske jeg ikke kjenner, vil jeg selvsagt prøve å i beste hensikt overføre mine erfaringer til situasjonen, men jeg vil ikke uten videre pretendere å vite hva som er det rette eller det beste - det tror jeg den godeste Guttorm vil klare å finne ut selv, når han har ulike menneskers erfaringer å dra veksler på. Min oppfatning er at det er langt bedre å finne veien som passer for seg, når man ikke må forholde seg til en masse motstridende råd, men kan surfe på andres erfaringer.


Du har rett. Jeg argumenterer hardt og lenge for at alle skal veie seg hver eneste dag. Årsaken til at jeg gjør det er fordi jeg ønsker å få belyst hvorfor man evt. IKKE skal gjøre det. Formålet er å øke kunnskapen, både for meg selv men også for alle andre på dette forumet. Det er like vel ikke slik at jeg ser rart på folk som veier seg en gang per mnd. eller en gang per uke. Det er helt greit for meg, og jeg har like fullt respekt for dem som mennesker. Det er nemlig ikke det som dette handler om. Derimot handler det om et ærlig ønske om å øke kunnskapen knyttet til dette, slik at vi alle sammen kan gi bedre og mer veloverveide råd til Guttorm Nestemann & Co. for de som tar fatt på den viktige oppgaven, fortjener jammen all den hjelpen de kan få også!

Så selv om jeg argumenterer hardt og lenge for dette, så betyr det ikke at jeg mener at alle gamle hunder skal lære å sitte på ny. Det er ikke det heller dette handler om. Jeg tror på individuell frihet, men det fratar meg altså ikke evnen til å mene mye om så mangt, og denne gangen tror jeg på at noe er bedre enn noe annet.

Det er du selvsagt i din fulle rett til. Det er naturlig at man argumenterer for en metode man mener har det beste for seg. Dog skulle jeg ønske det var litt større plass for nyansene i en debatt som denne, enten man sverger til den ene eller den annen "veiemetode", og litt mindre plass for munnhoggeri.

Ha en riktig fin dag videre alle sammen! :)

Og så kan jeg skratte litt for meg selv av min deltagelse i veietråden - jeg som ikke en gang eier en kjøkkenvekt, langt mindre en badevekt:D

Min oppfatning er at det er langt bedre å finne veien som passer for seg, når man ikke må forholde seg til en masse motstridende råd, men kan surfe på andres erfaringer.

Jeg oppfatter meg enig i uttalelsen over, og mener at den kan sidestilles med denne (som er litt mer presis i forhold til hva jeg mener): Min oppfatning er at det er langt bedre å finne veien som passer for seg, når man ikke må forholde seg til en masse motstridende råd, men kan surfe på de erfaringene som har vist seg å være best basert på de store massenes erfaringer.

Kan du være enig i formuleringen min?

Og så kan jeg skratte litt for meg selv av min deltagelse i veietråden - jeg som ikke en gang eier en kjøkkenvekt, langt mindre en badevekt:D

Jeg har begge av de ovvenevnte, samt en fiske vekt som går til 50 Kg. Så når jeg sier noe, så kan du i alle fall tro at det er veloverveid... ;-p

Man blir ikke alkoholiker av å ta seg et glass vin hver dag, det er helt andre mekanismer som fører til avhengighet og misbruk.

Det er i alle fall ingen som blir alkoholiker hvis man ikke drikker alkohol.

Det er heller ingen som blir syklig opptatt av et tall på en vekt hvis man ikke veier seg.


-

Nei for all del, om man ikke lar vekten styre seg så er det jo greit. Men jeg vil si den gjør det om man blir demotivert av å ha gått opp 100 gram fra den ene dagen til den andre. Med en gang det går utover humøret, bør man tenke seg litt om.
Selvsagt skal alle få gjøre som de vi, for min del må folk veie seg hvert 10. minutt hele døgnet om de vil, jeg bare skjønner ikke tankegangen. :p

Helt enig med deg egentlig. Jeg BURDE veie meg bare en gang i uka. Trenger egentlig ikke veie seg oftere. Hvorfor veie seg oftere? Går man fortere ned? Jeg klarer ikke dy meg så jeg veier meg av og til innimellom og du verden for en NEDTUR når det står en halvkilo eller halvannen kilo opp :( Da hender det jeg blir demotivert og spiser resten av en dagen. Veier meg mer sjelden nå for jeg blir som sagt demotivert når vekta viser opp, om det er 100 eller 1000 gram. Når en går ned mellom 300 og 600 gram i uka, kan vekta variere veldig opp og ned etter som hva en har spist. Jeg orker ikke nedturene, selv om jeg veit det bare er "væske". Når en har MANGE kilo og gå ned, blir det nok turer på vekta om en ikke skal gå på den hver dag. Det handler tross alt ikke bare om vekta, men om endring av livsstil og hva man "bruker" mat til. Det er viktigere å fokusere på det enn på vekta tror jeg.

Så mitt råd må bli å veie seg en gang i uka. :ja:

Det er i alle fall ingen som blir alkoholiker hvis man ikke drikker alkohol.

Det er heller ingen som blir syklig opptatt av et tall på en vekt hvis man ikke veier seg.


-

Du må gjerne mene avholdenhet fra alkohol er til det beste, men å sammenligne dette med å veie seg treffer emm dårlig, fordi man nettopp kan være fullstendig opphengt i vekt helt uten å veie seg. Man kan også ha et sykelig forhold til mat uten å spise noe som helst... Det er ikke avholdenhet som er fellesnevner her, selv om det nok er de som burde holde seg unna både veiing og alkohol. (De aller fleste av oss bør vel få i oss mat). Som med det meste annet her i livet gjelder det å finne en sunn balanse, og hva dette innebærer vil naturlig nok variere fra person til person. For noen er det intet sykelig ved daglig veeing, eller daglig inntak av alkohol for den saks skyld, for andre passer dette dårlig, og kan i verste fall utvikle seg til sykdom. Det er dog likevel ikke vekten i seg selv (eller alkoholen), som er årsak til at enkelte har et problematisk forhold til vekt (eller alkohol).

Jeg må bare kommentere tannpuss-sammenlikningen vi fikk presentert tidligere i tråden.

Det er nemlig helt korrekt at det ikke er sykelig å pusse tennene hver dag. Det er heller ikke sykelig å passe på hva man spiser.

Derimot er det lagt på vei sykelig å gå til tannlegen hver dag bare for å sjekke at man gjør en god nok jobb med tannpussen. Og å veie seg hver dag for å sjekke at man gjør en god nok jobb med spisingen er........?

Jeg synes vi skal være forsiktig med å sykeliggjøre både det ene og det andre. Man kan også bruke en annen analogi enn tannpuss: Har man diabetes må man gjerne spise etter streng diett for å holde blodsukkeret jevnt nede - da er det ikke alltid tilstrekkelig å holde seg til diett, man sjekker også at blodsukkeret faktisk er der det skal. Skal man ned (eller opp) i vekt, og derfor spiser etter en spesiell plan, kan det være like hensiktsmessig å sjekke at vekten faktisk er der den skal. Ikke fordi man skal bli vettskremt av 200 gram opp en dag, men fordi man kan lære noe om hvordan kroppen reagerer på ulike ting. Synes igrunnen Smilefjes og Thorwald har redegjort nokså utfyllende for hvorfor det slettes ikke trenger å være sykelig å veie seg daglig.

Samtidig KAN denne type kontroll av vekten være usunn, og man skal ha et veldig bevisst og nokså instrumentelt forhold til vekt og veiing som redskap for å ha et konstruktivt utbytte av daglig veiing. Det er det etter min oppfatning på langt nær de fleste som har. Jeg synes dog ikke vi skal gå hen å kalle hverandre for sykelige av den grunn..;)

Vel talt nike - man skal være litt forsiktig med å si at andre er usunne eller sykelige. Vi er forskjellige - det som fungerer fint for noen er veien til katastrofen for andre. Hvis man klarer å godta at forskjellige problemstillinger har forskjellige løsninger så har man kommet langt.

En ting jeg ville blitt frustrert av er hvis jeg feks hadde veid meg en dag i uka, la oss si på søndag. På lørdagen før en veiing hadde jeg kanskje vært på fest og drukket litt vin - da har jeg lite vann i kroppen og får en superveiing den søndagen.

Glad og fornøyd fortsetter jeg opplegget mitt en uke til, men den neste lørdagen spiser jeg tilfeldigvis spekeskinke til middag.

Denne søndagen vil jeg da ikke mangle vann slik som uka før - jeg vil derimot veie masse vann på grunn av den spekeskinka. Da kan det hende jeg ville blitt stressa og i tvil om jeg gjør dette riktig. Hadde jeg hatt seks målepunkter imellom som fortalte hele historien ville jeg ikke tenkt mer over variasjonen.

Slik er det for meg, men da ikke for andre. Så da veier jeg meg slik jeg trives med det og andre slik de trives med det for sin del - også får vi heller heie på hverandre når resultatene er gode enten de måles sånn eller slik, og oppmuntre hverandre i motbakkene og prøve å gjøre hverandre gode isteden - det har jeg tro på :)

Det er vel ikke noe å diskutere egentlig... Det må jo selvfølgelig være opp til den enkelte om man vil veie seg hver dag, en gang i uka eller en gang i måneden. Det viktigste er jo at det virker.

Når jeg snakker om det å veie seg så uttaler jeg meg som matmisbruker og jeg er helt garantert ikke alene om det.

Den eneste grunnen til at jeg har blitt overvektig er at jeg har spist for mye. Jeg har spist foran TV, foran boka, i senga, på natta.. osv. Jeg har spist når jeg ikke er sulten men har lyst på noe å "tygge på". Det er denne uvanen/forstyrrelsen jeg må få bukt med og jeg får ikke bukt med det problemet ved å veie meg hver dag. For tallet som lyser imot meg har jeg strengt tatt ikke brukt for. Det jeg trenger å få bukt med er spisevanene - jeg må lære å spise når jeg er sulten og stoppe når jeg er mett og spise de riktige tingene. Jeg har klart det før! Gikk ned nesten 30 kilo på åtte måneder ved å slutte å spise om kvelden og lytte til magesekken og lyst. Slutta å spise foran TV, boka på senga osv. Spiste ved kjøkkenbordet. Jeg veide meg ikke mer en en gang i måneden for jeg merket at jeg for ble opphengt i TALLENE.. og tallene er uviktige så lenge det går nedover. Da er et morsommere den dagen en skal kjøpe seg en bukse og kan kjøpe en størrelse mindre. Ergo har man gått ned i vekt uten å veie seg. For det er ikke veiinigen som er nøkkelen til suksseen for mitt vedkommende.

Jeg tenker at det er en grunn til at vi sitter her med mange kilo overvekt. Det er ikke tallene på vekta som er grunnen. Vi har ikke blitt slankere av å veie oss. Hvordan kom vi dit vi er i dag? Hva er årsaken til vektøkningen? Jeg tror det er der "hemmeligheten" ligger for den enkelte. Hva man veier er bare en pekepinn om hvilken adferd vi utøver. Vi trenger strengt tatt ingen vekt for å kontrollere det vi gjør eller?

Jeg tenker at den dagen vi har full "kontroll" over matadferden vår kan vi kaste badevekta. Helst bør vi kaste den før det også.. for den sier egentlig ikkeno... Den bør i alle fall ikke være tingen vi "tilber" som forteller oss hvor vellykket vi er i dag, i morgen eller neste uke.

Det er mine tanker da..

Du må gjerne mene avholdenhet fra alkohol er til det beste

Her tillegger du meg en mening jeg slett ikke har gitt uttrykk for. Jeg har da aldri påstått at avholdenhet fra alkohol "er til det beste". For noen er det sikkert det, men slett ikke for alle.


man nettopp kan være fullstendig opphengt i vekt helt uten å veie seg.

Virkelig? Jeg finner det underlig at man kan være fullstendig opphengt i vekt uten å vite hva man veier!

Man kan også ha et sykelig forhold til mat uten å spise noe som helst...

Ja, det kalles langt fremskredet anorexia. I denne tilstanden er livet i fare.

Som med det meste annet her i livet gjelder det å finne en sunn balanse, og hva dette innebærer vil naturlig nok variere fra person til person.

Det er jo denne sunne balansen vi diskuterer her. Du har jo hevdet at daglig alkoholinntak slett ikke behøver å være farlig. Hvis vi regner vinglass, når mener du det begynner å bli farlig? 2 glass om dagen? 3 glass om dagen? 4 glass om dagen? 5 glass om dagen? Eller mer?

Hvor går grensen for hva man kan kalle syklig veiefrekvens? En gang om uken? En gang om dagen? To ganger om dagen? Tre ganger om dagen? Fire ganger om dagen? Hele dagen?

Her vil jo du sikkert hevde at det varierer fra person til person. Det jeg har hevdet er at varselklokkene bør ringe hvis man føler man MÅ veie seg hver dag. Mange (obs, jeg sier ikke "alle") vil få et feil fokus ved denne fremgangsmåten. Sett i forhold til hva det gir, mener jeg at daglig veiing er en uting og bør frarådes på det sterkeste. Jeg er en sterk tilhenger av personlig frihet, så hva den enkelte gjør med et slikt råd overlater jeg 100% til den det måtte gjelde. Jeg liker å diskutere - ikke bestemme over andre.


-

Her tillegger du meg en mening jeg slett ikke har gitt uttrykk for. Jeg har da aldri påstått at avholdenhet fra alkohol "er til det beste". For noen er det sikkert det, men slett ikke for alle.

Jeg har ikke tillagt deg noe som helst, jeg sier at "du gjerne må mene", altså OM det er det du gjør. Når du fremholder at det å drikke alkohol er en risikosport, og at ingen blir alkoholikere om de ikke drikker, fremstår det som om det er alkoholen i seg selv som er problemet. En nærliggende konsekvens er da å holde seg unna.




Virkelig? Jeg finner det underlig at man kan være fullstendig opphengt i vekt uten å vite hva man veier!

Da vet ikke du særlig mye om spiseforstyrrelser.


Ja, det kalles langt fremskredet anorexia. I denne tilstanden er livet i fare.

Og poenget ditt er?


Det er jo denne sunne balansen vi diskuterer her. Du har jo hevdet at daglig alkoholinntak slett ikke behøver å være farlig. Hvis vi regner vinglass, når mener du det begynner å bli farlig? 2 glass om dagen? 3 glass om dagen? 4 glass om dagen? 5 glass om dagen? Eller mer?

Dette begynner å bli tåpelig. Hvor grensen går for det rent medisinsk skadelige kan jeg ikke uttale meg om - jeg er ingen indremedisiner - dessuten er mennesker utstyrt med ulik toleranse for alkohol. Når det gjelder den mentale biten, som jo er det vi egentlig diskuterer her, er det en vesentlig forskjell på det å MÅTTE ha 3 glas vin for å komme gjennom dagen, og å ta seg 3 glass fordi man har LYST.

Hvor går grensen for hva man kan kalle syklig veiefrekvens? En gang om uken? En gang om dagen? To ganger om dagen? Tre ganger om dagen? Fire ganger om dagen? Hele dagen?

For å gjenta meg selv - det er ikke veiefrekvensen i seg selv som ev. er sykelig, det er hvordan man forholder seg til det å veie seg. Hvis du har tatt deg bryet med å lese de andre innleggene mine i denne tråden, vil du oppdage at jeg slett ikke er for å anbefale som generell hovedregel at folk bør veie seg hver dag. I motsetning til deg er jeg heller ikke for å anbefale folk å veie seg en gang i uken. Dette fordi har man først et sykelig forhold til vekt, er det ikke veiefrekvensen som er problemet, selv om det kan gi seg utslag i manisk veiing. Jeg har heller ikke sansen for å karakterisere mennesker som mer eller mindre sunne, mer eller mindre sykelige, utifra hvor ofte de veier seg. Igjen - daglig veiing KAN være et faresignal, på samme måte som det å veie og måle alt man spiser kan være det, eller det å måtte trene hver dag.


Her vil jo du sikkert hevde at det varierer fra person til person. Det jeg har hevdet er at varselklokkene bør ringe hvis man føler man MÅ veie seg hver dag. Mange (obs, jeg sier ikke "alle") vil få et feil fokus ved denne fremgangsmåten.

Det er jeg enig i, og det fremgår da ganske klart av innleggene mine.

Sett i forhold til hva det gir, mener jeg at daglig veiing er en uting og bør frarådes på det sterkeste. Jeg er en sterk tilhenger av personlig frihet, så hva den enkelte gjør med et slikt råd overlater jeg 100% til den det måtte gjelde. Jeg liker å diskutere - ikke bestemme over andre.

Men hva det gir er jo fullstendig avhengig av hvordan det brukes - og her synes jeg vi skal være forsiktig med å generalisere. Jeg er heller ikke for å anbefale daglig veiing, men jeg vil heller ikke anbefale ukentlig. Frekvensen av veiing og måling må folk bestemme selv, utifra hva de er komfortabel med. Skal jeg råde og dåde vil jeg først og fremst peke på ulike sider ved å gjøre sånn og slik - å anslå et tall for antall anbefalte veiinger pr mnd/uke/dag mener jeg har lite for seg. Særlig i et forum hvor i alle fall en stor del av medlemmene ikke kjenner hverandre på det personlige plan.


-

Til sist vil jeg si at jeg synes det er merkelig om folk skulle mene å sitte på en generell oppskrift for hva som passer mennesker man ikke vet særlig mye om. Jeg synes også det er arrogant å presumere at de som veier seg hver dag (eller tar seg et glass vin), lever på kanten og liksom når som helst kan tippe over i sykelig avhengighet. For mitt eget vedkommende har jeg ingen problemer med å erkjenne at daglig veiing ER en risikosport, derfor gjør jeg det heller ikke. Men jeg betviler overhodet ikke at f.eks. Smilefjes har det aldeles utmerket med sine målemetoder.

Til sist vil jeg si at jeg synes det er merkelig om folk skulle mene å sitte på en generell oppskrift for hva som passer mennesker man ikke vet særlig mye om. Jeg synes også det er arrogant å presumere at de som veier seg hver dag (eller tar seg et glass vin), lever på kanten og liksom når som helst kan tippe over i sykelig avhengighet. For mitt eget vedkommende har jeg ingen problemer med å erkjenne at daglig veiing ER en risikosport, derfor gjør jeg det heller ikke. Men jeg betviler overhodet ikke at f.eks. Smilefjes har det aldeles utmerket med sine målemetoder.

Hvorfor begynner du å karakterisere personene du diskuterer med? Er det fordi du slipper opp for argumenter at du må kalle de du er uenige med for arrogante?

Du slår fast at jeg ikke vet særlig mye om spiseforstyrrelser. Kan du ikke heller komme med noen gode argumenter? Jeg blir forferdelig såret av en slik oppførsel! (hehe, NOT)

Jeg tror ikke du helt har forstått hva begrepet "risikosport" innebærer. Hvis man bedriver en risikosport er det en uttalt fare for skade. Det betyr ikke at alle (eller de fleste for den saks skyld) blir skadet. Det som er viktig er at man er bevisst på risikoen, for deretter å selv avgjøre hvordan man forholder seg til den. Jeg har ikke "presumert" (artig ord...) at de som veier seg daglig lever på kanten. (Her begår du igjen feilen å tillegge meg meninger jeg ikke har gitt uttrykk for.)

Når du for egen del erkjenner at daglig veiing er en risikosport, forstår jeg ikke helt hvorfor du bruker så mye tid på å være uenig med meg. Som sagt, er det en risikosport så er det en risikosport for alle - selv om man ikke blir skadet.


-

Hvorfor begynner du å karakterisere personene du diskuterer med? Er det fordi du slipper opp for argumenter at du må kalle de du er uenige med for arrogante?

Jeg har slettes ikke karakterisert verken deg eller andre, det er HANDLINGEN jeg karakteriserer. Ja - igjen - jeg synes det er arrogant dersom man presumerer (finner ikke ordet spesielt artig) at de som veier seg hver dag eller tar seg et glass vin til maten står i risikosonen for å gå inn i en sykelig besettelse.

Du slår fast at jeg ikke vet særlig mye om spiseforstyrrelser. Kan du ikke heller komme med noen gode argumenter? Jeg blir forferdelig såret av en slik oppførsel! (hehe, NOT)

Dersom du lever i den tro at man ikke kan være sykelig opptatt av vekt dersom man ikke veier seg, ja, da tar du ganske enkelt feil. Om du blir såret eller ikke er utenfor min agenda her, dog synes jeg vi kan holde oss til et minimum av saklighet.

Jeg tror ikke du helt har forstått hva begrepet "risikosport" innebærer. Hvis man bedriver en risikosport er det en uttalt fare for skade. Det betyr ikke at alle (eller de fleste for den saks skyld) blir skadet. Det som er viktig er at man er bevisst på risikoen, for deretter å selv avgjøre hvordan man forholder seg til den. Jeg har ikke "presumert" (artig ord...) at de som veier seg daglig lever på kanten. (Her begår du igjen feilen å tillegge meg meninger jeg ikke har gitt uttrykk for.)

Problemet her er ikke bare definisjonen av risiko, men OM det foreligger en slik for ALLE. Du fremholder at det er en risikosport å veie seg (eller drikke alkohol) daglig, vel, hvis man lever på en måte hvor man hele tiden utsetter seg for risiko, så lever man på kanten - det er to uttrykksmåter for det samme. Litt språklig variasjon må du tåle. Jeg har ingen interesse av å tillegge deg meninger du ikke har, men da må du være så snill å være konsekvent i dine uttalelser, ellers stiller du deg svært så lagelig til for misforståelser.

Når du for egen del erkjenner at daglig veiing er en risikosport, forstår jeg ikke helt hvorfor du bruker så mye tid på å være uenig med meg. Som sagt, er det en risikosport så er det en risikosport for alle - selv om man ikke blir skadet.

At det for meg er risikabelt, betyr ikke at det er det for alle. Det har jeg da også forklart i det vide og det brede. Det er vel her vi er grunnleggende uenige - jeg mener vi mennesker er såpass ulike at ikke alle potensielle risikokilder vil ha et reelt skadepotensiale for alle, i motsatt fall synes jeg hele risikobegrepet blir fullstendig uthulet. Det finnes de som utvikler et manisk forhold til renslighet - vil det da si at alle som vasker seg på hendene svært ofte bedriver risikosport? Hvis man forfølger den logikken blir stort sett alt vi foretar oss potensielle risikokilder, og da blir emm. begrepet uten verdi.


-

Til sist vil jeg si at jeg synes en god diskusjon er forfriskende, og jeg har ingenting imot høy temperatur. Men jeg synes vi skal være litt forsiktige med å karakterisere hverandre som "sykelige" eller "usunne", og jeg synes vi ved et tema som dette skal være litt ydmyke i forhold til det å skulle sitte på fasiten. Jeg synes også vi burde holde oss for god til barnsligheter og usakligheter, og man må tåle å få svar på tiltale. Flere har kommet med oppfinnsomme analogier i denne tråden - emm. har de ikke vært særlig treffende og har liten overføringsverdi. Det kan vi selvsagt være uenig i, dog er det ofte lurt å holde seg til en ting om gangen, så blir det ikke så mange digresjoner underveis, og kanskje det faktisk også blir litt lettere å forstå hverandre.

Til sist vil jeg si at jeg synes en god diskusjon er forfriskende, og jeg har ingenting imot høy temperatur. Men jeg synes vi skal være litt forsiktige med å karakterisere hverandre som "sykelige" eller "usunne", og jeg synes vi ved et tema som dette skal være litt ydmyke i forhold til det å skulle sitte på fasiten. Jeg synes også vi burde holde oss for god til barnsligheter og usakligheter, og man må tåle å få svar på tiltale. Flere har kommet med oppfinnsomme analogier i denne tråden - emm. har de ikke vært særlig treffende og har liten overføringsverdi. Det kan vi selvsagt være uenig i, dog er det ofte lurt å holde seg til en ting om gangen, så blir det ikke så mange digresjoner underveis, og kanskje det faktisk også blir litt lettere å forstå hverandre.

Jeg forstår nå at jeg ikke evner å nå frem.



-

Akkja.

Til sist vil jeg si at jeg synes en god diskusjon er forfriskende, og jeg har ingenting imot høy temperatur. Men jeg synes vi skal være litt forsiktige med å karakterisere hverandre som "sykelige" eller "usunne", og jeg synes vi ved et tema som dette skal være litt ydmyke i forhold til det å skulle sitte på fasiten. Jeg synes også vi burde holde oss for god til barnsligheter og usakligheter, og man må tåle å få svar på tiltale. Flere har kommet med oppfinnsomme analogier i denne tråden - emm. har de ikke vært særlig treffende og har liten overføringsverdi. Det kan vi selvsagt være uenig i, dog er det ofte lurt å holde seg til en ting om gangen, så blir det ikke så mange digresjoner underveis, og kanskje det faktisk også blir litt lettere å forstå hverandre.

Du og endel andre her kan umulig være særlig forum-vante om dere virkelig synes denne diskusjonen er usaklig og het? Denne diskusjonen grenser jo til skikkelig "kozemose" i forhold til det som foregår (i saklige former) på andre fora, jeg blir litt "øvegidde" over hvor fort folk tar til seg ting, leser mellom linjene og føler seg støtt. Folk må slutte å lese innlegg med snurt-briller på og heller faktisk lese det som står. Jeg fikk litt bakoversveis da jeg ble karakterisert som usaklig og at jeg hadde kalt andre for usunne. Da skjønte jeg at folk ikke leser innlegg ordentlig, bare leser det de vil og blir skikkelig fornærmet.

Det er faktisk stor forskjell på å kalle en handling usunn og sykelig, og det å kalle en person for det samme. Såvidt jeg kan lese, har ingen her i diskusjonen kalt HVERANDRE noe nedsettende.

Det med risikosport er interessant :-)

For meg vil det være ren galskap og risikosport i kjempeklassen å forsøke meg i en liten slalombakke. (Jeg kan ikke gå en eneste meter på ski). Mens for Ketil André Åmodt er det ikke spesielt farlig med en tur i slalombakken.

Jeg egner meg heller ikke til det meste annet av idretter og innser tvert at jeg vil bli stygt skadet hvis jeg prøver meg på en del av det andre bedriver uten å tenke over det i det hele tatt.
(Heldigvis er jeg flink til å sykle)

Derimot er jeg ganske flink til å kjøre bil og vil påstå at jeg kan kjøre bil ganske trygt under forhold som for mange av mine venninner ville medført en risiko som jeg ikke ville likt å være passasjer i. (Mannfolk - ikke le...)

Dermed kan det kanskje gjøres klart det Nike, og mange andre av oss her sier: Det er forskjell på folk. For noen medfører en ting en risiko, for andre er det en naturlig og selvsagt del av hverdagen.

Min kollega drikker ett glass vin til middagen sin hver dag - han er opptatt av antioksidanter og hjerte/kar. Han er aldri noen gang full eller beruset, han er utrolig bevisst på hva han putter i munnnen da han er arvelig disponert for en del sykdommer - jeg vil dermed si at han neppe ligger i gropa for å bli alkoholiker.

En annen som drikker vin hver dag for å greie å roe ned og få sove vil jeg si at er i risikosonen - selvom den utførte handlingen er den samme. Min mor er alkoholiker - dermed ville jeg aldri turt å utsette meg for risikoen med et daglig alkoholinntak.

Slik kan jeg også si at for meg så er det å veie og måle og kalkulere det meste her i verden en helt naturlig ting. Det er en integrert del av min personlighet og det er på ingen måte farlig for meg.

For andre så kan det å veie seg hver dag være dypt problematisk fordi man risikerer å bli så opptatt av mat og vekt at man glemmer at det ikke er det livet handler om.

Vi er altså forskjellige. Det er da helt snodig at det skal være så vanskelig å bli enige om akkurat det - bare det er jo et bevis på nettopp at vi er forskjellige :rolleyes:;)

Du og endel andre her kan umulig være særlig forum-vante om dere virkelig synes denne diskusjonen er usaklig og het? Denne diskusjonen grenser jo til skikkelig "kozemose" i forhold til det som foregår (i saklige former) på andre fora, jeg blir litt "øvegidde" over hvor fort folk tar til seg ting, leser mellom linjene og føler seg støtt. Folk må slutte å lese innlegg med snurt-briller på og heller faktisk lese det som står. Jeg fikk litt bakoversveis da jeg ble karakterisert som usaklig og at jeg hadde kalt andre for usunne. Da skjønte jeg at folk ikke leser innlegg ordentlig, bare leser det de vil og blir skikkelig fornærmet.

Det er faktisk stor forskjell på å kalle en handling usunn og sykelig, og det å kalle en person for det samme. Såvidt jeg kan lese, har ingen her i diskusjonen kalt HVERANDRE noe nedsettende.

Jeg har ikke kalt denne diskusjonen for spesielt het, (bare at jeg ikke har noe imot hete diskusjoner), men at den tidvis har vært usaklig og nokså barnslig synes jeg dog. Jeg er ikke av typen som blir lett støtt eller tar ting personlig - det har jeg heller ikke blitt eller gjort i denne tråden. Ikke er jeg eier av snurt-briller heller, tvert imot er jeg litt forbauset over at folk jeg i utgangspunktet ikke er så fryktelig uenig med, vil "krangle".

Forøvrig er vel tonen i andre fora neppe relevant for hvor terskelen bør ligge her? Det må vel brukerne selv bestemme?;)

Relevant og relevant, jeg får bare litt bakoversveis av og til. Er ikke vant med at folk blir sinnesgalne så fort. :p

Sinnesgalne?

Enten er du vant til at tonen er verre andre steder som du skriver, eller så er du ikke vant til at folk blir sinnesgalne(?). Hva er riktig? Er du vant til reaksjoner eller ikke? ;)

Og hva i all verden betyr sinnesgalne og hvem har vært det :confused:

Men generelt så tror jeg nok at det å bruke nedsettende karakteristikker til folk med vektproblemer på et sted hvor de endelig tør senke skuldrene være åpne med det antagelg vanskeligste problemet de har i livet, vil gjøre at man blir såret ja.

Hvis jeg feks hadde blitt disset fordi jeg er høy, eller fordi jeg bruker briller eller noe sånt så ville jeg neppe brydd meg døyten.
Men når noen bruker nedsettende ord om det som for meg har vist seg å være en del av løsningen på mitt største helseproblem i livet, det som gjorde meg til mobbeoffer i første klasse, det som gjorde ungene mine flaue over meg - da er det vel ikke så rart at det lett blir litt følelser :)

Relevant og relevant, jeg får bare litt bakoversveis av og til. Er ikke vant med at folk blir sinnesgalne så fort. :p

Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men jeg har verken blitt sinna eller galen eller provosert av noen av innleggene, jeg synes bare enkelte utsagn er tåpelige og nokså barnslige (her adresserer jeg ikke til deg især). Og jeg registrerer med undring hvor viktig det synes å være å ha RETT, fremfor å finne frem til det RIKTIGE. Men folk er forskjellige - også på dette punkt;):)

Det med risikosport er interessant :-)

For meg vil det være ren galskap og risikosport i kjempeklassen å forsøke meg i en liten slalombakke. (Jeg kan ikke gå en eneste meter på ski). Mens for Ketil André Åmodt er det ikke spesielt farlig med en tur i slalombakken.



Alpint er risikosport. Se på skadestatistikken til Åmodt så ser du at han ikke har sluppet billig unna. Ikke jeg heller - uten sammenligning forøvrig.


-

Sinnesgalne?

Enten er du vant til at tonen er verre andre steder som du skriver, eller så er du ikke vant til at folk blir sinnesgalne(?). Hva er riktig? Er du vant til reaksjoner eller ikke? ;)

Og hva i all verden betyr sinnesgalne og hvem har vært det :confused:

Men generelt så tror jeg nok at det å bruke nedsettende karakteristikker til folk med vektproblemer på et sted hvor de endelig tør senke skuldrene være åpne med det antagelg vanskeligste problemet de har i livet, vil gjøre at man blir såret ja.

Hvis jeg feks hadde blitt disset fordi jeg er høy, eller fordi jeg bruker briller eller noe sånt så ville jeg neppe brydd meg døyten.
Men når noen bruker nedsettende ord om det som for meg har vist seg å være en del av løsningen på mitt største helseproblem i livet, det som gjorde meg til mobbeoffer i første klasse, det som gjorde ungene mine flaue over meg - da er det vel ikke så rart at det lett blir litt følelser :)

Jeg skrev jo at jeg ikke er vant til at folk blir sinnesgalne (sinna) så FORT. På de foraene jeg er på er det til tider høy temperatur ja, men sjelden usaklig, folk diskuterer heftig men blir ikke nærtakende på samme måte som mange ofte blir her. Men dette er jo en annen type forum da. Allikevel flirer jeg av og til litt.
Ingen har brukt nedsettende karakteristikk på PERSONER her inne? Som jeg skrev, det er stor forskjell på det å kalle en person sykelig og det å kalle en handling sykelig. Og ja, veiing hver dag har funket bra for deg, men vi snakker faktisk om daglig veiing der det blir manisk og destruktivt når vi kaller det sykelig. ;)

Jeg skrev jo at jeg ikke er vant til at folk blir sinnesgalne (sinna) så FORT. På de foraene jeg er på er det til tider høy temperatur ja, men sjelden usaklig, folk diskuterer heftig men blir ikke nærtakende på samme måte som mange ofte blir her. Men dette er jo en annen type forum da. Allikevel flirer jeg av og til litt.
Ingen har brukt nedsettende karakteristikk på PERSONER her inne? Som jeg skrev, det er stor forskjell på det å kalle en person sykelig og det å kalle en handling sykelig. Og ja, veiing hver dag har funket bra for deg, men vi snakker faktisk om daglig veiing der det blir manisk og destruktivt når vi kaller det sykelig. ;)

Det er vel ingen som er uenig i at manisk og destruktiv veiing er sykelig - men det er jo ikke det som har vært ankepunktet her - diskusjonen har jo i stor grad dreid seg om det å veie seg daglig i seg selv er (mer eller mindre potensielt) manisk/destruktivt/sykelig. Altså om det generelt sett er usunt å veie seg hver dag. Å diskutere hvorvidt det er usunt med daglig veiing forutsatt at personen det gjelder har et nærmest tvangsmesiig forhold til det å veie seg, er jo ganske så meningsløst - her hersker det vel ikke større uenighet. Spørsmålet knytter seg vel til om man på generell basis bør anbefale det ene eller det andre, ev. verken eller.

Hvis man på generelt grunnlag sier det det er usunt og sykelig å veie seg hver dag (for å ta et vilkårlig eksempel), så sier man i realiteten de personer som veier seg daglig (igjen på generell basis) har et usunt og sykelig forhold til vekt. Om dette ikke er å karakterisere en person, så beveger man seg i alle fall over i personlig farvann, og da øker emm. aktsomhetsbehovet. At de som da veier seg hver dag, og som gjør dette uten snev av mani og besettelse, vil ha seg frabedt å bli plassert inn i en gruppe potensielt sykelige mennesker, forstår jeg så godt. Selv om jeg ikke er av de som har godt av å veie meg særlig ofte.

Jeg skrev jo at jeg ikke er vant til at folk blir sinnesgalne (sinna) så FORT. På de foraene jeg er på er det til tider høy temperatur ja, men sjelden usaklig, folk diskuterer heftig men blir ikke nærtakende på samme måte som mange ofte blir her. Men dette er jo en annen type forum da. Allikevel flirer jeg av og til litt.
Ingen har brukt nedsettende karakteristikk på PERSONER her inne? Som jeg skrev, det er stor forskjell på det å kalle en person sykelig og det å kalle en handling sykelig. Og ja, veiing hver dag har funket bra for deg, men vi snakker faktisk om daglig veiing der det blir manisk og destruktivt når vi kaller det sykelig. ;)

Slik det ser ut så snakker dere ikke om daglig veiing der det blir feil, men at alle som veier daglig er destruktive osv. Det er ikke det samme.

Synes stort sett diskusjonen her har vært saklig. Men noen ganger går den litt utover temaet.

Jeg tror mange som er overvektige har spiseforstyrrelser men de er ikke klar over det selv! Jeg gikk i årevis og trodde jeg hadde dårlig karakter som ikke klarte å spise lite, være sulten og trene som alle andre. Derav trodde jeg at jeg ikke var verd noe og ikke klarte å være innehaver av tittelen "slank". Mange vet ikke selv at de er spiseforstyrrede men tror det er noe galt med viljestyrken. Gang på gang går man på med dødsforakt og nå skal man oppvise viljestyrke så familie og venner en gang for alle får se hvor viljesterkt og slank man egentlig er. Gang på gang mislykkes mange med dette.

Jeg var så dum å veie meg i dag :( 1.5 opp... Det er prisen å betale for alkoholinntak ihelga. Tredje dagen veier man mer pga dette. Hadde jeg hoppet over veiiinga hadde jeg blitt i den følelsen av at jeg følte meg slankere. Nå viste vekta noe annet og jeg ble litt oppgitt.

JA, vekt er en opp og nedtur for de som sliter med et problematisk forhold til badevekta. Har man ikke et problematisk forhold... kan man MEGET FORT få det hvis man veier seg hver dag.

Min mann, min sønn... Har et normalt forholdt til mat og vekt. De veier seg av og til - kanskje hver 14 dag. For dem er vekta uinteressant, de kjenner det på bukselinningen at det går nedover. De har ikke noe problematisk forhold til vekt og mat men hadde 10 "komfortkilo" å gå ned hver seg. Jeg kjenner INGEN normalvektige som veier seg hver dag. Ikke en gang i uka en gang. Spør jeg hva de veier aner de ikke, de har ikke veid seg siden i fjor! Har ikke badevekt!

Det er snodig at de som er normalvektige - som holder vekta - ikke trenger badevekt for å holde "øye" med tilstanden.

Alti alt tror jeg det å veie seg er en uting. Burde ikke veie seg mer enn en gang i måneden... så fikk man fokus vekk fra tallene. De er faktisk ikke viktige, det er inget redskap som må til for å gå ned i vekt.

Hvis argumentet for å veie seg hver dag er inspirasjon, da skjønner ikke jeg hvor den kommer fra for jeg veier faktisk OFTE mer etter helga, men neste fredag har jeg knipi en halvkilo til.

Synes stort sett diskusjonen her har vært saklig. Men noen ganger går den litt utover temaet.

Jeg tror mange som er overvektige har spiseforstyrrelser men de er ikke klar over det selv! Jeg gikk i årevis og trodde jeg hadde dårlig karakter som ikke klarte å spise lite, være sulten og trene som alle andre. Derav trodde jeg at jeg ikke var verd noe og ikke klarte å være innehaver av tittelen "slank". Mange vet ikke selv at de er spiseforstyrrede men tror det er noe galt med viljestyrken. Gang på gang går man på med dødsforakt og nå skal man oppvise viljestyrke så familie og venner en gang for alle får se hvor viljesterkt og slank man egentlig er. Gang på gang mislykkes mange med dette.

Jeg var så dum å veie meg i dag :( 1.5 opp... Det er prisen å betale for alkoholinntak ihelga. Tredje dagen veier man mer pga dette. Hadde jeg hoppet over veiiinga hadde jeg blitt i den følelsen av at jeg følte meg slankere. Nå viste vekta noe annet og jeg ble litt oppgitt.

JA, vekt er en opp og nedtur for de som sliter med et problematisk forhold til badevekta. Har man ikke et problematisk forhold... kan man MEGET FORT få det hvis man veier seg hver dag.

Min mann, min sønn... Har et normalt forholdt til mat og vekt. De veier seg av og til - kanskje hver 14 dag. For dem er vekta uinteressant, de kjenner det på bukselinningen at det går nedover. De har ikke noe problematisk forhold til vekt og mat men hadde 10 "komfortkilo" å gå ned hver seg. Jeg kjenner INGEN normalvektige som veier seg hver dag. Ikke en gang i uka en gang. Spør jeg hva de veier aner de ikke, de har ikke veid seg siden i fjor! Har ikke badevekt!

Det er snodig at de som er normalvektige - som holder vekta - ikke trenger badevekt for å holde "øye" med tilstanden.

Alti alt tror jeg det å veie seg er en uting. Burde ikke veie seg mer enn en gang i måneden... så fikk man fokus vekk fra tallene. De er faktisk ikke viktige, det er inget redskap som må til for å gå ned i vekt.

Hvis argumentet for å veie seg hver dag er inspirasjon, da skjønner ikke jeg hvor den kommer fra for jeg veier faktisk OFTE mer etter helga, men neste fredag har jeg knipi en halvkilo til.


Dette var kloke ord!

Er det forresten noen som kjenner til "eksperter" som anbefaler daglig veiing? Mange av dere følger jo Ketolyse-opplegget. Har dr Andersen f.eks noen anbefalinger om veiefrekvens?

Har dr Atkins kommet med noen anbefaling om dette i noen av bøkene sine?

Hva disse eventuelt anbefaler ville jeg lyttet nøye til.



-

Da er det med andre ord dumt FOR DEG å veie deg i dag, eller hver dag, eller kanskje i det hele tatt.
FOR MEG er det ikke slik. Jeg kan ikke fatte hvorfor du mener at når noe ikke funker for deg så må det være feil for alle???

De fleste slanke mennesker hopper ikke på vekta i tide og utide, som regel veier de seg vel nesten aldri. Og ikke blir de fete av det... Neivel???

De fleste av dem spiser brød og poteter også uten at de blir overvektige - hva i all verden har det med meg å gjøre? JEG tåler ikke karber noe særlig godt. Da må JEG ta konsekvensen av det og spise noe annet enn folk flest.

Og JEG liker å følge vekten min hver morgen. Dagen min er ikke ødelagt hvis jeg ikke får veid meg. Jeg er ikke i skyene hvis jeg har tatt av siden dagen før, og heller ikke på bunnen hvis jeg ikke tar av eller går litt opp. Men jeg liker å følge nøye med, fordi jeg er annerledes enn deg.

Jeg foreslår at du innser at du ikke bør veie deg så ofte siden det ikke funker for deg, mens du lar være å mene at jeg ikke skal veie meg ofte fordi det ikke funker for deg. Det funker jo for meg......

På akkurat samme måte som ungene mine får både brød og sjokolade iblant - fordi det ikke byr på problemer for dem. Ikke veier de seg heller når jeg tenker over det :)

Det er meg knekkende likegyldig om du veier deg ti ganger om dagen. Det er ditt problem, ingen andres. (hvis man kan kalle det et problem da).

Tråden startet med ei som LURTE PÅ HVOR OFTE HUN SKULLE VEIE SEG. Det er til HENNE og ANDRE som ønsker et gjennomtenkt og reflektert svar jeg henvender meg til.

At du tåler å veie deg hver dag og tviholder på at det er løsningen for deg er ikke nødvendigvis løsningen for flertallet av overvektige. Slik jeg har oppfattet folk flest her som har gått ned noen kilo - er det best å veie seg en gang i uka. Men det betyr ikke at de sier det er best for deg.. For et lite fåtall kan det være en grei løsning. Men jeg har ALDRI lest noe sted (har lest en del), at det anbefales å veie seg hver dag. Det er det nok en grunn til. Sikkert samme grunn som det jeg og mange med meg har erfart - det blir bare stressende.

Nei - det var ikke spurt hvor ofte hun skulle veie seg. Det var spurt hvorfor bare en gang i uka. Det blir noe annet.

Hvis noen hadde bedt meg om en anbefaling på hvor ofte, ville jeg sagt at de fleste ser ut til å synes en gang i uka er passe, jeg veier daglig. De fleste som ville spurt meg ville vel kjent meg godt nok til å vite at jeg er en erke-nerd på et par områder da :-)

Hei igjen! :)

Slik jeg oppfatter det så er de aller fleste her inne enige i at det må være opp til individet selv å finne en strategi for sin egen kostholdsomlegging. I dag er den rådende oppfatningen derimot at man skal veie seg sjelden, og helst ikke mer enn en gang i uken. Så kommer spørsmålet mitt, er det slik at de fleste som begynner på lavkarbolinja er spes. disponerte i forhold til farene knyttet til manisk adferd med badevekten? Dette vet jeg virkelig ikke svaret på, men jeg håper jo at svaret er nei. Jeg har i alle fall trodd og ment at flertallet av de som gjennomfører en kostholdsomlegging er rasjonelle tenkende individer, som ikke nødvendigvis trenger å skjermes for seg selv.

I dette lyset fremstår frykten for å anbefale daglig veiing på badevekten som enormt overdrevet. For det er slik jeg forstår nemlig ikke slik at man blir syk av å veie seg. Dersom jeg tar feil, så korriger meg gjerne. Jeg tror like fullt at maniske mennesker gjerne kan missbruke en badevekt, på samme måte som de kan missbruke et kredittkort. Jeg ser bare ikke at løsningen er å forby kredittkort (badevekt) for alle mennesker på planeten? Her ser jeg virkelig ikke logikken.

Postulat 1: Syke mennesker er syke, og bør behandles av medisinsk personell. Denne gruppen mennesker er så liten, at den ikke bør øve innflytelse på de generelle rådene som gis til de store gruppene (som vi her antar er friske) fordi det tjener i alles interesse at suksessraten for kostholdsendringen er spisset for best effekt.

Postulat 2: Dersom lavkarbomodellene alle blir spisset for best mulig effekt (hva nå enn det er, det kan jo variere), vil færre mennesker bli syke.

Så jeg spør igjen. Dersom vi skal komme frem til en anbefaling som vil øke sannsynligheten for at andre kan lykkes lettere med sin kostholdsendring, samt nå målene sine lettere. Er det da relevant å komme med råd basert på at man tror alle/endel/noen er maniske? Jeg mener dette er kontraproduktivt og etterlyser virkelig argumenter som innbyr til en annen tenkning. Så, enlighten me please.


Anyone?

Nei - det var ikke spurt hvor ofte hun skulle veie seg. Det var spurt hvorfor bare en gang i uka. Det blir noe annet.

Hvorfor en gang i uka? Hvis det er spørsmålet synes jeg at jeg har argumentert for hvorfor jeg mener at 1 gang i uka er bedre enn hver dag. (for de aller fleste)

Hvis noen hadde bedt meg om en anbefaling på hvor ofte, ville jeg sagt at de fleste ser ut til å synes en gang i uka er passe, jeg veier daglig. De fleste som ville spurt meg ville vel kjent meg godt nok til å vite at jeg er en erke-nerd på et par områder da :-)

Da er du egentlig enig i at for folk flest er 1 gang i uka det greieste.. ;)

Hvis argumentet for å veie seg hver dag er inspirasjon, da skjønner ikke jeg hvor den kommer fra for jeg veier faktisk OFTE mer etter helga, men neste fredag har jeg knipi en halvkilo til.


Siden det fremdeles er knyttet usikkerhet til argumentene FOR å veie seg hver dag (eller tilnærmet) er som følger (og dette er mine argumenter, mens andre sikkert kan ha andre argumenter):

* KUNNSKAP - For å få den nødvendige kunnskapen om hvordan MIN kropp fungerer på forskjellige matvarer, så kan jeg benytte badevekten over tid, til å fastslå det. På den måten kan jeg justere matinntaket, for eksempel forholdet mellom karbo., proteiner og fett, slik at det blir en fin balanse. Jeg kan introdusere matvarer og ser lett hvilke som er partystoppere. Alt i alt betyr dette at jeg øker oddsen for en sikker og behagelig vektreduksjon.

* FOKUS - For å sikre at man får et bra resultat ved en hver vektreduksjon (eller økning, for de som jobber med det). Så trenger vi alle fokus. Denne fokusen kan man opprettholde på mange forskjellige måter. Noen tar bilde av seg selv hver dag. Andre kjenner på bukselinninga hver 3 mnd. Mens andre igjen velger å gjøre ALT inkl. å veie seg. Jeg er i den siste kategorier og det er med på igjen å øke sannsynligheten for at jeg lykkes med det jeg driver med. :)

* MOTIVASJON - Når man samler data i historisk perspektiv så vil det alltid være motiverende å sette disse i sammenheng. Dette argumentet gjelder også for de som kun veier seg en gang i uken. Igjen er det slik at dersom man blir demotivert, av sin egen fremgang, så er det en indikator på at man må lære å ikke bli demotivert. Denne lærdomen kan man kun få på en måte, og det er ved å fortsette å veie seg samtidig som man faktisk tenker nøye gjennom ting/evt. med hjelp av andre. Dersom man vet at det ikke vil fungere, så hiver man badevekten og tar kontakt med nærmeste psykolog slik at man snarest mulig får løst opp i det som hindrer fri livsutfoldelse.

* HINDRER AT JEG BLIR SYK - Siden jeg benytter de metodene som maksimerer oddsen for en enkel og suksessrik kosthold/livsstilsendring, så sparer jeg meg for mange vonde opplevelser og nedturer. Disse vonde opplevelsene og nedturene kan på sikt føre til sykdom. Noe jeg naturligvis ikke unner noen. Derfor er det også viktig å benytte virkemidler som produserer friske fornøyde individer, fremfor ulykkelige individer som er i faresonen for å bli syke.

Vel, dette er vel i hovedtrekk argumentene mine da. :)

Hei igjen! :)

Slik jeg oppfatter det så er de aller fleste her inne enige i at det må være opp til individet selv å finne en strategi for sin egen kostholdsomlegging. I dag er den rådende oppfatningen derimot at man skal veie seg sjelden, og helst ikke mer enn en gang i uken. Så kommer spørsmålet mitt, er det slik at de fleste som begynner på lavkarbolinja er spes. disponerte i forhold til farene knyttet til manisk adferd med badevekten? Dette vet jeg virkelig ikke svaret på, men jeg håper jo at svaret er nei. Jeg har i alle fall trodd og ment at flertallet av de som gjennomfører en kostholdsomlegging er rasjonelle tenkende individer, som ikke nødvendigvis trenger å skjermes for seg selv.

Selvfølgelig er de tenktende individer. Men man kan godt være et rasjonelt tenkende individ på alle andre områder i livet fordi om man ikke har et rasjonelt forhold til kropp og vekt. Mange synes selv de er avskyelig fordi de veier 3 eller 50 kg for mye. Det er ikke rasjonelt. Men så kan man ikke rasjonalisere følelser da.

I dette lyset fremstår frykten for å anbefale daglig veiing på badevekten som enormt overdrevet. For det er slik jeg forstår nemlig ikke slik at man blir syk av å veie seg. Dem jeg tar feil, så korriger meg gjerne. Jeg tror like fullt at maniske mennesker gjerne kan missbruke en badevekt, på samme måte som de kan missbruke et kredittkort. Jeg ser bare ikke at løsningen er å forby kredittkort (badevekt) for alle mennesker på planeten? Her ser jeg virkelig ikke logikken.

Det er faktisk sånn at de anbefaler "tvangsshoppere" å klippe kortet i to. Akkurat som de ikke anbefaler en alkoholiker å ha et velfylt barskap hjemme når de skal slutte å drikke. Skal man få bukt med et tvangsmessig forhold til noe må man fjerne alle "cues" som minner om misbruket. Derfor setter de rusmisbrukere inn på instituson fordi de er til fare for seg selv i den perioden de skal slutte. De er ikke sterke nok til å hanskes med farene enda. Slik er det også fex med anorektikere. De kan ikke ha badevekt hjemme for det trigger lysten til å sulte seg. Slik virker ofte badevekta på tvangsspisere/trøstespisere også. Foreningen for kvinner med spiseforstyrrelser anbefaler faktisk å ikke veie seg og ikke nekte seg mat man har lyst på men trene på å spise moderate mengder. Mat må man tross alt for holde seg til resten av livet.

Postulat 1: Syke mennesker er syke, og bør behandles av medisinsk personell. Denne gruppen mennesker er så liten, at den ikke bør øve innflytelse på de generelle rådene som gis til de store gruppene (som vi her antar er friske) fordi det tjener i alles interesse at suksessraten for kostholdsendringen er spisset for best effekt.

Hvis spiseforstyrrelser er en sykdom, er gruppen syke faktisk ikke så liten som du postulerer her. Mange som skal ta av 30 kilo eller mer lider av SYKLIG fedme (søk på metabolsk syndrom på nettet), men det alene er allikevel ikke nok til å holde fingrene av matfatet for de det gjelder. Det er ofte fordi de har et unormalt forhold til mat og metthetsfølelse. De har ofte ca. TUSEN slankekurer bak seg, uten at de er slanke. De har gått ned 10 og gått opp 20. Gått ned 30 og gått opp 40. Det er ikke rent få mennesker i denne kategorien.

Postulat 2: Dersom lavkarbomodellene alle blir spisset for best mulig effekt (hva nå enn det er, det kan jo variere), vil færre mennesker bli syke.

Forskning viser (fått en rapport av Torkild) at man går fortere ned med lavkarbo. Men tilbakefallsprosenten er lik alle andre kurer. De aller fleste faller tilbake og legger på seg igjen. Det betyr at ettervernet er viktigere enn selve "dietten". Det er akkurat som rusmisbrukere på avrusing. Det tar ca. 14 dager å bli avruset men man kan faktisk ikke sette folk ut på gata etter dette og tro alt er i orden.

Så jeg spør igjen. Dersom vi skal komme frem til en anbefaling som vil øke sannsynligheten for at andre kan lykkes lettere med sin kostholdsendring, samt nå målene sine lettere. Er det da relevant å komme med råd basert på at man tror alle/endel/noen er maniske? Jeg mener dette er kontraproduktivt og etterlyser virkelig argumenter som innbyr til en annen tenkning. Så, enlighten me please.

Hvis ting var så enkelt som du framstiller det (eller tror) ville vi vel ikke hatt noe fedmeproblem i vesten eller? Da er det jo bare å følge "kuren" og leve "happily ever after".

Det er en grunn til at de kaller fedme en epedemi.



Anyone?

Når alt kommer til alt er selvfølgelig badevekta en minimal brikke i det hele. Den er faktisk uvesentlig for å lykkes med vektreduksjon.

Det er som på en bil - du liker å følge med på kjørecomputeren for å se hvor mye du bruker på mila - hvor langt bilen kan kjøre på denne tanken med bensin - hvor mye du har tilbakelagt på turen. Men det er strengt tatt ikke nødvendig med den slags informasjon. Legger du i vei med full tank, trenger du ikke mer enn et speedometer (da pga ikke bryte fartsgrenser). Det er faktisk bare å kjøre og fylle på når du tror det trengs. Kjøreoppplevelsen er like god! ;)

Siden det fremdeles er knyttet usikkerhet til argumentene FOR å veie seg hver dag (eller tilnærmet) er som følger (og dette er mine argumenter, mens andre sikkert kan ha andre argumenter):

* KUNNSKAP - For å få den nødvendige kunnskapen om hvordan MIN kropp fungerer på forskjellige matvarer, så kan jeg benytte badevekten over tid, til å fastslå det. På den måten kan jeg justere matinntaket, for eksempel forholdet mellom karbo., proteiner og fett, slik at det blir en fin balanse. Jeg kan introdusere matvarer og ser lett hvilke som er partystoppere. Alt i alt betyr dette at jeg øker oddsen for en sikker og behagelig vektreduksjon.

Skal du finne opp kruttet på nytt da eller? Jeg vet i alle fall veldig godt hvordan matvarer virker på kroppen min. Har levet i 41 år og har aldri i hele mitt liv trengt en badevekt ene og alene for å "se" hvordan kroppen min reagerer på overspising. Det kjenner jeg veldig godt på bukselinningen og antall dobesøk. En veiing om dagen kan UMULIG gi det all den informasjonen du sier du får ut av et tall på vekta. I beste fall sier den noe om du hva du veier - det er jo det den er laget for.

* FOKUS - For å sikre at man får et bra resultat ved en hver vektreduksjon (eller økning, for de som jobber med det). Så trenger vi alle fokus. Denne fokusen kan man opprettholde på mange forskjellige måter. Noen tar bilde av seg selv hver dag. Andre kjenner på bukselinninga hver 3 mnd. Mens andre igjen velger å gjøre ALT inkl. å veie seg. Jeg er i den siste kategorier og det er med på igjen å øke sannsynligheten for at jeg lykkes med det jeg driver med. :)

Det kan hende daglig veiing gir deg økt fokus. Men for andre kan det være at dette økte fokuset får begret til å renne over for de er overfokusert fra før.

* MOTIVASJON - Når man samler data i historisk perspektiv så vil det alltid være motiverende å sette disse i sammenheng. Dette argumentet gjelder også for de som kun veier seg en gang i uken. Igjen er det slik at dersom man blir demotivert, av sin egen fremgang, så er det en indikator på at man må lære å ikke bli demotivert. Denne lærdomen kan man kun få på en måte, og det er ved å fortsette å veie seg samtidig som man faktisk tenker nøye gjennom ting/evt. med hjelp av andre. Dersom man vet at det ikke vil fungere, så hiver man badevekten og tar kontakt med nærmeste psykolog slik at man snarest mulig får løst opp i det som hindrer fri livsutfoldelse.

"lære seg å ikke bli demotivert?" Det er mange psykologer som har skrevet om dette. Har du noen tips til de uinvidde?

Er du klar over hvor lang kø det er hos psykologene? Slik fedmeepedemien brer om seg må vi snart ha en psykolog hver. Det er faktisk slik at også folk som trenger psykolog har krav på samme respekt og råd som de som ikke trenger psykolog. De har rett til å delta her på lik linje med de såkalt "rasjonelle". Du kan ikke bare si: gå til psykolog, du har ikke noe å gjøre i de rasjonelles verden".

* HINDRER AT JEG BLIR SYK - Siden jeg benytter de metodene som maksimerer oddsen for en enkel og suksessrik kosthold/livsstilsendring, så sparer jeg meg for mange vonde opplevelser og nedturer. Disse vonde opplevelsene og nedturene kan på sikt føre til sykdom. Noe jeg naturligvis ikke unner noen. Derfor er det også viktig å benytte virkemidler som produserer friske fornøyde individer, fremfor ulykkelige individer som er i faresonen for å bli syke.

ja..det høres ut som et enkelt regnestykke. Jeg skulle VIRKELIG ønske livet var så enkelt som du beskriver det her. Det er en litt naiv tankegang etter mitt skjønn.

Vel, dette er vel i hovedtrekk argumentene mine da. :)

De har jeg prøvd å svare på etter beste evne :)

Når alt kommer til alt er selvfølgelig badevekta en minimal brikke i det hele. Den er faktisk uvesentlig for å lykkes med vektreduksjon.

Hvordan får du deg til å si noe slikt?

Har du noen tall på dette med hvor mange prosent syke det er på forumet her? Eller bare "tror" du at de fleste er syke? For om det er riktig, så kan jo jeg gjerne bli med å anbefale at vi alle kaster badevekten, men jeg tviler litt på at det er nødvendig. :)

Men om du har noe håndfast, så kom gjerne med det, ellers noterer jeg at dette kun var synsing fra din side.

Ha en fortsatt fin dag! :)

Nå har jeg ikke snakket om folk på forumet her. Det er noe du "tolker inn" i det jeg skriver.

Jeg snakker om overvekt og fedme på generelt grunnlag. Behøver ikke snakkeom ALLE på forumet. Det er nok av eksempler å ta av "utenfor". Det er skrevet LASSEVIS med bøker om temaet.

Det er ikke jeg som har definert "sykelig overvekt", så det må du eventuelt ta opp med de "lærde" som har forsket på dette. I følge BMI mål er jeg sykelig overvektig. Jeg setter meg ikke akkurat ned å blånekter og sier "nehei...det er ikke noe sykt med meg". Klart det er det jeg har en BMI på nesten 40!! Jeg er et vandrende hjerteinfrakt. Har utviklet insulinresistens og forhøyet kolestrol pga fedme. Skal jeg NEKTE på det da eller?? Her er jo TALLENE klare.. du som er opphengt i tall. Blodverdiene dine sier MASSE om tilstanden til kroppen din. Det er klart at er du 25 år og har en BMI på 40 er det annerledes enn om du er 45 år. Det er rett og slett farligere for de "voksne" enn for de unge. Klart klokka mi tikker nå..jeg må ned i vekt!

Men badevekta er ikke den som motiverer meg til å fortsette ufordrøtent for å si det sånn. Det er tanken på at jeg kunne tenke meg å leve lenger enn til jeg blir 55 år. For meg er ikke fokus å se "fin" ut lenger. Men det var veldig fokus når jeg var 25. Men da var jeg slank og stresset masse med vekta. Opp og ned opp og ned.

Vi har alle våre motiver for vektreduksjon. Men for mange overvektige ligger det årevis med kamp mot kiloene bak. Det er veldig få som har lagt på seg 3 kilo i året i ti år og PLUTSELIG veier 30 kg for mye.

Og jeg snakker GENERELT... Du kan skaffe deg mer kunnskap ved å lese om fedme og spiserforstyrrelser. Det er to ting som ofte henger sammen. Ikke for alle..men for mange.

http://www.shdir.no/vp/template/ver1-0/print.jsp?articleId=24150&sectionId=268

http://www.uib.no/isf/utposten/2001nr5/utp01507.htm

http://www.nrk.no/nyheter/innenriks/2023901.html

http://no.wikipedia.org/wiki/Fedme (her står det at 1 a 5 nordmenn lider av fedme mens 1 av 50 er sykelig overvektige. Ganske MANAGE eller?)

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=106143 (om stress og fedme)

http://www.helsebiblioteket.no/Psykisk+helse/Spiseforstyrrelser/Oppsummert+forskning

Oppsumert forskning på spiserforstyrrelser blandt barn og unge. Både anorexi og tvangsspising (bulimi).

Hvordan får du deg til å si noe slikt?

Har du noen tall på dette med hvor mange prosent syke det er på forumet her? Eller bare "tror" du at de fleste er syke? For om det er riktig, så kan jo jeg gjerne bli med å anbefale at vi alle kaster badevekten, men jeg tviler litt på at det er nødvendig. :)

Men om du har noe håndfast, så kom gjerne med det, ellers noterer jeg at dette kun var synsing fra din side.

Ha en fortsatt fin dag! :)

Regner med at du har noe håndfast å bite i nå. :)

Trådstarter ser med overraskelse på at det enkle spørsmålet skulle utløse en så lang diskusjon. :o

For meg var utgangspunktet at jeg tidligere har syntes det var en støtte å veie meg hver dag når jeg skulle ta kontroll over vekten. Det har vært motiverende, disiplinerende og hjulpet meg å holde fokus i disse periodene. I tillegg har jeg gjennom daglig veiing lært noe om hvordan kroppen reagerer på ulike forhold og hva som er mine normale vektsvingninger. Jeg har trivdes med det og følt at det var helt greit, som en del av morgenritualet. Har aldri vært opphengt i grammene, må faktisk skrive ned vekten i kalenderen for å huske det eksakte tallet. Resultatet styrer altså ikke mitt humør, og jeg kjenner meg over hodet ikke igjen i noen av de negative merkelappene som er blitt satt på fenomenet "daglig veiing".

Mitt forhold til mat har riktig nok vært problematisk, som det sannsynligvis er for flere her. Men det har faktisk ikke noe som helst med svingningene på badevekten å gjøre, det er på helt andre områder jeg har strevd.

Da jeg gjennom lavkarbogruppen og litteratur ble oppmerksom på at det generelt ble anbefalt å veie seg ukentlig, lurte jeg på om det var spesielle grunner til det? Grunner som kunne tilsi at jeg skulle endre på den rutinen jeg egentlig ville ha, når jeg nå skulle i gang med "den siste slankekuren"? Derfor la jeg ut spørsmålet mitt.

I diskusjonen her har jeg forstått at noen er veldig overbevist om at ukentlig veiing er best. Men jeg har ikke sett noe argument som skulle tilsi at JEG skal droppe daglig veiing, når jeg tidligere har erfart at det er positivt motiverende for meg!

Jeg ser at flere her på gruppen har det som meg. Det var fint å se. Hver må selvfølgelig finne ut hva som fungerer best for en selv, enten det gjelder valg av kostholdsfilosofi, veiefrekvens eller alt det andre vi skal ta stilling til når vi skal skaffe oss et bedre og lettere liv.

Lykke til, alle sammen! :goodluck:

Da forstår jeg ikke hvorfor du setter spørsmål ved det i det hele tatt. Hvis det har vært riktig for deg før mener jeg? Hvis du har veid jeg hver dag før og hatt hell med det bør du vel heller spørre deg om hvordan du skal lykkes å HOLDE vekta denne gangen for da er det slik jeg ser det det som er kjernen i problemet ditt. (rett på meg hvis jeg tar feil asså :))

Tror hver enkelt må gå i seg selv og spørre: Hvorfor har jeg lagt på meg IGJEN (for de det gjelder, blandt annet meg) ? Er det noe jeg kan gjøre annerledes denne gangen slik at jeg slipper å gå igjennom dette igjen?

For meg handler det om at det skal slutte å handle om hva jeg veier. Må legge fokus på trivsel og helse og ta evt. utseende som en bonus når jeg går ned. Jeg må slutte å spise foran TV, slutte å spise når jeg ikke er sulten, slutte å gå timer uten mat for å så å kjøpe drittmat som egentlig egner seg best som grisemat - knapt det.

Jeg er faktisk mer en jeg spiser og mer enn hva jeg veier og det skal jeg få hjernen min til å forstå denne gangen. Jeg skal gi meg selv omsorg ved å spise sunnere og få en bedre helse ved at jeg går ned i vekt. For jeg lurer meg selv ved å tro at når jeg spiser noe godt er det sunt for meg fordi det smaker så godt - i virkeligheten er det gift i min tilstand. Må bare få hjernen og adferden med på tanken..;)

Jeg vurderer å veie meg bare 1 gang i måneden. Mye artigere... :ja:

Da er du egentlig enig i at for folk flest er 1 gang i uka det greieste.. ;)



Nei, ikke nødvendigvis, men jeg er enig i at det er det som ser ut til å være den vanligste oppfatningen ;)

Jeg er av den oppfatning at man må bruke hodet tilstrekkelig til å både forstå hva som virker for en selv, og hva som ikke virker - samt til å ta lærdom av sine observasjoner - enten det gjelder veiing, karbohydrater, alkohol, trening, søvnmønster, karriærevalg og det meste annet :)

Altså at vi er forskjellige og man kan ikke peke på et menneske og si - dette vil virke for deg. Man må si dette virker for mange, jeg kjenner også til disse løsningene, samt at jeg har hørt om enda to varianter, også la det være opp til det spesifikke individet som står der å vurdere hva som passer best i akkurat dets tilfelle :)

Det er jo ingen som prøver å fortelle den enkelte hva som er best for denne.

Men stiller man et spørsmål vil man jo får svar da. Kanskje liker man ikke svarene man får men det er likevel svar. Det er ikke alltid svarene samsvarer med det en selv mener er riktig.

Jeg ringte en gang foreningen for kvinner med spiseforstyrrelser. Tror jeg var ca 28 år. Veide enda mer enn jeg gjør nå. Var veldig deprimert og fortvilet for jeg "slanket meg feit". Hun sa:" du må slutte å slanke deg!" Det var ikke det svaret jeg ville ha. Jeg sa: " jeg kan ikke det for da blir jeg jo enda større!". Hvor langt har slankingen din brakt deg så langt?" Sa damen. Jeg svelget og sa at jeg var over 120 kg og at jeg ikke turte å gå på vekta en gang. Hun sa: "du skal slutte å veie deg og slutte å slanke deg, det er første steg på vei til et normalt liv." Jeg hørte ikke hva hun sa, jeg ville i kke høre for det var ikke det svaret jeg ville ha. Jeg trodde at hvis jeg slapp "kontrollen" (noe jeg i virkeligheten ikke hadde) ville jeg fyllte ut en toseters sofa relativt kjapt. Jeg la på og det gikk enda noen måneder og enda noen kilo på før jeg tenkte at jeg måtte prøve det damen sa. Jeg leste "når følelser blir mat" av Karen Kristensen (hun som startet foreningen for kvinner med spiseforstyrrelser). Ble inspirert til å slippe "kontrollen".

Jeg begynte å kjøpe alt jeg hadde lyst på. Spiste ved kjøkkenbordet. Sluttet med TVspising og kveldsspising. Alt handlet om å lytte til magesekken og sult og metthetsfølelse. Jeg prøvde å finne igjen følelsen. Det var prøv og feil - noen kvelder sprakk jeg..men det ble sjeldnere og sjeldnere. Etter 8 måneder hadde jeg gått ned til 100 kg. Da følte jeg meg slank :ja: Hadde det veldig bra og hold vekta i flere år. Helt til jeg begynte å spise om kvelden igjen. Da begynte jeg å spise kun fordi mat smakte godt IGJEN.. som en alkoholiker som får smake brennevin. Sakte gikk jeg opp, så ned, så opp.. Og før jeg visste ordet av det var jeg tilbake i den onde spiralen. Ble gravid og spiste og spiste.. og etter fødselen spiste jeg enda mer grunnet noen medisiner jeg bruker.

Min historie kan ikke være unik. Det nekter jeg å tro. Det var først når jeg sluttet å bry meg om vekta, om tallene om spise og ikke spise at jeg fikk et normalt forhold til mat. Sluttet å spise meg overmett til måltidene. Det var en DELILIG følelse :ja: trengte ikke veie meg... Alt gikk naturlig for seg.

Så for meg handler det faktisk ikke om vekta men å få et normalt forhold til mat. Lære å lytte til kroppen ikke "lysta". Så lenge problemet sitter mellom ørene - hjelper det ikke å veie seg hver dag. Det gjør ikke saken bedre - tvert imot.

Derfor råder jeg folk til å veie seg minst mulig. Man kjenner faktisk på kroppen og klærne at det går rette veien. Bedre å fokusere på å kjenne etter inni seg hva man tenker og hvordan man har det underveis.

(her står det at 1 a 5 nordmenn lider av fedme mens 1 av 50 er sykelig overvektige. Ganske MANAGE eller?)

Ja, definitivt ganske så mange. Det må uansett være lov til å mene at de 2% av befolkningen som er sykelig overvektig IKKE skal være noe argument for at 98% friske mennesker må la være å bruke de beste hjelpemidlene? Hvor er i så tilfelle logikken i det?

Ha en fortsatt fin dag! :)

Ja, definitivt ganske så mange. Det må uansett være lov til å mene at de 2% av befolkningen som er sykelig overvektig IKKE skal være noe argument for at 98% friske mennesker må la være å bruke de beste hjelpemidlene? Hvor er i så tilfelle logikken i det?

Ha en fortsatt fin dag! :)

Har du LEST noen av linkene? 20 % lider av FEDME... et er ganske mange prosent. Hvor mange av disse har spiseforstyrrelser...det går fram av linkene.

Du må jo lese da når jeg kommer med noe håndfast.

Du er faktisk den eneste jeg har hørt om som synes badevekta er et av de beste hjelpemidlene i vektreduksjon. Du snakker bare ut fra deg selv og har du ikke noe mer håndfast å komme med, tar jeg det som ren sysning.. og kan ikke ta det med i beregningen. ;)

Ha en fortsatt fin dag :)

Har du LEST noen av linkene?

Ja, jeg leste en lang og kjedelig artikkel om en ernæringsdame i usa. Jeg klarte virkelig ikke å se hvordan det kunne være relevant til vår diskusjon.

[quote=Impulsiw;488597]
20 % lider av FEDME... et er ganske mange prosent. Hvor mange av disse har spiseforstyrrelser...det går fram av linkene.

Jeg er altså ikke så veldig interessert i å finne ut nøyaktig hvor mange mennesker som er syke. Det jeg er opptatt av er hvordan vi skal unngå å lage flere enn nødvendig. For å gjøre det så må vi altså kunne være kritiske til egne holdninger, eller hva?

[quote=Impulsiw;488597]
Du må jo lese da når jeg kommer med noe håndfast.

Jeg forsøkte, men siden det ikke var du som kom med noe håndfast, men barer sendte meg videre til en rekke artikler på nettet, så prioriterte jeg å bruke tiden min på noe annet. Sorry.

[quote=Impulsiw;488597]
Du er faktisk den eneste jeg har hørt om som synes badevekta er et av de beste hjelpemidlene i vektreduksjon.

Det er ett av flere viktige hjelpemidler, og jeg blir litt paff over at jeg ikke skal få lov til å bruke den, og ei heller anbefale andre friske mennesker å bruke den. Jeg etterlyser logikken bak dette, men jeg får altså ikke noe svar. Kanskje det ikke finnes noe logisk argument mot dette? Annet enn at syke mennesker kan bli sykere av å bruke den, mens friske mennesker kan bli friskere av å bruke den? Jammen ikke godt å si... :)


[quote=Impulsiw;488597]
Du snakker bare ut fra deg selv og har du ikke noe mer håndfast å komme med, tar jeg det som ren sysning.. og kan ikke ta det med i beregningen. ;)


Jeg har ingen som helst fagbakgrunn til å mene noe av det jeg mener. Jeg har tvert i mot tryglet og bedt om å få noen til å gi meg noe annet å mene. Uten at jeg har fått særlig napp der i gården (jo, takk for tipset mht. ketostixen). Så om du oppfatter meg som en ren synser, så er jo det temmelig så korrekt oppfattet. :)

[quote=Impulsiw;488597]Har du LEST noen av linkene?

Ja, jeg leste en lang og kjedelig artikkel om en ernæringsdame i usa. Jeg klarte virkelig ikke å se hvordan det kunne være relevant til vår diskusjon.

[quote=Impulsiw;488597]
20 % lider av FEDME... et er ganske mange prosent. Hvor mange av disse har spiseforstyrrelser...det går fram av linkene.

Jeg er altså ikke så veldig interessert i å finne ut nøyaktig hvor mange mennesker som er syke. Det jeg er opptatt av er hvordan vi skal unngå å lage flere enn nødvendig. For å gjøre det så må vi altså kunne være kritiske til egne holdninger, eller hva?

[quote=Impulsiw;488597]
Du må jo lese da når jeg kommer med noe håndfast.

Jeg forsøkte, men siden det ikke var du som kom med noe håndfast, men barer sendte meg videre til en rekke artikler på nettet, så prioriterte jeg å bruke tiden min på noe annet. Sorry.

[quote=Impulsiw;488597]
Du er faktisk den eneste jeg har hørt om som synes badevekta er et av de beste hjelpemidlene i vektreduksjon.

Det er ett av flere viktige hjelpemidler, og jeg blir litt paff over at jeg ikke skal få lov til å bruke den, og ei heller anbefale andre friske mennesker å bruke den. Jeg etterlyser logikken bak dette, men jeg får altså ikke noe svar. Kanskje det ikke finnes noe logisk argument mot dette? Annet enn at syke mennesker kan bli sykere av å bruke den, mens friske mennesker kan bli friskere av å bruke den? Jammen ikke godt å si... :)




Jeg har ingen som helst fagbakgrunn til å mene noe av det jeg mener. Jeg har tvert i mot tryglet og bedt om å få noen til å gi meg noe annet å mene. Uten at jeg har fått særlig napp der i gården (jo, takk for tipset mht. ketostixen). Så om du oppfatter meg som en ren synser, så er jo det temmelig så korrekt oppfattet. :)

Du sier du trygler og ber men jeg kan faktisk ikke se at du LESER det du får skrevet her. Verken det jeg skriver eller linkene. Når du ikke gidder å bruke tiden på å lese litteratur ser jeg at du egentlig ikke er interessert i å lære noe i det hele tatt. Du sier at BER om mer info - men det er jo bare ord. Du gjør jo ikke noe med infoen du får, fortsetter bare ufortrødent videre med å peke på alle de friske menneskene som vil ha stor glede av å veie seg hver dag.

Jeg har gått på MANGE slankekurs. Blandt annet Grete Roede og Libra. Felles for dem er at de veier seg ukentlig og anbefaler kundene om ikke å veie seg hjemme. Samme med Ingers Rugbrød og Fedon Linberg. Det går en serie på NRK1 nå og sånn det ser ut der veier de seg månedlig!

At du på tross av "forståsegpåeres" råd vil råde andre til å bruke daglig veiing som motivasjonsfaktor kan jeg faktisk ikke forstå i det hele tatt. Videre synes jeg du viser en forakt for de som virkelig sliter mentalt med vekt og mat - for det er mange - og du later som de ikke finnes her....

Du sier du trygler og ber men jeg kan faktisk ikke se at du LESER det du får skrevet her. Verken det jeg skriver eller linkene. Når du ikke gidder å bruke tiden på å lese litteratur ser jeg at du egentlig ikke er interessert i å lære noe i det hele tatt. Du sier at BER om mer info - men det er jo bare ord. Du gjør jo ikke noe med infoen du får, fortsetter bare ufortrødent videre med å peke på alle de friske menneskene som vil ha stor glede av å veie seg hver dag.

Jeg har gått på MANGE slankekurs. Blandt annet Grete Roede og Libra. Felles for dem er at de veier seg ukentlig og anbefaler kundene om ikke å veie seg hjemme. Samme med Ingers Rugbrød og Fedon Linberg. Det går en serie på NRK1 nå og sånn det ser ut der veier de seg månedlig!

At du på tross av "forståsegpåeres" råd vil råde andre til å bruke daglig veiing som motivasjonsfaktor kan jeg faktisk ikke forstå i det hele tatt. Videre synes jeg du viser en forakt for de som virkelig sliter mentalt med vekt og mat - for det er mange - og du later som de ikke finnes her....

Her var det mye på en gang. Mitt ønske er altså å sørge for at de rådene som gis til "trengende" er så gode som overhodet mulig. Når noen "forståsegpåere" da gir råd over en lav sko, så skulle man jo tro at det var mulig å forstå fornuften bak slike råd. Kanskje det til og med finnes gode, rasjonelle og veloverveide grunner til å gi slike råd? I så tilfelle er det jo pussig at disse grunnene ikke kommer til overflaten her? Eller er det bare jeg som ikke ser dem. I så tilfelle ber jeg dere om å dytte snuten min opp i argumentene, ikke ulikt hva man av og til må gjøre for å få hundehvalpen til å skjønne ett og annet. Men kom gjerne med dem, om de finnes.

Jeg har da ingen forakt for de som sliter mentalt med vekt og mat, hvor har du det fra? Det er jo utrolig at man ikke kan diskutere uten å bli beskylt for både det ene og det andre, man må jo kunne ha en saklig diskusjon uten at det av den grunn blir noen heksejakt og personforfølgelse?

Jeg har gått på MANGE slankekurs. Blandt annet Grete Roede og Libra. Felles for dem er at de veier seg ukentlig og anbefaler kundene om ikke å veie seg hjemme. Samme med Ingers Rugbrød og Fedon Linberg. Det går en serie på NRK1 nå og sånn det ser ut der veier de seg månedlig!



Nettopp. De aller fleste mer eller mindre seriøse aktører innen for slankebransjen anbefaler veiing en gang i uken eller mindre. Tror aldri noensinne jeg har hørt om noen som anbefaler hyppigere veiing enn det, eller bruk av daglig veiing som en oversikt. Noen har nytte av det, som noen i denne tråden, men faktum er jo at de aller færreste har godt av å veie seg hver dag, derfor er også anbefalingene som de er.

Nettopp. De aller fleste mer eller mindre seriøse aktører innen for slankebransjen anbefaler veiing en gang i uken eller mindre. Tror aldri noensinne jeg har hørt om noen som anbefaler hyppigere veiing enn det, eller bruk av daglig veiing som en oversikt. Noen har nytte av det, som noen i denne tråden, men faktum er jo at de aller færreste har godt av å veie seg hver dag, derfor er også anbefalingene som de er.

Som dere sikkert har sett, har jeg gjentatte ganger prøvd å fortelle hvordan det å veie seg hver dag har vært fint for meg.
På samme måte som det har vært fint (for meg) å bruke skritteller og pulsklokke. Men nå melder jeg med ut av diskusjonen. Jeg kunne plukket ut utallige grunner til det, men å logge seg inn og igjen få slengt usakligheter(barnsligheter?) mot seg blir jeg lei av! Denne gangen har man fått snurtebillene på (forøvrig et nytt ord for meg), og får grei beskjed om at noen sitter og flirer av noen av oss som ikke tåler noenting i sammenligning med andre forum :confused:
HA FIN DAG DERE ALLE:)

Som dere sikkert har sett, har jeg gjentatte ganger prøvd å fortelle hvordan det å veie seg hver dag har vært fint for meg.
På samme måte som det har vært fint (for meg) å bruke skritteller og pulsklokke. Men nå melder jeg med ut av diskusjonen. Jeg kunne plukket ut utallige grunner til det, men å logge seg inn og igjen få slengt usakligheter(barnsligheter?) mot seg blir jeg lei av! Denne gangen har man fått snurtebillene på (forøvrig et nytt ord for meg), og får grei beskjed om at noen sitter og flirer av noen av oss som ikke tåler noenting i sammenligning med andre forum :confused:
HA FIN DAG DERE ALLE:)

Hallo da, leste du det jeg skrev? Jeg skrev jo faktisk at daglig veiing har vist seg å funke bra for noen her i tråden, men at ANBEFALINGENE sjelden går på daglig veiing fra noen som helst innenfor slankebransjen, og det er det jo en grunn til, derfor bør man kanskje ikke anbefale andre å veie seg daglig siden det KAN trigge noe negativt, noe det gjør i altfor mange (de fleste?) tilfeller. Dere som har god effekt av daglig veiing og med hånden på hjertet kan si at det IKKE trigger noen som helst negative følelser, skal selvsagt bare fortsette med det. ;)

Forresten så synes jeg ikke du har fått noen som helst usakligheter eller barnsligheter slengt mot deg?

Dersom man allerede teller kalorier eller karbohydrater eller fett eller veier sin mat eller trener for å forbrenne et visst antall kalorier etc., kan jeg virkelig ikke se at det å veie kroppen sin skulle være det som får et menneske til å styrte inn i besettelsen.

Når det gjelder spiseforstyrrelser - siden det så ettertrykkelig er brakt inn i tråden - er dette for det første et svært så ullent begrep. Etter mitt skjønn foregår det her - som på en rekke andre områder i samfunnet - en overdiagnostisering og mental sykeliggjøring av tilstander som rent fysisk er helseskadelige, men som ikke trenger å bunne i et forstyrret hode. Å spise mer/mindre enn hva godt er, eller spise mer/mindre enn hva som anses normalt, er ikke ensbetydende med at man har et sykelig forhold til mat. Det er ikke slik at alle som er tynnere eller tykkere enn hva godt er, er besatt av mat, eller er i faresonen for å utvikle en spiseforstyrrelse. De som først og fremst er i faresonen, har ofte en del fellestrekk som overhodet ikke har med mat eller vekt å gjøre. Å si at det å veie seg (ofte) dermed utsetter den gjengse "slanker" for risiko for å utvikle et sykelig forhold til vekt, mener jeg derfor blir feil. Det er vel i så tilfelle slankingen i seg selv som er potensielt farlig.

Det er faktisk slik at de fleste mennesker ikke utvikler spisefortyrrelser. Og her synes jeg Thorwald har et poeng - vi kan ikke komme med generelle anbefalninger eller råd basert på en minoritet med potensiale for å utvikle matbesettelser. Hvorvidt mennesker med spiseforstyrrelser bør veie seg overhodet kan man ikke generalisere om - til det er emnet for komplekst. Men det er jo ikke syke mennesker vi diskuterer her?

Nå er jeg av den oppfatning at også mennesker som har et helt uproblematisk forhold til vekt ikke nødvendigvis vil ha noe utbytte av å veie seg daglig. Til dette finnes mange grunner, de er nevnt tidligere i tråden og jeg gjentar dem ikke her. I all enkelhet synes jeg det er tilstrekkelig å peke på det helt innlysende: Hvorfor skal man veie seg oftere enn hva man har utbytte av og er komfortabel med? Uaktet potensielle forstyrrelser, - det er da dette det handler om vel?

Så vil jeg tilføye at det ikke er noen vitenskap hvor ofte et menneske bør veie seg. En gang i uken-regelen fremstår som nokså vilkårlig, og det at den har blitt en generell retninglinje ved ulike slankekonsept er ingen attest på at den er til det beste. Men som ved de fleste andre normer som bare har festet seg, uten noen helt åpenbar grunn, blir ett hvert avvik fra denne normen ansett som unormalt, ja kan hende sykelig eller manisk. Det kan det selvfølgelig være. Men slike symptom opptrer da sammen med andre symptomer, slik at det neppe vil være noe problem å isolere sykelige tilfeller fra de som lever helt uanstrengt med sin badevekt.

Vi skal huske på en ting: dersom man kaller folk syke, vil enkelte tro de er det. Det er også en form for forstyrrelser. Men de er skapt av et diagnosekåt samfunn, ikke av at man veier seg oftere enn naboen.

Du sier at det ikke er noen vitenskap på hvor ofte et menneske bør veie seg Nike.

Så du trekker frem vitenskapskortet når det passer deg? Når det ikke passer deg - som dette med å diagnostisere - kaster du glatt vitenskapen overbord og mener de ikke veit hva de snakker om i dette diagnosekåte samfunnet.


For å sitere deg: "Vi skal huske på en ting: dersom man kaller folk syke, vil enkelte tro de er det. Det er også en form for forstyrrelser. Men de er skapt av et diagnosekåt samfunn, ikke av at man veier seg oftere enn naboen."

Mener du at fordi noen TROR de har en spiseforstyrrelse,men egentlig har de dårlig viljestyrke? Det er faktisk av LEGER og SPESIALISTER folk får diagnosene sine. Det er jo disse det er noe galt med da i følge deg. For samfunnet kan faktisk ikke stille diagnoser så langt meg bekjent.

Fryktelig uklart innlegg synes jeg.

Impulsiw - jeg har ikke sagt at badevekta er mitt viktigste våpen i kampen mot kiloene og for helsa riktignok. Det er maten jeg spiser og treningen jeg bedriver som er det viktigste våpenet mitt.

Men du er ikke helt god på å telle likevel. Jeg veier meg hver dag akkurat som Thorwald, og jeg har et godt utbytte av det i å ivareta helsa mi. Akkurat som feks Tulla også skriver.

Da er dere tre stykker da.. så langt.. som det å veie seg hver dag passer for.

"Forståsegpåere" sier 1 gang i uka pga ikke få oppheng på vekta for det faktisk bare er et tall som i beste fall viser hvor mye du veier.

Jeg akter å veie meg sjeldnere framover det er helt sikkert. Jeg melder meg ikke inn i "veimeghverdagklubben" - det blir for slitsomt.

Da forstår jeg ikke hvorfor du setter spørsmål ved det i det hele tatt. Hvis det har vært riktig for deg før mener jeg? Hvis du har veid jeg hver dag før og hatt hell med det bør du vel heller spørre deg om hvordan du skal lykkes å HOLDE vekta denne gangen for da er det slik jeg ser det det som er kjernen i problemet ditt. (rett på meg hvis jeg tar feil asså :))

Tror hver enkelt må gå i seg selv og spørre: Hvorfor har jeg lagt på meg IGJEN (for de det gjelder, blandt annet meg) ? Er det noe jeg kan gjøre annerledes denne gangen slik at jeg slipper å gå igjennom dette igjen?

For meg handler det om at det skal slutte å handle om hva jeg veier. Må legge fokus på trivsel og helse og ta evt. utseende som en bonus når jeg går ned. Jeg må slutte å spise foran TV, slutte å spise når jeg ikke er sulten, slutte å gå timer uten mat for å så å kjøpe drittmat som egentlig egner seg best som grisemat - knapt det.

Jeg er faktisk mer en jeg spiser og mer enn hva jeg veier og det skal jeg få hjernen min til å forstå denne gangen. Jeg skal gi meg selv omsorg ved å spise sunnere og få en bedre helse ved at jeg går ned i vekt. For jeg lurer meg selv ved å tro at når jeg spiser noe godt er det sunt for meg fordi det smaker så godt - i virkeligheten er det gift i min tilstand. Må bare få hjernen og adferden med på tanken..;)

Jeg vurderer å veie meg bare 1 gang i måneden. Mye artigere... :ja:

Du lurer på hvorfor jeg la ut spørsmålet, når daglig veiing tidligere har fungert greit? Det var fordi anbefalingen om ukentlig veiing var ny for meg, så jeg ville vite om det var noe jeg ikke visste, noen grunner som burde få meg til å endre opplegget mitt.

Du har helt rett i at mitt problem heller har vært å holde vekten, ja! :D Men ettersom jeg bare er i startfasen på det jeg håper skal bli et halvt år på ketolyse (dag 1 i dag!), er jeg ikke kommet så langt i tankegangen ennå at vedlikeholdet står på dagsorden. :)

Det er viktige og kompliserte spørsmål du skriver om ellers. Jeg har vært gjennom prosesser de siste årene hvor flere av disse sakene har vært på sakskartet, for å si det sånn.

Løvetann: godt å høre at jeg ikke er alene om det :ja:

Jobber med meg selv HVER dag nå. Jeg har holdt på siden 3 mars og jeg må holde på 1 år til skal det monne noe. Skal man holde ut så lenge og klare å holde vekta etterpå må en gjøre noe med forholdet sitt til mat - det er min klare oppfatning da. Så jeg jobber med å BEGRENSE posjonene. Ikke forsyne meg flere ganger når jeg egentlig er mett. Slutte å "fysespise" for det legger seg rett på sidebeina.

Jeg håper å klare å normalisere posjonene slik at jeg kan holde vekta etterpå også. Men veien NED er LANG og HARD.

Bare 5% av de som går ned klarer å holde vekta. Det er like mange som de som slutter å røyke. Så det er forstemmende tall...:nei: Har veldig lyst å være i den 5% gruppa :D

Da er dere tre stykker da.. så langt.. som det å veie seg hver dag passer for.

"Forståsegpåere" sier 1 gang i uka pga ikke få oppheng på vekta for det faktisk bare er et tall som i beste fall viser hvor mye du veier.

Jeg akter å veie meg sjeldnere framover det er helt sikkert. Jeg melder meg ikke inn i "veimeghverdagklubben" - det blir for slitsomt.


Og så jeg som tidligere i kveld skrev at dette melder jeg meg ut av:confused:.... Bare en kommentar, hvorfor skulle du "melde deg inn i" noe som ikke passer for deg? Som sagt, jeg gikk ned mine 60 kilo, jeg veide meg hver dag (med unntak av ferier etc) det fantes ikke slitsomt, eller noe sykelig over det. Tok vel noen sekunder på morgenen å sjekke den vekta. Det var ikke noe jeg fortsatte med når vekta var nådd. Men vet du, her har blitt skrevet så mye om hvor galt og sykelig det vi "driver" med er, at selvfølgelig vil ikke andre komme inn og si noe her. Jeg hadde aldri i verden gjort det, hadde jeg visst hva som ville komme.... Da hadde jeg kun svart på private meldinger hvor jeg blir spurt om hvordan jeg klarte å gå ned mine kilo....

Det må da gå an å ta en diskusjon rundt det eller? Jeg har det ikke værre etter å ha diskutert dette enn før jeg begynte.

At du har klart å gå ned dine 60 ved å veie deg hver dag og leve på diett er selvfølgelig supert!

Jeg gikk ned sammenlagt over 30 kilo uten å veie meg mer enn i snitt hver 14 dag. Poenget mitt er at veiing ikke er noen nøkkel til suksess - tvert i mot. MANGE har opplevd dette på kroppen. Men jeg vet ingen som har fått problemer når de veier seg sjelden. Dette er det jo forskning på. Derfor anbefaler de ikke å veie seg for ofte for man kan bli opphengt i at man ikke går ned "fort nok".

Hyggelig for deg at du har gått ned 60 kg og håper selvfølgelig at du gjennom livstilsendring og hardt arbeid klarer å holde vekta. Ingen sure miner for det. ;)

Nike, jeg vil bare si at jeg synes innlegget ditt var knakende godt. :)

Iset, du skriver at det KAN trigge noe negativt. Spørsmålet da blir jo hvor sannsynlig det er? Det KAN jo like gjerne trigge noe positivt også. Slik jeg tolker ditt utsagn kan det nesten virke som du sitter med fasiten, gjør du det? Er det en undersøkelse som kan underbygge din påstand? I så tilfelle er jeg veldig interessert i å vite hvilken!

Impulsiw, hvilken forskning er det du refererer til? Det hadde vært artig å lese den, så kom gjerne med tips.

Ellers er det jo gledelig å registrere at vi alle har fremgang med både vektreduksjon og kostholdsendring. Stå på videre alle sammen. Vi må jo kunne diskutere teknikk uten at vi begynner å henge med leppa av den grunn. Faktisk er det å være aktiv på et forum som dette også en viktig brikke for de aller fleste av oss, både for å lære nye ting men også for å holde fokus og humøret oppe. Så jeg synes det er leit at vi ikke kan behandle hverandre med respekt, i alle fall i dette forum. Så min oppfordring til dere alle er å gå etter ballen, og ikke personen. Sagt på en annen måte, prøv å vær sakelig, selv om dere evt. har et annet standpunkt (og det sier jeg)... ;)

Ha en fin dag alle sammen! :)

Du sier at det ikke er noen vitenskap på hvor ofte et menneske bør veie seg Nike.

Så du trekker frem vitenskapskortet når det passer deg? Når det ikke passer deg - som dette med å diagnostisere - kaster du glatt vitenskapen overbord og mener de ikke veit hva de snakker om i dette diagnosekåte samfunnet.


For å sitere deg: "Vi skal huske på en ting: dersom man kaller folk syke, vil enkelte tro de er det. Det er også en form for forstyrrelser. Men de er skapt av et diagnosekåt samfunn, ikke av at man veier seg oftere enn naboen."

Mener du at fordi noen TROR de har en spiseforstyrrelse,men egentlig har de dårlig viljestyrke? Det er faktisk av LEGER og SPESIALISTER folk får diagnosene sine. Det er jo disse det er noe galt med da i følge deg. For samfunnet kan faktisk ikke stille diagnoser så langt meg bekjent.

Fryktelig uklart innlegg synes jeg.


Mitt poeng er at idag blir omtrent hodepine sett på som en sykdom (nei, jeg snakker ikke om migrene). Det er en tendens i samfunnet at enhver lyte og plage, fysisk som psykisk, skal diagnostiseres og behandles som en lidelse eller sykdom. Friske mennesker blir sett på som syke - også av seg selv. At det er leger som gi disse diagnosene er riktig - men også leger er en del av samfunnet.. Leger og personer med særlig kompetanse på et avgrenset område er ikke orakler, og jeg tror man, med all respekt å melde for denne yrkesgruppen, gjøre lurt i å beholde sin kritiske sans også overfor disse.
Det er en helt fundamental forskjell, og også av stor betydning for enkeltmennesket, hvorvidt man ser på en del plager som en helt naturlig del av livets svingninger, og hvorvidt man har et bilde av seg selv som syk.
Hva gjelder å "trekke frem vitenskapskortet" synes jeg du aller først - før du kommer med usaklige beskyldninger du ikke kan underbygge - vennligst forteller hva som er kriteriene for at noe kan regnes som vitenskap. Dette er nemlig også et nokså ullent begrep, dog er det mange som liker å smykke seg med det. Så også her inne. Når det gjelder å trekke ut vitenskapskortet er det vel du fremfor noen andre i denne tråden som har pøst på med linker til alskens undersøkelser, det eneste jeg har påpekt er at det ikke er en egen vitenskap hvor ofte en skal veie seg.

Forøvrig har jeg stor respekt for forskning, og syke mennesker skal man ta på alvor. Jeg synes dog, som en generell tendens, at vi er litt for raske på diagnoseknappen med en gang vi er ukomfortable. Å gi friske mennesker et inntrykk av at de er syke (særlig når dette kommer fra såkalt vitenskapelig hold), er emm. farlig. Det har ingenting med å forkaste vitenskapen å gjøre, tvert om er det av respekt for denne. I min virkelighet utelukker ikke den ene det andre - verden er ikke svart/hvitt. Det må kunne gå an å presentere et snev av kritisk sans uten å bli beskyldt for å frarøve folk sykdommene sine.

Til sist (i denne omgang, formoder jeg): Å si at samfunnet ikke kan diagnostiere eller sykeliggjøre er i beste fall naivt. Man kan selvsagt ikke møte opp på NAV med krav om trygdeytelser og attest fra VG, men vi er alle med på å forme det samfunnet vi lever i. Også på dette felt. Vi kan strebe etter en uavhengig forskning, men vitenskapen vil aldri kunne isoleres fullstendig fra det samfunnet den skal virke i.

Så synes jeg at vi skal huske på at vitenskapsmenn(esker) langtfra er en unison forsamling. Særlig når det kommer til lidelser som ikke lar seg diagnostisere med et nålestikk.

Men jeg vet ingen som har fått problemer når de veier seg sjelden.




NÅ vet du iallfall om en..

Iset, du skriver at det KAN trigge noe negativt. Spørsmålet da blir jo hvor sannsynlig det er? Det KAN jo like gjerne trigge noe positivt også. Slik jeg tolker ditt utsagn kan det nesten virke som du sitter med fasiten, gjør du det? Er det en undersøkelse som kan underbygge din påstand? I så tilfelle er jeg veldig interessert i å vite hvilken!



Eh, sitter jeg på fasiten? Jeg kommer bare med min mening like mye som du gjør det selv, og jeg ser jo hva som blir anbefalt av alle innenfor slankebransjen, og den anbefalingen er jeg enig i. At andre ikke er det er jo helt greit, de får gjøre som det passer dem.
Og jeg tror det er SVÆRT sannsynlig at daglig veiing kan trigge noe negativt, det er da bare å se her på forumet og andre "slankefora" hvor mange som kommer med klage-innlegg om vekten som ikke har rikket seg på 2-3 dager, man har lagt på seg noen gram fra i går osv. Jeg har slanket meg HELE livet og vært på sikkert 10 forskjellige kurs, jeg er vektoperert og har gått i Foreningen for vektopererte, der jeg traff på dusinvis av mennesker (og enda flere på Evjeklinikken) som hadde fått mye ødelagt pga. for hyppig veiing. Nesten alle hadde i ettertid kastet vekta ut av huset eller tvunget seg til å veie seg sjeldnere og det føltes som en befrielse.
Så jeg sier bare det jeg har erfart og sett selv, blandt en STOR del overvektige.

Men som sagt, de som føler daglig veiing er bra for dem, må selvsagt bare fortsette? Men om de begynner å merke at dagens vekttall har innvirkning på humøret deres på en negativ måte, bør de tenke seg litt om. Om dette ikke gjelder de som veier seg daglig i denne tråden så er det jo helt flott.

Men er det ikke da selve konseptet "å slanke seg" som fører til marer for folk - ikke det å veie seg? Løsningen her vil jo rett og slett være å slutte å slanke seg, dvs endre tankemønster om kropp og spising, og i så måte er det jo irrelevant hvor ofte man veier seg - så lenge veiing er en del av et slankeopplegg og slankingen bærer galt avsted, er det jo selve konseptet "slanking" som er synderen her, ikke badevekten.

Nja. Så lenge badevekten føles som et negativt issue for mange (når de får for mange følelser av tallene den viser) så er det jo bedre at man veier seg sjeldnere? Jeg skjønner hva du mener men tror jeg er litt uenig. For jeg har jo diskutert dette med mange som sa de følte det som en befrielse da de klarte å legge bort vanen med å veie seg daglig og heller fokusere på selve livsstilen uten de tallene, som hos dem ofte trigget dårlig humør (eller godt humør om vekten viste noen gram/kg ned en dag).

Så lenge det kun dreier seg om livsstil og ikke slanking, skjønner jeg heller ikke hvorfor man må veie seg hver dag? Vekten bør jo da være totalt irrelevant, ergo trenger man ikke å veie seg hver eneste dag. De jeg kjenner som veier seg hver dag er de som er mest "besatt" av selve slankingen og det er også de som ofte mislykkes fordi de gir opp når vekten ikke viser rask nok fremgang. Det kan man jo også bare se her på forumet? Hvor mange tråder er det ikke med "jeg har ikke gått ned på en uke" eller "vekten har stått stille i en uke eller to, jeg gir opp"? Det er MANGE.

Og igjen, dette jeg sier med at vekten trigger negative følelser gjelder selvsagt ikke alle, men jeg står fast på at de FLESTE ikke bør veie seg daglig, og det at jeg ikke skjønner vitsen (jada, selv om folk har forklart det, men man har jo lov å være uenig).

Nja. Så lenge badevekten føles som et negativt issue for mange (når de får for mange følelser av tallene den viser) så er det jo bedre at man veier seg sjeldnere? Jeg skjønner hva du mener men tror jeg er litt uenig. For jeg har jo diskutert dette med mange som sa de følte det som en befrielse da de klarte å legge bort vanen med å veie seg daglig og heller fokusere på selve livsstilen uten de tallene, som hos dem ofte trigget dårlig humør (eller godt humør om vekten viste noen gram/kg ned en dag).

Men det du egentlig sier her er at det er selve slankingen (inkludert veiing) som er problemet, ikke det at man bruker vekt som et redskap til å slanke seg.;) Altså at man kommer lenger med å legge om livsstilen enn å slanke seg. Poenget her er vel hvordan man tenker om sin egen situasjon, å tenke at man slanker seg/må passe vekten stimulerer til en del negative tankemønstre, og derfor opplever svært mange større effekt av å ha en oppfattelse av at endring av kosthold/aktivitetsnivå er en livsstilsendring, fordi det har en positiv valør. Man gjør noe godt for seg selv, fremfor å nekte seg selv en masse goder. Men rent faktisk er det det samme man gjør, selv om man tenker annerledes om det.:)

Så lenge det kun dreier seg om livsstil og ikke slanking, skjønner jeg heller ikke hvorfor man må veie seg hver dag? Vekten bør jo da være totalt irrelevant, ergo trenger man ikke å veie seg hver eneste dag. De jeg kjenner som veier seg hver dag er de som er mest "besatt" av selve slankingen og det er også de som ofte mislykkes fordi de gir opp når vekten ikke viser rask nok fremgang. Det kan man jo også bare se her på forumet? Hvor mange tråder er det ikke med "jeg har ikke gått ned på en uke" eller "vekten har stått stille i en uke eller to, jeg gir opp"? Det er MANGE.

Hvis vekten ikke er den viktigste er det heller ikke så farlig å veie seg..

Og igjen, dette jeg sier med at vekten trigger negative følelser gjelder selvsagt ikke alle, men jeg står fast på at de FLESTE ikke bør veie seg daglig, og det at jeg ikke skjønner vitsen (jada, selv om folk har forklart det, men man har jo lov å være uenig).

Igjen vil jeg si at dette beror på hvilket forhold man har til vekt i utgangspunktet, altså om man ser på vekt som middel eller mål (veldig forenklet sagt).

Iset, du skriver at det KAN trigge noe negativt. Spørsmålet da blir jo hvor sannsynlig det er? Det KAN jo like gjerne trigge noe positivt også. Slik jeg tolker ditt utsagn kan det nesten virke som du sitter med fasiten, gjør du det? Er det en undersøkelse som kan underbygge din påstand? I så tilfelle er jeg veldig interessert i å vite hvilken!

Impulsiw, hvilken forskning er det du refererer til? Det hadde vært artig å lese den, så kom gjerne med tips.

Du ønsker refereanser men leser ikke det jeg legger ut. Ingen vits å legge ut referanser da. Det er en kjent sak at det å veie seg kan trigge spiseforstyrrelser. Det gjorde det for MEG når jeg var 13 år. Jeg veide og veide og livet mitt ble til et helvete. Alt pga jeg hadde en mor som gikk på badevekta og hele tiden klagde over at hun var overvektig. Hun overførte sin forstyrrelse på MEG. Badevekta var ikke min venn før jeg veide 60 kg og jeg er 180 høy! Når jeg var ung kretset alt rundt veiing og mat. Ja, det var syklig.




Ellers er det jo gledelig å registrere at vi alle har fremgang med både vektreduksjon og kostholdsendring. Stå på videre alle sammen. Vi må jo kunne diskutere teknikk uten at vi begynner å henge med leppa av den grunn. Faktisk er det å være aktiv på et forum som dette også en viktig brikke for de aller fleste av oss, både for å lære nye ting men også for å holde fokus og humøret oppe. Så jeg synes det er leit at vi ikke kan behandle hverandre med respekt, i alle fall i dette forum. Så min oppfordring til dere alle er å gå etter ballen, og ikke personen. Sagt på en annen måte, prøv å vær sakelig, selv om dere evt. har et annet standpunkt (og det sier jeg)... ;)

Synes vi behandler hverandre med respekt. Hvor der det vi IKKE gjør det?

Ha en fin dag alle sammen! :)

u 2 ;)

Mitt poeng er at idag blir omtrent hodepine sett på som en sykdom (nei, jeg snakker ikke om migrene). Det er en tendens i samfunnet at enhver lyte og plage, fysisk som psykisk, skal diagnostiseres og behandles som en lidelse eller sykdom. Friske mennesker blir sett på som syke - også av seg selv. At det er leger som gi disse diagnosene er riktig - men også leger er en del av samfunnet.. Leger og personer med særlig kompetanse på et avgrenset område er ikke orakler, og jeg tror man, med all respekt å melde for denne yrkesgruppen, gjøre lurt i å beholde sin kritiske sans også overfor disse.

Hva har dette med veiing å gjøre?

Det er en helt fundamental forskjell, og også av stor betydning for enkeltmennesket, hvorvidt man ser på en del plager som en helt naturlig del av livets svingninger, og hvorvidt man har et bilde av seg selv som syk.

Når er man syk da? Hvor går grensa mellom dårlig karakter og spiseforstyrrelser? Jeg mener at når du veier mellom 30 og 50 kg for mye og sitter og propper i deg mat og godteri - gjerne på kveldstid - lider du av en spiseforstyrrelse for da trenger man ikke den maten eller? Sammen med at du har gått opp og ned i vekt ørten ganger. Mange har slanket bort 500 kg i løpet av livet og lagt på seg like mye. Hva kaller du det du som mener å vite bedre enn leger?

Hva gjelder å "trekke frem vitenskapskortet" synes jeg du aller først - før du kommer med usaklige beskyldninger du ikke kan underbygge - vennligst forteller hva som er kriteriene for at noe kan regnes som vitenskap. Dette er nemlig også et nokså ullent begrep, dog er det mange som liker å smykke seg med det. Så også her inne. Når det gjelder å trekke ut vitenskapskortet er det vel du fremfor noen andre i denne tråden som har pøst på med linker til alskens undersøkelser, det eneste jeg har påpekt er at det ikke er en egen vitenskap hvor ofte en skal veie seg.

Da har du vel kanskskje ikke studert GRUNDIG nok da. Men det er du ikke interessert i skjønner jeg. For her pulveriserer du jo vitenskapen ned til at man kan mene hva man vil, slik du her gjør. Hvis du ikke har hatt en spiseforstyrrelse selv er det du skriver i beste fall ukvfalifisert gjetning.

Forøvrig har jeg stor respekt for forskning, og syke mennesker skal man ta på alvor. Jeg synes dog, som en generell tendens, at vi er litt for raske på diagnoseknappen med en gang vi er ukomfortable. Å gi friske mennesker et inntrykk av at de er syke (særlig når dette kommer fra såkalt vitenskapelig hold), er emm. farlig. Det har ingenting med å forkaste vitenskapen å gjøre, tvert om er det av respekt for denne. I min virkelighet utelukker ikke den ene det andre - verden er ikke svart/hvitt. Det må kunne gå an å presentere et snev av kritisk sans uten å bli beskyldt for å frarøve folk sykdommene sine.

Igjen.. sysning og har vel kanpt noe med vekt og spiseforstyrrelser å gjøre.

Til sist (i denne omgang, formoder jeg): Å si at samfunnet ikke kan diagnostiere eller sykeliggjøre er i beste fall naivt. Man kan selvsagt ikke møte opp på NAV med krav om trygdeytelser og attest fra VG, men vi er alle med på å forme det samfunnet vi lever i. Også på dette felt. Vi kan strebe etter en uavhengig forskning, men vitenskapen vil aldri kunne isoleres fullstendig fra det samfunnet den skal virke i.

Mistenkeliggjøring av syke minner dette om. Det gjennomsyrer jo samfunnet denne mistekeliggjøringen at syke uberettiget får legeerklæringer fra legen. Du sier at man skal ha respekt for syke, kan ikke se at du har det slik du skriver. Tomme ord.

Så synes jeg at vi skal huske på at vitenskapsmenn(esker) langtfra er en unison forsamling. Særlig når det kommer til lidelser som ikke lar seg diagnostisere med et nålestikk.

Så psykologer driver bare å gjetter da eller? De kan ikke stille riktige diagnoser?

NÅ vet du iallfall om en..

Tok ikke den gitt... en hva??

Ha en fortsatt god dag :)

Siden ingen gidder å lese linkene limer jeg inn noe her.

http://www.farmatid.no/id/600:Sviktet av helsetjenesten

Det å veie seg eller bli veid, som et konkret tiltak rettet mot den enkelte, viser seg altså å ha ulike betydninger, når informantene snakker om det i intervjuer. Jeg har imidlertid flere typer data og har blant annet vært observatør på vektreduksjonsbehandling og fulgt med når veiing foregår. I disse situasjonene kommuniseres det helt forskjellig om vekt avhengig av om en person har gått opp eller ned i vekt. Når en person har gått ned i vekt feires det gjennom positiv kommentering, anerkjennende blikk og smil. Dersom en person har gått opp eller vekten står stille, blir kommenteringen mer skjerpende, litt bedrøvet og trist, for eksempel «ja, ja, du får bare stå på» eller «det er ikke godt å si hva du gjør galt». Det å føle seg «redusert til sin målte vekt» er en vanlig erfaring. I slike tilfeller føler informantene seg sviktet av helsetjenesten. De ønsker seg omsorg, men møter kontroll og overvåking. At de viser frem sårbare opplevelser gjør det tydelig at vekt også merkes som noe mer enn bare målte kilogram.

Mitt bidrag her har vært å få frem at opplevelsen av vekt, og det å forstå vekt utelukkende som en målbar størrelse, er to ulike perspektiver. En viktig erfaring er det negative som åpenbart er forbundet med opplevelsen av at kroppen, dens størrelse og vekt, blir gjort til gjenstand for eksplisitt vurdering og påpeking. Det at veiing bare handler om målbare størrelser og tall på en skala problematiseres av mitt materiale.

Lange «slankekarrierer»

Teoretisk og etisk sett mener jeg det er viktig at helsemyndigheter, i den iveren etter å gjeninnføre veiing som vi nå ser, må være klar over risikoen for å forvalte et syn som ikke tillegger personen verdi utover sin egen målte vekt. Den som veier for mye blir plukket ut, kategorisert som for tykk og anbefalt vektreduksjon gjennom de samme programmene som har vist seg å ikke ha effekt. Målet er bedre helse gjennom redusert vekt. Det er like gjerne starten på lange slankekarrierer, ja hele livsløp med gjentatte slankeforsøk. Det er ikke nødvendigvis helsefremmende. Ved å bygge behandling av overvektige mennesker på deres målte vekt risikerer man å begå en grunnleggende feil.

http://www.lommelegen.no/php/art.php?id=376809

Vektreduksjon http://www.lommelegen.no/images/spmBoble.gifHei !
Jeg er litt usikker på hvor jeg skal begynne..
Jeg er ca 169 cm høy og veier 102 kg. jeg klarer ikke å gå ned i vekt.
For ca 5 år siden fikk jeg betennelse under benene( plantar Falsitt) tror jeg det heter. Jeg er tverr plattfot. Fikk såler men de hjalp ikke. Veide da ca 80kg.
For ca 4 år siden ble jeg gravid med 1. Hadde høyt blodtrykk og mye vann i kroppen. Fikk beskjed om å ta det rolig tilfelle svangerskapsforgiftning. La på meg 30 kg.
Så gikk jeg på Grethe Roede og gikk ned endel, ca 15 kg. Så ble jeg gravid igjen og denne gangen fikk jeg forgiftning rett før terminen. La på meg 25 kg. Det er nøyaktig 2 år mellom svangerskapene. Begynte å trene med vekter da minsten var ca 3 mnd men da han begynte å bevege seg måtte jeg gi meg for jeg hadde ingen barnevakt. Veide da 91 kg og uansett hvor mye jeg trente osv, gikk jeg ikke ned. Trente 4-5 ganger i uken.Spiste sundt og snop kun i helgene. Så gikk jeg på Dr.Atkinson kuren. Følte at den var riktig for meg , jeg har nemlig alltid hatt mye problemer med magen oppblåst og mye luft. Tatt gastroskopi men fant ingenting. Da jeg hadde gått 2 uker uten karbo og skulle tilsette litt karbo i dietten sluttet jeg å gå ned igjen. Min fastlge mente at Atkinson var feil måte å gå ned på og mente jeg måtte slutte.. Det gjorde jeg og mistet all motivasjon.
Det siste året har beinene mine begynt å plage meg igjen og det er vondt hele tiden . Har vært hos ortoped og fått forandret på sålene men de hjelper ikke. Med to små og konstante smerter sliter jeg med å hente frem overskuddet til å slanke meg. Det har gjort til at jeg er blitt mere og mere innesluttet. Jeg har aldri hatt problemer med å snakke med folk om det som plager meg men nå klarer jeg ikke å snakke med mannen min engang...
Orker ikke å være feit lengre men vet ikke hva jeg skal gjøre. Er det noe som gjør at jeg ikke går ned eller er det latskap ? Legen min mener det er gener... Men ingen i familien er så tykke som meg. Har alt jeg alltid har ønsket meg en flott mann og to friske og flott gutter. Hvorfor føler jeg meg så forferdelig ?!
Jeg spiser knekkebrød for det gjør ikke magen i ulage, ca 2 til frokost og 3 til lunsj. Så spiser jeg litt frukt før middag. Sjokolade spises i helgene. Sitter lite i ro iom mine barn er aktive og det er et stort hus vi har som skal holdes i orden. Og går turer med hunden vår.
Den siste tiden har jeg hovnet lett opp i håndledd og fingre. Leggene hovner jeg opp i om jeg ikke sitter med bena høyt om kvelden. Bruker ofte støtte strømper. Dette kan ikke være normalt , er jo bare 32 år !
Hva skal jeg gjøre? Fastlegen min stoler jeg ikke på....
Beklager men dette ble mye... Håper dere kan hjelpe meg.
:-)Relevante sykdommer/medisiner: Er ikke sikker på om det er relevant men det /dunker/ i øret innimellom. Har regelmessig sopp i underlivet. Ca annenhver mens(har 6 uker syklus). Har hatt hormon spiral i ca 2 1/2 år.

Kvinne, 32 år


Hei !

Du er altså en kvinne på 32 år, 2-barnsmor med travle dager, og du har problemer med både vektnedgang og å finne motivasjon / metode for å få det til.
Du har idag en BMI (Body Mass Index) på 35,7, og det er derfor svært fornuftig av deg å redusere vekten, av helsemessige årsaker. En BMI over 30 gir økt risiko for en rekke livsstilssykdommer.
BMI er et forholdstall mellom høyde og vekt (kg delt på høyde x høyde)
Ideell BMI ligger mellom 20 og 25.
Du burde således helt ideelt kommet ned i ca 71 kg, dvs en vektreduksjon på 31 kg. Dette er fullstendig mulig, men la meg presisere med en gang, at du bør tenke langsiktig, f.eks. sette deg dette som et to-års mål.
Jo raskere man går ned i vekt, jo større er sjansen for å gå opp igjen.
Og omvendt, jo senere man går ned, jo større er sjansen for å beholde den nye og lavere kroppsvekten.
Hvis du nå setter deg en målsetning på ca 30 kg vektnedgang, så bør du dele dette opp i delmål, f.eks. en kg pr mnd. Det får du til, og det er motiverende å oppnå stadige delmål.

Hva skal du gjøre, spør du om.
For det første: Fjern hormonspiralen. Denne kan ha vektøkning som bivirkning, og også gjøre det vanskeligere å gå ned i vekt, hos noen. Bytt den ut med f.eks. en vanlig spiral.

Prøv å få gjort noe med din plantar fasciitt, siden den hemmer deg i å gå, dvs mosjonere. Jeg kan ikke se at du har forsøkt kortisoninjeksjoner, og dette kan i mange tilfeller være effektivt, så ta opp dette med din lege.

Du virker frustrert over situasjonen, og situasjonen ser ut til å begynne å påvirke deg psykisk i form av negativt selvbilde m.v., du tar jo opp dette med om det er "latskap" som er problemet osv, hvilket det selvfølgelig ikke er. Vær helt klar over at du faktisk ALLEREDE har begynt å gjøre noe med problemet, og vist et initiativ som gjør at du stiller sterkt her: Du har her tatt initiativet til å få start på prosessen, ved å skrive inn her. Det forteller meg at du er en "fighter" og ikke har resignert ! Bra !
Nå som du faktisk allerede er i gang, ved å innhente informasjon, innstille deg mentalt på vektnedgang m.v., så handler det veldig mye om å la denne påbegynte prosessen gå videre, og ikke la det bli med tanken og kunnskapen. Mao. omsette ideer til praksis.
Og det vet vi er meget lett å utsette til "i morgen", til mandag, til etter ferien, osv osv, "til det passer", hvilket det selvfølgelig aldri gjør.
Begynn derfor IDAG. Ikke trekk i tvil dette, bare gjør det.
Begynner du idag, så er du igang.
Tenk på følgende bilde: En maur går og bærer på en barnål. Det virker nesten overveldende og urealistisk å tenke seg at en og en barnål skal bli en hel maurtue, men det blir det jo faktisk, når bare den første mauren begynner å bære på den første barnålen. Man er igang. Men uten at man begynner, dvs at den første barnålen legges på plass, blir det heller ingen maurtue.

Lag realistiske målsetninger. Du er en travel småbarnsmor, og vil også forbli det. Du får ikke "bedre tid" senere. Å legge ambisjonsnivået, f.eks. om trening, for høyt, fører bare til at man ikke klarer å følge ambisjonene, og da blir man skuffet over seg selv, og så synker motivasjonen osv osv.
Mao. lag målsetninger som er såpass "beskjedne" at du vet at du vil greie å følge dem over tid.
Fysisk aktivitet er selvfølgelig viktig. Og tenk: "Mange bekker små, en å."
Skippertak duger ikke. Finn noe som passer deg nå, hvor du ennå har hælsmertene. Spasering, sykling, f.eks. 30 minutter 3 ganger i uken. Holder du dette nivået over LANG tid, får det svære helsemessige og vektmessige konsekvenser. Poenger er ikke om du velger aktivitet ditt eller datt, eller helsestudio X eller Y, men at du finner noe som du vet med sikkerhet er mulig å opprettholde over svært lang tid, fortrinnsvis livslangt.

Få også legen din til å utrede deg for det som heter insulinresistens / hyperinsulinemi.
Ut fra din beskrivelse av deg selv, tenker jeg at du har dette, "inntil det motsatte er bevist".
Ved denne tilstanden, som er meget vanlig, har man ugunstig forhøyde insulinnivåer i kroppen, fordi insulinet "virker dårligere" i kroppen, hvilket gjør at kroppen kompenserer med å produsere stadig mer insulin.
Insulin stimulerer fettlagring, og hemmer fettforbrenning. Og har man da høye insulinnivåer, så blir kroppen stadig "flinkere" til å lagre næring som kroppsfett, og får stadig vanskeligere for å forbrenne kroppsfett (= å slanke seg)
Hvis man har denne tilstanden, som 80-90 %; av overvektige faktisk har, så er løsningen selvfølgelig å få lavere insulinnivåer i blodet.
Hvordan gjør man det ?
Jo, veldig enkelt sagt ved å spise mindre av det som får kroppen til å produsere insulin, og det er især raske karbohydrater, spesielt iform av sukker og stivelse.
Enkle kjøreregler i den forbindelse, er da følgende:
1) Kutt sukker fullstendig. Les innholdsfortegnelser på matvarer !
2) Reduser mengden stivelse vesentlig, dvs poteter, pasta, ris, brød m.v.
3) Øk mengden protein i kosten, dvs mer rent kjøtt, ren fisk, fugl, skalldyr, egg. Sørg for at alle måltider inneholder noe mat fra denne gruppen animalske matvarer, ca 100 gram. Dvs f.eks. en boks tunfisk, et kyllingbryst osv.
4) Spis ubegrenset og mest mulig av alle grønnsaker
5) Begrens fruktinntaket til 1-2 frukt om dagen, fortrinnsvis ikke druer og bananer, som har en høy GI. (=raske karbohydrater)
6) Sørg for sunt fett til ALLE måltider. Sunt fett finner du i feit fisk, nøtter, avocado, linfrø, oliven, kaldpresset olivenolje, kaldpresset rapsolje.
Fett metter, og man spiser derved spontant / automatisk mindre til neste måltid, og reduserer trangen til snacks og annet imellom måltidene. Dette kalles "second meal-effect", dvs hva man spiser til et måltid, er med å bestemme hva og hvor mye man spiser til neste måltid.
7) Spis ofte, hver 3-4.time.
8) La måltidene bli mindre utover dagen. Dagens største måltid bør ideelt sett være frokosten.
9) Gi rom for unntak. Om du f.eks. spiser et stykke bløtkake en gang i måneden, så betyr det selvfølgelig ingenting for vekten, men det er psykologisk viktig, for da føler du deg ikke så "bundet" og du vil kunne trives bedre med et slikt opplegg, med det resultat at du vil klare og ønske å holde opplegget over svært lang tid, som er det viktigste for en varig vektnedgang.

Du sier at du ikke stoler på fastlegen din. Jeg vet ikke noe om din fastlege og langt mindre om du kan stole på ham/henne, men hvis det faktisk er slik at du subjektivt føler at du ikke kan stole på legen din, så bør du egentlig bare bytte fastlege. Dette fordi at skal man ha nytte av kontakt med en lege, så er tillit en forutsetning !
Jeg synes også at du med fordel bør ha jevnlig kontakt med fastlegen din i det opplegget du nå går inn i, f.eks. en gang i måneden. Og start også med å fjerne spiralen, samt å bli utredet for insulinresistens / hyperinsulinemi.
Veiing bør du ikke gjøre mer en max 1 gang pr mnd, og helst ikke hjemme, men hos legen. Dette fordi at veier man seg for ofte, så får man med de naturlige svingningene som også tidvis går opp, og da får man unødige nedturer av dette, som man ikke trenger eller fortjener. Og også fordi unødig fokusering på veiing, er et stresselement, og stress stimulerer stresshormoner i kroppen, som også kan være et hinder for vektnedgang.

Vel, jeg håper at jeg med dette har tatt tak i den motivasjonen jeg ser du har, og greid å "fyre deg litt opp" ! :)

Det er ingen ting i det du skriver, som taler i retning av at du ikke vil få til denne jobben ! Og det at du faktisk allerede har tatt tak i det i form av å skrive inn her, er det som "skiller klinten fra hveten"; du er nå en av de som tar tak i tingene, fremfor å la det skure videre ! Gratulerer med riktig avgjørelse, og lykke til !
Tenk langsiktig ! Det er veien til suksess !

Vennlig hilsen Dr. Brynjulf Barexstein, allmennlege

For de som ikke gidder å lese alt han skriver presierer jeg at han sier:

"Veiing bør du ikke gjøre mer en max 1 gang pr mnd, og helst ikke hjemme, men hos legen. Dette fordi at veier man seg for ofte, så får man med de naturlige svingningene som også tidvis går opp, og da får man unødige nedturer av dette, som man ikke trenger eller fortjener. Og også fordi unødig fokusering på veiing, er et stresselement, og stress stimulerer stresshormoner i kroppen, som også kan være et hinder for vektnedgang."

Man må jo anta at han som lege veit hva han snakker om :ja:

Han sier akkurat det jeg mener og det jeg har sagt i hele denne tråden. Det er jo logisk at de fleste oppfatter det sånn, mens noen få kanskje har et annet forhold til vekten. Men ingen kan vel være uenige i det at dersom man veier seg hver dag får man med seg de naturlige svingningene i kroppen, mens man unngår det ved å veie seg en gang i uken.

Da regner vi med at også tvilerne blandt oss er overbevist :stortsmil

Impulsiw:

1. Mitt poeng var å advare mot farene ved å sykeliggjøre mennesker som er friske. Dette er en tendens i samfunnet generelt, det gjenspeiles også av en del leger, som vitterlig er en del av samfunnet. Dette henger sammen med veiings-debatten ved at vi skal vokte oss litt for å sette mennesker som veier seg daglig/ukentlig/overhodet inn i en gruppe av potensielt forstyrrede.

2. Du etterspør en grense mellom sykdom og mer eller mindre triviell "lidelse". Jeg vet ikke om du er ute etter en generell grense - denne kan i alle tilfelle etter mitt syn ikke trekkes, fordi det her dreier seg om et så komplekst område at generalisering ikke er henisktsmessig. Det viser ikke minst en del feilslåtte behandlingsmetoder. Grensen må altså trekkes i hvert enkelt tilfelle, og ikke utelukkende på bakgrunn av en del "typiske" symptomer.

Jeg har forøvrig aldri nevnt et ord om dårlig karakter, manglende viljestyrke eller andre nedsettende betegnelser om mennesker som av en eller annen grunn veier mer enn hva som er godt for helsen. Det er altså IKKE slik at man enten lider av en spiseforstyrrelse, eller så er man en lat slabbedask, selv om jeg er fullt klar over at enkelte har den oppfatningen.

3. Å ikke sluke rått alt som blir presentert som vitenskap, er ikke å pulverisere den. Tvert imot er det av respekt for vitenskapen det er viktig å forholde seg kritisk - bare ved å utfordre vitenskapen får vi fremskritt. Å påstå at det er en vitenskap hvor ofte mennesket skal veie seg synes jeg faktisk er litt komisk. Det er stor forskjell på å presentere noe som "sant" eller "rikitg" fordi det står å lese i et vitenskapelig tidsskrift eller det er undertegnet av en professor, og det å presentere noe som "sant" eller "riktig" ved å bruke vitenskapelige argumenter. Igjen må jeg også minne om at vitenskapen ikke er en unison sannhetsbærende forskningsskare. Det i seg selv burde få enhver til å ikke stole blindt på alt som blir til- og frarådet av f.eks. leger.

4. Å si at jeg mistenkeliggjør syke mennesker og ikke har respekt for dem er en grov fordreining av hva jeg skriver og mener. Først og fremst har jeg respekt for at mennesker skal bli tatt på alvor. Det innebærer faktisk at man ikke går hen å diagnostiserer (og ev. medisinerer) mennesker som ikke feiler noe som helst, annet enn at de opplever at livet går nedover iblant. Det jeg beskriver i innlegget du refererer til, er en generell tendens, som også kaster skygger over i mylderet av slankekurer og forstyrrelser. Det er av stor betydning at de som faktisk er syke, får adekvat behandling. Like viktig er det at de som ikke er syke, men som sliter med det ene eller det andre, ikke blir behandlet syke - og dette er det sentrale poeng.

5. Når det kommer til psykologi som ren vitenskap, strides selv de lærde - og jeg tør påstå at det er enorme mengder ren svada som presenteres som vitenskap hva gjelder psykologi. Det er helt andre beviskrav innenfor psykologien enn f.eks. biologien. Når det er sagt er psykologi både interessant og nødvendig, men det er mange områder innenfor psykologien, deriblant spiseforstyrrelser, hvor kompetansenivået jevnt over er lavt, og man presenterer ulike teorier og lanserer diverse mer eller mindre vellykkede behandlingsopplegg, uten å egentlig ha et veldig godt vitenskapelig fundament.

En del psykologer kan ikke stille diagnoser innenfor alle områder nei. Her som ellers finnes det de som ikke har noe å gjøre med en psykologtittel, og det finnes dessuten ulike spesialiteter - altfor få velger dessverre spiseforstyrrelser som spesialfelt. Det finnes en del gode psykologer, og det finnes ganske mange dårlige.

6. Du sa du ikke visste om noen som hadde utviklet et problematisk forhold til vekt uten å veie seg. Derfor meldte jeg meg, så vet du at det finnes, det og.

7. Ditt mantra mot enhver innvending mot dine synspunkter er at argumentene er synsing. Selvsagt er det det - jeg presenterer mitt syn, som du presenterer ditt. I motsetning til deg respekterer jeg ditt synspunkt, selv om jeg ikke er enig med deg - jeg avfeier ikke dine meninger som "ikke-tellende" fordi du ikke har vitenskapelig belegg for dine synspunkter. (Nei, jeg kan faktisk ikke se at uttalelser fra Lommelegen eller saksing fra internett uten engang skikkelige kildehenvisninger, har noe som helst med vitenskap å gjøre).

8. Du kan mene hva du vil om min berettigelse til å uttale meg om spiseforstyrrelser - jeg har ingen interesse av å blottlegge mitt privatliv for å være meningsberettiget i din verden. Jeg tror faktisk de fleste som leser denne tråden - enten de er enig med meg eller ikke, ser at jeg vet hva jeg snakker om når det gjelder spiseforstyrrelser, og dine beskyldninger om ukvalifisert synsing er ikke bare usaklige, de vitner vel aller mest om at du ikke har de mest slagkraftige argumenter på hånden.

Så vil jeg gjerne understreke at jeg er svært glad for at vi har både leger og psykologer og psykiatere, som absolutt fyller nødvendige og viktige roller. Men jeg er faktisk aller mest glad for at jeg evner å tenke selv.

Siden ingen gidder å lese linkene limer jeg inn noe her.

http://www.farmatid.no/id/600:Sviktet av helsetjenesten

Det å veie seg eller bli veid, som et konkret tiltak rettet mot den enkelte, viser seg altså å ha ulike betydninger, når informantene snakker om det i intervjuer. Jeg har imidlertid flere typer data og har blant annet vært observatør på vektreduksjonsbehandling og fulgt med når veiing foregår. I disse situasjonene kommuniseres det helt forskjellig om vekt avhengig av om en person har gått opp eller ned i vekt. Når en person har gått ned i vekt feires det gjennom positiv kommentering, anerkjennende blikk og smil. Dersom en person har gått opp eller vekten står stille, blir kommenteringen mer skjerpende, litt bedrøvet og trist, for eksempel «ja, ja, du får bare stå på» eller «det er ikke godt å si hva du gjør galt». Det å føle seg «redusert til sin målte vekt» er en vanlig erfaring. I slike tilfeller føler informantene seg sviktet av helsetjenesten. De ønsker seg omsorg, men møter kontroll og overvåking. At de viser frem sårbare opplevelser gjør det tydelig at vekt også merkes som noe mer enn bare målte kilogram.

Mitt bidrag her har vært å få frem at opplevelsen av vekt, og det å forstå vekt utelukkende som en målbar størrelse, er to ulike perspektiver. En viktig erfaring er det negative som åpenbart er forbundet med opplevelsen av at kroppen, dens størrelse og vekt, blir gjort til gjenstand for eksplisitt vurdering og påpeking. Det at veiing bare handler om målbare størrelser og tall på en skala problematiseres av mitt materiale.

Lange «slankekarrierer»

Teoretisk og etisk sett mener jeg det er viktig at helsemyndigheter, i den iveren etter å gjeninnføre veiing som vi nå ser, må være klar over risikoen for å forvalte et syn som ikke tillegger personen verdi utover sin egen målte vekt. Den som veier for mye blir plukket ut, kategorisert som for tykk og anbefalt vektreduksjon gjennom de samme programmene som har vist seg å ikke ha effekt. Målet er bedre helse gjennom redusert vekt. Det er like gjerne starten på lange slankekarrierer, ja hele livsløp med gjentatte slankeforsøk. Det er ikke nødvendigvis helsefremmende. Ved å bygge behandling av overvektige mennesker på deres målte vekt risikerer man å begå en grunnleggende feil.

Dette har jo med holdninger til vekt å gjøre og feilslåtte behandlings/slankeopplegg, og jeg kan ikke se at dette kan tas til inntekt for at mennesker som ikke har et utpreget problematisk forhold til det å veie seg, skal kunne gjøre det. Det som først og fremst angripes her er jo fokuset på vekt og det at mennesker blir identifisert utifra tallene på vekten. Problemet her er jo ikke at det finnes redskaper for å måle hvor tunge eller lette vi er, men at det settes likhetstegn mellom vekt og egenverd. Å ganske enkelt fjerne vekten vil ikke fjerne problemet med at folks selvfølelse ofte er knyttet til vekt og utseende - man har da fortsatt øyne i hodet. Hva med speil da - hvor mange er det ikke som er blitt syke pga hva de ser (eller tror de ser) i speilet? Hvordan skal så helsemyndighetene forholde seg til det?

Impulsiw:

1. Mitt poeng var å advare mot farene ved å sykeliggjøre mennesker som er friske. Dette er en tendens i samfunnet generelt, det gjenspeiles også av en del leger, som vitterlig er en del av samfunnet. Dette henger sammen med veiings-debatten ved at vi skal vokte oss litt for å sette mennesker som veier seg daglig/ukentlig/overhodet inn i en gruppe av potensielt forstyrrede.

Ingen her setter alle som veier seg inn i gruppen "syke". Da har du misforstått.

2. Du etterspør en grense mellom sykdom og mer eller mindre triviell "lidelse". Jeg vet ikke om du er ute etter en generell grense - denne kan i alle tilfelle etter mitt syn ikke trekkes, fordi det her dreier seg om et så komplekst område at generalisering ikke er henisktsmessig. Det viser ikke minst en del feilslåtte behandlingsmetoder. Grensen må altså trekkes i hvert enkelt tilfelle, og ikke utelukkende på bakgrunn av en del "typiske" symptomer.

Hva sier du egentlig her? Generalisering er ikke hensiktsmessig? Hvorfor ikke?

Jeg har forøvrig aldri nevnt et ord om dårlig karakter, manglende viljestyrke eller andre nedsettende betegnelser om mennesker som av en eller annen grunn veier mer enn hva som er godt for helsen. Det er altså IKKE slik at man enten lider av en spiseforstyrrelse, eller så er man en lat slabbedask, selv om jeg er fullt klar over at enkelte har den oppfatningen.

Men MANGE er syke av metabosk syndrom og spiseforstyrrelser - ser du ikke dette?

3. Å ikke sluke rått alt som blir presentert som vitenskap, er ikke å pulverisere den. Tvert imot er det av respekt for vitenskapen det er viktig å forholde seg kritisk - bare ved å utfordre vitenskapen får vi fremskritt. Å påstå at det er en vitenskap hvor ofte mennesket skal veie seg synes jeg faktisk er litt komisk. Det er stor forskjell på å presentere noe som "sant" eller "rikitg" fordi det står å lese i et vitenskapelig tidsskrift eller det er undertegnet av en professor, og det å presentere noe som "sant" eller "riktig" ved å bruke vitenskapelige argumenter. Igjen må jeg også minne om at vitenskapen ikke er en unison sannhetsbærende forskningsskare. Det i seg selv burde få enhver til å ikke stole blindt på alt som blir til- og frarådet av f.eks. leger.

Forskning viser at det ikke er lurt å veie seg hver dag. Hvilke forskningsresultater stoler du egentlig på?

4. Å si at jeg mistenkeliggjør syke mennesker og ikke har respekt for dem er en grov fordreining av hva jeg skriver og mener. Først og fremst har jeg respekt for at mennesker skal bli tatt på alvor. Det innebærer faktisk at man ikke går hen å diagnostiserer (og ev. medisinerer) mennesker som ikke feiler noe som helst, annet enn at de opplever at livet går nedover iblant. Det jeg beskriver i innlegget du refererer til, er en generell tendens, som også kaster skygger over i mylderet av slankekurer og forstyrrelser. Det er av stor betydning at de som faktisk er syke, får adekvat behandling. Like viktig er det at de som ikke er syke, men som sliter med det ene eller det andre, ikke blir behandlet syke - og dette er det sentrale poeng.

Ingen som har behandlet de som ikke er syke for syke her. Jeg påstår at de fleste som har 30 kg pluss i overvekt - jojoslankere, mange med metabolsk syndrom - ikke er friske. Hvis du har en BMI på 40 sier loven at du har krav på behandling. Er man frisk da eller? Jeg mener altfor FÅ blir tatt på alvor når det gjelder fedme for det er faktisk en sykdom på lik linje med underernæring.

5. Når det kommer til psykologi som ren vitenskap, strides selv de lærde - og jeg tør påstå at det er enorme mengder ren svada som presenteres som vitenskap hva gjelder psykologi. Det er helt andre beviskrav innenfor psykologien enn f.eks. biologien. Når det er sagt er psykologi både interessant og nødvendig, men det er mange områder innenfor psykologien, deriblant spiseforstyrrelser, hvor kompetansenivået jevnt over er lavt, og man presenterer ulike teorier og lanserer diverse mer eller mindre vellykkede behandlingsopplegg, uten å egentlig ha et veldig godt vitenskapelig fundament.

Det finnes masse god forskning på spiseforstyrrelser. Det er faktisk lettere å kvantifisere slike data enn "åssen har du det på arbeidsplassen". Det er en rekke FELLESTREKK ved denne sykdommen som gjør det lettere å diagnostisere. Du kan jo se på "kriterier for spiseforstyrrelse" på nett.

En del psykologer kan ikke stille diagnoser innenfor alle områder nei. Her som ellers finnes det de som ikke har noe å gjøre med en psykologtittel, og det finnes dessuten ulike spesialiteter - altfor få velger dessverre spiseforstyrrelser som spesialfelt. Det finnes en del gode psykologer, og det finnes ganske mange dårlige.

Men en DYKTIG psykolog på spiseforstyrrelser - han må vel kunne stille diagosen eller?

6. Du sa du ikke visste om noen som hadde utviklet et problematisk forhold til vekt uten å veie seg. Derfor meldte jeg meg, så vet du at det finnes, det og.

Så du ble frisk av å veie deg?

7. Ditt mantra mot enhver innvending mot dine synspunkter er at argumentene er synsing. Selvsagt er det det - jeg presenterer mitt syn, som du presenterer ditt. I motsetning til deg respekterer jeg ditt synspunkt, selv om jeg ikke er enig med deg - jeg avfeier ikke dine meninger som "ikke-tellende" fordi du ikke har vitenskapelig belegg for dine synspunkter. (Nei, jeg kan faktisk ikke se at uttalelser fra Lommelegen eller saksing fra internett uten engang skikkelige kildehenvisninger, har noe som helst med vitenskap å gjøre). (det stod HVOR jeg hentet det. Bare å gå inn sjekk referansene i linkene ;) det er ikke værre. Nei, det er jo bare en LEGE som sier det. Jeg kan i alle fall vise til en BRED enighet om at daglig veiing ikke anbefales)

Jeg presenterer fakta - forskning - flertallets mening om veiing. Synes jeg har lagt MANGE flere vitenskapelige fakta til grunn enn deg for å si det sånn. Du synser og synser uten NOEN vitenskapelige henvisninger - feks i form av i alle fall EN lege eller psykolog som anbefaler daglig veiing.

8. Du kan mene hva du vil om min berettigelse til å uttale meg om spiseforstyrrelser - jeg har ingen interesse av å blottlegge mitt privatliv for å være meningsberettiget i din verden. Jeg tror faktisk de fleste som leser denne tråden - enten de er enig med meg eller ikke, ser at jeg vet hva jeg snakker om når det gjelder spiseforstyrrelser, og dine beskyldninger om ukvalifisert synsing er ikke bare usaklige, de vitner vel aller mest om at du ikke har de mest slagkraftige argumenter på hånden.'

Så det legene og slanke "eksperter" sier er ikke slagkraftig nok for deg? Hva må egentlig til???? Syns ikke det går fram på noe tidspunkt at du vet noe som helst om spiseforstyrrelser. Så her mangler du slagkraft for å bruke dine egne ord.

Så vil jeg gjerne understreke at jeg er svært glad for at vi har både leger og psykologer og psykiatere, som absolutt fyller nødvendige og viktige roller. Men jeg er faktisk aller mest glad for at jeg evner å tenke selv.


Så nå er fagfolk bra for noe? Når er de bra nok? Når de mener det du mener?
Det er bra du evner å tenke selv men jeg ønsker ikke å finne opp "kruttet på nytt" når folk faktisk har gjort det før meg. Jeg har enda noe å lære av de som vet bedre.

For de som ikke gidder å lese alt han skriver presierer jeg at han sier:

"Veiing bør du ikke gjøre mer en max 1 gang pr mnd, og helst ikke hjemme, men hos legen. Dette fordi at veier man seg for ofte, så får man med de naturlige svingningene som også tidvis går opp, og da får man unødige nedturer av dette, som man ikke trenger eller fortjener. Og også fordi unødig fokusering på veiing, er et stresselement, og stress stimulerer stresshormoner i kroppen, som også kan være et hinder for vektnedgang."

Man må jo anta at han som lege veit hva han snakker om :ja:

Hvorfor skal man anta det?
Din logikk er at fordi uttalelsen kommer fra en lege, så har han/hun vitenskapelig belegg for det. Da er det jo underlig at leger er uenige om saker og ting.

Hvorfor skal man anta det?
Din logikk er at fordi uttalelsen kommer fra en lege, så har han/hun vitenskapelig belegg for det. Da er det jo underlig at leger er uenige om saker og ting.

Tror faktisk ALLE ser at du er helt på jordet akkurat nå. Så lenge du ikke kan finne 1 - EN - lege, psykolog eller forståsegpåer (alla slankeklubber) som mener at det å veiie seg hver dag er en god ting når man skal ned i vekt, tror jeg at jeg har mer belegg for å si deg jeg sier enn det du har. :)

Jeg har med stor forbauselse lest denne tråden idag. Pussig at spørsmålet om hva som er riktig og galt her kan vekke så intense følelser og et så sterkt engagement. Jeg har en overbevisning om at folk med forskjellig personlighet kan trives med forskjellige opplegg.

Selv trives jeg best med å veie meg hver dag. Det er fordi jeg er en systematiker som trives litt med grafer og kurver og synes det er kjekt hvis jeg kan oppdage en og annen sammenheng. Det har vel med det samme personlighetstrekket i meg som faktisk liker matematikk også. Om vekten går opp 100 g en og annen dag, vipper det meg faktisk ikke av pinnen, men jeg synes det er interessant å se om jeg over tid kan finne noen mønstre. Jeg er helt overberbevist om at dette ville vært helt tullete for mange andre. Noen blir lei seg hvis vekten har gått opp 100g og finner ikke noe interessant ved det. Veldig mange finner ikke noe interessant med matematikk heller. Det er helt greit for meg.

Om det er sunt for hver enket å veie seg hver dag eller ikke, tror jeg avhenger av mange forskjellige ting. I tillegg til ulik personlighet kan det være stor forskjell på følelsene man har til vektens opp og nedturer. Har man hatt vekten som et problem mesteparten av livet og har mye å ta av, tror jeg man har sterkere følelser for dette enn om man har lagt på seg de senere år og skal av noen få kilo. Har man en spiseforstyrrelse og følger et behandlingsopplegg der man ikke skal fokusere så mye på vekten og kun veie seg hos behandleren, har vekten et annet fokus og betydning enn personer som ikke har en spiseforstyrrelse.

Jeg synes det er litt rart at den ene måten å gjøre det på skal bli betraktet som mer riktig enn en annen. Det jeg imidlertid synes er nyttig er at hvis noen sliter med at en liten vektoppgang trigger dårlig humør, så kan man lære av andres erfaringer med å bare veie seg en gang i uken.

Så budskapet mitt blir vel egentlig at det som motiverer meg ikke nødvendigvis er det samme som motiverer deg. Og at det er igrunnen helt greit for meg det.

Helt enig i det du sier jeg Pearl :)

Folk må finne det som funker for seg selv. Men det anbefales å veie seg max ukentlig for mange - som du påpeker - lar seg stresse av disse grammene. (Jeg blandt annet). Men så har jeg en spiseforstyrrelse, som mange andre som har mange kilo å ta av.

"Binge eating" - kjennetegnes av gjentatte store måltider hvor man spiser mer mye mer enn man trenger - forbi metthetsfølelsen. Jeg spiser og glemmer å spy pleier jeg å si. Det ble ikke lettere etter jeg fikk insulinresistens. Derfor er vekta totalt unødvendig for meg. Det er andre ting jeg må jobbe med enn å se "opp og nedturer" på vekta. Ovennevnte lege beskriver dette veldig godt.

All respekt til de som "klarer" å veie seg hver dag uten å la seg påvirke!! Men de er i fåtall desværre. Vekta forteller i beste fall hva du veier - intet mer - og de som klarer å veie seg hver dag uten å forholde seg til tallet har vel "skjønt det" :)

For det første må man skille mellom det å lide av en spiseforstyrrelse i betydningen å være mentalt syk, og det å være sykelig over- eller undervektig. Dette er to vidt forskjellige ting, som selv om de ofte sammenfaller, ikke må blandes sammen. Bmi er ikke en målestokk på spiseforstyrrelser. At overvektige skal få hjelp til å gå ned i vekt er ikke det samme som å klassifisere dem som psykisk syke. Denne forskjellen er helt vesentlig.

For det andre får et utsagn først og fremst tyngde i kraft av argumentasjon, ikke av hvilken tittel personen som ytrer seg har.

For det tredje blander du sammen det å veie seg som en potensiell skadelig handling i seg selv, og det å veie seg som en del av et slankeopplegg - her vender vi igjen tilbake til start: det er hvordan vi forholder oss til vekt og veiing som er avgjørende for om vi bør veie oss eller ikke. Det er ikke det å veie seg som utløser et skred av sykelige tendenser. At leger og såkalte slankeeksperter går ut og advarer mot vektreduksjonekonsept som bl.a. baserer seg på "offentlige" veiinger til spott og spe, er da ikke det spor rart. Men hva er egentlig problemet her? At det finnes redskap for å måle hvor mye vi veier, eller at vi identifiserer oss med tallene?

Skal vi fjerne alle speil fordi de gjør folk syke?

Selvfølgelig finnes det psykologer som vet å stille riktige diagnoser. Jeg kan virkelig ikke begripe hvorfor du går i slikt voldsomt forsvar - min agenda har da aldri vært å frarøve folk muligheten til å få den hjelpen de trenger eller underslå diagnoser. Jeg har ganske enkelt pekt på at vi skal være forsiktig med å sykeliggjøre folk, at man faktisk kan behandle folk syke og at dette skjer idag. Jeg registrerer med stor undring at du ikke yter denne menneskegruppen like stor respekt som de som helt rettmessig har fått en medisinsk diagnose.

Hva gjelder fagfolks "nytteverdi" er faktisk motstand en ting jeg savner. De trenger slettes ikke være enig med meg. Men i motsetning til deg synes jeg ikke en legetittel egner seg som argument, jeg er nok litt vanskelig slik - her må det faktisk argumenteres.

Å utvikle et problematisk forhold til vekt uten å veie seg, og det å bli frisk av å veie seg, er ikke det samme. Du kan mene hva du vil, men vær snill å slutt med å vri på hva jeg sier. Når det er sagt var faktisk det å veie seg en vesentlig del av det å bli frisk ja.

[

[/quote]

Tror faktisk ALLE ser at du er helt på jordet akkurat nå. Så lenge du ikke kan finne 1 - EN - lege, psykolog eller forståsegpåer (alla slankeklubber) som mener at det å veiie seg hver dag er en god ting når man skal ned i vekt, tror jeg at jeg har mer belegg for å si deg jeg sier enn det du har. :)

Men i alle dager - jeg har da overhodet ikke anbefalt som en generell regel at folk skal veie seg daglig! Jeg er tvert om imot at man skal komme med noen som helst generell anbefalning, verken den ene eller den andre veien, nettopp fordi det er så ymse hvordan folk forholder seg til vekt og veiing. Det er tydelig at du ikke har lest hva jeg faktisk skriver. Det jeg har innvendt er at vi skal passe oss for å plassere mennesker som veier seg daglig i en gruppe potensielt forstyrrede mennesker, at vi skal være varsom med å sykeliggjøre en bestemt type adferd basert på adferden alene, og at vi må slutte med denne hangen til å generalisere på kryss og tvers hele tiden.

Du må gjerne være uenig med meg Impulsiw, men jeg skal ha meg frabedt å bli tillagt uttalelser jeg ikke har kommet med. Før du overhodet kommer med flere innvendinger og usakligheter, foreslår jeg at du i ro og mak ser gjennom ALLE innleggene mine i denne tråden, istedenfor å plukke fra hverandre det jeg skriver etter eget forgodtbefinnende. (:))

Jeg har med stor forbauselse lest denne tråden idag. Pussig at spørsmålet om hva som er riktig og galt her kan vekke så intense følelser og et så sterkt engagement. Jeg har en overbevisning om at folk med forskjellig personlighet kan trives med forskjellige opplegg.

Selv trives jeg best med å veie meg hver dag. Det er fordi jeg er en systematiker som trives litt med grafer og kurver og synes det er kjekt hvis jeg kan oppdage en og annen sammenheng. Det har vel med det samme personlighetstrekket i meg som faktisk liker matematikk også. Om vekten går opp 100 g en og annen dag, vipper det meg faktisk ikke av pinnen, men jeg synes det er interessant å se om jeg over tid kan finne noen mønstre. Jeg er helt overberbevist om at dette ville vært helt tullete for mange andre. Noen blir lei seg hvis vekten har gått opp 100g og finner ikke noe interessant ved det. Veldig mange finner ikke noe interessant med matematikk heller. Det er helt greit for meg.

Om det er sunt for hver enket å veie seg hver dag eller ikke, tror jeg avhenger av mange forskjellige ting. I tillegg til ulik personlighet kan det være stor forskjell på følelsene man har til vektens opp og nedturer. Har man hatt vekten som et problem mesteparten av livet og har mye å ta av, tror jeg man har sterkere følelser for dette enn om man har lagt på seg de senere år og skal av noen få kilo. Har man en spiseforstyrrelse og følger et behandlingsopplegg der man ikke skal fokusere så mye på vekten og kun veie seg hos behandleren, har vekten et annet fokus og betydning enn personer som ikke har en spiseforstyrrelse.

Jeg synes det er litt rart at den ene måten å gjøre det på skal bli betraktet som mer riktig enn en annen. Det jeg imidlertid synes er nyttig er at hvis noen sliter med at en liten vektoppgang trigger dårlig humør, så kan man lære av andres erfaringer med å bare veie seg en gang i uken.

Så budskapet mitt blir vel egentlig at det som motiverer meg ikke nødvendigvis er det samme som motiverer deg. Og at det er igrunnen helt greit for meg det.

Nettopp! :)

For det første må man skille mellom det å lide av en spiseforstyrrelse i betydningen å være mentalt syk, og det å være sykelig over- eller undervektig. Dette er to vidt forskjellige ting, som selv om de ofte sammenfaller, ikke må blandes sammen. Bmi er ikke en målestokk på spiseforstyrrelser. At overvektige skal få hjelp til å gå ned i vekt er ikke det samme som å klassifisere dem som psykisk syke. Denne forskjellen er helt vesentlig.

Så spiseforstyrrelse er kun en mentalt sykdom som ikke har med kroppen og vekta å gjøre? Hva med metabolsk syndrom da?

For det andre får et utsagn først og fremst tyngde i kraft av argumentasjon, ikke av hvilken tittel personen som ytrer seg har.

nehei? Så det du sier har like mye tyngde som en spesialist i emnet som uttaler seg om det samme?

For det tredje blander du sammen det å veie seg som en potensiell skadelig handling i seg selv, og det å veie seg som en del av et slankeopplegg - her vender vi igjen tilbake til start: det er hvordan vi forholder oss til vekt og veiing som er avgjørende for om vi bør veie oss eller ikke. Det er ikke det å veie seg som utløser et skred av sykelige tendenser. At leger og såkalte slankeeksperter går ut og advarer mot vektreduksjonekonsept som bl.a. baserer seg på "offentlige" veiinger til spott og spe, er da ikke det spor rart. Men hva er egentlig problemet her? At det finnes redskap for å måle hvor mye vi veier, eller at vi identifiserer oss med tallene?

Nehei..så folk "slanker" på seg spiseforstyrrlser uavhengig av om de har veid seg eller ikke? Ingen trigger dette med vekta og tallene den viser?

Du sa noe riktig her.. "eller at vi identifiserer oss med tallene" !! Det er klart en slanker identifiserer seg med tallene - det er jo pga tallene han skal ned i vekt. Tallenes "dom" er jo klar for den det gjelder. Veldig mange jojo-slankere HAR et problematisk forhold til kropp, man og vekt. Mange tenker ikke på noe annet. Triggeren er jo vekta - for uten den visste man jo ikke hva man veide.

Skal vi fjerne alle speil fordi de gjør folk syke?

Ja jeg tok alle speil ned i "forrige" runde med vektredusksjon - samme vei gikk badevekta.

En shoppoholiker kan ikke ha kredittkort - de klippes i to. En alkoholiker kan ikke ha et velfylt barskap når han skal slutte å drikke. En slanker kan ikke ha huset fullt av mat og godteri han elsker for det vil jo trigge lysta

Selvfølgelig finnes det psykologer som vet å stille riktige diagnoser. Jeg kan virkelig ikke begripe hvorfor du går i slikt voldsomt forsvar - min agenda har da aldri vært å frarøve folk muligheten til å få den hjelpen de trenger eller underslå diagnoser. Jeg har ganske enkelt pekt på at vi skal være forsiktig med å sykeliggjøre folk, at man faktisk kan behandle folk syke og at dette skjer idag. Jeg registrerer med stor undring at du ikke yter denne menneskegruppen like stor respekt som de som helt rettmessig har fått en medisinsk diagnose.

Jeg ser med stor undring på at du ikke leser deg jeg skriver. Jeg snakker om den menneskegruppen som rettmessig bør få sin diagnose. De som ikke vil ha noen diagnose kan velge å la være å gå til legen eller drite i hva legen sier.

Hva gjelder fagfolks "nytteverdi" er faktisk motstand en ting jeg savner. De trenger slettes ikke være enig med meg. Men i motsetning til deg synes jeg ikke en legetittel egner seg som argument, jeg er nok litt vanskelig slik - her må det faktisk argumenteres.

Jeg argumentere med det leger argumenterer med - men skjønner jo at du er fastlåst i dine egne meninger og ikke lar det rikke av noen.

Å utvikle et problematisk forhold til vekt uten å veie seg, og det å bli frisk av å veie seg, er ikke det samme. Du kan mene hva du vil, men vær snill å slutt med å vri på hva jeg sier. Når det er sagt var faktisk det å veie seg en vesentlig del av det å bli frisk ja.

Hvis det å veie seg HVER dag er en vesentlig del av det å bli frisk av FEDME - da har ikke jeg skjønt noe.

Argumentene dine for denne påstanden er mildt sagt ullne. Kan ikke se at du har ET eneste argument som henger på greip i forhold til det. Mulig det er JEG som er trangsynt. ;)

Du må bare tåle at skriveriene dine blir plukket fra hverandre. Det er jo ikke holdt i dem. Det prøver jeg med rette å vise... (:))

Har egentlig sagt mitt i denne disusjonen. Trenger ikke si mer. Når leger, psykologer og andre "forståsegpåere" - inkludert mange på lavkarbo - anbefaler ukentlig veiin for å få et riktig bilde av vektreduksjonen - velger jeg å ha tiltro til dette. Det inkluderer min egen erfaring også så jeg er ikke helt på jordet i forhold til flertallets oppfatning.

De som veier hver dag må jo gjerne fortsette med dette. Men jeg tror "nykommere" og andre som har slitt med vekta i årevis har godt av helst å legge vekk hele vekta og fokusere på å like sin egen kropp - prøve å kjenne velvære. For man må leve i denne kroppen et år eller to til.

Hvis du ønsker å diskutere sykelig overvekt alene, er det greit, men nå var det altså slik at vi diskuterte spiseforstyrrelser på generell basis, var det ikke? Det er iallfall det jeg har gått ut ifra, ettersom det er den generelle termen som er blitt brukt. Spiseforstyrrelser er et svært komplekst område, og derfor mener jeg det ikke er formålstjenelig å generalisere.

Ja, folk kan fint slanke på seg spiseforstyrrelser helt uten hjelp fra vekten. Det er da ikke slik at det eneste signalet om at man veier for mye er tallene på vekten? Er man sykelig overvektig tror jeg de fleste vet dette med seg selv, uansett om de eier en badevekt eller ikke.

Ja, jeg mener en spiseforstyrrelse først og fremst sitter i hodet, selv om den gir seg utslag på vekten. Så finnes det fysiske tilstander som gjør at man blir overvektig, men da er det jo i så fall snakk om somatisk sykdom, ikke en mental forstyrrelse.

Du må bare tåle at skriveriene dine blir plukket fra hverandre. Det er jo ikke holdt i dem. Det prøver jeg med rette å vise... (:))

Kjære vene - det må være leit å være i forsvarsposisjon hele tiden. Akkja.

Hehe... :lol:

Nike - jeg kan bare gi deg applaus for at du holder ut å argumentere videre.

Hvilket er enda et bevis på at VI ALLE ER FORSKJELLIGE - jeg har nemlig igrunnen gitt opp å forklare impulsiw noen verdens ting :smile:

Generelt så synes jeg at hvis man skal diskutere noe så får man i det minste anerkjenne at begge siders argumenter skal høres (leses) likeverdige - ikke at "alt jeg sier er den evige sannheten og gjelder for alle uansett" mens "alt alle andre sier er synsing og feil". :mad:

herregud.. :nei:

Nike - jeg kan bare gi deg applaus for at du holder ut å argumentere videre.

Hvilket er enda et bevis på at VI ALLE ER FORSKJELLIGE - jeg har nemlig igrunnen gitt opp å forklare impulsiw noen verdens ting :smile:

Generelt så synes jeg at hvis man skal diskutere noe så får man i det minste anerkjenne at begge siders argumenter skal høres (leses) likeverdige - ikke at "alt jeg sier er den evige sannheten og gjelder for alle uansett" mens "alt alle andre sier er synsing og feil". :mad:


Signerer!

Stå på!! :lol:

Kjære impulsiw.
Hvor i all verden har du lest at jeg mener at alle skal veie seg hver dag? Eller at jeg mener at alle skal gjøre noe ensrettet som skal gjelde for alle?

I hvert eneste av mine innlegg står det at det er forskjellige løsninger på forskjellige mennesker. Hvor i all verden er det du tar dine påstander fra???

Eh, sitter jeg på fasiten? Jeg kommer bare med min mening like mye som du gjør det selv, og jeg ser jo hva som blir anbefalt av alle innenfor slankebransjen, og den anbefalingen er jeg enig i. At andre ikke er det er jo helt greit, de får gjøre som det passer dem.
Og jeg tror det er SVÆRT sannsynlig at daglig veiing kan trigge noe negativt, det er da bare å se her på forumet og andre "slankefora" hvor mange som kommer med klage-innlegg om vekten som ikke har rikket seg på 2-3 dager, man har lagt på seg noen gram fra i går osv. Jeg har slanket meg HELE livet og vært på sikkert 10 forskjellige kurs, jeg er vektoperert og har gått i Foreningen for vektopererte, der jeg traff på dusinvis av mennesker (og enda flere på Evjeklinikken) som hadde fått mye ødelagt pga. for hyppig veiing. Nesten alle hadde i ettertid kastet vekta ut av huset eller tvunget seg til å veie seg sjeldnere og det føltes som en befrielse.
Så jeg sier bare det jeg har erfart og sett selv, blandt en STOR del overvektige.

Men som sagt, de som føler daglig veiing er bra for dem, må selvsagt bare fortsette? Men om de begynner å merke at dagens vekttall har innvirkning på humøret deres på en negativ måte, bør de tenke seg litt om. Om dette ikke gjelder de som veier seg daglig i denne tråden så er det jo helt flott.

Kloke ord..singerer denne for den sier egentlig det meste (med FULL respekt for de som veier seg hver dag)

Kjære impulsiw.
Hvor i all verden har du lest at jeg mener at alle skal veie seg hver dag? Eller at jeg mener at alle skal gjøre noe ensrettet som skal gjelde for alle?

Hvor har jeg sagt at du mener alle skal veie seg hver dag?

I hvert eneste av mine innlegg står det at det er forskjellige løsninger på forskjellige mennesker. Hvor i all verden er det du tar dine påstander fra???

Hvilke påstander?

Kan ikke se jeg har gjort noe av det du prøver å tillegge meg. Tvert imot! Nå tolker du ting inn i mine innlegge som OVERHODET ikke stemmer. Enten har du misforstått helt eller så klarer ikke jeg å utrykke meg klart nok. Men for å si det for tn*** gang:

JEG HAR FULL RESPEKT FOR DE SOM VEIER SEG HVER DAG SELV OM JEG ER UENIG I AT DET ER EN BRA TING Å GJØRE... Var det klart nok?? Har ikke jeg lov til å ha min mening som du har din eller?

Så da er du altså helt enig med meg i at forskjellige mennesker har forskjellige metoder og løsninger og at det ikke er noen totalitære løsninger som skal brukes på alle uansett? Flott, takk.

Var ikke mer jeg var på jakt etter jaffal.
Ha en fin dag videre :-)

Det verste er at jeg jaggu glemte å veie meg i morges :rolleyes: (men det var sikkert fordi jeg hadde sterkt fokus på at jeg ville rekke en joggetur hvis jeg stresset maks med å komme meg ut døra :smile:)

Tror faktisk ALLE ser at du er helt på jordet akkurat nå. Så lenge du ikke kan finne 1 - EN - lege, psykolog eller forståsegpåer (alla slankeklubber) som mener at det å veiie seg hver dag er en god ting når man skal ned i vekt, tror jeg at jeg har mer belegg for å si deg jeg sier enn det du har. :)

Hm....:confused:

Jeg har med stor forbauselse lest denne tråden idag. Pussig at spørsmålet om hva som er riktig og galt her kan vekke så intense følelser og et så sterkt engagement. Jeg har en overbevisning om at folk med forskjellig personlighet kan trives med forskjellige opplegg.

Selv trives jeg best med å veie meg hver dag. Det er fordi jeg er en systematiker som trives litt med grafer og kurver og synes det er kjekt hvis jeg kan oppdage en og annen sammenheng. Det har vel med det samme personlighetstrekket i meg som faktisk liker matematikk også. Om vekten går opp 100 g en og annen dag, vipper det meg faktisk ikke av pinnen, men jeg synes det er interessant å se om jeg over tid kan finne noen mønstre. Jeg er helt overberbevist om at dette ville vært helt tullete for mange andre. Noen blir lei seg hvis vekten har gått opp 100g og finner ikke noe interessant ved det. Veldig mange finner ikke noe interessant med matematikk heller. Det er helt greit for meg.

Om det er sunt for hver enket å veie seg hver dag eller ikke, tror jeg avhenger av mange forskjellige ting. I tillegg til ulik personlighet kan det være stor forskjell på følelsene man har til vektens opp og nedturer. Har man hatt vekten som et problem mesteparten av livet og har mye å ta av, tror jeg man har sterkere følelser for dette enn om man har lagt på seg de senere år og skal av noen få kilo. Har man en spiseforstyrrelse og følger et behandlingsopplegg der man ikke skal fokusere så mye på vekten og kun veie seg hos behandleren, har vekten et annet fokus og betydning enn personer som ikke har en spiseforstyrrelse.

Jeg synes det er litt rart at den ene måten å gjøre det på skal bli betraktet som mer riktig enn en annen. Det jeg imidlertid synes er nyttig er at hvis noen sliter med at en liten vektoppgang trigger dårlig humør, så kan man lære av andres erfaringer med å bare veie seg en gang i uken.

Så budskapet mitt blir vel egentlig at det som motiverer meg ikke nødvendigvis er det samme som motiverer deg. Og at det er igrunnen helt greit for meg det.

Jeg har gått over til "små" innlegg. Jeg gikk tom lengre oppe her, men vil bare si at jeg støtter det du sier 100%. Er jo det samme jeg prøver/har prøvd å si:)

Hm....:confused:

Noe du IKKE forstår? Trodde jeg hadde sagt KLART I fra jeg nå.. :confused:

Nike - jeg kan bare gi deg applaus for at du holder ut å argumentere videre.

Hvilket er enda et bevis på at VI ALLE ER FORSKJELLIGE - jeg har nemlig igrunnen gitt opp å forklare impulsiw noen verdens ting :smile:

Generelt så synes jeg at hvis man skal diskutere noe så får man i det minste anerkjenne at begge siders argumenter skal høres (leses) likeverdige - ikke at "alt jeg sier er den evige sannheten og gjelder for alle uansett" mens "alt alle andre sier er synsing og feil". :mad:

Da har du sett det samme som jeg har sett. Takk for at du bryr deg nok til å si i fra, jeg er så utrolig enig med deg:)

Tulla: Det er fint at det har hjulpet deg å veie hver dag når du gikk ned 60 kg. Veier du deg fortsatt hver dag etter du gikk opp 20 igjen? Er veiingen en nøkkel til din suksess? Greit å vite liksom.....

Tulla: Det er fint at det har hjulpet deg å veie hver dag når du gikk ned 60 kg. Veier du deg fortsatt hver dag etter du gikk opp 20 igjen? Er veiingen en nøkkel til din suksess? Greit å vite liksom.....




Tusen takk for at du sier jeg har hatt suksess, jeg har ikke tenkt sånn på det selv :rolleyes:
Suksess for meg handler om andre ting.
Spørsmålene finner du svar på i tidligere innlegg i denne tråden, regner forøvrig med at de var ironiske, og ikke alvorlig ment :confused:

Ikke meningen å såre noen så det er sagt! Er man med i en diskusjon og bruker seg selv som et eksempel på ting, må man tåle spørsmål i forhold til det. Akkurat som jeg har sagt at jeg har en spiseforstyrrelse og må tåle at andre innleggere bare vil snakke om "friske folk". Siden jeg ikke er "frisk" da, så har jeg ikke noe i en disusjon om det er lurt å veie seg hver dag eller ikke siden jeg ikke telles. Jeg tar ikke det til meg for å si det sånn.

Jeg lurer faktisk reelt på om det å veie seg hver dag har vært nøkkelen til suksess for noen her. For meg og mange jeg kjenner er det stikk motsatt. Vekta har vært kilde til fortvilelse. Men jeg er åpen for å lytte selvfølgelig...:ja:

Kom til å tenke på hvor ironisk det er når man bruker legevitenskapen som slagvåpen (argument) på et forum som forfekter kostholdsfilosofier som de fleste leger tar avstand fra.:rolleyes: Og med det trekker jeg meg ut av debatten, og gleder meg over at min lille prins vokser enten jeg veier ham eller ei:)

De fleste leger? Hvor henter du den infoen fra?? Har bare fått positive tilbakemedlinger jeg.. fra 2 leger og en psykiater faktisk. Sistnevnte gikk selv ned 10 kg på denne "kostholdsfilosofien"...

Det er ganske så allment kjent at ketogene dietter er kontroversielle blant legestanden. Det gledelige er selvsagt at flere og flere har klart å utvide horisontene litt fra tradisjonell kostholdslære, men det gjelder nok langt fra flertallet. Om det hadde vært bred enighet blant fagfolk om at lavkarbo var å foretrekke fremfor mer tradisjonell kost, hadde nok statens ernæringsråd fulgt etter. Men jeg sa jeg skulle slutte her, jeg har sagt mitt og jeg synes ikke denne diskusjonen fører fram til noe annet enn tåpelig krangling, så derfor ønsker jeg resten av tråden en fin kveld, så treffes vi kanskje i en annen tråd..;)

Er det kanskje lurt, å avslutte denne tråden før den utvikler seg enda mer i uheldig retning?
Spørsmålet går til dere som drifter forumet, jeg er ikke så inne i hva som er greit, og hva som er uakseptabelt på et forum. Bare leser og funderert på hva dette kan gjøre med mennesker her inne.....:confused:

Tulla: Det er fint at det har hjulpet deg å veie hver dag når du gikk ned 60 kg. Veier du deg fortsatt hver dag etter du gikk opp 20 igjen? Er veiingen en nøkkel til din suksess? Greit å vite liksom.....




Når argumentasjonen kommer ned til dette nivået, har det liten hensikt å fortsette. Slike personangrep burde vært slettet.

Impulsiw: Jeg tror du trenger et stort glass kaldt vann for å kjøle deg ned. Det virker som du er helt i en gloheit blodtåka akkurat nå. - Rolig, rolig!

Når argumentasjonen kommer ned til dette nivået, har det liten hensikt å fortsette. Slike personangrep burde vært slettet.

Skjønner ikke hva du mener... Ikke i det hele tatt. Leser du hva som står etter på? Dette er IKKE noe personangrep, tvert imot! Hvordan klarer du å tolke det inn? :confused:

Impulsiw: Jeg tror du trenger et stort glass kaldt vann for å kjøle deg ned. Det virker som du er helt i en gloheit blodtåka akkurat nå. - Rolig, rolig!

Det er faktisk slike som deg som burde roe seg ned. Du må jo være veldig opphisset på andres vegne og helt uten grunn. Makan.... Rett og slett sjokkerende..:eek:

Tror faktisk ALLE ser at du er helt på jordet akkurat nå. Så lenge du ikke kan finne 1 - EN - lege, psykolog eller forståsegpåer (alla slankeklubber) som mener at det å veiie seg hver dag er en god ting når man skal ned i vekt, tror jeg at jeg har mer belegg for å si deg jeg sier enn det du har. :)

Her fant jeg ikke en, men fem som står bak en vitenskapelig undersøkelse om temaet, som ble publisert i oktober 2006:
A Self-Regulation Program for Maintenance of Weight Loss

Forfattere: Rena R. Wing, Ph.D., Deborah F. Tate, Ph.D., Amy A. Gorin, Ph.D., Hollie A. Raynor, Ph.D., and Joseph L. Fava, Ph.D.

Conclusions: As compared with receiving quarterly newsletters, a self-regulation program based on daily weighing improved maintenance of weight loss, particularly when delivered face to face. (ClinicalTrials.gov number, NCT00067145 [ClinicalTrials.gov] .)

Hovedforfatteren, Rena R. Wing er litt av en kapasitet:
Rena R. Wing, PhD, is a professor of psychiatry and human behavior at Brown Medical School and The Miriam Hospital. She is the Director of the Weight Control and Diabetes Research Center. Dr. Wing is well known for her research on behavioral treatment of obesity and particularly its application to type 2 diabetes. She has published over 250 peer-reviewed articles on these topics.

I norske medier ble konklusjonen gjengitt slik: "En studie utført av psykolog Rena Wing viser at slankere som veier seg daglig har mindre risiko for å legge på seg igjen enn de som veide seg sjeldnere."

Og her er litt mer utfyllende om hva Rena Wings undersøkelse viste. Hun er intervjuet av Reuters:

NEW YORK - Losing excess weight is often easier than keeping it off. A new study shows that stepping on a scale every day, and adjusting eating and exercise habits accordingly, can go a long way in helping dieters maintain a weight loss.

“If you want to keep lost pounds off, daily weighing is critical,” said Dr. Rena R. Wing in a statement accompanying the study appearing in The New England Journal of Medicine this week.

“But stepping on a scale isn’t enough. You have to use that information to change your behavior, whether than means eating less or walking more. Paying attention to weight — and taking quick action if it creeps up — seems to be the secret to success,” noted Wing, who is director of the Weight Control and Diabetes Research Center at The Miriam Hospital and professor of psychiatry and human behavior at Brown Medical School in Providence.

The finding comes from a study in which Wing and colleagues split 314 successful dieters who’d lost at least 10 percent of their body weight — averaging nearly 20 percent of their body weight or 42 pounds — within the last two years, into a control group and two intervention groups.

Women in the control group received newsletters in the mail four times per year on the importance of eating right and exercising.

Women in the intervention groups were taught — either in face-to-face group meetings or via an online program — techniques known to prevent weight regain such as advice to eat breakfast, get an hour of physical activity each day and weigh themselves daily.

The women reported their weight weekly and were given a goal of maintaining their weight to within five pounds.

http://www.msnbc.msn.com/id/15234322/

Tror faktisk ALLE ser at du er helt på jordet akkurat nå. Så lenge du ikke kan finne 1 - EN - lege, psykolog eller forståsegpåer (alla slankeklubber) som mener at det å veiie seg hver dag er en god ting når man skal ned i vekt, tror jeg at jeg har mer belegg for å si deg jeg sier enn det du har. :)

Og her er hele 10 japanske forskere som faktisk går så langt som til å anbefale veiing flere ganger om dagen i begynnelsen, kombinert med notater om hva man har gjort og spist, for at den enkelte skal lære seg hva som forårsaker vektøkning:

ORIGINAL RESEARCH ARTICLE

Irregular Patterns in the Daily Weight Chart at Night Predict Body Weight Regain

Misuzu Tanaka*, Kazue Itoh, Shimako Abe*, Katsumi Imai*, Takashi Masuda*, Ririko Koga*, Hitomi Itoh*, Yumiko Konomi, Naoko Kinukawa and Toshiie Sakata*,1
* Health Promotion Center, Nakamura-Gakuen University, Fukuoka 814-0198, Japan; Aichi Gakusen University, Aichi 444-8520, Japan; Division of Food and Nutrition, Fukuoka Women’s Junior College, Fukuoka 818-0193, Japan; and Department of Medical Information Science, Kyushu University Hospital, Fukuoka 815-8582, Japan


Plotting the daily body weight measured daily at four critical times is effective in weight reduction, maintaining weight loss, and preventing subjects from dropping out of a weight-loss program (6, 7). Based on the rate of attrition, the performance of the subjects in the charting group was clearly superior to that in the noncharting group, which confirms our previous finding (6).

Charting daily weight patterns helps the obese become aware of harmful food and fluid intake habits and is an effective weight-loss tool (6, 7).

http://www.ebmonline.org/cgi/content/full/229/9/940

Tror faktisk ALLE ser at du er helt på jordet akkurat nå. Så lenge du ikke kan finne 1 - EN - lege, psykolog eller forståsegpåer (alla slankeklubber) som mener at det å veiie seg hver dag er en god ting når man skal ned i vekt, tror jeg at jeg har mer belegg for å si deg jeg sier enn det du har. :)

Og her er faktisk enda en undersøkelse som konkluderer med at daglig veiing er best:

U of M Researchers Find That Daily Weighing Helps People Lose Weight, Prevents Gain

Study Suggests Daily Self-Weighing Should Be Emphasized In Messages About Weight Control

MINNEAPOLIS / ST. PAUL (Nov. 16 2005)--University of Minnesota researchers found that people who are either trying to lose weight or avoid gaining weight do better by weighing themselves daily. Study participants who weighed themselves daily or weekly had better weight outcomes than those who weighed themselves less frequently. Daily self-weighing should be emphasized in clinical and public health messages about weight control, according to the new study published in the December issue of Annals of Behavioral Medicine.

Previously, clinical and public health recommendations for better controlling body weight did not emphasize weight self-monitoring. In addition, well-known weight-loss programs do not widely recommend participants weigh themselves daily; instead, many programs recommend weekly self-weighing. Public health recommendations from the Centers for Disease Control do not include self-weighing at all.

“Our study showed that higher weighing frequency was associated with greater weight loss or less weight gain after 24 months,” said lead researcher Jennifer Linde, assistant professor in the University of Minnesota’s School of Public Health. “If people notice that their weight has increased, they may try to make that small correction rather than try to compensate after gaining a larger amount of weight.”

The research team evaluated self-weighing practices of more than 3,000 people participating in two different groups—those involved in a weight-loss program and those in a weight-gain prevention program. Both groups received the directive to weigh themselves at least once a week.

The first study group consisted of 1,800 obese or overweight adults enrolled in a weight-loss program. Participants all had a body mass index (BMI) of at least 27 and were randomly divided into three groups: a telephone-based weight-loss intervention, a mail-based weight loss intervention, or a usual-care control condition. The researchers weighed them every six months for two years. The average 12-month and 24-month weight losses of 1.3 and 2 BMI units respectively, were in the clinically significant range.

The second group consisted of 1,226 adults enrolled in a weight-gain prevention trial, all with a BMI above 25. They were randomly divided into an educational weight-control intervention, the same educational intervention plus a reward for returning self-monitoring postcards, or a minimal-contact control condition. The researchers weighed the participants at the study's outset and every year for three years. In this group, the researchers found that the control group decreased weighing over time, and both intervention groups increased weighing over time. Even though weight maintenance was the goal for this group, daily weighing also led to weight loss at the 12- and 24-month time points.

The Academic Health Center is home to the University of Minnesota’s six health professional schools and colleges as well as several health-related centers and institutes. Founded in 1851, the University is one of the oldest and largest land grant institutions in the country. The AHC prepares the new health professionals who improve the health of communities, discover and deliver new treatments and cures, and strengthen the health economy.

http://imconsortium.org/news/releases/weighing111605/home.html

Det var iallefall masse dokumentasjon :):) Jeg veier meg hver dag jeg, og jeg føler meg ikke traumatisert !!!:eek:

Dette er en oppsummering av flere undersøkelser som konkluderer med at hva slags veiefrekvens som er best, avhenger av den enkeltes personlighet:

To Weigh, Or Not To Weigh...That Is The Question

Medical Author: Melissa Conrad Stöppler, MD
Medical Editor: William C. Shiel, Jr., MD, FACP, FACR

If you're trying to lose weight or simply don't want to gain unwanted pounds, how often should you weigh yourself? Many popular weight loss plans, such as Weight Watchers, do not recommend weighing yourself daily. Instead, they recommend stepping on the scales once per week or even less frequently. Our weight fluctuates somewhat from day-to-day, and daily weighing can lead to discouragement and potential diet sabotage if you see a higher number on the scale than you saw the day before. Most diet experts believe that a once-weekly or even monthly weigh-in is a more accurate reflection of weight control progress.

But a group of doctors who studied obese and overweight adults who were trying to lose weight as well as overweight adults who were trying to prevent weight gain found that those who weighed themselves more often lost more weight and prevented more weight gain over two years than those who weighed themselves less frequently. Contrary to the advice given in many popular weight loss regimens, this study suggests that at least some people can benefit from the accountability brought on by daily weigh-ins. Potential advantages of daily weighing include recognition of slow patterns of weight gain that may not be immediately apparent and the chance to modify lifestyle habits before the total weight gain becomes extreme and difficult to control.

The personality of the individual dieter likely plays a role in deciding how often to weigh oneself. If you're easily discouraged, daily weighing might cause you to give up your attempts if you don't see rapid progress. On the other hand, if you crave control and feedback, daily weighing might satisfy more of your needs and fuel your motivation. Whatever weigh-in frequency you choose, keep these tips in mind when stepping on the scale:

1. Weighing yourself first thing in the morning is usually best. Because of variations in food and fluid consumption, we often “gain” different amounts of weight throughout the day.

2. If you're weighing frequently, remember that daily fluctuations in weight are common. Just because you're heavier today than yesterday doesn't mean your weight control program isn't working. Don't become a slave to the numbers.

3. Monthly variations in weight are also common in menstruating women.

4. “Plateaus” in weight loss aren't necessarily bad. If you're exercising a lot, your weight may remain constant for a time even though you're still decreasing your body fat content and getting healthier.

5. Finally, cues other than the numbers on the scale are equally important. How do you feel? Are your clothes getting looser or tighter? Do you feel stronger, healthier, leaner? Your own perceptions can be the most valuable tools to help you track your weight control progress.
For additional information, please visit the Weight Loss Center.

Reference: Linde JA, et al. Self-weighing in weight gain prevention and weight loss trials. Annals of Behavioral Medicine 30(3), 2005.

http://www.medicinenet.com/script/main/art.asp?articlekey=55489

Diets damage health, shows biggest ever study

By FIONA MacRAE
Last updated at 12:32 10 april 2007


http://i.dailymail.co.uk/i/furniture/comment.gifComments (51) (http://www.dailymail.co.uk/news/article-447651/Diets-damage-health-shows-biggest-study.html#comments)
http://i.dailymail.co.uk/i/furniture/white_arrow.gif Add to My Stories (http://www.dailymail.co.uk/news/article-447651/Diets-damage-health-shows-biggest-study.html) http://i.dailymail.co.uk/i/pix/2007/04_01/dietREX1004_228x345.jpg Most people pile the pounds straight back on after dieting

The world's largest study of weight loss has shown that diets do not work for the vast majority of slimmers and may even put lives at risk.
More than two-thirds pile the pounds straight back on, raising the danger of heart attack, stroke and diabetes.
Indeed most dieters end up heavier than they did to start with, the researchers found.
They warn this type of yo-yo behaviour is linked to a host of health problems. And they say the strain that repeated weight loss and gain places on the body means most people would have been better off not dieting at all.
The findings follow other research that shows the UK is in the grip of a dieting frenzy, with one in four Britons at any one time trying to lose weight.
The average woman is estimated to lose and gain 251/2 stone during her lifetime - putting on 151/2 stone for the ten stone she loses through dieting. Last night, the U.S. scientists behind the latest research - the most thorough and comprehensive analysis of its kind - said that dieting simply does not work.
The University of California researchers analysed the results of more than 30 studies involving thousands of slimmers.
Although the overview did not name specific weight loss plans, popular diets in recent years include the low carbohydrate, high protein Atkins diet and the GI diet, which is rich in slow-burning wholegrain carbohydrates.
Pooling the results of the various studies clearly showed that while people do lose weight initially, most quickly put all the pounds back on.
In fact, most people end up weighing more than they did to begin with. Researcher Dr Traci Mann said: "You can initially lost 5 to 10 per cent of your weight on any number of diets.
"But after this honeymoon period, the weight comes back. We found that the majority of people regained all the weight, plus more. Sustained weight loss was found only in a small minority of participants, while complete weight regain was found in the majority."
Dr Mann's research showed that up to two-thirds of dieters put on all the weight they lose - and more - over a four to five-year period. Half of those taking part in one study were more than 11lb heavier five years later, while dieters taking part in another study actually ended up heavier than other volunteers who hadn't tried to lose weight.
A four-year study into the health of 19,000 men revealed that most of those who put on weight had dieted in the years before the start of the study.
Bleak as these figures seem, the true picture could be even worse, as it is thought that most people lie about their weight - and don't like to tell researchers that their weight has started to creep up again.
The analysis, published in the journal American Psychologist, concluded dieters may actually be damaging their health.
Research has shown the repeated rapid weight gain and loss associated with dieting can double the risk of death from heart disease, including heart attacks, and the risk of premature death in general.
Such yo-yo weight loss has also been linked to stroke and diabetes and shown to suppress the immune system, making the body more vulnerable to infection.
Dr Mann said: "We decided to dig up and analyse every study that followed people on diets for two to five years. We concluded most of them would have been better off not going on the diet at all.
"Their weight would have been pretty much the same, and their bodies would not suffer the wear and tear from losing weight and gaining it all back.
"The benefits of dieting are simply too small and the potential harms of dieting are too large for it to be recommended as a safe and effective treatment for obesity."
The psychologist, who advises would-be slimmers to swap calorie-controlled diets for a balanced diet coupled with regular exercise, added: "Exercise may well be the key factor leading to sustained weight loss.
Studies consistently find that people who report the most exercise also have the most weight loss."
The finding comes as Britain fights a rising tide of obesity.
A growing reliance on fast food and time-saving technology has led to the UK developing the worst weight problem in Europe, with almost a quarter of adults classed as obese.
Last night, British experts said that fad diets do not work and that the key to maintaining a healthy weight is making gradual, long-term changes.
Dr Beckie Lang, of the Association for the Study of Obesity, said: "Maintaining a healthy weight isn't about going on a diet and coming off a diet when you reach your target weight. It is about adopting skills that change your eating habits for life."
• CASE STUDY
Mother-of-two Chris Siveter is a self-confessed serial dieter. Over the last four decades her weight has fluctuated between 11 stone and 17 stone and her dress size between 12 and 22.
She first started dieting after putting on three stone during pregnancy.
The pounds fell off and she fitted into size 14 clothes again for the first time in years.
But her resolve did not last and she piled the weight back on.
She tried countless diets including a grapefruit diet, the Atkins diet and even a Cabbage Soup diet but all failed after she went on "sweet rampages".
In 2003 her weight soared to its highest point - 17 stone.
She has now taken up aerobics and joined Slimming World and at 58, is 11 stone and a size 12 - hoping her days of yo-yo dieting are over.






Vil du etter å ha lest denne artikkelen vurdere å slutte å slanke deg? Ikke jeg heller.. like lite som jeg vil veie meg hver dag.

Study Says Weight Loss May Raise Risk of Death

By Rob Stein
Washington Post Staff Writer
Tuesday, June 28, 2005; Page A02
Overweight people who are otherwise healthy may increase their risk of dying by intentionally losing weight, according to provocative new research.
A study of 2,957 twins in Finland found that those who were overweight who lost weight on purpose were about 86 percent more likely to die for any reason over the next 18 years compared with those whose weight remained stable.

Free E-mail Newsletters


Today's Headlines & Columnists
See a Sample (javascript:void(0);) | Sign Up Now (javascript:determineReg('HDLN', this.location.href))
Daily Politics News & Analysis
See a Sample (javascript:void(0);) | Sign Up Now (javascript:determineReg('PLTRPT', this.location.href))
Federal Insider
See a Sample (javascript:void(0);) | Sign Up Now (javascript:determineReg('FEDINSID', this.location.href))
Breaking News Alerts
See a Sample (javascript:void(0);) | Sign Up Now (javascript:determineReg('NWSALRT', this.location.href))


The researchers cautioned, however, that only 268 people in the study died, a number too small to justify any firm recommendations about whether overweight people should try to lose weight.
Skeptics who think health authorities have exaggerated the risks of being overweight said the findings offer fresh support. Other researchers, however, said that the study's weaknesses undercut the findings, and that there is overwhelming evidence that being overweight increases the risk of a host of health problems.
The researchers who conducted the study said they hope the results will stimulate more research into the relative risks and benefits of losing weight.
"We think that our findings are scientifically significant because they clearly demonstrate that the relation between intentional weight loss and subsequent health effects is complex and needs much more research," said Thorkild I.A. Sorensen of Copenhagen University Hospital.
Many previous studies have found that people who lost weight appeared to have an increased risk of dying over the long term, but the prevailing wisdom has been that the weight loss in these studies was the result of illness, because people who are ill often lose weight. Still, some evidence have suggested that intentional weight loss may be unhealthy for otherwise healthy people, perhaps, for example, because losing muscle could have detrimental effects on vital organs.
To try to tease that out, Sorensen and his colleagues studied twins who had undergone detailed questioning in 1975 about various health issues, including whether they intended to try to lose weight. Over the next 18 years, those who were overweight and lost weight on purpose ended up being more likely to die than those who did not slim down, and the risk increased with the amount of weight lost, the study found. The increased risk held true even after the researchers took into consideration factors such as how much the subjects exercised, what they ate and whether they had any health problems.
"We cannot say that they should not lose weight, only that we, due to our findings, are in doubt about the possible adverse long-term effects," Sorensen said in an e-mail.
The study was published in the Public Library of Science journal PLoS Medicine, one of a new set of scientific journals that are free to the public. Sorensen said his team previously tried to publish the study in other journals, including the New England Journal of Medicine and the Journal of the American Medical Association.
"We were left with the impression that they perhaps did not like to distribute such [a] message," Sorensen wrote.
Other researchers praised the study for exploring the provocative question.

Folkens - husk og bruk vanlig folkeskikk. Ta sak, og ikke person. Har allerede fått flere innrapporteringer på denne tråden.

- Moderator.

Det etterlyses om noen flere har hatt nytte av å veie seg daglig. Som jeg har sagt mange ganger. Det er ikke fordi jeg veier meg hver dag at jeg går ned i vekt. Jeg går ned i vekt fordi jeg spiser riktig og trener.

I den forbindelse gjør jeg mange forskjellige ting. Jeg setter av tid til trening som ikke forstyrres av noe som helst - treningen går foran med mindre det er noe meget viktig med ungene - da kan treningen unntaksvis flyttes noe.

Når jeg trener så måler jeg puls, tråkkefrekvens, snitthastighet, avstand, kaloriforbruk +++

Når jeg lager mat så vurderer jeg nøye innholdet i maten. Ikke bare karbene, men også fett, proteiner, vitaminer, antioksidanter og totalt kaloriinnhold.

Også veier jeg meg hver dag og monitorerer slik utviklingen med mange og tette målinger av hva jeg veier.

Så nei - jeg går ikke ned på grunn av badevekta mi. Men den inngår i mitt opplegg som for meg et selvfølgelig verktøy. Først i prossessen med å bli kjent med min egen kropp på en skikkelig måte i den tiden da jeg fikk matinntak under kontroll og lærte meg å spise riktig, og deretter i prossessen med å vedlikeholde fremgangen, og nå i prossessen med å ta av de siste kiloene til målet.

Jeg har da veid meg daglig i mange år og hatt stor nytte av det føler jeg selv. Jeg vet feks hvor mye ekstra jeg veier når jeg er treg i magen, og hvor mye for lite jeg veier etter en fest med vin til. Jeg vet hvor mye jeg veier annerledes hvis jeg spiser spekemat og hvor mye sånn ca vekta forandrer seg hvis jeg trener tre styrkeøkter en uke, kontra hvis jeg bare spaserer en uke.

For mange blir alle disse tallene bare masse mas og stress, for meg er det nøyaktig slik jeg trives best med å ha det her i verden. Noen er sånn, abdre slik, jeg liker å vite om tall og sånn - andre liker andre ting. Og noen blir stressa av vekter og burde da kanskje kaste sine.

Det finnes vitenskapelige uttalelser for både å veie seg ofte, sjelden og aldri ser det ut til. Og det er jo flott - da ser det ut til at vitenskapen er enig i å være uenige, så har vi jammen fått dokumentert at det er forskjell på vitenskaplige konklusjoner også.

Dette er på en måte som å røyke. Noen røyker på fest, noen røyker seksti om dagen, noen har aldri tenkt over å begynne å røyke noen gang. Alle (bortsett fra de som ikke røyker) trenger å slutte, og de trenger å gjøre det på den måten som funker for dem. Noen vil gå på kurs, noen vil trappe ned, noen vil røyke på fest og noen bråslutter og røyker aldri mer.

Så - impulsiw - du etterlyste noen som har hatt nytte av vekten sin på vei ned. Og nok en gang - her er jeg. Jeg hadde nytte av den de to årene jeg sto stille også. (Jeg sto ikke stille pga platå, jeg sto stille fordi jeg ikke slanket meg på den tiden, var opptatt med andre ting.)

Og løvetann - det var jammen grundig research da :smile::klem:

Folkens - husk og bruk vanlig folkeskikk. Ta sak, og ikke person. Har allerede fått flere innrapporteringer på denne tråden.

- Moderator.

Flott at forumet har moderatorer som er våkne :)

Delig med moteratorer som gjør jobben sin :ja:

Godt med moderatorer som gjør jobben sin :ja:

Helt enig i det du sier jeg Pearl :)

Folk må finne det som funker for seg selv. Men det anbefales å veie seg max ukentlig for mange - som du påpeker - lar seg stresse av disse grammene. (Jeg blandt annet). Men så har jeg en spiseforstyrrelse, som mange andre som har mange kilo å ta av.

"Binge eating" - kjennetegnes av gjentatte store måltider hvor man spiser mer mye mer enn man trenger - forbi metthetsfølelsen. Jeg spiser og glemmer å spy pleier jeg å si. Det ble ikke lettere etter jeg fikk insulinresistens. Derfor er vekta totalt unødvendig for meg. Det er andre ting jeg må jobbe med enn å se "opp og nedturer" på vekta. Ovennevnte lege beskriver dette veldig godt.

All respekt til de som "klarer" å veie seg hver dag uten å la seg påvirke!! Men de er i fåtall desværre. Vekta forteller i beste fall hva du veier - intet mer - og de som klarer å veie seg hver dag uten å forholde seg til tallet har vel "skjønt det" :)


All respekt for den jobben du holder på med. Jeg tror det er veldig viktig å fokusere på noe annet enn vekt når man har en spiseforstyrrelse. Jeg tror at spiseforstyrrelser handler om noe annet og mye mer enn slanking. Skal man behandles for en spiseforstyrrelse tror jeg man kanskje må fokusere mer på følelser og årsakene til at man har en slik lidelse. Det er en mye tøffere jobb enn det jeg holder på med. :klem: