Har en del tanker etter å ha slanket meg meg 22 kg.
Startet 1 år siden og var ferdig i mai, fikk gjort min etterlengtet bukplastikk, trimmer ganske bra (jogget 6 km senest i går) og synes selv at jeg ser ganske bra ut. Er 1.81 høy og 69 kg.

Så kommer mitt men,........ jeg sliter mange dager med å føle meg overvektig. Holder meg til mye mindre karbo, spiser masse salat, grønnsaker, fisk og kylling. Trenger vel egentlig ikke å være bekymret for mitt mat inntak. Spiser jeg et kakestykke, eller spiser jeg noe hveteprodukter, potet av noe slag, får jeg så dårlig samvittighet og tror jo nestet jeg er like stor igjen som sist. Har vært stabil på vekten siden mai og er lei av at jeg ikke klarer å slappe av med meg selv. Jeg veldig glad i å lage mat, sunn mat, men så tar samvittigheten over når jeg blir mett. Tillater meg nesten ikke gleden av å være mett av et sunt og godt måltid.
Aner ikke helt om noen skjønner meg helt, men måtte bare skrive noen tanker rundt dette. Kom gjerne med deres historie eller råd til å forandre mitt tankesett.

Klem fra meg

Jeg tror jeg skjønner tankegangen din.
Har selv vært overvektig hele livet, og det setter spor, det handler om hvilken identitet vi har hatt, både for oss selv og overfor omgivelsene. Det var et par prosesser jeg måtte igjennom når endringene begynte å skje. For det første så måtte jeg prøve å akseptere hvordan jeg så ut da! Å virkelig ta innover meg hvordan kroppen min så ut, det tror jeg var veldig avgjørende for endring. Både på innsiden og utsiden.
Jeg har hatt mange tilbakefall, såkalte "tjukkasdager", men det blir lengre og lengre mellom dem.
Jeg tror at det vil være en evig kamp, selv om det går lengre mellom slagene. Vi har liksom en slags form som har omringet oss hele livet, og når man ikke fyller den formen lenger, så vil både hode og kropp streve mot det gamle og trygge, sånn at man f.eks ikke klarer å akseptere at endringen har skjedd. Å bli en ny person, med nye referanser til forskjell fra "hun lubne/kraftige/tjukke/store" er både vidunderlig og skummelt.
Det er mye jeg har skylt på overvekten opp gjennom årene, dersom noen ikke likte meg, følelser ikke ble gjengjeldt etc, så skyldte jeg på den overvektige kroppen min. Nå som jeg ikke er så himla stor lenger, så må jeg ta innover meg det faktum at årsaken ligger på et langt dypere plan enn hvordan jeg ser ut.

Vet ikke om dette makes sense i det hele tatt, men det var de tankene og assosiasjonen jeg fikk til det du skrev.

Og, ja. Den dårlige samvittigheten, den kommer innimellom. Jeg tok jo så mye stolthet i å spise lite eller ingenting før; Å være sulten -det gikk det nærmest prestisje i. Opplever det ikke så ofte nå, men det er vel noe man bare må "vokse" av seg :o Å spise seg mett er hele forutsetningen for å kunne lykkes med en kostholdsendring! :ja:!

Først av alt: Gratulerer med et flott vekttap! Du har all grunn til å være stolt av deg selv. :D

Så til de tankene som kommer: Dette er nok veldig vanlig. Hodet sliter med å holde tritt med kroppen, og man identifiserer seg med den kroppen man hadde før. Dette er en prosess som kan ta tid, og det beste du kan gjøre for deg selv er å riktig kose deg med den maten du spiser. Så lenge du holder deg til karbohydratfattig mat i hverdagen gjør det ingenting om du spiser et kakestykke i ny og ne, og da kan du si til deg selv "Jeg gjør det beste for kroppen min ved å spise lite karbohydrater i hverdagen, og jeg tillater meg å kose meg med litt kake innimellom med god samvittighet". Snart vil tankegangen være en del av deg, og skyldfølelsen blir forhåpentligvis mindre og mindre framtredende.

Lykke til!