View Full Version : Hvorfor har du blitt ... rund?


Skautrollet
02-02-09, 01:17
Jeg prøver å bevisstgjøre mitt spisemønster og matvalg for å best mulig forstå hvorfor jeg har blitt så tykk som jeg har blitt.
I oppveksten var grønnsaker generelt fraværende, dog var poteten dominerende, som sammen med makaroni, (som mor mente var en grønnsak...) og brød, brød og atter brød for sikringskost å regne. Mener også å huske at det var vafler og sukkerbrød på bordet hver dag. Brus og sjokolade ble jeg i det minste spart for:cool:

Nå skal ikke jeg skylde barndommens kosthold for dagens vektplager, men klart det hadde sin innvirkning. Jeg har alltid spist masse brød, potet og pasta. Et halvt brød om dagen var intet problem. Spaghetti med ketchup til middag.. Oppstekte poteter til kvelds. Men også mye frukt, grønnsaker, yoghurt og sjokolade. Og uansett hvor mye jeg har spist ble jeg alltid fort sulten...

Nå går det i ren mat, kjøtt, fisk, grønnsaker hver dag.
Av og til går jeg på en smell, som den dagen en kjøpepizza fulgte etter meg hjem. Fortært i smug og ensomhet, krydret med skam og fortvilelse ble den et bilde på følelsesmessig smerte. Pizza var i det øyeblikk en trøstende varm venn. Sånt skjer.

Det var litt om meg, men hvorfor har du blitt stor?

lokkebiff
02-02-09, 01:25
makaroni, (som mor mente var en grønnsak...)

Unnskyld, men :lol: :lol: :lol:

Kristin_B
02-02-09, 01:30
makaroni, (som mor mente var en grønnsak...)

Jeg må også :lol::lol:

Av og til går jeg på en smell, som den dagen en kjøpepizza fulgte etter meg hjem. Fortært i smug og ensomhet, krydret med skam og fortvilelse ble den et bilde på følelsesmessig smerte. Pizza var i det øyeblikk en trøstende varm venn. Sånt skjer.

Godt skrevet!!! :ja:

Men til spm ditt: jeg ble først overvektig da jeg ble samboer. Sliter enormt med fråtsing, og når jeg ikke bodde hjemme mer, så var det jo heller ingen som satte grenser for meg.. Sliter enda med det..at en pose skal spises opp, ikke ryddes bort halvtom. Det er egentlig ikke maten som er mitt problem..det er alt med sukker i... :o:o

Skautrollet
02-02-09, 01:32
Unnskyld, men :lol: :lol: :lol:


Mor var ingen kjent kokk akkurat:D

Carisma
02-02-09, 01:35
Jeg begynte å legge på meg etter en lungebetennelse da jeg var rundt 9 år. Etter det gikk det stort sett bare en vei. I tillegg til å ha grov beinbygning fra før. Husker første bevisste tanke om slanking hadde jeg i barnehagen.
Som deg skautrollet er jeg oppvoskt med et norsk tradisjonskosthold, og siden jeg begynte å legge på meg så tidlig ble jeg fulgt opp masse av både lege og fysioterapeut og hadde kostplaner og div. Som ikke hjalp en dritt :rolleyes:
Jeg har også alltid trent masse. Husker det var trening 3-4 dager i uka helt fra barneskolen (fotball, langrennstrening, svømming osv), i tillegg til at jeg er oppvolst på gård og derfor med på mer enn gjennomsnittlig mange aktiviteter hjemme og med ungene i nabolaget.
Broren min har alltid vært tynn som en strek, enda han ikke har trent en dag siden han kutta fotballen som 11 åring. Og spist mye mer enn meg nesten alltid.
På ungdomsskolen begynte jeg for alvor med slankinga, til det ekstreme. Levde på ett knekkebrød om dagen. Gikk riktignok ned endel, men ikke nok i mitt hode. På videregående møtte jeg på likesinnede og lærte trikset med å kaste opp maten. De gikk ned, jeg forble på det samme, eller gikk opp.
Nå ser jeg i ettertid at jeg var nok tjukkere i mitt eget hode enn det jeg var i virekligheten den perioden. Men jeg var ikke slank heller.
Etter det har det gått slag i slag med forskjellige ekstreme og mindre ekstreme kurer.
Så svaret på spm tror jeg rett og slett for meg er: Jeg har slanka meg tjukk!

Carisma
02-02-09, 01:37
Det med makaronien er da helt vanlig, husker det var kjøttkaker og poteter, med makaronistuing som tilbehør ofte hos besteforeldra mine :lol: Og pappa mente at det var ikke middag om det ikke var pottitt! Så jeg visste ikke før jeg flytte hjemmefra som 20-åring at ikke pasta og pølsegryte skulle serveres med poteter! :D

Skautrollet
02-02-09, 01:42
[quote=Carisma;636781] På videregående møtte jeg på likesinnede og lærte trikset med å kaste opp maten.

Åh - det fikk jeg aldri til, men gjett om jeg prøvde! Var så misunnelig på de som fikk det til...
Er glad for det i dag da:)

lokkebiff
02-02-09, 01:42
Så svaret på spm tror jeg rett og slett for meg er: Jeg har slanka meg tjukk!

Samme her... :(

Carisma
02-02-09, 01:45
Åh - det fikk jeg aldri til, men gjett om jeg prøvde! Var så misunnelig på de som fikk det til...
Er glad for det i dag da:)
Ja, rimelig syk greie å tenke på i ettertid, hvor mye jeg øvde før jeg klarte det :rolleyes: Tannbørsteskaft er vel stikkordet :D

Kristin_B
02-02-09, 01:54
Når jeg slanker meg uten lavkarbo, da klarer jeg å holde vekten :heia::heia:

Ikke at det hadde noe med saken å gjøre men...

Grovsnus
02-02-09, 10:55
La på meg litt i ungdomsåra, etter at jeg kuttet svømming.
Trente litt på slutten av 70 tallet og var 72/180 når jeg gifta meg. men med barn blei det mindre trening, gikk vel opp til 80.
Så når jeg runda 40 starta oppgangstidene. Hormonforandringer????
+ at jeg er ekstremt glad i mat, brukte å sitere "Edda" :
Før skal buk sprekke før god mat kastes.
Vel , nå prøver jeg mindre porsjoner:)

Mvh Grovsnus
Måtte kiloene renne av deg som vannet i vårbekken.

Fishi2009
02-02-09, 11:42
Tja...

I min ungdom kunne jeg spise hva som helst, uten å måtte tenke på at jeg la på meg ett eneste gram. Og dumme meg tenkte at "slik kommer det alltid til å være". Men nei!

Jeg veide 70 kg da jeg for ca 10 år siden traff min nåværende mann. Etter to år sammen med han veide jeg nesten 100 :eek: Det er vondt å tenke på nå... I ettertid har jeg forstått at det var i denne tiden jeg fikk PCOS, som gjør det lettere å legge på seg... I tillegg kommer et ubrukelig kosthold og lite aktivitet, så da sier det seg selv at det "måtte" skje.

Kostholdet mitt har egentlig alltid vært "crappy", så da jeg begynte på ketolyse i høst åpnet det seg en ny verden for meg! :D Jeg har blitt så utrolig bevisst på hva jeg spiser(stort sett HELE tida), og ketolysen har gitt meg et nytt liv!

Jeg har tatt av 12 kg siden jeg begynte i september, og jeg har nå 11 kg igjen til mitt første mål, som er 70 kg. For meg gjør det ikke noe at vekttapet går langsomt. Jeg har tro på at det er det som er det riktige, og at de kiloene som går sent av, kommer sent på igjen :)

Jeg ønsker alle lykke til på vei mot et nytt og bedre liv! ;)

Vimpane
02-02-09, 11:51
Jeg har vel alltid hatt litt ekstra.....men det ble liksom værre jo eldre jeg ble....jeg er så altfor glad i søtt (les: kaker, boller, godteri og min ekstreme lidensakap: sjokolade) Etter to svangerskap og følgende permisjoner så har jeg skikkelig est ut....kjede spiser når jeg er hjemme alene....døtter i meg alt jeg kommer over, og lite aktivitet....rompa er liksom limt fast i sofaen:(:(:(:(

Men nå vil jeg gjøre noe med det....hater å mistrives med kroppen min og føle meg grusom og fæl....ikke hjelper det at alle klærne mine føles som telt heller....og det er lite flatterende....:(

Jeg kommer nok aldri til å bli en sulfide....men et vekttap på 20-30 kilo hadde vært bra.....

Everio
02-02-09, 12:03
Jeg har igrunnen aldri slitt med vekta før sommeren jeg ble 18 år. Når jeg ser tilbake på det var det nok flere ganger jeg følte meg kraftig, men gjorde ikke så veldig mye med det heldigvis. Ser på bildene at jeg var helt perfekt, men endel høyere og litt breiere skuldre (beinbygging) enn bestevenninne mine, og det er nok grunnen til at jeg følte meg litt stor.

Så kom hormoner med p-piller, mye resturant og take-away mat, samboer. Så kom ennå mer hormoner med flere prøverørsforsøk og så igjen senere med hormonspiral:rolleyes:

Kostholdet har igrunnen ikke vært så aller værst over disse årene. Jeg har liksom ikke ett par ting jeg tenker at dette må det være liksom. Drikker ikke brus (foruten litt pepsi max), er ikke fysen på chips, sauser, fet mat eller noe sånn, og heller ikke snop igrunnen - utenom sjokolade da:p

Forstår på gynekologen min at etter vektoppgangen når jeg var 18 år har jeg kommet i en dårlig spiral i forhold til PCOS og insulinresistens. Det kostholdet jeg trodde var sunt som innebar brød til frokost og lunsj (dog med sunne pålegg og grønnsaker på), middag med pasta, kjøtt og grønnsaker, osv. har jo vist seg å være noe helt annet for meg.

Til nå ser det ut som om ketolysen er veien nedover, og selv om jeg gleder meg til å bli normalvektig tror jeg aldri jeg kan gå tilbake til ett "vanlig" kosthold. Det blir nok lavkarbo resten av livet her ja :ja:

magdalena
02-02-09, 13:49
Har alltid vært slank og høy,men det endret seg raskt etter første svangerskap. Jeg gled inni de gamle buksene mine på sykehuset allerede,hadde knapt noe gravidmage. Sambo syntes jeg så helt smashing ut til og nettopp ha fødet.
Men når vi kom hjem,da begynte trøstespisingen,mengder med sjokolade,stillesitting,rett og slett depresjon. Det var ikke slik livet mitt skulle bli,barnet var ikke planlagt,men og ta det bort var ikke ett alternativ,så jeg gikk på en smell kan man si. Nå er han 8 år,og har en gutt til på snart 3,som var planlagt. La ikke på meg så mye med siste heller,men sliter med 30kg overvekt fra første gang.

Schnupsiii
02-02-09, 19:41
For meg er det vel en kombinasjon av sterk kjærlighet til sjokolade og et litt forvrengt syn på kropp og kosthold fra barndommen av.
Min mor var ganske opptatt av "valpefettet" jeg fikk da jeg som 15-16 åring begynte å få former. Hun var konstant etter meg og syns jeg spiste for mye, for ofte og på feil måte. Jeg veide 60 kg og var 165 høy på det tidspunktet......
I tillegg var hun gjerrig og syns jeg heller kunne slanke meg enn å måtte få nye klær hele tiden. Litt vanskelig siden jeg gikk fra å være en spe jentunge uten former til å bli en ung kvinne med etterhvert ganske store pupper.
Så i mitt hode var jeg allerede kjempefeit da jeg som 18-åring flyttet ut.

Og siden jeg nå kunne bestemme selv bestod kostholdet mitt stort sett av pasta og godteri. Den onde spiralen var igang...

Plutselig en dag fikk jeg se meg selv i speilet og oppdaget at kroppen min faktisk var så feit som jeg inni hodet mitt hele tiden hadde innbildt meg at jeg var. Merkelig men sant. Når jeg blar bakover i albumet ville jeg vært knallfornøyd med å veie 90, 85, 80. Men da jeg veide det følte jeg meg like feit som nå som jeg veier 120. (Veier jo 116 nå som jeg er igang da :))

Men nå tar jeg tak og syns selv det går lekende lett :)
Og jeg forteller barna mine hele tiden at de er helt perfekte akkurat som de er :ja:

Carisma
02-02-09, 22:52
Når jeg blar bakover i albumet ville jeg vært knallfornøyd med å veie 90, 85, 80.
Ja, kjenner igjen den :ja: Tenk om man hadde visst hvor bra man hadde det for 20--30 kilo siden, og heller nytt det... :rolleyes:

Dante
02-02-09, 22:55
Trøstespising, tvangsspising, spising for å dekke over alle mulige ting. Følelsen av å være mislykka, sliten osv. så ble det sånn.

Gerd
02-02-09, 22:59
Trøstespising, tvangsspising, spising for å dekke over alle mulige ting. Følelsen av å være mislykka, sliten osv. så ble det sånn.

:ja: Det kan jeg skrive under på... Åsså spise når ingen såg det... For da telte det liksom ikke... :o

Photobscura
02-02-09, 23:12
For å være ærlig så aner jeg ikke. Var skinny fram til jeg var seks eller noe. Vi spiste vanlig husmannskost, kun godteri i helgene, men det er mye diabetes og lignende i slekta vår. Pappa var kjempetjukk som liten, men har vært forholdsvis slank i voksen alder. Mamma var sylslank gjennom to svangerskap, men da hun møtte pappa og fikk meg ble hun mer sånn kramgod :p
Jeg hadde et tilfelle i tolvårsalderen da jeg gikk fra å være lubben til å være bælfeit, nesten over natten så og si. Etter kanskje bare et halvt års tid så forsvant kiloene like fort som de kom på, jeg veide nestne hundre kg på det meste, og var kanskje ikke mer enn 150 cm høy, og så bare raste jeg ned til rundt sekstifem kg -dette var omkring puberteten. Mamma tok meg til legen, men han sa bare at jeg måtte spise mindre og trene mer. Jeg spiste jo ikke mer enn andre, og jeg spilte fotball og var med i speideren, men fra da ble jeg veid og målt en gang i uka, og jeg fikk skumma melk og brødskiver uten smør. Jaha. Mamma syntes det kanskje kunne ha blitt gjort noe mer utredning, det er da vel ikke normalt at en unge bare flyr sånn opp i vekt, men ble bare avfeid med at hun ga meg for mye mat og godteri. Jeg satt ved siden av mamma og ble omtalt i tredje person.
Den natta drømte jeg at jeg satt naken på smijernstrappa hjemme, og at magen min este som en bolledeig -nedover trinnene, og ned på plenen.

Det skal sies at jeg nok fikk unngjelde noe for at jeg var tjukk, men jeg hadde masse selvtillit, og brydde meg ikke så mye om det. Bortsett fra at pappa kunne glippe litt på grunn av minner fra sin egen barndom, så fikk jeg aldri høre noe annet enn at jeg var mer enn bra nok hjemme.

Senere har jeg alltid vært lubben, når jeg ser på gamle bilder nå fra tenåra og fram til for et par år siden, så ser jeg at jeg har gått opp og ned i vekt hele tiden, fra skikkelig stor til småtjukk uten at jeg noen gang har prøvd å slanke meg (det fikk jeg nok av den gangen jeg var tolv-tretten). Men jeg var liksom ganske kobla fra kroppen min, og jeg følte meg vel tidivis ganske bra med meg selv likevel, jeg fokuserte ikke så mye på hvordan kroppen så ut, men la vekt på andre ting. Men innerst inne hatet jeg den nok ganske intenst, det har jeg skjønt senere.
Så, tja, hvorfor ble jeg rund? Jeg aner virkelig ikke. Jeg har aldri overspist, jeg har nok sultet meg en del, det har jeg, men ikke direkte for å slanke meg, mer for å straffe meg selv :rolleyes:.
Og det var greit nok da jeg ble samboer, for da spiste jeg bare like mye sjokolade og chips og drakk brus som han, som selvfølgelig var mager uansett. Da la jeg på meg en god del. Ellers kan jeg ikke forklare noe som helst av det.
Jeg kan ha arvet noe av min far, gynekologen mente jeg kunne ha hatt pcos, men neimen om jeg vet.
Jeg har aldri vært slank, så det kan jo bli spennende.

Som et lite appendix til slutt. Nå, som jeg er nå, så er jeg vel på mitt slankeste i mitt voksne liv så vidt jeg vet, og jeg elsker kroppen min :)

Kitt
02-02-09, 23:40
Da jeg var 19 år, skjedde det som nok er roten til alle de overflødige kiloene. Min far fikk kreft og døde etter 5 måneder. Jeg hadde akkurat sluttet på gymnaset, kjæresten gjennom 3 år gjorde det slutt, bestevenninnen flyttet til England, alle vennene fra korpset var borte. Hva gjorde jeg? Jo, satt hjemme sammen med mamma og lillebror på 14, spiste godteri og syns synd på oss selv.
Pga mange omstendigheter fikk jeg overhodet ikke sørget over pappa rett etter at han døde. Det kom som en kanonkule noen år senere og det tok enda mange år før jeg skjønte at jeg hadde vært ganske langt nede i en depresjon! Som jeg spiste meg ut av!:eek:

Jeg fikk hjerne- og ryggmargsbetennelse og var ganske så syk. Gikk ned 12 kilo på 2 måneder og så møtte jeg han jeg nå kaller gubben!:love:
Stakkars mann! Trodde han ble sammen med en ganske slank dame, han!
Jeg har jo ikke akkurat blitt noe slankere med årene, liksom!:D

Når jeg i tillegg hater å trene og elsker kjeks og kaker, så.......

Men nå er det slutt! Jeg blåser i hvor lang tid det tar. Jeg skal ned i en akseptabel vekt og koser meg på veien!:)

safran
03-02-09, 00:02
Jeg har alltid vært slank selv om jeg har kraftig bygning og veide 10 kilo mer enn venninnene mine. Helt til jeg ble gravid og veldig dårlig. Jeg kunne nesten ikke bevege meg, vondt i knær, ankler, bekken og rygg. La på meg 25 kilo og gikk lite ned etterpå. Jeg har en arvelig bindevevssykdom som slo ut i svangerskapet, og som gjør at jeg kan bevege meg veldig lite før jeg pådrar meg skader og smerter. Dermed får jeg ikke trent. Jeg har alltid spist sunt og ikke for mye (unntatt i helger og ferier), men har tydeligvis lett for å legge på meg.

Pearl
03-02-09, 01:05
Jeg var veldig slank til jeg var ca 30 år og sluttet å røyke. La på meg 10 kilo på en høst. Fikk av igjen noe med mye trening. Gikk opp enda mer når jeg kom i overgangsalderen og hormonene begynte å løpe løpsk. Har slanket meg siden jeg la på meg i 30 - årsalderen. Det har sannsynligvis bare gjort vondt verre. Men nå 20 år etter er jeg like røykfri. Det er faktisk en befrielse ennå. :)

Minni1
03-02-09, 01:21
Trøstespising, tvangsspising, spising for å dekke over alle mulige ting. Følelsen av å være mislykka, sliten osv. så ble det sånn.

Her er nok jeg også.

Pipp
03-02-09, 09:53
Jeg sliter med vektnedgang. Var lubben i barndommen, men har alltid trenet og har vel aldri følt meg tjukk. Da jeg traff gubben jogget jeg hver dag en hel sommer og veide 50 kilo er 160 cm. Da var jeg fin synes jeg. Etter at vi flyttet sammen la jeg på meg og når jeg ble gravid med Andreas veide jeg 77 kilo. Dvs at jeg kalrte å legge på meg nesten 30 kilo på 9 år. og jeg sliter idag med å komme meg ned på 60 tallet.
Jeg har gått på p-sprøyte i 6 år og tror at kroppen min er helt ute av kontroll...uff.
Jeg har gått GR kurs og gått ned 3 kilo og på ketolyse gikk jeg ned 1 kilo på 8 uker.
Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre og jeg sliter kollosalt med selvbildet og føler meg aldri bra nok. Har sjekket stoffskiftet og det var ikke noe galt med det...
Ja dette var meg :ja:

scartz
03-02-09, 10:16
Jeg har gått GR kurs og gått ned 3 kilo og på ketolyse gikk jeg ned 1 kilo på 8 uker.
Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre og jeg sliter kollosalt med selvbildet og føler meg aldri bra nok. Har sjekket stoffskiftet og det var ikke noe galt med det...
Ja dette var meg :ja:

Huff da :( Har du noen ide om hvorfor du ikke tar av? Sa GR kurslederen noe?

Min historie begynner med at i ungdomsalderen var jeg veldig slank. Da jeg ble 18 regner jeg med at formene begynte å komme på, så de første kiloene reagerte jeg ikke noe på. Samtidig fikk jeg meg en jobb, dvs tjente masse penger. Møtte ei venninne med glutenallergi, som allerede var litt rund å gla i å bruke penger på mat. Så etter hvert begynte jeg å bruke alle pengene jeg tjente på snop og junkfood. Så kiloene begynte å krype seg på.

I noen år holdt jeg meg stabil på 80 kg, noe jeg var fornøyd med. Litt overvektig men fortsatt pen! :) En stabil størrelse "L" i butikkene ;) Så møtte jeg min nåværende samboer da. Fast bestemt var jeg på å bevise for ham at jeg ikke var en jente som var hysterisk opptatt av vekta si, så jeg trykket i tryne usunn mat dagen lang! Hver kveld var en kosekveld med junkfood (hadde ikke komfyr eller mikro i leiligheten), brus, snop å chips! Så en dag: Tataaa!! Sa vekta 97 kg. Da det nærmet seg skumle 100-tallet, fant jeg ut at det var på tide å gjøre noe! Så nå har jeg vekslet fram og tilbake med lavkarbo å GR :p Begge funker bra for meg, bare jeg holder meg til den ene ;p

Pipp
03-02-09, 10:24
Huff da :( Har du noen ide om hvorfor du ikke tar av? Sa GR kurslederen noe?


Jeg gikk internettkurs, men hun sa ikke noe....
Tror det har med hormoner å gjløre jeg altså..

sunroad
03-02-09, 10:41
Når jeg ser på barnebilder av meg selv så var jeg vel det en kan kalle krafig..var lubben i tenårene men var slank og fin i tjue tredve årene..men det så jeg ikke da!!! synd at jeg ikke forstod hvor fin jeg var!!æsj!
Så jeg har også slanket meg tjukk..nå har jeg passert 40 og har hormon forstyrrelser dette gjør at jeg legger på meg uten å spise vanvittig mye..men det var alt dette "gode" sukkeret da..sukk...:eek:
Har vært jojo slanker i alle år jeg er bare så utrolig lei av det min beste tid var den perioden jeg brukte Fedon mat...:)
Jeg var på Fedon Lindberg klinikken i går, fikk beskjed om at jeg skal begynne på eurodiett om et par uker,så skal jeg bruke det en stund før gradvis gå over til "vanlig Fedon mat"
Jeg håper virkelig at dette er siste gangen jeg holder på slik og at jeg innser at jeg må leve uten sukker resten av livet..sukker trigger så mye og setter i gang jaget etter sukker for min del:(fikk beskjed om at jeg måtte tenke på alle fordelene med å kutte ut sukkeret og ikke dvele med hvorfor jeg ikke kan spise sukker og karbohydrater.

Megvel
03-02-09, 10:41
Jeg er svært hormonsensitiv enkelt og greit.
Jeg gikk fra å være tynn på gymnaset via pillen og begynte å legge på meg. Ikke så overvettes, menmen. P-sprøyte er KJENT for å gi 10-15kg ekstra. Etter graviditeten (der jeg la på meg et stk barn) så fikk stoffskiftet seg en knekk. Da kom jeg opp til omtrent 80kg. :eek:

caz
03-02-09, 19:09
Jeg har alltid vært litt rund, men økte plutselig heftig pga. lavt stoffskifte og veldig lite d-vitamin (er visstok en sammenheng).. Så fra rundt 80 veltrent til 114 kilo slakt var nedtur, og det jeg jobber med nå.. Lyspunktet idag var at vekta viste 99 .. Altså under 0,1 tonn :p

Jabba
03-02-09, 20:32
Mine foreldre ble skilt da jeg var 13 år. Mor var alkoholiker og jeg og tvillingsøstera mi måtte bo hos far som nektet å bytte jobb og reiste offshore 2 uker om gangen. I periodene han var borte måtte vi handle og lage maten selv. Det sier seg selv at det ble mye posemat og brus/chips/snop. Når han var hjemme var det mer variert mat - men lite grønnsaker. Tror dette la et dårlig grunnlag ja.....

Løvetann
03-02-09, 20:49
Jeg startet min karriere som slanker lenge før jeg ble overvektig. Da jeg var 12 år satte min mor meg på slankekur. :eek: Når jeg senere i livet har sett bilder av meg selv på den tiden, fatter jeg ikke hvorfor jeg skulle på slankekur, for jeg var jo faktisk normalvektig! Da jeg var 18 år brukte jeg str. 36 i bluser/overdeler og 38 i bukser/skjørt.

De neste årene økte vekten gradvis, særlig etter at jeg etablerte meg med en samboer som jeg ikke hadde det så bra med.

Kvittet meg med ham, og gikk så på egen hånd ned ca 18 kg i løpet av et år. Var veldig fornøyd med å komme tilbake til ungdommens størrelse! På bildene fra den gang var jeg skikkelig lekker, altså! Veide vel ca 50-56 kg da.

Så giftet jeg meg med min nåværende mann. La på meg mye i forbindelse med svangerskap og fødsler, men gikk rimelig bra ned.

Men så sluttet jeg å røyke. Og trøstespiste på meg mange kilo i løpet av det første året; sjokoladekjeks og annet snop som jeg ikke hadde spist før. I tillegg gjorde vel masse stress og vedvarende søvnproblemer sitt til at hormonene bidro til vektøkning, tenker jeg nå. Utviklet, uten å vite det, en skikkelig depresjon.

Grete Roede-kurs hjalp meg ned 8-9 kg. Men jeg la på meg ennå mer etter kursavslutning. Ble også mer deprimert av GR-kostholdet, var mye sulten og fikk i meg for mye kunstige tilsetningsstoffer (noe som hos meg forsterket depresjonen).

Ga så litt blaffen i noen år, hadde ikke fokus på egen kropp. Trøstespising og "umerkelig" vektøkning ...

Og jeg er alt for glad i brød, blir nesten forhekset av det, får "tenning" liksom. Kan spise en utrolig masse skiver! Det er nok brød og for lite fysisk aktivitet som er årsaken til at jeg har lagt på meg.

Etter at Fedon Lindberg kom på banen, ble jeg kjent med uttrykket insulinresistens. Det rimer med min erfaring, jeg har alltid opplevd det som at jeg legger mer på meg av brød enn det som står i kaloritabellene.:o

Men til tross for at jeg de senere årene i hovedsak har hatt et sunt kosthold med grovt brød, rent kjøtt/fisk, mye grønnsaker og frukt viste vekten ifjor sommer 108 kg. Det er mye for ei lita dame som meg! :( I tillegg til at jeg har skammet meg over utseendet mitt og vært fysisk plaget med hofter, knær og ankler, har det vært irriterende å måtte handle alle klær som XXL/str. 52-54 i spesialforretninger.