Jeg lurer på deres meninger om disse påstandene når det gjelder vektreduksjon:

1. Det er viktigst for meg å gå raskest mulig ned i vekt, og helst nå idealvekt fortest mulig. Dette innebærer å alltid være i ketose, med 0 utskeielser.

2. Det er viktigst for meg å gå sakte, men sikkert ned i vekt, mot idealvekten, men det blir for stress å alltid tenke KH, kcal og vekt. Dette er også bra for og gir huden til å trekke seg sammen.


Jeg har vært på nr. 1 i snart 2 år, og har gått ned 26 kg på denne tiden. Jeg anser meg som ferdig om 6-8 kg. Jeg er derimot veldig sliten av å alltid tenke, veie og vurdere med selv. Jeg har derimot godt innarbeidede matrutiner, og spiser hovedsaklig ketogent uten å tenke. Jeg må nå mest tenke mengde mat og kcal for å gå ned i vekt. Men nå har jeg oppdaget at jeg fungerer kanskje enda bedre med litt mer karbo. Litt frukt f.eks. Jeg ser for meg å bruke enda ett år på de siste kg, for kroppen min tar av når den selv ønsker, nesten uavhengig av hva jeg putter i meg. Det jeg går mest og føler på nå, er en mage som henger mer og mer.. Den virkelig plager meg. Så jeg håper mine daglige trimturer kan hjelpe med oppstramming.

Jeg er veldig interessert i å høre deres tanker om vektreduksjon

Definitivt nr 2!
Huden, og ikke minst hodet, bør få tid til å henge med.

Om man bruker tid på å gå ned, lar det bli en livstilforandring, vil det også mest sannsynlig være mindre sjanse for å gå opp igjen :)

Synes det høres ut som om du har en fornuftig plan jeg :D

Nr. 1 har jeg prøvd. Ca tusen ganger.. Og det sier vel sitt..

Nr. 2 holder jeg på med nå og har holdt på med i 2 år og fire måneder!:)

Men det går vel litt i perioder.. Innimellom føler jeg for å ta meg god tid, og innimellom ønsker jeg å sette opp speeden litt og gjør det. Men. Jeg hadde ikke klart å holde meg til slike strenge perioder, uten å sprekke og gå opp alt + det dobbelte igjen, om ikke jeg hadde brukt lang tid på å komme hit jeg er nå. Det er ikke først og fremst kosten, men selvsabotering som er problemet her. Da funker det ikke med dårlig tid.

Jeg veksler mellom 1 og 2. Orker ikke å være på streng slankediett hele tiden. Spiser strengt i perioder, går ned noen kilo og så vedlikeholdes vekta til jeg får motivasjon til å spise strengt igjen...
Har brukt 2 år på å gå ned 25 kg og har fortsatt 20 kg igjen...

Tja-a. Jeg har i alle fall ikke følt at det har vært om å gjøre å gå ned mest mulig raskest mulig, så jeg er vel en "nummer to". Mine 30+ kilo har det tatt litt over to år å bli kvitt, men jeg synes det er helt i orden. Denne tiden har omfattet mye rart, livet har ikke "stått stille" mens jeg har vært på slankern. Dessuten har tida tillatt meg å lære veldig mye - etter et par opplevelser med gluten/brødbakst, for eksempel, vet jeg nå at jeg ikke skal spise disse i det hele tatt, for jeg tåler dem ikke. Andre opplevelser har lært meg at jo, jeg kan skeie ut med litt sukker; det vil gjøre meg "fyllesyk", men det går over, og det er uproblematisk å gå tilbake til riktig mat etterpå.

Det er den læringen jeg ser på som viktigst - hadde jeg blitt like godt kjent med kroppen min hvis jeg hadde nådd målet mitt på et par måneder istedet for et par år? Hadde jeg da, som lyn-normalvektig, valgt bort dårlig mat med like stor sikkerhet og trygghet? :cool: