[Charlott]

Opprinnelig lagt inn av Nerthus, her.

DET er trist det!

Har mye kontakt med ei jente på 14 år, meget veltrent og på grensa til å være for tynn. Hun har fått det for seg at hun blir lykkelig og blir akseptert av jenteklikken, bølleflokken, på skolen, bare hun blir tynn nok.
Hun kjenner ei jente som veier 37 kg, og det har blitt målet hennes. DA skal hun bli lykkelig, bare hun kommer seg så lavt i vekt. Hun sliter med angst, dette blir det hun fokuserer på for å holde angsten i sjakk, eller kanskje vedlikeholde angsten?
BUP hadde sagt hun umulig kunne ha så store problemer, hun var tynn men ikke farlig tynn. Tror kanskje den uttalelsen er med på å gjøre at jenta sulter seg, bli "tynn nok" til å få oppmerksomhet, føle at noen bekymrer seg.

DET er også trist. Vanskelig å være den voksne hun betror seg til, og ikke komme noen vei for å få henne til å forstå hvor mye hun ødelegger seg selv og kroppen sin.

Jentas velferd opptar meg mye, men hvordan i all verden få henne til å skjønne at hun fortjener en frisk og sterk kropp, at hun vil være den samme på innsiden, med de samme demonene?, selv om hun sulter seg?

Liten digresjon...