[Nerthus]

Opprinnelig lagt inn av Charlott, her.

Har mye kontakt med ei jente på 14 år, meget veltrent og på grensa til å være for tynn. Hun har fått det for seg at hun blir lykkelig og blir akseptert av jenteklikken, bølleflokken, på skolen, bare hun blir tynn nok.
Hun kjenner ei jente som veier 37 kg, og det har blitt målet hennes. DA skal hun bli lykkelig, bare hun kommer seg så lavt i vekt. Hun sliter med angst, dette blir det hun fokuserer på for å holde angsten i sjakk, eller kanskje vedlikeholde angsten?
BUP hadde sagt hun umulig kunne ha så store problemer, hun var tynn men ikke farlig tynn. Tror kanskje den uttalelsen er med på å gjøre at jenta sulter seg, bli "tynn nok" til å få oppmerksomhet, føle at noen bekymrer seg.

DET er også trist. Vanskelig å være den voksne hun betror seg til, og ikke komme noen vei for å få henne til å forstå hvor mye hun ødelegger seg selv og kroppen sin.

Jentas velferd opptar meg mye, men hvordan i all verden få henne til å skjønne at hun fortjener en frisk og sterk kropp, at hun vil være den samme på innsiden, med de samme demonene?, selv om hun sulter seg?

Liten digresjon...

My point excactly! Jeg vet ikke om det for slike vil hjelpe og snakke med noen som har kommet seg utav anoreksi-marerittet?
Vet jo at uansett hva andre sier, så er jo det HUN opplever er riktig være veiledende i hennes hverdag... ser jo av og til Skinny vs fat, og der får en del av de svært tynne mange oppvåkninger. De tar bilder av de, og snakker mye om den helsemessige biten, de tar blodprøver og beinmassetetthetsprøver for å vise at dagens kosthold er faktisk helseskadelig.

Til syvende og sist tror jeg hun selv må se at hun trenger hjelp før noe som helst vil gå inn og hjelpe til med endring av tankegang. Men det er ganske så triste greier - flotte jenter som ødelegger seg selv ved og ikke spise